Da Anders Hagen i slutten av 1940-årene gravde ut ødegårdsanlegget i Sosteli i Vest-Agder, forundret det ham at det indre av den ene langhustuften var fylt opp med store mengder stein. Steinene fantes bare i husets boligdel, og de var tilsynelatende hentet fra veggmurene i fjøsdelen etter at huset var forlatt. Hagen noterte seg forholdet som bemerkelsesverdig, men forsøkte seg ikke på noen forklaring. Han kjente neppe heller til den lokale skikken om rituelt å stenge hus ved å dekke til ildstedene med stein – hadde han gjort det, ville han kanskje ha reflektert over den mulige sammenhengen mellom denne skikken fra nyere tid og den behandlingen folkevandringstidshuset i Sosteli hadde vært utsatt for. Sosteli er heller ikke noen enslig svale i Vest-Agder. Jeg har selv registrert hustufter, tentativt datert til middelalder, der ildstedet har vært dekket av en steinrøys, eller der blekksteinen (en helle reist på høykant for å beskytte den åpne åren mot trekk fra inngangsdøren) var veltet over ildstedet.
En arkeolog som nylig har problematisert rituelle nedleggelser i hus fra forhistorisk tid, er Anne Carlie. Hennes avhandling om Forntida byggnadskult ble trykt i 2004 og er en god sammenstilling av det eksisterende kildematerialet.
Bokens emne er ”husoffer” i forhistorisk tid og middelalder, et tema som hittil har blitt nokså stemoderlig behandlet i nodisk arkeologi. Geografisk er temaet avgrenset til Syd-Skandinavia, forstått som dagens Danmark og dagens Syd- og Mellom-Sverige.
Carlie gir et mer nyansert av den forhistoriske bygningskulten enn det som hittil har vært skissert i litteraturen. Hennes analyser av det arkeologiske materialet viser et bredt spekter av rituelle handlinger, men i særlig grad slike som er knyttet til overgangsriter i forbindelse med innvielse av hus. Andre nedleggelser kan knyttes til rituell stengning i forbindelse med at hus rives. Gjennom hele forhistorien var de rituelle nedleggelsene i bygninger først og fremst knyttet til langhuset, og spesielt til boligdelen.
Sentrale begreper som teksten er strukturert rundt, er offer og magi, samt ritualers og myters funksjoner. Carlie oppfatter huset som sosialt, kulturelt og mentalt konstruert, og peker på at de fysiske spor etter rituelle handlinger gir mening først når de settes i en samfunnsmessig kontekst.
Kildematerialet i studien består av 330 bygninger fordelt på 186 lokaliteter. 60 prosent av funnene er fra eldre jernalder. Flest funn er det fra Jylland, Skåne, Halland og Mälarlandskapene. Bokens kapitler tar for seg ulike gjenstandstyper som inngår i det Carlie argumenterer for er rituelle kontekster: leirkar, malesteiner, osteologisk materiale, våpen, fossile sjøpinnsvin m.v. Gjenstandene er deponert i stolpehull, i groper inne i bygninger, under ildsteder m.v.
Carlie argumenterer for en klar sammenheng mellom rituelle nedleggelser i hus og forfedrekult, særlig i eldre jernalder. Her bygger hun i stor utstrekning på Emil Birkelis arbeider fra mellomkrigsårene. Birkeli la på sin side stor vekt på etnografiske analogier og folkloristisk materiale.
Nedleggelsene i hus kan spores tilbake til tidligneolitikum, men Carlie viser at de endrer karakter fremover gjennom forhistorien. Således kan det fra og med eldste jernalder påvises rituell bruk av gjenstandskategorier som i det yngre folkloristiske materialet tilkjennes magiske egenskaper når det gjelder å beskytte mot onde makter, sykdom og lynnedslag. Det dreier seg blant annet om forskjellige egg- og oddredskaper (kniver, økser) og fossile sjøpinnsvin. Disse gjenstandene ble deponert på særlig utsatte steder i huset, ved innganger og vegger. Utover i jernalderen øker omfanget av slike magiske nedleggelser.
I folkevandringstid og merovingertid/vendeltid endrer de rituelle nedleggelsene i bygninger karakter. De tradisjonelle nedleggelsene av leirkar, malesteiner og slakteavfall av dyr blir mindre vanlige, mens nedleggelser av håndverksrelatert materiale, våpen og religiøse gjenstander blir vanligere. Carlie viser dessuten at de rituelle aktivitetene i yngre jernalder konsentreres til et lite antall større gårdskomplekser – hun utfyller dermed det bildet som andre deler av kildematerialet så langt har gitt oss av de omfattende endringene som finner sted ved midten av det første millenniet.
Også regionale tradisjoner blir diskutert i boken. I førromersk jernalder og eldre romertid når deponeringen av leirkar sitt høydepunkt på Jylland. I yngre romertid og folkevandringstid overtar det østlige Danmark med Skåne og Halland stafettpinnen, men både i øst og vest forsvinner praksisen på det nærmeste i merovingertid/vendeltid. I det Carlie betegner som det øvrige Sydskandinavia, i praksis Sør- og Mellom-Sverige minus Skåne og Halland, ser det ikke ut til at deponeringen av leirkar noensinne får noen vesentlig utbredelse.
Omvendt fikk bruken av malesteiner som bygningoffer aldri den samme populariteten i Danmark som bruken av leirkar. I Östergötland og Mälardalen dominerer derimot malesteinene stort.
Carlies bok inneholder også en omfangsrik katalog, og det bidrar til å gi den betydelig nytteverdi.
På minussiden, og jeg kan ikke benekte at akkurat dette poenget er uten sammenheng med mitt eget geografiske utgangspunkt, vil jeg anføre at Carlies ”Sydskandinavia” i realiteten omfatter Danmark og deler av Sverige. Hvorfor er ikke det norske husmaterialet behandlet? Hun viser i den forbindelse til materialets angivelig manglende tilgjengelighet. Langt på vei er det imidlertid en myte. Riktignok kan det faktum at det i Norge ikke finnes noen overordnet, nasjonal publisering av utgravningsresultater ala det danske AUD, gjøre arbeidet med å skaffe seg oversikt over det norske materialet nokså tidkrevende, men utilgjengelig er det ikke.
En annen sak er at inntil de siste 20 årenes storskala flateavdekkings-/avbaningsundersøkelser, fantes den store majoriteten av de undersøkte husene fra forhistorisk tid i den delen av Norge som med noen rimelighet kan sies å tilhøre Sydskandinavia, i Rogaland og Vest-Agder. Den vesentligste delen av disse utgravningene igjen ble for trekvart århundre siden presentert i fyldige materialepublikasjoner av Jan Petersen (Rogaland) og Sigurd Grieg (Vest-Agder). En rask gjennomgang av disse publikasjonene viser et betydelig antall funn som det er rimelig å tolke som rituelle nedleggelser. Ullaland I fra Nærbø i Rogaland peker seg ut som særlig interessant, med tre ulike deponeringer under gulvet i boligdelen. Det øvrige Rogalandsmaterialet ble behandlet av Bjørn Myhre i hans Ullandhaugpublikasjon fra 1980, der for øvrig Ullandhaug III (Hetland, Rogaland) figurerer med interessante funn. For Sør- og Østlandet foreligger det en samlet oversikt over foretatte utgravninger i et arbeid av Einar Østmo fra 1991, Gård og boplass i østnorsk oldtid og middelalder.
Anne Carlie, Forntida byggnadskult. Tradition och regionalitet i södra Skandinavien. Stockholm 2004. 366 s. ISBN 91-7209-362-5.
Frans-Arne H. Stylegar er kulturhistoriker, arkeolog og skribent.
30 november 2005
09 november 2005
Kirkeferd på vestre Agder
Det 8. nordiske kirkesymposium gikk av stabelen i Søgne utenfor Kristiansand i Vest-Agder i dagene 6.-9. september 2004, med deltagere fra Danmark, Sverige, Finland og Norge. Kurs- og konferansesenteret Søgne gamle prestegård utgjorde en fin ramme rundt arrangementet, som var et samarbeid mellom Vest-Agder fylkeskommune og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Foruten de 27 foredragene som utgjorde symposiets tyngdepunkt, var det også satt av tid til befaringer til et knippe av regionens kirkebygninger.
Søgne gamle kirke
Den 6. september overvar vi konsert med tradisjonsmusikk i Søgne gamle kirke.
Prest og prestebol på gården Søgne er nevnt 1344. Spor etter en gård fra 1000-årene ble påvist i dagens tunområde på den nærliggende prestegården for få år siden. Tidligere lå det et felt med store gravhauger i området mellom prestegården og kirken.
Nåværende kirke er en langkirke, dendrokronologisk datert til ca. 1640.
Kirken har rike vegg- og takdekorasjoner fra 1600- og 1700-årene. Altertavlen i renessansestil er fra 1665. Til det mer spesielle inventaret hører en skåret gravtale i eik over sognepresten Christen Jenssøn (d. 1622).
I 1833 ble all innvendig dekor overmalt med ”blaagraa Oliefarve”, og siden med hvit farge. Overmalingene ble fjernet og dekorasjonene restaurert i årene 1954-57.
Onsdagen 8. september var i sin helhet satt av til ekskursjon. Den gikk først til Mandal, Norges sydligste by, ca. 30 km vest for Søgne.
Mandal kirke
Mandal kirke fra 1821 var det første offentlige monumentalbygg som ble reist i Norge etter adskillelsen fra Danmark i 1814. Kirken i utmurt bindingsverk er landets største trekirke. Den rommer ca. 1800 mennesker og er en langkirke i empire-klassisistisk stil.
Middelalderkirken som gikk med i bybrannen i 1810, stod på torvet i Mandal og var en langkirke av stein. Tuktet stein som rimeligvis skriver seg fra denne bygningen, er gjenbrukt i grunnmuren på den nåværende kirken.
Den nåværende kirken er tegnet av Jørgen Gerhard Løser. Etter avsluttet utdannelse ved Kunstakademiet i København, kom Løser i 1809 til Christiania, der han blant annet praktiserte som arkitekt. Andre kjente arbeider av ham er Borgerskolen i Christiania (1822-25) og ”Sorgenfri” på Hammersborg sammesteds.
Bjelland kirke
Oppover i Mandalen var Bjelland kirke et naturlig stoppested. Kirkestedet ved Mandalselven har middelalderske røtter; tydelige spor etter en eldre ridevei gjennom dalen finnes nord og øst for kirkegården, og jernaldergravfeltet på kirkebakken antyder en gravleggingskontinuitet som er typisk i denne delen av Norge.
Den nåværende Bjelland kirke er en korskirke bygget i 1793. Kirken ble malt og dekorert innvendig i 1803 av den kjente rosemaleren Guttorm Eftestøl fra Fjotland i Kvinesdal.
Den innvendige dekoren ble overmalt i 1882, men restaurert og tilbakeført av Olav Sæther i forbindelse med kirkens 150-årsjubileum i 1943.
Eiken kirke
En hovedgrunn til å stanse ved Eiken kirke i Hægebostad, var de tre middelalderske steinkorsene som står på kirkegården. Så vidt man vet, har korsene alltid stått på kirkegården, og kanskje er de da også gravkors opprinnelig. Men det kan ikke utelukkes at det opprinnelig var fire kors, og at de har markert avgrensningen av den middelalderske kirkegården.
Kirke på Eiken er nevnt i 1300-årene. Nåværende kirke ble reist 1817-1818. Også her finnes gravhauger på kirkebakken – én haug ble undersøkt i 1963 og inneholdt en yngre romertids kvinnegrav.
Lyngdal kirke
Eiken kirke ligger i bredbygden øverst i den stort sett temmelig smale Lyngdalen. Å eller Lyngdal kirke ligger i motsatt ende av dalføret, der Lyngdalen går over i Lyngdalssletten og møter fjorden.
Den middelalderske steinkirken på Å ble revet 1847. Den lå et par titalls meter syd for den nåværende. Den gamle ble revet og ny kirke reist i det driftige presteparet Kiellands tid. Også ny prestegård og ny, fast skole ble bygget på deres initiativ. Kirken fra 1848 er tegnet av Gabriel Kielland, trolig med et blikk til Linstows typetegninger fra 1831.
Deler av det middelalderske inventaret fra Å oppbevares i Kulturhistorisk museum, Oslo. Det staselige feltet med storhauger på høydedraget øst for kirkegården ble undersøkt av Nicolay Nicolaysen i 1871. Gravhaugene ble restaurert i 1980-årene.
Vanse kirke
Vest-Agder er et landskap rikt på kontraster. Etter turen oppover Mandalen, over de lavene heiene til Lyngdalen og langs Lyngdalsvassdraget nedover det trange dalføret til det brede slettelandet i bunnen av Lyngdalsfjorden, bar det utover fjorden til det særpregede kulturlandskapet på Lista.
Lista har blitt betegnet som en bit av Jylland som har løsnet, drevet til havs og ankret opp ved den norske sydkysten. Lyngheiene, sanddynene, landsbybebyggelsen og det flate landskapet bringer unektelig tankene hen på områder lenger syd. Senest fra eldre bronsealder av viser da også det arkeologiske materialet fra Lista at kontaktene med Jylland har vært nære og omfattende.
Midt på Lista ligger Vanse kirke – den største på landsbygden i hele bispedømmet, ifølge Peder Claussøn Friis i hans Norgesbeskrivelse fra 1613. I tidlig-moderne tid finner vi Vanse som hovedkirke i et prestegjeld som omfattet ikke bare Lista, men også nabobygdene Herad og Spind. Men sentrumsfunksjone her er eldre enn som så. Få andre steder i middelalderens Stavanger bispedømme er det slik permanens i at sognepresten også er kannik i Stavanger, som her. Vanse kirke viser i det hele alle tegn til å ha vært fylkeskirke i de første kristne århundrer.
Kirkebygningen er kraftig ombygget, men langskipets murer er de middelalderske. Etter den store ”forstyrrelsen” i 1848, da de fullspekkede pulpiturene sviktet og styrtet ned i et like fullspekket kirkerom og etterlot seg åtte døde mennesker, ble alt det gamle inventaret i kirken fjernet. Dagens korskirke er et resultat av en gjenoppbygging etter en brann i 1872.
Inventaret er spartansk og dekoren enkel – et minne om den sterke pietistiske vekkelsesbølgen som nådde Lista i siste halvdel av 1800-årene.
Spangereid kirke
På vei ut til Norges sydligste fastlandspunkt, Lindesnes fyr, der en lang ekskursjonsdag skulle avsluttes med middag på restaurant Havfruen, stanset vi i Spangereid.
Spangereid er en ca. 500 m bred landtunge som knytter Lindesneshalvøya til fastlandet. Oldtidsmiljøet i Spangereid er meget spesielt. Foruten Agders største jernaldergravfelt, finnes her et 20-talls forhistoriske nausttufter, deriblant åtte stornaust. For få år siden ble en en forhistorisk kanal påvist i Spangereid. Kanalen, som kan være anlagt i tidlig vikingtid eller noe før, har forbundet havneområdet ved Kjerkevågen med fjordsystemene innenfor Lindesnes. Den har trolig først og fremst tjent militære hensyn.
Rike og eiendommelige funn og fornminner fra eldre og yngre jernalder peker ut Spangereid som et strategisk og viktig område. Den strategiske beliggenheten ved eidet som forbinder Lindesnes med resten av fastlands-Norge, gav i århundrer Spangereid en viktig plass i nordisk politikk. Det er ikke tilfeldig at sagn og saga knytter både danske og norske konger til dette stedet.
Kirkestedet i Spangereid ligger nede på eidet, på et forhistorisk gravfelt, men i god avstand fra middelalderens gårdstun. Kirkens sakristi, det middelalderske koret, synes å være plassert på toppen av en meget stor gravhaug. Kirken er av stein, og i romansk stil. Den ble utvidet og ombygget til korskirke i 1840. Kirken har kvader i tønsbergitt i korportalen, og i en viss forstand er Spangereid kirke den vestligste av de romanske kirkene av sydøstnorsk type.
Oddernes kirke
Som avslutning på symposiet besøkte vi den 9. september tre middelalderske steinkirker øst for Kristiansand.
I våpenhuset på Oddernes kirke står en runestein fra omkring 1050. Den yngste av de to innskriftene på steinen forkynner at ”Eyvind, Olav den helliges gudsønn, bygde denne kirke på sin odel”. Frem til 1990 stod kirken i bakken øst for kirken. Der stod den også i 1639, da biskop Wegner skriver at ”denne sten staar paa aadernes kirche gaard ved den ende som vender i øster paa kirchen".
En arkeologisk undersøkelse i forbindelse med at runesteinen ble flyttet inn i våpenhuset i 1990, godtgjorde imidlertid at steinen var tatt ned og flyttet flere ganger i løpet av middelalderen og nyere tid. En grav som ble påvist å ligge delvis under steinen, er radiologisk datert til perioden 1260-1420, og en annen grav som bare lå 20 cm fra steinen, gav en datering til 1160-1270. På den tiden må steinen ha vært et annet sted. En tradisjon som også gjengis av Wegner, vil ha det til at runesteinen ble funnet i området vest for kirken en gang i katolsk tid.
Kirken som omtales i innskriften, kan ikke være den romanske steinkirken som fremdeles står på Oddernes. Det må dreie seg om en forløper i tre. Runeinnskriften og de topografiske forholdene på stedet gjør at man kan mistenke at steinkirken ikke avløste trekirken på samme tuft, men at de to kirkene stod side om side i lengre tid. Like nedenfor stedet der runesteinen stod frem til 1990, finnes en Olavskilde. Et stort jernaldergravfelt omgav tidligere kirken, og det er påvist et omfattende kokegropfelt i området. Flere gravfunn fra vikingtid har fremkommet på kirkegården.
Den gjenværende kirken er altså i sin opprinnelse romansk, og den har kor med apsidal avslutning. Kirken ble forlenget i 1631, i forbindelse med at lensherreresidensen på Agdesiden flyttet fra Nedenes i nåværende Aust-Agder til Oddernes.
Inne i kirken, over korbuen, sitter et skulpturert djevelhode av granitt. Hodet er av tidligromansk type. Ved korbuens overgang til pillar på nordre vegg avsluttes granittgesimsen med et hode, også det tidligromansk i uttrykket. Trolig dreier det seg om en portrettfremstilling av en kronet (?) mannsperson. Et hode på den motstående, søndre avslutning av korbuen ble hugget bort i 1887. Det skal ha vært en kvinnefremstilling.
Skipets opprinnelige vestportal i granitt ble tatt ned ved forlengelsen i 1631. Det er brukt stein fra denne i den nåværende inngangsportalen. Et kapitél fra den opprinnelige portalen er innmurt over vinduet i apsis. Det dreier seg om et terningkapitél av tidligromansk type.
Fjære kirke
Fjære kirke ved Grimstad er besunget av Henrik Ibsen i ”Terje Vigen”, og den er som Oddernes en romansk steinkirke med senere endringer og utvidelser. Koravslutningen er apsidal.
Som på Oddernes, finnes også her en Olavskilde ved kirken. Igjen har vi å gjøre med en kirke som er plassert på et jernaldergravfelt. I en gravhaug like utenfor kirkegårdsmuren er funnet et tidligmiddelaldersk blykors – et funn som gir et interessant innblikk i den tidlige kristendommen i regionen.
Det middelalderske kirkebyggeriet på Fjære har vært satt i forbindelse med det antatte lendmannsdynastiet på nabogården Bringsvær. Det er mulig at det er en person fra dette dynastiet som er ”portrettert” i stein over sydportalen.
Av inventaret fortjener kirkens prakfulle døpefont i høygotisk stil å nevnes spesielt. Frem til 1811 fantes dessuten en gravplate fra begynnelsen av 1300-årene i kirken (den er nå i Kulturhistorisk museum, Oslo). Innskriften og våpenskjoldet viser at den har tilhørt graven til en datter av baronen Gaute Isaksson på Talgje i Ryfylke. ”Fjæreprinsessen”, som hun kalles lokalt, understreker kirkens fornemme status i middelalderen.
Tveit kirke
Tveit kirke i Kristiansand kommune var vårt siste stoppested. Det er nevnt kirke på Tveit i 1379 og senere. Tradisjonelt var Tveit ett av de feteste prestekallene i regionen, og i det minste i 1300-og 1400-årene var prestene her også kanniker i Stavanger.
Fine romanske detaljer i form av korportalen i tønsbergitt og to grotesker sekundært innsatt i korets yttervegg tyder på en datering til 1100-årene for steinkirken. Kvader fra den nedtagne sydportalen er også ivaratt på kirkegården og peker i samme lei.
I 1994 ble det imidlertid tatt ut en prøve av treverk fra den indre murremmen på korets nordside. Prøven ble siden C14-datert til 1400-årene. Da man i 1775 holdt på med reparasjonsarbeid på kirken, fant man en samling mynter fra første halvdel av 1500-årene inne i kirkens (skipets?) murer. Usikkerheten ved C14-dateringen er stor nok til at det kan tenkes sammenfall i tid mellom nedleggelsen av myntskatten og de arbeidene som har funnet sted i kirkens kor. Det kan således se ut til at det har vært foretatt omfattende arbeider på kirken i første halvdel av 1500-årene.
Det finnes lokal tradisjon om at koret tidligere hadde apsis. Denne kan i så fall ha blitt fjernet i forbindelse med de omtalte arbeidene. Det er interessant at den samme lokaltradisjonen vet å fortelle at apsiden ble ødelagt i et jordskjelv. Tradisjonen om et jordskjelv som en gang førte til store skader på kirken fantes også i forbindelse med Landvik kirke i Grimstad, og at det har vært hevdet at både Fjære og Holt kirker oppviser skader som kan skyldes nettopp jordskjelv.
Dagens prestegård på Tveit ligger like sydøst for kirken, på brinken ut mot Topdalselven. Nordvest for kirken og kirkegården har detektoramatører nylig gjort en rekke funn som tyder på tilstedeværelsen av et middelaldersk tunområde. Blant funnene er en geistlig seglstamp av bronse. Kanskje er det den opprinnelige kirkestedsgården man her er på sporet av? I området mellom dette tunområdet og kirken fantes tidligere flere gravhauger – de av dem som lå inne på selve kirkegården, ble spadd vekk i 1950-årene, men flere lave forhøyninger kan fremdeles anes.
Søgne gamle kirke
Den 6. september overvar vi konsert med tradisjonsmusikk i Søgne gamle kirke.
Prest og prestebol på gården Søgne er nevnt 1344. Spor etter en gård fra 1000-årene ble påvist i dagens tunområde på den nærliggende prestegården for få år siden. Tidligere lå det et felt med store gravhauger i området mellom prestegården og kirken.
Nåværende kirke er en langkirke, dendrokronologisk datert til ca. 1640.
Kirken har rike vegg- og takdekorasjoner fra 1600- og 1700-årene. Altertavlen i renessansestil er fra 1665. Til det mer spesielle inventaret hører en skåret gravtale i eik over sognepresten Christen Jenssøn (d. 1622).
I 1833 ble all innvendig dekor overmalt med ”blaagraa Oliefarve”, og siden med hvit farge. Overmalingene ble fjernet og dekorasjonene restaurert i årene 1954-57.
Onsdagen 8. september var i sin helhet satt av til ekskursjon. Den gikk først til Mandal, Norges sydligste by, ca. 30 km vest for Søgne.
Mandal kirke
Mandal kirke fra 1821 var det første offentlige monumentalbygg som ble reist i Norge etter adskillelsen fra Danmark i 1814. Kirken i utmurt bindingsverk er landets største trekirke. Den rommer ca. 1800 mennesker og er en langkirke i empire-klassisistisk stil.
Middelalderkirken som gikk med i bybrannen i 1810, stod på torvet i Mandal og var en langkirke av stein. Tuktet stein som rimeligvis skriver seg fra denne bygningen, er gjenbrukt i grunnmuren på den nåværende kirken.
Den nåværende kirken er tegnet av Jørgen Gerhard Løser. Etter avsluttet utdannelse ved Kunstakademiet i København, kom Løser i 1809 til Christiania, der han blant annet praktiserte som arkitekt. Andre kjente arbeider av ham er Borgerskolen i Christiania (1822-25) og ”Sorgenfri” på Hammersborg sammesteds.
Bjelland kirke
Oppover i Mandalen var Bjelland kirke et naturlig stoppested. Kirkestedet ved Mandalselven har middelalderske røtter; tydelige spor etter en eldre ridevei gjennom dalen finnes nord og øst for kirkegården, og jernaldergravfeltet på kirkebakken antyder en gravleggingskontinuitet som er typisk i denne delen av Norge.
Den nåværende Bjelland kirke er en korskirke bygget i 1793. Kirken ble malt og dekorert innvendig i 1803 av den kjente rosemaleren Guttorm Eftestøl fra Fjotland i Kvinesdal.
Den innvendige dekoren ble overmalt i 1882, men restaurert og tilbakeført av Olav Sæther i forbindelse med kirkens 150-årsjubileum i 1943.
Eiken kirke
En hovedgrunn til å stanse ved Eiken kirke i Hægebostad, var de tre middelalderske steinkorsene som står på kirkegården. Så vidt man vet, har korsene alltid stått på kirkegården, og kanskje er de da også gravkors opprinnelig. Men det kan ikke utelukkes at det opprinnelig var fire kors, og at de har markert avgrensningen av den middelalderske kirkegården.
Kirke på Eiken er nevnt i 1300-årene. Nåværende kirke ble reist 1817-1818. Også her finnes gravhauger på kirkebakken – én haug ble undersøkt i 1963 og inneholdt en yngre romertids kvinnegrav.
Lyngdal kirke
Eiken kirke ligger i bredbygden øverst i den stort sett temmelig smale Lyngdalen. Å eller Lyngdal kirke ligger i motsatt ende av dalføret, der Lyngdalen går over i Lyngdalssletten og møter fjorden.
Den middelalderske steinkirken på Å ble revet 1847. Den lå et par titalls meter syd for den nåværende. Den gamle ble revet og ny kirke reist i det driftige presteparet Kiellands tid. Også ny prestegård og ny, fast skole ble bygget på deres initiativ. Kirken fra 1848 er tegnet av Gabriel Kielland, trolig med et blikk til Linstows typetegninger fra 1831.
Deler av det middelalderske inventaret fra Å oppbevares i Kulturhistorisk museum, Oslo. Det staselige feltet med storhauger på høydedraget øst for kirkegården ble undersøkt av Nicolay Nicolaysen i 1871. Gravhaugene ble restaurert i 1980-årene.
Vanse kirke
Vest-Agder er et landskap rikt på kontraster. Etter turen oppover Mandalen, over de lavene heiene til Lyngdalen og langs Lyngdalsvassdraget nedover det trange dalføret til det brede slettelandet i bunnen av Lyngdalsfjorden, bar det utover fjorden til det særpregede kulturlandskapet på Lista.
Lista har blitt betegnet som en bit av Jylland som har løsnet, drevet til havs og ankret opp ved den norske sydkysten. Lyngheiene, sanddynene, landsbybebyggelsen og det flate landskapet bringer unektelig tankene hen på områder lenger syd. Senest fra eldre bronsealder av viser da også det arkeologiske materialet fra Lista at kontaktene med Jylland har vært nære og omfattende.
Midt på Lista ligger Vanse kirke – den største på landsbygden i hele bispedømmet, ifølge Peder Claussøn Friis i hans Norgesbeskrivelse fra 1613. I tidlig-moderne tid finner vi Vanse som hovedkirke i et prestegjeld som omfattet ikke bare Lista, men også nabobygdene Herad og Spind. Men sentrumsfunksjone her er eldre enn som så. Få andre steder i middelalderens Stavanger bispedømme er det slik permanens i at sognepresten også er kannik i Stavanger, som her. Vanse kirke viser i det hele alle tegn til å ha vært fylkeskirke i de første kristne århundrer.
Kirkebygningen er kraftig ombygget, men langskipets murer er de middelalderske. Etter den store ”forstyrrelsen” i 1848, da de fullspekkede pulpiturene sviktet og styrtet ned i et like fullspekket kirkerom og etterlot seg åtte døde mennesker, ble alt det gamle inventaret i kirken fjernet. Dagens korskirke er et resultat av en gjenoppbygging etter en brann i 1872.
Inventaret er spartansk og dekoren enkel – et minne om den sterke pietistiske vekkelsesbølgen som nådde Lista i siste halvdel av 1800-årene.
Spangereid kirke
På vei ut til Norges sydligste fastlandspunkt, Lindesnes fyr, der en lang ekskursjonsdag skulle avsluttes med middag på restaurant Havfruen, stanset vi i Spangereid.
Spangereid er en ca. 500 m bred landtunge som knytter Lindesneshalvøya til fastlandet. Oldtidsmiljøet i Spangereid er meget spesielt. Foruten Agders største jernaldergravfelt, finnes her et 20-talls forhistoriske nausttufter, deriblant åtte stornaust. For få år siden ble en en forhistorisk kanal påvist i Spangereid. Kanalen, som kan være anlagt i tidlig vikingtid eller noe før, har forbundet havneområdet ved Kjerkevågen med fjordsystemene innenfor Lindesnes. Den har trolig først og fremst tjent militære hensyn.
Rike og eiendommelige funn og fornminner fra eldre og yngre jernalder peker ut Spangereid som et strategisk og viktig område. Den strategiske beliggenheten ved eidet som forbinder Lindesnes med resten av fastlands-Norge, gav i århundrer Spangereid en viktig plass i nordisk politikk. Det er ikke tilfeldig at sagn og saga knytter både danske og norske konger til dette stedet.
Kirkestedet i Spangereid ligger nede på eidet, på et forhistorisk gravfelt, men i god avstand fra middelalderens gårdstun. Kirkens sakristi, det middelalderske koret, synes å være plassert på toppen av en meget stor gravhaug. Kirken er av stein, og i romansk stil. Den ble utvidet og ombygget til korskirke i 1840. Kirken har kvader i tønsbergitt i korportalen, og i en viss forstand er Spangereid kirke den vestligste av de romanske kirkene av sydøstnorsk type.
Oddernes kirke
Som avslutning på symposiet besøkte vi den 9. september tre middelalderske steinkirker øst for Kristiansand.
I våpenhuset på Oddernes kirke står en runestein fra omkring 1050. Den yngste av de to innskriftene på steinen forkynner at ”Eyvind, Olav den helliges gudsønn, bygde denne kirke på sin odel”. Frem til 1990 stod kirken i bakken øst for kirken. Der stod den også i 1639, da biskop Wegner skriver at ”denne sten staar paa aadernes kirche gaard ved den ende som vender i øster paa kirchen".
En arkeologisk undersøkelse i forbindelse med at runesteinen ble flyttet inn i våpenhuset i 1990, godtgjorde imidlertid at steinen var tatt ned og flyttet flere ganger i løpet av middelalderen og nyere tid. En grav som ble påvist å ligge delvis under steinen, er radiologisk datert til perioden 1260-1420, og en annen grav som bare lå 20 cm fra steinen, gav en datering til 1160-1270. På den tiden må steinen ha vært et annet sted. En tradisjon som også gjengis av Wegner, vil ha det til at runesteinen ble funnet i området vest for kirken en gang i katolsk tid.
Kirken som omtales i innskriften, kan ikke være den romanske steinkirken som fremdeles står på Oddernes. Det må dreie seg om en forløper i tre. Runeinnskriften og de topografiske forholdene på stedet gjør at man kan mistenke at steinkirken ikke avløste trekirken på samme tuft, men at de to kirkene stod side om side i lengre tid. Like nedenfor stedet der runesteinen stod frem til 1990, finnes en Olavskilde. Et stort jernaldergravfelt omgav tidligere kirken, og det er påvist et omfattende kokegropfelt i området. Flere gravfunn fra vikingtid har fremkommet på kirkegården.
Den gjenværende kirken er altså i sin opprinnelse romansk, og den har kor med apsidal avslutning. Kirken ble forlenget i 1631, i forbindelse med at lensherreresidensen på Agdesiden flyttet fra Nedenes i nåværende Aust-Agder til Oddernes.
Inne i kirken, over korbuen, sitter et skulpturert djevelhode av granitt. Hodet er av tidligromansk type. Ved korbuens overgang til pillar på nordre vegg avsluttes granittgesimsen med et hode, også det tidligromansk i uttrykket. Trolig dreier det seg om en portrettfremstilling av en kronet (?) mannsperson. Et hode på den motstående, søndre avslutning av korbuen ble hugget bort i 1887. Det skal ha vært en kvinnefremstilling.
Skipets opprinnelige vestportal i granitt ble tatt ned ved forlengelsen i 1631. Det er brukt stein fra denne i den nåværende inngangsportalen. Et kapitél fra den opprinnelige portalen er innmurt over vinduet i apsis. Det dreier seg om et terningkapitél av tidligromansk type.
Fjære kirke
Fjære kirke ved Grimstad er besunget av Henrik Ibsen i ”Terje Vigen”, og den er som Oddernes en romansk steinkirke med senere endringer og utvidelser. Koravslutningen er apsidal.
Som på Oddernes, finnes også her en Olavskilde ved kirken. Igjen har vi å gjøre med en kirke som er plassert på et jernaldergravfelt. I en gravhaug like utenfor kirkegårdsmuren er funnet et tidligmiddelaldersk blykors – et funn som gir et interessant innblikk i den tidlige kristendommen i regionen.
Det middelalderske kirkebyggeriet på Fjære har vært satt i forbindelse med det antatte lendmannsdynastiet på nabogården Bringsvær. Det er mulig at det er en person fra dette dynastiet som er ”portrettert” i stein over sydportalen.
Av inventaret fortjener kirkens prakfulle døpefont i høygotisk stil å nevnes spesielt. Frem til 1811 fantes dessuten en gravplate fra begynnelsen av 1300-årene i kirken (den er nå i Kulturhistorisk museum, Oslo). Innskriften og våpenskjoldet viser at den har tilhørt graven til en datter av baronen Gaute Isaksson på Talgje i Ryfylke. ”Fjæreprinsessen”, som hun kalles lokalt, understreker kirkens fornemme status i middelalderen.
Tveit kirke
Tveit kirke i Kristiansand kommune var vårt siste stoppested. Det er nevnt kirke på Tveit i 1379 og senere. Tradisjonelt var Tveit ett av de feteste prestekallene i regionen, og i det minste i 1300-og 1400-årene var prestene her også kanniker i Stavanger.
Fine romanske detaljer i form av korportalen i tønsbergitt og to grotesker sekundært innsatt i korets yttervegg tyder på en datering til 1100-årene for steinkirken. Kvader fra den nedtagne sydportalen er også ivaratt på kirkegården og peker i samme lei.
I 1994 ble det imidlertid tatt ut en prøve av treverk fra den indre murremmen på korets nordside. Prøven ble siden C14-datert til 1400-årene. Da man i 1775 holdt på med reparasjonsarbeid på kirken, fant man en samling mynter fra første halvdel av 1500-årene inne i kirkens (skipets?) murer. Usikkerheten ved C14-dateringen er stor nok til at det kan tenkes sammenfall i tid mellom nedleggelsen av myntskatten og de arbeidene som har funnet sted i kirkens kor. Det kan således se ut til at det har vært foretatt omfattende arbeider på kirken i første halvdel av 1500-årene.
Det finnes lokal tradisjon om at koret tidligere hadde apsis. Denne kan i så fall ha blitt fjernet i forbindelse med de omtalte arbeidene. Det er interessant at den samme lokaltradisjonen vet å fortelle at apsiden ble ødelagt i et jordskjelv. Tradisjonen om et jordskjelv som en gang førte til store skader på kirken fantes også i forbindelse med Landvik kirke i Grimstad, og at det har vært hevdet at både Fjære og Holt kirker oppviser skader som kan skyldes nettopp jordskjelv.
Dagens prestegård på Tveit ligger like sydøst for kirken, på brinken ut mot Topdalselven. Nordvest for kirken og kirkegården har detektoramatører nylig gjort en rekke funn som tyder på tilstedeværelsen av et middelaldersk tunområde. Blant funnene er en geistlig seglstamp av bronse. Kanskje er det den opprinnelige kirkestedsgården man her er på sporet av? I området mellom dette tunområdet og kirken fantes tidligere flere gravhauger – de av dem som lå inne på selve kirkegården, ble spadd vekk i 1950-årene, men flere lave forhøyninger kan fremdeles anes.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Over stokk og stein
Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun ...
-
Den berømte vikingen Rane «den vidfarne» var Olav Haraldssons fosterfar og våpenbror, og den som tok med den da tolvårige Olav på hans før... -
13. juni 1848 var en skjellsettende dato på gården Dåreid i Spind, Farsund kommune. Denne dagen for over 150 år siden var det utskiftning på...
-
Mens fagdebatten om Halvdanshaugen på Stein har pågått en stund, har det arkeologiske vikingtidsmaterialet fra Ringerike sjelden vært gjenst...