Minnets makt

Under en bestemt stor stein i Forbordskleiva i Malvik het det seg på folkemunne, slik det ble gjenfortalt av trondheimsarkeologen Karl Rygh, at «en ridder til hest i fuld rustning skulde være bleven knust» i et fjellras. Rygh var tydelig forbauset over det lokale sagnet, ettersom han satt med et spesielt funn som nettopp var kommet for dagen ved veiarbeid i den samme ura. Under en svær steinblokk, i bunnen av et brattfjell med spor etter flere steinras, hadde arbeiderne støtt på benrester etter både menneske og hest, samt to spydspisser og et ildstål. Det hele lå under den 3-4 meter store steinblokken, og det var ingen tegn til at det dreide seg om ordinær begravelse. Men problemet for Rygh var hvorvidt funnet kunne sies å bekrefte sagnet eller ikke, men at det sannsynlige raset som tok med seg «ridderen» i så fall hadde funnet sted på 900-tallet, nesten tusen år tidligere.

Noen år senere kom et praktfunn av de sjeldne for dagen i en myr på Vest-Jylland. De to Dejbjerg-vognene fra tiden kort før Kr.f. var sannsynligvis en høvdings kjøredoninger, fremstilt av keltiske håndverkere og importert fra Sentral-Europa, for så å bli demontert og lagt ned i en torvgrav omgitt av et flettverksgjerde. Vognene fra Dejbjerg mose hadde vært så overdådig utstyrt med bronsebeslag at de i sin tid må ha strålt som det rene gull. I Dejbjerg fantes det også sagn om den hjemsøkte myra – om hodeløse hester og om en «kongevogn» som skulle være gravd ned et sted… Men det var altså nesten 2000 år mellom nedleggelsen av praktvognene og tidspunktet da sagnet ble skrevet ned.

Begge disse funnene førte til en viss forundring hos arkeologene, men ikke særlig mer. Perspektivene blir svimlende om man skulle se for seg tradisjonsoverføring gjennom så lang tid. Og selvfølgelig, det kan godt være tale om tilfeldige sammentreff, eller, mer tvilsomt i disse tilfellene, om oppdagelser som er gjort i manns minne, men to ganger. Jeg nøyer meg med å peke på det spesielle ved begge situasjonene.

Men fra mitt eget virke som arkeolog har jeg også selv av og til latt meg forbløffe av lignende sammenfall mellom funn og sagn. Tydeligst for en femten års tid siden i fjellbygda Åseral i Vest-Agder. Der var utgangspunktet et gammelt bygdesagn om en kirke som i sin tid skulle ha stått på en slette med det megetsigende navnet Kyrkjevollen. Det kunne for så vidt godt være at det var dette navnet som hadde ført til at tradisjonen hadde overlevd, for noen kirke var det ingenting i de bevarte kildene som tydet på at det hadde vært på stedet siden Reformasjonen eller enda tidligere.

Men de lokale informantene, som vi kan regne med målbar muntlig tradisjon tilbake et århundre eller så, kunne dessuten forteller hvor på det flate jordet kirken hadde stått, selv om det ikke fantes antydning på markoverflaten om at det skjulte seg noe utenom det vanlige på akkurat dette stedet. Men – så å si på samme punkt fant vi altså spor etter en liten stavkirke som var blitt oppført på Kyrkjevollen en gang på 1200-tallet.