Dvergsmie og skadejern

Hvorfor ble et «røkelseskar» brukt i forbindelse med gudstjenester i kapellet på Harøy i Romsdal, i det daglige, og så sent som i 1789, oppbevart i en gravhaug som lå i nærheten? Og hva er sammenhengen mellom denne påfallende skikken og de forestillingene som langt over hundre år etter at et drap hadde funnet sted i småbyen Moss i 1753, fremdeles var knyttet til mordvåpenet fra den gang, en kniv? Svaret ligger blant annet i tradisjonelle, magiske forestillinger om at visse gjenstander kunne tjene som kontaktpunkter til andre verdener, det være seg de dødes, de underjordiskes eller dvergenes.

Jeg husker fremdeles kniven fra Moss. På et eller annet tidspunkt var den blitt tatt hånd om av et rasjonalistisk innstilt menneske, og etter hvert blitt liggende i rådhuskjelleren, på en hylle i kommunearkivet. Hvem vet når så skjedde – poenget i denne sammenheng er den bruken kniven fikk i det lange tidsrommet fra 1753 og frem til den havnet på Moss rådhus.

Selve drapet var oppsiktsvekkende nok. Jan Hansen hadde stukket ned sin kompanjong, Niels Thaulow, bakfra, og på åpen gate. Jan var sønn av lagmannen, Niels av landets generalveimester. De to var dessuten besvogret. Innflytelsesrike slektninger hjalp imidlertid ikke morderen; han døde selv for bøddelhånd i Fredrikstad halvannet år senere. Men drapsvåpenet, kniven, levde altså videre. Dens rykte som «skadejern» vokste og vokste, mens kniven gikk fra hånd til hånd i byen, år etter år. Folk mente at kniven kunne kurere sykdom og lidelser. En kar som fikk tak i den, brukte den til å kurere en stygg utvekst som hans datter hadde i pannen. Legene hadde flere ganger forsøkt å operere bort kulen, men hver gang hadde den kommet tilbake. Mannen strøk kniven over utveksten, og gjentok «behandlingen» tre torsdagskvelder på rad. Ryktene fortalte at kulen så forsvant, og forble borte.

I den tradisjonelle livsverdenen var våpen og redskaper knyttet til døden og brukt i forbindelse med død, et magisk middel med en særlig forbindelse til døden og de døde. Bakgrunnen var en oppfatning om at, med Emil Birkelids ord, «det som engang har været del av en helhet, forblir alltid i det samme forhold, hvor spredt og skilt det enn blir». Av den grunn ville man gjerne kvitte seg med likstrå og grave- og bæreredskapene som ble brukt i forbindelse med en begravelse, på tradisjonsbestemte måter. For «hvad man gjør med den enkelte, det skjer med helheten». Men det kunne altså også være tilfeller der den slags midler var ettertraktet, fordi kontakten til de dødes verden var påkrevd. Det gjaldt først og fremst i forbindelse med helbredelse. Alt slags drapsutstyr ble tilkjent legende virkning – bødlens øks, kniver som den fra eksemplet over, repet fra galgen, knokkelpulver osv. I 1864, da de siste offentlige henrettelser fant sted på Etterstad utenfor Christiania, kom en klok kone med et spann som hun ville fylle med blod fra de halshogde.

I Vitenskapsmuseet i Trondheim hadde man i sin tid utstilt en skarpretterøks som folk mente hadde god virkning mot gikt. Så sent som i 1917 kom en eldre kar inn i utstillingen og strøk seg mot øksen for å lindre giktplagene sine. Skadejern kunne også brukes til andre ting. Dersom man mistenkte at dårlig smør var forårsaket av trolldom, kunne man legge en skadekniv over det. Lå det trolldom bak, ville det renne blod fra eggen. Eller man kunne stikke et slikt våpen i veggen; da ville vegglusene forsvinne. Dersom noen ønsket å «se» en morder som fremdeles ikke var avslørt, kunne han legge skadestålet over graven eller stryke det med jord fra graven.

Såkalt «dvergsmie» hadde i folketradisjonen samme virkning som skadestål. Ta for eksempel det omtalte «Røgelse-Kar». Kilden for den opplysningen jeg gjengav innledningsvis, er i H.P. Schnitlers «Beskrivelse over Romsdals Fogderie» fra 1789. Han skriver altså at karet, «meget stort og ret rart», mellom gudstjenestene i den nå for lengst nedlagte kirke ble oppbevart «i en liden Haug ved Hardøe Kirke, hvor det siges at være fundet». Forklaringen på dette får vi nok når Schnitler legger til at bøndene kaller «Røgelse-Karet» for dvergsmie. Det det dreier seg om, er redskaper og våpen funnet i jorden, og som man tenkte seg var brukt av dvergene, slik både norrøn mytologi og senere folketradisjon kjenner dem.

Våre arkeologiske museer fikk på 1800-tallet inn en hel del gjenstander som eksplisitt ble sagt å være dvergsmie. Det kunne dreie seg om alt fra en slaggklump etter forhistorisk jernfremstilling til et dyreformet veklodd fra middelalderen, som begge ble brukt til å lege syke husdyr før de kom museene i henholdsvis Trondheim og Bergen i hende. Det er ikke vanskelig å forstå at navnet og oppfatningene er en klar parallell til skadejern – men med dvergenes underjordiske verden i dødsrikets sted. Skillet mellom oldsaker og naturlige frembringelser var flytende, og flere steder i landet, som i Nordland, gikk bergkrystaller under navnet dvergsmie – og hadde samme status som magisk remedie som jordfunne oldsaker.

Medaljens bakside var hevnfaren. Det var risikofylt å befatte seg med gjenstander som stod i forbindelse med andre verdener. Dvergene kunne eksempelvis bytte til seg småbarn, plage folk og fe med dvergskot eller hevne seg gjennom å sette hornene skjevt på kyr (!). Derfor var det maktpåliggende å behandle så vel dvergsmie som skadejern med forsiktighet. Kniver som den som endte Niels Thaulows liv i 1753 måtte for eksempel ikke berøres med bare hender.