I Finnmark er mange eldre trehus oppført i lafteteknikk, og «stokkene»
er usedvanlig brede og opptil et par tommer tykke planker. Spør man de
lokalkjente, svarer de gjerne at det er «russetømmer», med andre ord trelast
som kom til Norge gjennom pomorhandelen med skuter fra byer og landsbyer ved
Kvitsjøen. For en søring er det særlig plankenes bredde som er påfallende; 11
tommer.
I 1872 utkom i Trondheim en liten «Haandbog for Sømænd», der
en av øvelsesoppgavene i regning lyder som følger: «Hvormange Petersburger
Standard, Throndhjems Standard, Christiania Standard og engelske Loads vil en
Skonnert paa 80 Commerce-Læster laste?» En forklaring er nok på sin plass: Det
dreier seg altså om frakt av trelast, og på den tiden var det fremdeles vanlig
at all last ble kappet etter det lands lengdemål, som den skulle sendes til.
Omsetningen av tømmer foregikk tidligere alltid etter avtale direkte mellom
kjøper og selger, og det utviklet seg på et tidlig tidspunkt faste regler for
måling og omsetning av trelast innen de enkelte vassdrag, men de mål og
måleenheter som var i bruk kunne også veksle sterkt fra vassdrag til vassdrag.
Det lokale tømmerets egenskaper og teknologien man benyttet
satte også rammer for de lokale «standarder». På Østlandet sagde man
«maalsplanker» på 9x3 tommer og «maalsbord» på 9x1 ½ tomme på oppgangssagene på
1600- og 1700-tallet, og de fire «Standarder» som vi senere finner i fast bruk
i Norge, svarer i stor grad til disse. 1 «Christiania Standard» tilsvarte 120
bord, hver av dem 11 fot lange, 9 tommer brede og 1 ¼ tomme tykke. 1 «Drammen
Standard», også på 120 bord, 10 fot lange, 9 tommer brede og ½ tomme tykke.
Av de utenlandske «standarder», utmerker de russiske seg ved
å ha bord av større bredde. «Viborg Standard» var på 11 tommer, og det samme
var St. Petersburgs. Det svarer altså helt til den bredden som den kraftigste
«russeplanken» har i for eksempel Vardø. En engelsk forfatter skriver i en
oversikt fra 1845 over ulike trelastdimensjoner at man også i Arkhangelsk og
Onega «inntil nylig» brukte 11 tommer som standard, men at det på hans tid også
ble eksportert bord på 7 og 9 tommer derfra. Det er med andre ord ingen grunn
til å tvile på at «russeplankene» i Finnmark er nettopp det – bygningstømmer
hentet fra sagbrukene ved Kvitsjøen, og fraktet på pomorskutene over grensen.
Etter hvert ble «St. Petersburg Standard» gjort gjeldende
over det meste av Europa, men da som et rommål – slik det fremgår av
regnestykket fra den «Haandbogen» jeg siterte innledningsvis, og fra en rekke
ulike omregningstabeller som sirkulerte på slutten av 1800-tallet og frem til
metersystemet ble gjennomført også på dette området. I Norge skjedde det først
gjennom en lov i 1928.
Så det var først så sent som i 1928 at det metriske system ble gjeldende i trelasthandelen i Norge?
SvarSlettDessuten, i de eldre systemer opereres det med tommer, men HVA slags tomme? Var den standarisert? Og i tilfelle: Hvor stor var den?
Kjell Ingvaldsen
Jeg har blitt fortalt at en norsk tomme er noe lenger enn en engelsk, fordi trelasten krymper når den tørker. Da skulle tømmer skåret etter norsk mål passe til det engelske når det ble levert. Wikipedia har en oversikt over ulike tommemål.
SvarSlettArne Andersen
Man skar ofte tømmeret etter engelske tommer, og solgte tørr skurlast etter norske tommer. Dette fordi engelske tommer er litt lengre enn norske. Når trelasten tørker krymper den ca 3 % på bredden, og man hadde da et rasjonelt system for måling av rå og tørr skurlast som hang sammen og ga sagbruk og brukere et felles mål å forholde seg til
SvarSlettKilde J. K. Sandmo, Sirkelskur, Landbrukets brevskole 1930