Grönån

Om man følger Göta älv innover i landet, er dalgangen der Grönån slynger seg gjennom Skepplanda, den første større jordbruksbygda en møter. Nylig har arkeologer gjort spennende oppdagelser ved Grönån. Elven har skiftet løp flere ganger, og dypt nede i den gamle elvebredden støtte man på godt bevart treverk.

Og ikke hvilket som helst treverk. Her var deler av båter og kjerrer, husgeråd og levninger som utgraverne tolker som opptrekk til fartøyer. Mest minner det hele om verkstedplasser av en type som først og fremst er kjent fra Vestlandet og Trøndelag. Tidsmessig befinner vi oss i romersk jernalder og folkevandringstid.

Det var i forbindelse med en veiomlegging at oppdagelsen ble gjort. Aldri tidligere er det funnet et så stort og variert arkeologisk materiale av tre fra denne perioden i Sverige. Funnmaterialet består av ulike emner og hele og ødelagte gjenstander, derunder redskaper som klubber, kiler osv. Disse funnene ser ut til å kunne knyttes til romertid, mens flere langsgående, trekledde renner i den daværende elvebredden tilhører folkevandringstiden. De gode bevaringsforholdene på stedet skyldes leiren som har forseglet det som lå på elvebredden i forbindelse med at elven skiftet løp.

Det er ikke første gang det gjøres spektakulære funn ved Göta elvs nedre løp. Nærmere Göteborg, ved Äskekärr, har man funnstedet for Sveriges eneste kjente vikingskip.

Ikke minst det at materialet omfatter deler av så vel båter som kjerrer eller vogner, gjør at arkeologene tolker funnstedet som en landingsplass, et sted der land- og vanntransport møtes. Båtrennene bidrar til å forsterke inntrykket. At man også har drevet med reparasjoner av båter og kanskje også båtbygging ved Grönån, forteller funnene av halvferdige årer og andre emner.

Noen av de nærmeste parallellene til komplekset ved Grönån har vi fra Vestlandet og Trøndelag, og også der med datering til jernalderen. I den norske fagdiskusjonen er det først og fremst funksjonen som verft man har lagt vekk på når det gjelder slike funnsteder.

Se rapporten fra undersøkelsen her.

Nye årringsdateringer på Sørlandet

Fylkeskonservatoren i Vest-Agder utfører dendrokronologiske undersøkelser i samarbeid med Nationalmuseets naturvidenskapelige undersøgelser i København. Fylkeskonservatoren står for utvelgelse av relevante objekter og praktisk prøvetagning, mens analysen foregår ved Nationalmuseet. I løpet av de seneste årene er et sekstitalls stående bygninger blitt undersøkt og datert. Undersøkelsene finansieres av Vest-Agder fylkeskommune som en del av arbeidet med å etablere regionale grunnkurver for eik og furu. Rapportene blir fortløpende tilgjengeliggjort både på Nationalmuseets og fylkeskommunens hjemmesider; henholdsvis www.nnu.dk og www.vaf.no.

Siden formålet er utarbeidelsen av gode grunnkurver, er det også gjennomført undersøkelser av annet materiale enn stående bygninger. Det dreier seg om tømmer fra nedrevne bygninger, levende trær, myrtømmer, arkeologisk materiale og skipsvrak. I inneværende år har vi blant annet undersøkt eikematerialet som er benyttet til Kilden i Kristiansand. Eikekurven for Agder omfatter nå knapt 800 år (1208-2005), mens kurven for furu omfatter nesten 600 år (1353-1936).

Det er innledet samarbeid med lokale ressursmiljøer på Skjernøy i Mandal og Hidra i Flekkefjord om datering av utvalgte bygninger. På Hidra fokuseres det på problemstillinger knyttet til flytting av hus.

De daterte bygningene

VEST-AGDER

Kristiansand

Skippergata 111 (nå på Vest-Agdermuseet i Kristiansand)

Bolighuset er oppført i laftet tømmer, opprinnelig med to rom og i én etasje. Bygningen ble flyttet fra Posebyen i Kristiansand til «Bygada» på Vest-Agdermuseet i 1975, og i den forbindelse ble det gjort et betydelig arbeid for å dokumentere dens historie gjennom branntakstprotokoller og andre dokumentariske kilder. Den delen av Kristiansands kvadratur der Skippergata 111 opprinnelig stod, utmerker seg ved å ha unngått samtlige større bybranner.  Oppføringstiden for huset var ukjent, men kunne i prinsippet gå helt tilbake til bygrunnleggelsen i 1641. På et senere tidspunkt, ut fra de skriftlige kildene en gang mellom 1797 og 1808, er huset så blitt forhøyet med fem omfar (tilsvarende 90 cm) til en lav annen etasje, og det gamle røstet ble da flyttet opp.

Opprinnelig hadde bygningen større grunnplan enn den nå har; den ble i 1797 avdelt ett rom, som ble til en egen gård, Skippergata 113. Sistnevnte står fremdeles på sin opprinnelige tomt i Posebyen.

Til sammen 17 prøver av furu er undersøkt. De daterte prøvene faller i to grupper, som svarer til de to omtalte byggefasene. Den eldste gruppen består av stokker som er felt omkring 1650, og som dermed gir oppføringstidspunktet. Den yngre gruppen består av tømmer som er felt vinteren 1806/1807, hvilket tyder på at ombyggingen til to etasjer fant sted i 1807.

Mandal

Det gamle gjestgiveriet i Skjernesund, gnr. 25, bnr. 17

Det tidligere gjestgiveriet i Skjernesund er et tradisjonelt midtganghus i to etasjer med en påbygd gavl mot øst. Bygningen har en interessant historie. Første gang det er omtalt gjestgiver i Skjernesund, er i 1665, og virksomheten varte helt til midt på 1800-tallet. Lokalhistorikeren Laurits Fuglevik fortalte at gjestgiveriet hadde seks rom for overnattingsgjester, og at det i 1830-årene – da mange sjøfolk reiste til Østlandet for å ta hyre – kunne være overfylt. Det er sannsynlig at det var mest penger å tjene på gjestgivervirksomheten på 1600-tallet, før større uthavner, som Kleven i Mandal, tok det meste av skipstrafikken. Symptomatisk nok flyttet Johan Langenfeldt, borger i Kristiansand og opprinnelig fra Hamburg, sin gjestgivervirksomhet fra Skjernesund til Ny-Hellesund lenger øst i 1698.

Hvor gammel er så bygningen? For å avgjøre det spørsmålet, er det tatt prøver av 16 stokker i forskjellige bygningsdeler. Resultatet var nokså overraskende. De tyder nemlig på at gjestgiveriet fra første stund har hatt to etasjer, og at huset er oppført ca. 1615. Tilbygget er som ventet en del yngre, men er så gammelt som fra omkring 1660. De dendrokronologiske resultatene støttes av de tradisjonelt bygningshistoriske; tømmerdimensjoner og lafteteknikk er ens over to etasjer. Novhodene har sekskantet tverrsnitt med kinning på over- og underhugg, mens noen få gjenbrukte stokker på loftet har ovalt tverrsnitt.

Middelkurven for de daterte prøvene passer fint inn i den nye grunnkurven for Vest-Agder, og det viser at gjestgiveriet er oppført av tømmer fra trær som har vokst i regionen.

Marnardal

Mjunåsen, gnr. 40, bnr. 1

Stabburet på Mjunåsen i Laudal har stabber, sviller og gulvtiler av eik, mens konstruksjonen for øvrig er furulaft. Novhodene er tilnærmet ovale, og buret er laftet med raulandslaft. Det er uttatt boreprøver av de bygningsdelene som er i eik, til sammen syv prøver. Samtlige lot seg datere.

Stabbene, den mest utsatte bygningsdelen, viste seg å være yngre enn selve bygningen, men likevel av betydelig elde. De to daterte stabbene er fra 1740-årene. Så vel sviller som gulvtiler kan dateres til ca. 1640.

Øyslebø, gnr. 81, bnr. 13

Våningshus

Våningshuset på gården er en større toetasjes bygning i tømmer med midtgang. Veggstokkene var på prøvetidspunktet tildekket både utvendig og innvendig, slik at prøvene ble tatt fra gulvbjelkene i kjelleren under stuene. Det ble til sammen tatt tre prøver (fem måleprøver, dvs. at det er flere prøver fra én og samme stokk). 

Alle prøver er datert, og resultatet viser at to av stokkene stammer fra trær som er felt ca. 1832, som også gir byggeåret. Den tredje stokken er datert til 1862. På det tidspunktet er bygningen blitt ombygd.

Driftsbygning

Driftsbygningen er også en større bygning med de vanlige funksjonene fjøs/flor, løe, bod og redskapsrom. Bygningen er preget av flere om- og påbygninger med ulike konstruksjonsmåter: laft, reisverk og sleppverk. Den er ellers nokså typisk for de større driftsbygningene i regionen, slik de fremstod på slutten av 1800-tallet.

Det er tatt ut 17 prøver, hvorav 14 er datert. Fellingstidspunktene fordeler seg over en femtiårsperiode fra 1830-årene (dvs. samtidig med våningshuset) og frem til 1880-årene. Bygningen må være bygd og ombygd i flere omganger i løpet av denne perioden. Tømmeret er hentet lokalt. Den kompliserte bygningshistorien forteller antagelig om gradvise utvidelser og tilpasning til stadig nye behov og krav gjennom hele perioden med innføring av nye dyrkningsmetoder, endret husdyrhold, utskiftninger og «hamskifte» i jordbruket på Agder.

Flekkefjord

Kåda, gnr. 15, bnr. 34

Bolighuset på Kåda er et tradisjonelt laftehus i halvannen etasje med midtgang. Det er tradisjon om at bygningen tidligere har stått i gamletunet på Kåda, som lå i en klynge nærmere Hidrasundet. Bygningsmaterialet er furu.

Ni prøver er tatt ut fra veggstokkene mellom stue og kammers, som antas å tilhøre den eldste og mest opprinnelige delen av huset, og åtte av disse er datert. Analysen viser at bygningen er oppført omkring 1770. Den siste brukeren flyttet ut av klyngetunet i forbindelse med en utskiftning i begynnelsen av 1920-årene, og årringsdateringen styrker tanken om at også herværende hus opprinnelig lå i gamletunet.

Ysthus, gnr. 9, bnr. 3

Våningshus

Våningshuset på Ysthus i Kirkehavn har lenge gått for å være Hidras eldste hus. Ifølge Norges bebyggelse skal det være oppført så tidlig som i 1650. Årringsundersøkelsen kunne ikke bekrefte en så høy alder, men huset er utvilsomt gammelt. Det er tatt ut prøver fra 17 stokker, to av eik og de øvrige av furu.

Eikematerialet viste seg å være gjenanvendt skipstømmer, fra trær som er felt i tidsrommet 1680-1720. Fartøyet – eller fartøyene – er trolig bygd på Sørlandet. Kun to av furuprøvene har latt seg datere. De er begge fra trær som er felt i 1740-årene, og dette er trolig også byggeåret for den eldste delen av huset.

I det utsatte klimaet som hersker i mange av uthavnene på Sørlandet, kan det erfaringsmessig være en utfordring å fremskaffe gode prøver. Trevirket er gjerne kraftig nedbrutt som en følge av langvarig påvirkning fra nedbør, vind og sjø. Heri ligger også en vesentlig årsak til at mange prøver ikke er egnet til datering.

Uthus

Videre har uthuset på eiendommen vært undersøkt. Også her viste det seg at det fantes gjenanvendt skipstømmer av eik i huset. Den daterte eikestokken er fra et tre som er felt etter 1640, og undersøkelsen viste dessuten at voksestedet var Pommern i det nåværende Polen.

Kun én av syv furuprøver har latt seg datere. Stokken er datert til 1830-årene, som muligens angir byggeåret for uthuset. Tradisjonen med å bruke gammelt skipstømmer til bygging kjenner vi også fra andre deler av sørlandskysten, og det har sammenheng med ressurstilgangen i området. Vi befinner oss i kystlyngheibeltet, og en øy som Hidra var for to, tre generasjoner siden helt treløs. Bygningsmaterialer måtte skaffes fra strøk lenger inn i fjordene eller plukkes på strendene (vraking).

«Dalheim», Festervoll, gnr. 12, bnr. 11

Bolighuset på «Dalheim» i Kirkehavn er et tradisjonelt midtgangshus med tømmerkjerner. Stilen er en blanding av rokokko og empire. Huset skal være oppført av Svend Andr. Dahl omkring 1820. Her var Hidras første poståpneri fra 1875 av. Huset benyttes som fritidsbolig, og fremstår i hovedsak slik det gjorde da det var nytt, etter nennsom restaurering i 1990-årene.

Det er tatt ut åtte prøver, og tre av dem er datert. Undersøkelsen viser at bygningstømmeret er felt ca. 1830. Trærne har vokst i regionen, dvs. i Vest-Agder.

Audnedal

Kollungtveit, gnr. 73, bnr. 1

Stabburet på gården er laftet av furu, men står på stabber av eik. I forbindelse med arbeidet med eikekurven er samtlige seks stabber undersøkt og datert. Stabbene er fra tre ulike tider: ca. 1660, ca. 1705 og ca. 1720. Årringskurven for prøven fra det storvokste treet som er felt rundt 1720, omfatter 320 år og viser at treet spiret alt på slutten av 1300-tallet.

Songdalen

Gjervollstad, gnr. 100, bnr. 1 (nå på Porsmyr bygdetun)

Stabburet på Porsmyr er flyttet fra gården Gjervollstad. Bygningen er laftet av furu, men har stabber av eik, og dessuten gulvbord av samme materiale. Novhodene er sekskantede med kinning på over- og underhogg. Både stabbene og gulvbordene er undersøkt og datert.

Stabbene kommer fra trær som er felt omkring 1825, men det er usikkert om dette angir oppføringstidspunkt for buret. De to undersøkte gulvbordene er nemlig datert til ca. 1560 og stammer fra trær som spiret før 1330.

TELEMARK

Kragerø

Wiborggården, Barthebrygga 8, gnr. 32, bnr. 6

Den fredete Wiborggården er en stor bygård bestående av to eldre bygninger som på 1700-tallet ble bygd sammen til én bygning under et valmet tak ved hjelp av et trappehus i bindingsverk. Ifølge branntakstprotokollene hadde Wiborggården mer eller mindre samme form og størrelse som i dag, allerede i 1750-årene. Det skal ha vært trelasthandleren Peder Claussøn Poulssen som var byggherre for sammenføyningen. Navnet har gården fått etter skipsreder Nicolay Wiborg og broren Thomas, som var eiere fra 1910 av.

Bygningen er i laftekonstruksjon, og byggematerialet er i hovedsak gran. Novhodene er sekskantede.

Det er til sammen tatt ut 22 prøver fra tre ulike steder i huset. Analysen viser at husets to antatte deler begge er oppført i 1698.

Schweigaardshuset på Øya, gnr. 33, bnr. 39

Schweigaardshuset på Øya er et mindre hus bestående av stue og kjøkken. Tidligere fantes det mange lignende toromshus for småkårsfolk i byens forsteder, men brorparten er i dag enten revet eller kraftig ombygd. Schweigaardshuset er laftet av gran og furu.

Den dendrokronologiske analysen viste at bygningstømmeret er felt vintrene 1689-1690 og 1690-1691. Huset er etter alt å dømme oppført i 1691.

Litteratur

Claudia Baittinger & Thomas Bartholin 2010. Sammenfatning af rapporter over dendrokronologiske undersøgelser af tømmer fra bygninger i Vest-Agder fylke, Norge. Undersøgelser udført af Thomas Bartholin 2000-2010. NNU Rapport 5-2010. København.

Claudia Baittinger, Niels Bonde, Helge Paulsen & Frans-Arne Stylegar 2009. Dendrokronologi og eika på Sørlandet. Fortidsminneforeningens årbok 2009, s. 157-164.

Claudia Baittinger, Niels Bonde & Frans-Arne Stylegar 2011. Med ryggen mod fjeldet - dendrokronologisk grundkurve for Sydnorsk egetræ. I: L. Appel og K. Langsted (red.): Ressourcer og kulturkontakter. Arkæologi rundt om Skagerrak og Kattegat, s. 123-131. Gilleleje.

Helge Paulsen & Frans-Arne Stylegar 2011. Årringsundersøkelser av bygninger i Agder 2010-2011. Fortidsminneforeningens årbok 2011, s. 145-149.

Frans-Arne Stylegar & Helge Paulsen 2010. Bygningsarkeologi i Vest-Agder. Med et tillegg om årringsdaterte bygninger i fylket. I: F.-A. Stylegar (red.): Mangesysleren. Vennebok til Svein Mjaatvedt, s. 175-180. Kristiansand.

Vikingtidsankeret fra Hanangermona

Et anker fra vikingtiden? På Lista? Ja visst! Det er ikke blant de mest kjente funnene fra halvøya, men faktum er at vikingtidsankeret fra Hanangermona er like sjeldent som det er gåtefullt. Det er av samme type som jernankeret i Osebergfunnet, og kan være jevngammelt med dette eller noe yngre. Slike har vi ikke mange av. Men stedet der ankeret ble funnet i 1970-årene, reiser flere spørsmål enn det besvarer: Hvordan i all verden havnet det kanskje tusen år gamle ankeret i morenemasser nesten 450 meter fra sjøen?

Men først noen fakta:

Ankeret er altså smidd av jern; det er 110 cm langt og 65 cm bredt over klørne. Vekten i dag er ca. 7 kilo. Leggen smalner jevnt av oppover, og øverst sitter en stump av kabelringen rustet fast i øyet. Armene har trekanten tverrsnitt og en liten, lansettformet klo ytterst. I hjertet er et hull for en bøyering. Ankeret befinner seg i Kulturhistorisk museum i Oslo, der det har inventarnummer C37568.

Funnstedet er Hanangermona mellom sjøen og Hanangervannet – ca. 440 meter fra sjøen og ca. 140 meter fra Hanangervannet. Når man kjører Søndre vei mot Vanse ligger funnstedet i et åpent kulturbeite rett sør for veien og noe over 300 meter fra avkjøringen til Haviga. Alene høyden over havet er nok til å avvise tanken om at det er et forlis vi har med å gjøre – ankeret ble nemlig funnet høyt oppe i massene i en morenevoll, 9 meter over havet. Alt i vikingtiden var funnstedet trolig langt inne på land.

Ole Aulie gjør et funn

Ankeret ble levert til museet av Nils Evanger sommeren 1990. Da hadde det levd et til dels omflakkende liv på Lista i en del år. «Historien er nesten for god til å være sann,» skrev Evanger i et brev til Arne Emil Christensen ved Oldsaksamlingen.

Det hele begynte i 1974, da Ole Auli og sønnen Arne var opptatt med å legge ny jord under plogen på gården sin, Åsen. På den teigen de nå var i gang med, hadde det ikke vært jordbruk i manns minne. De brukte en liten traktor for å flytte en forhøyning av sand som befant seg på feltet. Under denne sandhaugen la de merke til at jorden hadde en litt annen farge enn ellers, og de begynte å grave for å finne ut hvorfor. Like under bakken, ikke mer enn omkring én fot dypt, støtte de på ankeret.

Da de fant det, var det bedre bevart enn det det er i dag. Antagelig var kabelringen intakt, og det fantes rester av ankerkjettingen.

Lokalhistorikeren Arne Hananger fikk høre om funnet og ba finnerne om å la det ligge på funnstedet. Selv tok han kontakt med Oldsaksamlingen, men arkeologene der hadde liten tro på at jern kunne holde seg spesielt lenge i den skarpe sanden på Hanangermona. Dermed ble ankeret liggende på funnstedet, og etter hvert ble det flyttet vekk fra den dyrkede marken og lagt ved et steingjerde. Der kom noen nabounger over det, og de tok ankeret med seg hjem. Det ble malt hvitt og satt opp som pynt i hagen. Og der stod det helt til Arne Hananger «fant» det igjen.

I 1976 forsøkte Hananger å få Norsk sjøfartsmuseum interessert i ankerfunnet. Han fikk et hyggelig brev tilbake med avbildninger av ulike typer ankere, men i svaret skinner det gjennom at museet – forståelig nok – antok at ankeret var relativt ungt.

Så skjedde det ikke noe mer før ut på nyåret i 1990. I mellomtiden hadde ankeret havnet som veggpynt hos Nils Evanger. Da han leste boken «De skjulte skipene» av arkeologen Sverre Marstrander, slo det ham at det avbildete ankeret fra Osebergfunnet var slående likt det som nå var rustbehandlet, pent malt og montert på veggen hans.

Evanger kontaktet deretter Arne Emil Christensen ved Oldsaksamlingen, som straks fattet interesse for funnet. Resten er, som man sier, historie.

Ankere gjennom tidene

Den eldste ankertypen var antagelig av stein, kan hende bare med et feste til tauet. I Middelhavsområdet avløses disse av ankere av typer laget av tre og bly, mens avanserte jernankere som minner om de vi kjenner fra nyere tid, ble benyttet allerede av romerne. Den mest primitive typen var i bruk også lenge etter at mer avanserte ankere var blitt introdusert: Vi har en slik ankerstein fra en vikingtids båtgrav i Spangereid.

Kilder fra sagatiden omtaler så vel jernankere (akkeri) som noe som kalles stjori. Det siste kalles i dag krabbe eller krakje, og er laget av én eller flere steiner som utgjør vekten, og som holdes på plass av spiler av tre. Det er mulig at langskipene i vikingtiden var utstyrt både med et jernanker og flere krabber, slik fartøyer lenger sør i Europa var på denne tiden. I hvert fall er det slik at jernankeret f. eks. i Osebergfunnet kan virke noe underdimensjonert; det er 10 cm lenger enn ankeret fra Hananger og veier bortimot 10 kilo. I tillegg har det opprinnelig hatt en ankerstokk av tre, sikkert sammenlignbar med den fra Gokstadskipet, som var godt over 2 meter lang og 6 centimeter tykk.

Når en sammenligner Hanangerankeret med det fra Oseberg, skylder en å gjøre oppmerksom på at førstnevnte ikke nødvendigvis er like gammelt. De karakteristika som disse ankrene deler, ser nemlig også ut til å kjennetegne flere ankere fra tidlig- og høymiddelalder – slik at vårt funn i prinsippet kan være fra en så «ung» tid som 1200-årene.

Kostbar gjenstand

Så svært mange paralleller til vårt anker finnes det ikke i det arkeologiske materialet. Oseberg- og Gokstadskipene er nevnt, og også et tredje gravskip – det fra Ladby på Fyn – inneholdt et anker av samme type. Ladbyankeret er det eneste av disse som har bevart ankerkjetting, slik vårt anker også ser ut til å ha hatt. Nok et anker av «Hanangertypen» fantes i en mindre båtgrav som nylig ble arkeologisk undersøkt på Hamarøy. Denne oppramsingen er ikke fullstendig, men det er likevel ingen tvil om at vi har å gjøre med en sjelden gjenstand.

Ankere var de største smidde gjenstandene som forekom i vikingtiden, og for å lage et anker krevdes betydelige mengder råjern. Med datidens teknologi lot det seg heller ikke gjøre å smi et anker så stort som vårt i ett stykke. Derfor ble de smidd sammen av mindre jernstenger og bearbeidet videre. Det er iallfall tilfellet med Ladbyankeret, som er godt undersøkt i så måte.

Det dreier seg altså om kostbare gjenstander, og det finnes faktisk eksempler fra skriftlige kilder på at de kostbare jernankrene kunne leies.

Hva slags funn?

Det spørsmålet er det ikke sikkert at vi noen gang får svar på. De andre funnene vi har vært innom er enten fra grav- eller forliskontekst, men ingen av disse forklaringene virker overbevisende i vårt tilfelle.

Enkelte andre ankerfunn er det rimelig å knytte til bevisst nedlagte ofringer til høyere makter. To av de mest kjente danske krigsbytteofringene fra romersk jernalder inneholdt ankere – det gjelder funnene fra Nydam og Vimose. Det er dessuten mulig at det fantes et anker i et offerfunn fra Åkers insjö ved Trollhättan i Sverige, og i så fall datert til folkevandringstid. Og kanskje, men bare kanskje, har vi et tilsvarende funn – men fra uviss tid – fra Dønna i Nordland.

Men det er vanskelig å knytte Hanangerankeret til et offerfunn også.

Ankeret kan selvsagt være mistet, men spørsmålet er om det går an å «miste» en så stor og tung – og kostbar – gjenstand? Da funnet kom for dagen i 1974, foreslo eldre sjøfolk at ankeret kunne ha vært landfeste for et fartøy som en gang lå der i en storm. Men antagelig var avstanden fra Kviljobukta og inn til funnstedet for stor den gangen til at dette er en rimelig tanke. Riktignok ville ryggen med bare et par meter høyere vannstand ha ligget mye nærmere strandkanten enn nå. Det er bare det at disse to meterne fører oss minst to tusen år tilbake i tid, altså lenge før vikingtiden – i hvert fall ut fra det vi i dag vet om landhevningsforløpet på Lista.

Hanangerfunnet står dessuten så å si helt alene i det arkeologiske materialet fra Vest-Agder. Det er bare et gammelt, og for lengst bortkommet, funn fra Kristiansand sentrum som kan tenkes å utgjøre en parallell. Men vi vet ingenting annet om Kristiansandsfunnet enn at det ble oppfattet som gammelt da det kom for dagen på 1700-tallet en gang, og at det lå dypt nede i bakken.

Båtdrag over Hanangermona?

At man har hatt både langskip og dyre jernankere nettopp på Hananger i vikingtiden, er imidlertid ikke det minste rart. Det dreier seg om en av Listas største gårder, og i middelalderen var Hananger adelig setegård. Alt tyder på at gården var sentral også i vikingtiden.

Nedenfor gården ligger som kjent Hanangervannet, som bare er adskilt fra sjøen av den ½ km brede stripen med land der ankeret ble funnet. Vi må antagelig helt tilbake til bronsealderen før det var kontakt mellom Hanangervannet og sjøen. Men det betyr ikke at stormennene på Hananger ikke har kunnet se seg tjent med å ha skipene sine liggende i Hanangervannet fremfor på den utsatte Listakysten. Både forsvarshensyn og ønsket om å unngå pælemark kunne jo peke i den retningen. Om det var slik det var, så har man vært avhengig av å slepe skipene over Hanangermona. Kan hende er ankeret vårt et minne om denne trafikken..? Det får bli med tanken.

(Foto: Kulturhistorisk museum, Oslo)

Kongens mann på Skjævesland

Omkring 1895 ryddet en bonde på Skjævesland i Øyslebø vekk noen gravhauger på gården sin. Det skjedde titt og ofte i disse årene, for noe lovmessig vern av fornminner fantes fremdeles ikke. Det spesielle i akkurat dette tilfellet, var heller at opplysningene om hva haugene inneholdt, ble nøyaktig skrevet ned noen år senere – av unggutten Haakon Skjævesland, som senere ble en kjent lokalhistoriker i Mandalsdistriktet. Mange år etterpå overleverte han en skriftlig innberetning om funnene til Oldsaksamlingen. Det er denne som er bakgrunnen for dagens overskrift.

I arkeologisk sammenheng er storgården Skjævesland med sitt rike laksefiske et relativt ubeskrevet blad. Men Haakon Skjæveslands opplysninger kaster nytt lys over stedet. Han skriver nemlig at det i den ene gravhaugen fantes blant annet et sverd, og av opplysningene forstår vi at det dreier seg om en mannsgrav fra vikingtid. Nå kryr det ikke av vikingtidssverd heller i vår landsdel, men nettopp fra Mandal og de nærmeste bygdene kjenner vi en god del slike funn. Det er imidlertid gravgodset fra den andre gravhaugen som får en arkeolog til å sperre opp øynene:

I denne lå det nemlig ikke bare komplett våpenutstyr i form av sverd, øks og spyd, men også stigbøyler og annet hesteutstyr. Dette er den eneste ryttergraven fra vikingtid vi har kjennskap til i Vest-Agder, og den eneste mellom Arendal og Jæren. Fra Arendalsdistriktet har vi to ryttergraver – fra henholdsvis Froland prestegård og Nedenes i Øyestad.

På Agder er det generelt få gjenstander i mannsgravene fra vikingtid, men de inneholder ofte våpen. Dette er selvsagt et forhold som bidrar til at ryttergraven fra Skjævesland skiller seg klart ut. Men utenfor landsdelen har man en god del paralleller til Skjæveslandsfunnet. De tydeligste ansamlingene av ryttergraver i landet finnes i Trøndelag, i Vestfold og på det indre Østlandet – på Vestlandet dreier det seg derimot bare om spredte funn. I Danmark og Sverige er det også en del ryttergraver.

Det er uten unntak menn som gravlegges med rideutstyr i vikingtiden – mens annet hesteutstyr og utstyr som brukes til kjøring med vogn eller slede, også forekommer i kvinnegraver. Ryttergravene kan være jordfestegraver eller branngraver, og skikken forekommer gjennom det meste av vikingtiden. Av og til er også selve hesten lagt ned i graven. De fleste, men ikke alle ryttergravene er fra 900-tallet. Det er grunn til å spørre om det kan være en felles bakgrunn for denne gravskikken?

Ja, det er i det minste slik at ryttergravskikken, og muligens bruken av kavaleri, ser ut til å ha fått innpass her hjemme som en følge av kontakten med det karolingiske og senere det ottonske riket. Betrakter vi ryttergravene som helhet, ser det ut til at mennene i ryttergravene skiller seg ut ved at de har rideutstyr, spesielt mange våpen og ved i det hele tatt å ha mer av slikt som en kriger har bruk for. Derfor må vi tro at ryttergravene tilhører folk som har hatt en militær status. Flere arkeologer og historikere har tenkt seg at ryttergravene kan knyttes til det tidlige rikskongedømmet, og at det er kongsmenn som ligger i disse gravene.

Arkeologen Dagfinn Skre har foreslått at de fleste av dem som ligger i ryttergravene, har vært militære ledere i kongemaktens tjeneste. De kan ha vært lendmenn, men oftere sveithøvdinger – altså lokale ledere som sto i spissen for hver sine avdelinger i den hærstyrken som en stormenn var forventet å skulle stille opp med når kongen kalte. Skre mener at disse militære lederne har vært rekruttert fra det lokale aristokratiet, og at de trolig har blitt begravet på sine setegårder.

Og det får man si setter gården Skjævesland i perspektiv.