Et anker fra vikingtiden? På Lista? Ja visst! Det er ikke
blant de mest kjente funnene fra halvøya, men faktum er at vikingtidsankeret
fra Hanangermona er like sjeldent som det er gåtefullt. Det er av samme type
som jernankeret i Osebergfunnet, og kan være jevngammelt med dette eller noe
yngre. Slike har vi ikke mange av. Men stedet der ankeret ble funnet i
1970-årene, reiser flere spørsmål enn det besvarer: Hvordan i all verden havnet
det kanskje tusen år gamle ankeret i morenemasser nesten 450 meter fra sjøen?
Men først noen fakta:
Ankeret er altså smidd av jern; det er 110 cm langt og 65 cm
bredt over klørne. Vekten i dag er ca. 7 kilo. Leggen smalner jevnt av oppover,
og øverst sitter en stump av kabelringen rustet fast i øyet. Armene har
trekanten tverrsnitt og en liten, lansettformet klo ytterst. I hjertet er et
hull for en bøyering. Ankeret befinner seg i Kulturhistorisk museum i Oslo, der
det har inventarnummer C37568.
Funnstedet er Hanangermona mellom sjøen og Hanangervannet –
ca. 440 meter fra sjøen og ca. 140 meter fra Hanangervannet. Når man kjører
Søndre vei mot Vanse ligger funnstedet i et åpent kulturbeite rett sør for
veien og noe over 300 meter fra avkjøringen til Haviga. Alene høyden over havet
er nok til å avvise tanken om at det er et forlis vi har med å gjøre – ankeret
ble nemlig funnet høyt oppe i massene i en morenevoll, 9 meter over havet. Alt
i vikingtiden var funnstedet trolig langt inne på land.
Ole Aulie gjør et
funn
Ankeret ble levert til museet av Nils Evanger sommeren 1990.
Da hadde det levd et til dels omflakkende liv på Lista i en del år. «Historien
er nesten for god til å være sann,» skrev Evanger i et brev til Arne Emil
Christensen ved Oldsaksamlingen.
Det hele begynte i 1974, da Ole Auli og sønnen Arne var
opptatt med å legge ny jord under plogen på gården sin, Åsen. På den teigen de
nå var i gang med, hadde det ikke vært jordbruk i manns minne. De brukte en
liten traktor for å flytte en forhøyning av sand som befant seg på feltet.
Under denne sandhaugen la de merke til at jorden hadde en litt annen farge enn
ellers, og de begynte å grave for å finne ut hvorfor. Like under bakken, ikke
mer enn omkring én fot dypt, støtte de på ankeret.
Da de fant det, var det bedre bevart enn det det er i dag. Antagelig
var kabelringen intakt, og det fantes rester av ankerkjettingen.
Lokalhistorikeren Arne Hananger fikk høre om funnet og ba
finnerne om å la det ligge på funnstedet. Selv tok han kontakt med
Oldsaksamlingen, men arkeologene der hadde liten tro på at jern kunne holde seg
spesielt lenge i den skarpe sanden på Hanangermona. Dermed ble ankeret liggende
på funnstedet, og etter hvert ble det flyttet vekk fra den dyrkede marken og
lagt ved et steingjerde. Der kom noen nabounger over det, og de tok ankeret med
seg hjem. Det ble malt hvitt og satt opp som pynt i hagen. Og der stod det helt
til Arne Hananger «fant» det igjen.
I 1976 forsøkte Hananger å få Norsk sjøfartsmuseum
interessert i ankerfunnet. Han fikk et hyggelig brev tilbake med avbildninger
av ulike typer ankere, men i svaret skinner det gjennom at museet – forståelig
nok – antok at ankeret var relativt ungt.
Så skjedde det ikke noe mer før ut på nyåret i 1990. I
mellomtiden hadde ankeret havnet som veggpynt hos Nils Evanger. Da han leste
boken «De skjulte skipene» av arkeologen Sverre Marstrander, slo det ham at det
avbildete ankeret fra Osebergfunnet var slående likt det som nå var
rustbehandlet, pent malt og montert på veggen hans.
Evanger kontaktet deretter Arne Emil Christensen ved
Oldsaksamlingen, som straks fattet interesse for funnet. Resten er, som man
sier, historie.
Ankere gjennom tidene
Den eldste ankertypen var antagelig av stein, kan hende bare
med et feste til tauet. I Middelhavsområdet avløses disse av ankere av typer
laget av tre og bly, mens avanserte jernankere som minner om de vi kjenner fra
nyere tid, ble benyttet allerede av romerne. Den mest primitive typen var i
bruk også lenge etter at mer avanserte ankere var blitt introdusert: Vi har en
slik ankerstein fra en vikingtids båtgrav i Spangereid.
Kilder fra sagatiden omtaler så vel jernankere (akkeri) som noe som kalles stjori. Det siste kalles i dag krabbe
eller krakje, og er laget av én eller flere steiner som utgjør vekten, og som
holdes på plass av spiler av tre. Det er mulig at langskipene i vikingtiden var
utstyrt både med et jernanker og flere krabber, slik fartøyer lenger sør i
Europa var på denne tiden. I hvert fall er det slik at jernankeret f. eks. i
Osebergfunnet kan virke noe underdimensjonert; det er 10 cm lenger enn ankeret
fra Hananger og veier bortimot 10 kilo. I tillegg har det opprinnelig hatt en
ankerstokk av tre, sikkert sammenlignbar med den fra Gokstadskipet, som var
godt over 2 meter lang og 6 centimeter tykk.
Når en sammenligner Hanangerankeret med det fra Oseberg,
skylder en å gjøre oppmerksom på at førstnevnte ikke nødvendigvis er like
gammelt. De karakteristika som disse ankrene deler, ser nemlig også ut til å
kjennetegne flere ankere fra tidlig- og høymiddelalder – slik at vårt funn i
prinsippet kan være fra en så «ung» tid som 1200-årene.
Kostbar gjenstand
Så svært mange paralleller til vårt anker finnes det ikke i
det arkeologiske materialet. Oseberg- og Gokstadskipene er nevnt, og også et
tredje gravskip – det fra Ladby på Fyn – inneholdt et anker av samme type. Ladbyankeret
er det eneste av disse som har bevart ankerkjetting, slik vårt anker også ser
ut til å ha hatt. Nok et anker av «Hanangertypen» fantes i en mindre båtgrav
som nylig ble arkeologisk undersøkt på Hamarøy. Denne oppramsingen er ikke
fullstendig, men det er likevel ingen tvil om at vi har å gjøre med en sjelden
gjenstand.
Ankere var de største smidde gjenstandene som forekom i
vikingtiden, og for å lage et anker krevdes betydelige mengder råjern. Med
datidens teknologi lot det seg heller ikke gjøre å smi et anker så stort som
vårt i ett stykke. Derfor ble de smidd sammen av mindre jernstenger og
bearbeidet videre. Det er iallfall tilfellet med Ladbyankeret, som er godt
undersøkt i så måte.
Det dreier seg altså om kostbare gjenstander, og det finnes
faktisk eksempler fra skriftlige kilder på at de kostbare jernankrene kunne
leies.
Hva slags funn?
Det spørsmålet er det ikke sikkert at vi noen gang får svar
på. De andre funnene vi har vært innom er enten fra grav- eller forliskontekst,
men ingen av disse forklaringene virker overbevisende i vårt tilfelle.
Enkelte andre ankerfunn er det rimelig å knytte til bevisst
nedlagte ofringer til høyere makter. To av de mest kjente danske
krigsbytteofringene fra romersk jernalder inneholdt ankere – det gjelder
funnene fra Nydam og Vimose. Det er dessuten mulig at det fantes et anker i et
offerfunn fra Åkers insjö ved Trollhättan i Sverige, og i så fall datert til
folkevandringstid. Og kanskje, men bare kanskje, har vi et tilsvarende funn –
men fra uviss tid – fra Dønna i Nordland.
Men det er vanskelig å knytte Hanangerankeret til et
offerfunn også.
Ankeret kan selvsagt være mistet, men spørsmålet er om det
går an å «miste» en så stor og tung – og kostbar – gjenstand? Da funnet kom for
dagen i 1974, foreslo eldre sjøfolk at ankeret kunne ha vært landfeste for et
fartøy som en gang lå der i en storm. Men antagelig var avstanden fra
Kviljobukta og inn til funnstedet for stor den gangen til at dette er en
rimelig tanke. Riktignok ville ryggen med bare et par meter høyere vannstand ha
ligget mye nærmere strandkanten enn nå. Det er bare det at disse to meterne
fører oss minst to tusen år tilbake i tid, altså lenge før vikingtiden – i
hvert fall ut fra det vi i dag vet om landhevningsforløpet på Lista.
Hanangerfunnet står dessuten så å si helt alene i det
arkeologiske materialet fra Vest-Agder. Det er bare et gammelt, og for lengst
bortkommet, funn fra Kristiansand sentrum som kan tenkes å utgjøre en
parallell. Men vi vet ingenting annet om Kristiansandsfunnet enn at det ble
oppfattet som gammelt da det kom for dagen på 1700-tallet en gang, og at det lå
dypt nede i bakken.
Båtdrag over
Hanangermona?
At man har hatt både langskip og dyre jernankere nettopp på
Hananger i vikingtiden, er imidlertid ikke det minste rart. Det dreier seg om
en av Listas største gårder, og i middelalderen var Hananger adelig setegård. Alt
tyder på at gården var sentral også i vikingtiden.
Nedenfor gården ligger som kjent Hanangervannet, som bare er
adskilt fra sjøen av den ½ km brede stripen med land der ankeret ble funnet. Vi
må antagelig helt tilbake til bronsealderen før det var kontakt mellom
Hanangervannet og sjøen. Men det betyr ikke at stormennene på Hananger ikke har
kunnet se seg tjent med å ha skipene sine liggende i Hanangervannet fremfor på
den utsatte Listakysten. Både forsvarshensyn og ønsket om å unngå pælemark
kunne jo peke i den retningen. Om det var slik det var, så har man vært
avhengig av å slepe skipene over Hanangermona. Kan hende er ankeret vårt et
minne om denne trafikken..? Det får bli med tanken.
(Foto: Kulturhistorisk museum, Oslo)
Samme type anker og størrelse funnet under utgravingeri rundhaug på Hamarøy i Nordland i 2012. https://digitaltmuseum.org/011085442248/vikinggraven-pa-ness-hamaroy
SvarSlett