Nye årringsdateringer på Sørlandet

Fylkeskonservatoren i Vest-Agder utfører dendrokronologiske undersøkelser i samarbeid med Nationalmuseets naturvidenskapelige undersøgelser i København. Fylkeskonservatoren står for utvelgelse av relevante objekter og praktisk prøvetagning, mens analysen foregår ved Nationalmuseet. I løpet av de seneste årene er et sekstitalls stående bygninger blitt undersøkt og datert. Undersøkelsene finansieres av Vest-Agder fylkeskommune som en del av arbeidet med å etablere regionale grunnkurver for eik og furu. Rapportene blir fortløpende tilgjengeliggjort både på Nationalmuseets og fylkeskommunens hjemmesider; henholdsvis www.nnu.dk og www.vaf.no.

Siden formålet er utarbeidelsen av gode grunnkurver, er det også gjennomført undersøkelser av annet materiale enn stående bygninger. Det dreier seg om tømmer fra nedrevne bygninger, levende trær, myrtømmer, arkeologisk materiale og skipsvrak. I inneværende år har vi blant annet undersøkt eikematerialet som er benyttet til Kilden i Kristiansand. Eikekurven for Agder omfatter nå knapt 800 år (1208-2005), mens kurven for furu omfatter nesten 600 år (1353-1936).

Det er innledet samarbeid med lokale ressursmiljøer på Skjernøy i Mandal og Hidra i Flekkefjord om datering av utvalgte bygninger. På Hidra fokuseres det på problemstillinger knyttet til flytting av hus.

De daterte bygningene

VEST-AGDER

Kristiansand

Skippergata 111 (nå på Vest-Agdermuseet i Kristiansand)

Bolighuset er oppført i laftet tømmer, opprinnelig med to rom og i én etasje. Bygningen ble flyttet fra Posebyen i Kristiansand til «Bygada» på Vest-Agdermuseet i 1975, og i den forbindelse ble det gjort et betydelig arbeid for å dokumentere dens historie gjennom branntakstprotokoller og andre dokumentariske kilder. Den delen av Kristiansands kvadratur der Skippergata 111 opprinnelig stod, utmerker seg ved å ha unngått samtlige større bybranner.  Oppføringstiden for huset var ukjent, men kunne i prinsippet gå helt tilbake til bygrunnleggelsen i 1641. På et senere tidspunkt, ut fra de skriftlige kildene en gang mellom 1797 og 1808, er huset så blitt forhøyet med fem omfar (tilsvarende 90 cm) til en lav annen etasje, og det gamle røstet ble da flyttet opp.

Opprinnelig hadde bygningen større grunnplan enn den nå har; den ble i 1797 avdelt ett rom, som ble til en egen gård, Skippergata 113. Sistnevnte står fremdeles på sin opprinnelige tomt i Posebyen.

Til sammen 17 prøver av furu er undersøkt. De daterte prøvene faller i to grupper, som svarer til de to omtalte byggefasene. Den eldste gruppen består av stokker som er felt omkring 1650, og som dermed gir oppføringstidspunktet. Den yngre gruppen består av tømmer som er felt vinteren 1806/1807, hvilket tyder på at ombyggingen til to etasjer fant sted i 1807.

Mandal

Det gamle gjestgiveriet i Skjernesund, gnr. 25, bnr. 17

Det tidligere gjestgiveriet i Skjernesund er et tradisjonelt midtganghus i to etasjer med en påbygd gavl mot øst. Bygningen har en interessant historie. Første gang det er omtalt gjestgiver i Skjernesund, er i 1665, og virksomheten varte helt til midt på 1800-tallet. Lokalhistorikeren Laurits Fuglevik fortalte at gjestgiveriet hadde seks rom for overnattingsgjester, og at det i 1830-årene – da mange sjøfolk reiste til Østlandet for å ta hyre – kunne være overfylt. Det er sannsynlig at det var mest penger å tjene på gjestgivervirksomheten på 1600-tallet, før større uthavner, som Kleven i Mandal, tok det meste av skipstrafikken. Symptomatisk nok flyttet Johan Langenfeldt, borger i Kristiansand og opprinnelig fra Hamburg, sin gjestgivervirksomhet fra Skjernesund til Ny-Hellesund lenger øst i 1698.

Hvor gammel er så bygningen? For å avgjøre det spørsmålet, er det tatt prøver av 16 stokker i forskjellige bygningsdeler. Resultatet var nokså overraskende. De tyder nemlig på at gjestgiveriet fra første stund har hatt to etasjer, og at huset er oppført ca. 1615. Tilbygget er som ventet en del yngre, men er så gammelt som fra omkring 1660. De dendrokronologiske resultatene støttes av de tradisjonelt bygningshistoriske; tømmerdimensjoner og lafteteknikk er ens over to etasjer. Novhodene har sekskantet tverrsnitt med kinning på over- og underhugg, mens noen få gjenbrukte stokker på loftet har ovalt tverrsnitt.

Middelkurven for de daterte prøvene passer fint inn i den nye grunnkurven for Vest-Agder, og det viser at gjestgiveriet er oppført av tømmer fra trær som har vokst i regionen.

Marnardal

Mjunåsen, gnr. 40, bnr. 1

Stabburet på Mjunåsen i Laudal har stabber, sviller og gulvtiler av eik, mens konstruksjonen for øvrig er furulaft. Novhodene er tilnærmet ovale, og buret er laftet med raulandslaft. Det er uttatt boreprøver av de bygningsdelene som er i eik, til sammen syv prøver. Samtlige lot seg datere.

Stabbene, den mest utsatte bygningsdelen, viste seg å være yngre enn selve bygningen, men likevel av betydelig elde. De to daterte stabbene er fra 1740-årene. Så vel sviller som gulvtiler kan dateres til ca. 1640.

Øyslebø, gnr. 81, bnr. 13

Våningshus

Våningshuset på gården er en større toetasjes bygning i tømmer med midtgang. Veggstokkene var på prøvetidspunktet tildekket både utvendig og innvendig, slik at prøvene ble tatt fra gulvbjelkene i kjelleren under stuene. Det ble til sammen tatt tre prøver (fem måleprøver, dvs. at det er flere prøver fra én og samme stokk). 

Alle prøver er datert, og resultatet viser at to av stokkene stammer fra trær som er felt ca. 1832, som også gir byggeåret. Den tredje stokken er datert til 1862. På det tidspunktet er bygningen blitt ombygd.

Driftsbygning

Driftsbygningen er også en større bygning med de vanlige funksjonene fjøs/flor, løe, bod og redskapsrom. Bygningen er preget av flere om- og påbygninger med ulike konstruksjonsmåter: laft, reisverk og sleppverk. Den er ellers nokså typisk for de større driftsbygningene i regionen, slik de fremstod på slutten av 1800-tallet.

Det er tatt ut 17 prøver, hvorav 14 er datert. Fellingstidspunktene fordeler seg over en femtiårsperiode fra 1830-årene (dvs. samtidig med våningshuset) og frem til 1880-årene. Bygningen må være bygd og ombygd i flere omganger i løpet av denne perioden. Tømmeret er hentet lokalt. Den kompliserte bygningshistorien forteller antagelig om gradvise utvidelser og tilpasning til stadig nye behov og krav gjennom hele perioden med innføring av nye dyrkningsmetoder, endret husdyrhold, utskiftninger og «hamskifte» i jordbruket på Agder.

Flekkefjord

Kåda, gnr. 15, bnr. 34

Bolighuset på Kåda er et tradisjonelt laftehus i halvannen etasje med midtgang. Det er tradisjon om at bygningen tidligere har stått i gamletunet på Kåda, som lå i en klynge nærmere Hidrasundet. Bygningsmaterialet er furu.

Ni prøver er tatt ut fra veggstokkene mellom stue og kammers, som antas å tilhøre den eldste og mest opprinnelige delen av huset, og åtte av disse er datert. Analysen viser at bygningen er oppført omkring 1770. Den siste brukeren flyttet ut av klyngetunet i forbindelse med en utskiftning i begynnelsen av 1920-årene, og årringsdateringen styrker tanken om at også herværende hus opprinnelig lå i gamletunet.

Ysthus, gnr. 9, bnr. 3

Våningshus

Våningshuset på Ysthus i Kirkehavn har lenge gått for å være Hidras eldste hus. Ifølge Norges bebyggelse skal det være oppført så tidlig som i 1650. Årringsundersøkelsen kunne ikke bekrefte en så høy alder, men huset er utvilsomt gammelt. Det er tatt ut prøver fra 17 stokker, to av eik og de øvrige av furu.

Eikematerialet viste seg å være gjenanvendt skipstømmer, fra trær som er felt i tidsrommet 1680-1720. Fartøyet – eller fartøyene – er trolig bygd på Sørlandet. Kun to av furuprøvene har latt seg datere. De er begge fra trær som er felt i 1740-årene, og dette er trolig også byggeåret for den eldste delen av huset.

I det utsatte klimaet som hersker i mange av uthavnene på Sørlandet, kan det erfaringsmessig være en utfordring å fremskaffe gode prøver. Trevirket er gjerne kraftig nedbrutt som en følge av langvarig påvirkning fra nedbør, vind og sjø. Heri ligger også en vesentlig årsak til at mange prøver ikke er egnet til datering.

Uthus

Videre har uthuset på eiendommen vært undersøkt. Også her viste det seg at det fantes gjenanvendt skipstømmer av eik i huset. Den daterte eikestokken er fra et tre som er felt etter 1640, og undersøkelsen viste dessuten at voksestedet var Pommern i det nåværende Polen.

Kun én av syv furuprøver har latt seg datere. Stokken er datert til 1830-årene, som muligens angir byggeåret for uthuset. Tradisjonen med å bruke gammelt skipstømmer til bygging kjenner vi også fra andre deler av sørlandskysten, og det har sammenheng med ressurstilgangen i området. Vi befinner oss i kystlyngheibeltet, og en øy som Hidra var for to, tre generasjoner siden helt treløs. Bygningsmaterialer måtte skaffes fra strøk lenger inn i fjordene eller plukkes på strendene (vraking).

«Dalheim», Festervoll, gnr. 12, bnr. 11

Bolighuset på «Dalheim» i Kirkehavn er et tradisjonelt midtgangshus med tømmerkjerner. Stilen er en blanding av rokokko og empire. Huset skal være oppført av Svend Andr. Dahl omkring 1820. Her var Hidras første poståpneri fra 1875 av. Huset benyttes som fritidsbolig, og fremstår i hovedsak slik det gjorde da det var nytt, etter nennsom restaurering i 1990-årene.

Det er tatt ut åtte prøver, og tre av dem er datert. Undersøkelsen viser at bygningstømmeret er felt ca. 1830. Trærne har vokst i regionen, dvs. i Vest-Agder.

Audnedal

Kollungtveit, gnr. 73, bnr. 1

Stabburet på gården er laftet av furu, men står på stabber av eik. I forbindelse med arbeidet med eikekurven er samtlige seks stabber undersøkt og datert. Stabbene er fra tre ulike tider: ca. 1660, ca. 1705 og ca. 1720. Årringskurven for prøven fra det storvokste treet som er felt rundt 1720, omfatter 320 år og viser at treet spiret alt på slutten av 1300-tallet.

Songdalen

Gjervollstad, gnr. 100, bnr. 1 (nå på Porsmyr bygdetun)

Stabburet på Porsmyr er flyttet fra gården Gjervollstad. Bygningen er laftet av furu, men har stabber av eik, og dessuten gulvbord av samme materiale. Novhodene er sekskantede med kinning på over- og underhogg. Både stabbene og gulvbordene er undersøkt og datert.

Stabbene kommer fra trær som er felt omkring 1825, men det er usikkert om dette angir oppføringstidspunkt for buret. De to undersøkte gulvbordene er nemlig datert til ca. 1560 og stammer fra trær som spiret før 1330.

TELEMARK

Kragerø

Wiborggården, Barthebrygga 8, gnr. 32, bnr. 6

Den fredete Wiborggården er en stor bygård bestående av to eldre bygninger som på 1700-tallet ble bygd sammen til én bygning under et valmet tak ved hjelp av et trappehus i bindingsverk. Ifølge branntakstprotokollene hadde Wiborggården mer eller mindre samme form og størrelse som i dag, allerede i 1750-årene. Det skal ha vært trelasthandleren Peder Claussøn Poulssen som var byggherre for sammenføyningen. Navnet har gården fått etter skipsreder Nicolay Wiborg og broren Thomas, som var eiere fra 1910 av.

Bygningen er i laftekonstruksjon, og byggematerialet er i hovedsak gran. Novhodene er sekskantede.

Det er til sammen tatt ut 22 prøver fra tre ulike steder i huset. Analysen viser at husets to antatte deler begge er oppført i 1698.

Schweigaardshuset på Øya, gnr. 33, bnr. 39

Schweigaardshuset på Øya er et mindre hus bestående av stue og kjøkken. Tidligere fantes det mange lignende toromshus for småkårsfolk i byens forsteder, men brorparten er i dag enten revet eller kraftig ombygd. Schweigaardshuset er laftet av gran og furu.

Den dendrokronologiske analysen viste at bygningstømmeret er felt vintrene 1689-1690 og 1690-1691. Huset er etter alt å dømme oppført i 1691.

Litteratur

Claudia Baittinger & Thomas Bartholin 2010. Sammenfatning af rapporter over dendrokronologiske undersøgelser af tømmer fra bygninger i Vest-Agder fylke, Norge. Undersøgelser udført af Thomas Bartholin 2000-2010. NNU Rapport 5-2010. København.

Claudia Baittinger, Niels Bonde, Helge Paulsen & Frans-Arne Stylegar 2009. Dendrokronologi og eika på Sørlandet. Fortidsminneforeningens årbok 2009, s. 157-164.

Claudia Baittinger, Niels Bonde & Frans-Arne Stylegar 2011. Med ryggen mod fjeldet - dendrokronologisk grundkurve for Sydnorsk egetræ. I: L. Appel og K. Langsted (red.): Ressourcer og kulturkontakter. Arkæologi rundt om Skagerrak og Kattegat, s. 123-131. Gilleleje.

Helge Paulsen & Frans-Arne Stylegar 2011. Årringsundersøkelser av bygninger i Agder 2010-2011. Fortidsminneforeningens årbok 2011, s. 145-149.

Frans-Arne Stylegar & Helge Paulsen 2010. Bygningsarkeologi i Vest-Agder. Med et tillegg om årringsdaterte bygninger i fylket. I: F.-A. Stylegar (red.): Mangesysleren. Vennebok til Svein Mjaatvedt, s. 175-180. Kristiansand.