Kongens mann på Skjævesland

Omkring 1895 ryddet en bonde på Skjævesland i Øyslebø vekk noen gravhauger på gården sin. Det skjedde titt og ofte i disse årene, for noe lovmessig vern av fornminner fantes fremdeles ikke. Det spesielle i akkurat dette tilfellet, var heller at opplysningene om hva haugene inneholdt, ble nøyaktig skrevet ned noen år senere – av unggutten Haakon Skjævesland, som senere ble en kjent lokalhistoriker i Mandalsdistriktet. Mange år etterpå overleverte han en skriftlig innberetning om funnene til Oldsaksamlingen. Det er denne som er bakgrunnen for dagens overskrift.

I arkeologisk sammenheng er storgården Skjævesland med sitt rike laksefiske et relativt ubeskrevet blad. Men Haakon Skjæveslands opplysninger kaster nytt lys over stedet. Han skriver nemlig at det i den ene gravhaugen fantes blant annet et sverd, og av opplysningene forstår vi at det dreier seg om en mannsgrav fra vikingtid. Nå kryr det ikke av vikingtidssverd heller i vår landsdel, men nettopp fra Mandal og de nærmeste bygdene kjenner vi en god del slike funn. Det er imidlertid gravgodset fra den andre gravhaugen som får en arkeolog til å sperre opp øynene:

I denne lå det nemlig ikke bare komplett våpenutstyr i form av sverd, øks og spyd, men også stigbøyler og annet hesteutstyr. Dette er den eneste ryttergraven fra vikingtid vi har kjennskap til i Vest-Agder, og den eneste mellom Arendal og Jæren. Fra Arendalsdistriktet har vi to ryttergraver – fra henholdsvis Froland prestegård og Nedenes i Øyestad.

På Agder er det generelt få gjenstander i mannsgravene fra vikingtid, men de inneholder ofte våpen. Dette er selvsagt et forhold som bidrar til at ryttergraven fra Skjævesland skiller seg klart ut. Men utenfor landsdelen har man en god del paralleller til Skjæveslandsfunnet. De tydeligste ansamlingene av ryttergraver i landet finnes i Trøndelag, i Vestfold og på det indre Østlandet – på Vestlandet dreier det seg derimot bare om spredte funn. I Danmark og Sverige er det også en del ryttergraver.

Det er uten unntak menn som gravlegges med rideutstyr i vikingtiden – mens annet hesteutstyr og utstyr som brukes til kjøring med vogn eller slede, også forekommer i kvinnegraver. Ryttergravene kan være jordfestegraver eller branngraver, og skikken forekommer gjennom det meste av vikingtiden. Av og til er også selve hesten lagt ned i graven. De fleste, men ikke alle ryttergravene er fra 900-tallet. Det er grunn til å spørre om det kan være en felles bakgrunn for denne gravskikken?

Ja, det er i det minste slik at ryttergravskikken, og muligens bruken av kavaleri, ser ut til å ha fått innpass her hjemme som en følge av kontakten med det karolingiske og senere det ottonske riket. Betrakter vi ryttergravene som helhet, ser det ut til at mennene i ryttergravene skiller seg ut ved at de har rideutstyr, spesielt mange våpen og ved i det hele tatt å ha mer av slikt som en kriger har bruk for. Derfor må vi tro at ryttergravene tilhører folk som har hatt en militær status. Flere arkeologer og historikere har tenkt seg at ryttergravene kan knyttes til det tidlige rikskongedømmet, og at det er kongsmenn som ligger i disse gravene.

Arkeologen Dagfinn Skre har foreslått at de fleste av dem som ligger i ryttergravene, har vært militære ledere i kongemaktens tjeneste. De kan ha vært lendmenn, men oftere sveithøvdinger – altså lokale ledere som sto i spissen for hver sine avdelinger i den hærstyrken som en stormenn var forventet å skulle stille opp med når kongen kalte. Skre mener at disse militære lederne har vært rekruttert fra det lokale aristokratiet, og at de trolig har blitt begravet på sine setegårder.

Og det får man si setter gården Skjævesland i perspektiv.