Jomsborg

«Kong Harald Gormsson herjet i Vendland og lot gjøre en stor borg på det sted som heter Jom, og den er siden kalt Jomsborg. Han satte en høvding over den og for selv hjem til Danmark,» heter det i Fagerskinna. Sagahåndskriftet legger til at mange stormenn fra Danmark siden slo seg ned i borgen. Slik begynner historien om jomsvikingene – selve innbegrepet på vikingtidens krigersammenslutninger, om vi skal ta sagatradisjonen på ordet.

Ifølge Jomsvikingenes saga og andre tekster som beretter om dem, var jomsvikingene et brorskap av leiekrigere med broket etnisk bakgrunn, så vel skandinaver som vendere. Innad i brorskapet rådde en egen æreskodeks, og medlemskap var forbeholdt voksne krigere. Unntaket – hva alder angår – var unggutten Vagn Åkesson, som bare var tolv år gammel da han beseiret jarlen Sigvalde fra Skåne i tvekamp. For å bli opptatt i jomsvikingenes krets, måtte en kriger vise seg særlig fryktløs. Etter sjøslaget i Hjørungavåg vil Håkon Jarl henrette de overlevende jomsvikingene, og én av dem sier da: «Det er godt å dø, men jeg vil ikke la meg slakte som et får. Jeg skal sitte stille, bare du hogger meg rett i ansiktet. Legg nøye merke til om jeg blunker, for vi jomsvikinger har ofte snakket om at vi ikke skulle vike unna i et slikt tilfelle». Det hører med til historien at mannen ikke fortrakk en mine da øksen kom.

Under selvsamme slag hadde en annen jomsviking, Bue digre, blitt kraftig kvestet, men likevel klart å hogge motstanderen tvers over på midten. Fremfor å la seg ta til fange, tok han så to kister fulle av gull og hoppet over bord med dem, mens han ropte høyt: "Over bord, alle Bues menn!" Sagaene fremstiller videre jomsvikingene som "like-delere" som delte bytte fra krig og plyndring likt mellom alle brorskapets medlemmer. Fortellinger om jomsvikingene finnes i flere sagaer, først og fremst Jomsvikingenes saga, Olav Tryggvasons saga og i Flatøyboken. Sagaene fremstiller jomsvikingene dels som en selvstendig maktfaktor i Skandinavia mot slutten av 900-tallet, men først og fremst går de danekongens ærend. Det er i rollen som Harald Blåtanns og senere Svein Tjugeskjeggs stormtropper vi møter jomsvikingene i noen av de mest berømte slagene i denne perioden – nemlig ved Fyresvollene, i Hjørungavåg og ved Svolder. Etter årtusenskiftet hører vi mindre om krigerne fra Jomsborg, og Snorre forteller at Magnus den gode gav dem nådestøtet i 1043, da han ødela borgen og drepte de gjenværende jomsvikingene.

Forskerne har lenge diskutert det historiske grunnlaget for beretningene om jomsvikingene – og om det i det hele tatt finnes noe historisk grunnlag for dem. Problemet er at de fleste kildene som omhandler jomsvikingene, er relativt unge, og at tidlige tekster som Historia Norvegiæ ikke nevner dem. Selve beskrivelsene av jomsvikingene har klare berøringspunkter med hvordan rent legendariske krigersammenslutninger som kong Halvs beryktede krigere, halvsrekkene, og Rolv Krakes kjemper, og det kan føres argumenter til torgs for at sagaenes bilde av jomsvikingene er preget av noen av de samme romantiske og middelalderlige idealene som disse. Og så har vi det faktum at Jomsborg aldri har vært påvist arkeologisk, enda om det gjerne har vært antatt at den lå ved Wolin i det nåværende Polen. Derfor har også noen avvist tanken om at Jomsborg og jomsvikingene noensinne har eksitert – som nobelprisvinneren Halldór Laxness, som mente at Jomsborg var et sted som «ikke ble skapt av Gud, men laget av islendere», altså av senere sagaforfattere.

Så langt skal vi ikke gå her. For det er også gode argumenter for at det finnes historiske forbilder så vel for jomsvikingene som for Jomsborg. Eksempelvis har det vært pekt på en mulig sammenheng mellom sagaenes jomsvikinger og Knud den mektiges tingmannalid i England i begynnelsen av 1000-årene. Og man har vist til trelleborgene i Danmark som et bevis for at det faktisk fantes borganlegg som minner om beskrivelsene av Jomsborg. Vi har jo dessuten tidligere i denne spalten vært inne på at arkeologiske funn fra flere av trelleborgene vitner om det var "flernasjonale" krigerstyrker med en særlig forbindelse til den danske kongemakten som befolket borgene – slik som i Jomsborg. Funnene tyder på at både daner, nordmenn og slavere har inngått i danekongens hær. Når det gjelder dateringen av borgene, peker de uomtvistelig mot Harald Blåtanns eller sønnen Svein Tjugeskjeggs tid.

Selv noen av de mest kuriøse sagaopplysningene om jomsvikingene synes etter hvert å finne en viss støtte i det arkeologiske materialet: I 2009 kom et funn for dagen ved Ridgeway Hill i Dorset. Dumpet i en grunn fellesgrav fant man 54 hodeløse skjeletter. Samtlige var menn, og langt de fleste av dem unge. Hodene – eller de fleste hodene, for noen manglet – lå stablet i et hjørne av nedgravningen, mens skjelettene var dumpet like ved siden av. C14-analysene viser at mennene ble drept en gang på slutten av 900-tallet eller noe senere. Det kan dokumenteres at de døde var vikinger – i det minste antyder isotopundersøkelser at flere av dem var skandinaver. Alle de døde var altså blitt halshogd, tilsynelatende forfra. Det er som et ekko av den overlevende jomsvikingen etter slaget i Hjørungavåg: «Jeg skal sitte stille, bare du hogger meg rett i ansiktet».

Og kanskje enda mer betydningsfullt: Skulle man fordomsfritt lete etter én borg som passer med beskrivelsen av Jomsborg, ville man peke på Aggersborg ved Limfjorden – den uten sammenligning største av de danske trelleborgene. Og motsatt, skulle man peke på ett arkeologisk monument fra slutten av 900-årene som man ville forvente var blitt omtalt i sagaer og skaldekvad, men som glimrer med sitt fravær: Aggersborg. Med sine 48 geometrisk anlagte forlegningsbrakker har denne borgen kunnet romme oppimot 5000 mann. Aggersborg lå ved en viktig fergeforbindelse over fjorden, og dessuten på et sted der det var enkelt å kontrollere sjøverts ferdsel, og der havnemulighetene var gode. Ifølge enkelte sagaer var Jomsborg utstyrt med en flåtehavn med plass til 360 langskip. Og «Limfjorden,» skriver Snorre, «er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav».

I vikingtiden hadde Limfjorden dessuten to innløp, et i øst og et i vest. Åpningen i vest lå ved Søndervig og ble først stengt på grunn av tilsanding i 1100-årene. Dette gjorde Limfjorden til et strategisk viktig sted, og den nevnes stadig i militære sammenhenger i annen halvdel av 900-årene, og oftere enn noe annet sted i Danmark. Både i vikingtiden og i tidlig middelalder hender det flere ganger at store, kongelige flåter samles i Limfjorden. Limfjordens sentrale status underbygges dessuten av de tidlige skaldekvadene. Flere kilder viser oss dessuten landskapet nord for fjorden som en relativt selvstendig landsdel med like sterke bånd til Norge som til Danmark for øvrig. At den største av Harald Blåtanns borger ble lagt nettopp der, bør ikke forundre.

Det er altså ingen urimelig tanke at modellen for sagaenes Jomsborg er å finne i Aggersborg. Men hvorfor plasserer da middelalderens sagaforfattere Jomsborg og jomsvikingene i Vendland? Vel, flere av de gangene der vendere og Vendland nevnes i forbindelse med inter-skandinaviske konflikter i vikingtiden, ville sammenhengen bli klarere og hendelsesforløpet enklere dersom en forestilte seg at skaldekvadenes vinðir i visse tilfeller faktisk viser til innbyggerne i Vendsyssel – landskapet nord for Limfjorden – og ikke alltid til vendere i betydningen slavisk-talende folk. Kanskje foreligger det en slik forveksling også i jomsvikingstradisjonen? Det er i hvert fall slik at enkelte av beretningene om dem gir vel så god eller bedre mening dersom de kan knyttes til Limfjorden og Vendsyssel.

Som en relativt autonom landsdel beliggende bokstavelig talt mellom Danmark og Norge, ville det ikke være rart om nettopp Vendsyssel skulle spille en vesentlig rolle i konflikten for eksempel mellom Håkon Jarl og Harald Blåtann. At denne rollen så kan ha blitt omtolket og dels misforstått av sagaforfatterne i en langt senere tid – en tid da Limfjorden ikke lenger spilte den samme militær-strategiske rollen og Vendsyssel ikke i samme grad som i vikingtiden var et omtvistet urosenter, men en integrert del av den danske middelalderstaten – bør heller ikke forundre.