27 desember 2010

Transportsoner og kulturgrenser

Sett i et ferdselsperspektiv er skagerrakkysten preget av en håndfull naturlige overganger. Nærmest Oslofjorden ligger Brunlanes, i eldre tid og i dagligtalen bare kalt Neset, som Vestfolds ytterste utpost mot Skagerrak. Gjernes-tangen – antagelig sagaenes Rygjarbit – mellom Risør og Kragerø, skiller like tydelig mellom Grenland og Agder, som Brunlanes gjør mellom Vestfold og Grenland. Lindesnes – også det utmerket med den bestemte formen Neset i gammel og ny tid – utgjør en karakteristisk overgang lenger vest (På bildet: Lindesnes fyr, Foto: Wikimedia Commons, bruker Flums). I et større perspektiv kan man hevde at Lindesnes skiller mellom Østlandet og Vestlandet, og i tidligere tider lå grensen for de to lenene som i vår tid omfattes av Vest-Agder fylke, nemlig Lister og Mandal, nettopp her. Listalandet lengst i vest er i seg selv en overgang fra skagerrakkysten til nordsjøkysten. Det finnes dessuten flere mindre overganger i tillegg til de store. Tånes mellom Mandal og Søgne for bare å nevne én.

Ikke alle overgangene er nes eller tanger – den værharde Kvåsefjorden
mellom Kristiansand og Lillesand har for eksempel spilt en tilsvarende rolle.
Disse overgangene har hatt stor kulturhistorisk betydning. I århundrer, ja
årtusener, utgjorde de barrierer for ferdselen langsetter kysten. Mens båtferdselen
ellers på skagerrakkysten gikk gjennom en beskyttet skjærgård, ble man
på disse strekningene tvunget ut på åpent hav. Overgangene var derfor med rette fryktet.

”Promontorium afflictionum” (sorgens forberg) er bare ett av flere
alternative navn på Lindesnes, som så sent som i 1799 blir beskrevet som ”den
farligste pynt på hele Vestkanten; thi hele Nordsjøen bryder her med en uhyre
styrke”. Men så lenge man klarte seg med farkoster som kunne padles eller
ros, kunne man bokstavelig talt omgå Lindesnes og de andre overgangene på
skagerrakkysten. For innenfor de langstrakte nesene finnes gjerne plasser som
i stedsnavnene er utmerket med leddet -eid, som rett og slett betyr en kort
landstrekning mellom to vann- eller sjøområder. Eidene var broer for landveis
ferdsel, men hindringer for trafikken til sjøs. Man kunne imidlertid slepe eller
bære båtene over eidet, eller man kunne gå på egne ben og over i en ny båt på
den andre siden. Det har vært vanlig å bruke eid på denne måten, og når det
gjelder mindre fartøyer i mer lokal trafikk, varte den tradisjonelle bruken ved til
inn på 1800-tallet.

Hvilke eid er det så snakk om? Jo, innenfor Lista har vi Listeid, og ved
Lindesnes ligger Spangereid. Begge er godt belagt som drageid – det korte
Spangereidet ble endatil gravd gjennom og kanalisert en gang i jernalderen for
å lette ferdselen. Lenger øst er særlig havstykket fra Risør til Portør beryktet,
men ved å ta inn det langstrakte Leivannet vest for Gjernestangen og over to
korte eid (Eidet og Midteidet), når man frem til Kilsfjorden og den beskyttede
skjærgården ved Kragerø. For å slippe unna Kvåsefjorden ved Lillesand kunne
man ta seg over Kvanneid (dagens Kassenkanal), gjennom Kjerkekilen og Årsneskilen
og over nok et eid til bunnen av Kvåsefjorden. Frem til slutten av bronsealderen
var padlefarkoster antagelig enerådende på Skagerrakkysten, men
etter hvert overtok rofartøyene mer og mer. Dette var relativt lette båter som
passet godt inn i et ”amfibiøst” ferdselsmønster – man gikk innenskjærs, fulgte
fjordsystemer innover i landet der det var mest praktisk og brukte drageid der
det var mulig.

Etter hvert som seilskipene ble mer utbredt i yngre jernalder og den
skipsteknologiske utviklingen senere gjorde det tungvint eller umulig å slepe
eller bære større farkoster over land, er det nettopp ved de store overgangene
at de viktigste havnene oppstår: Stavern, Helgeroa og Nevlunghavn på hver sin
side av Brunlanes, Portør og Lyngør ved Gjernestangen, Svinør og Selør ved
Lindesnes, Loshavn og Rasvåg ved Listalandet. Når vi møter skagerrakkysten
i middelalderens sagakilder, er det de samme havnene som beskrives; i disse
havnene samlet leidangsflåten seg på 1000-tallet, her lå de kongelige flåtene og
ventet på bør i borgerkrigstiden på 1100- og 1200-tallet.

Når vi har brukt betegnelsen overgang om Lindesnes og andre ”forberg”,
er det i den betydning at disse naturlige barrierene både skiller mellom ulike
transportsoner og utgjør et forbindelsesledd mellom dem. Transportsonene og
overgangene mellom dem er interessante i kulturhistorisk sammenheng; de
representerer blant annet et potensial for kontroll og maktoppbygging – klart
uttrykt ved den monumentale rekken av gravmonumenter som dominerer innsynet
fra sjøen ved begge inngangsportene til vårt område, Mølen i øst og Lista
i vest, og kanalen gjennom Spangereid. Kulturgeografisk har også overgangene
hatt stor betydning. Direkte gjennom at båttypene i hver sone tradisjonelt har
vært tilpasset det egne farvannet, slik at amtmannen Peter Holm i 1790-årene
kunne legge merke til hvordan båtbyggingstradisjonene skiftet ved Lindesnes,
idet bruksbåtene var kortere og bredere i øst, mens grensen for trenaglede
båter går ved Lista. Indirekte er det en klar sammenheng mellom transportsonene
på skagerrakkysten og den eldre administrative inndelingen. Språkmerker
som bløte konsonanter og tykk l har en utbredelse som ser ut til å stå i et visst
forhold til overgangsområdet ved Gjernestangen. Ved å studere variasjoner i det
arkeologiske gjenstandsmaterialet kan enkelte av disse kulturgrensene følges
tilbake til forhistorisk tid. Grensen mellom østnorsk og vestnorsk vikingtidsmateriale går således ved Lindesnes.

25 desember 2010

Fra Hedrums vikingtid

Hedrum kirke er som de fleste andre kirker i Vestfold, bygd på et forhistorisk gravfelt, og i Lunden like nedenfor kirkegården er fremdeles en del av dette jernalderens dødelandskap godt synlig. Fra gravhaugene i Lunden og ellers i kirkebygda har vi bevart en lang rekke vikingtidsfunn, faktisk flere enn fra noe annet sted i fylket, Kaupang unntatt. Og nettopp forbindelsen til Kaupang er slående når man studerer gravene fra kirkens nærområde.

Situasjonen i kirkebygda i dag når det gjelder bevarte gravhauger, er på langt nær dekkende for hvordan det var her før, altså frem til den store mengden av hauger ble ødelagt. Så tidlig som i 1820-årene hører vi om gravhaugene på prestegården, og alt da var flere av dem kraftig beskadiget. Ved samme anledning nevnes et par bautasteiner som heller ikke finnes lenger. En senere kilde lar oss får vite at bautaene stod like ved broen over Lågen, én på hver side av veien. Det er heller ikke bare i Lunden det har gått hardt ut over haugene opp gjennom årene. På Bergan, like nord for Ringdalveien, finner vi i dag en liten gruppe hardt prøvede gravhauger. Da antikvaren Nicolay Nicolaysen i 1883 rapporterte fra et av sine mange besøk i Hedrum, skriver han at det var minst 50 hauger i det samme området, og at de da lå på begge sider av veien. I 1930 var de fleste av dem borte. Et tredje gravfelt ligger helt nord i Bergans gårdsvald, i kant med Hedrumveien. Her viser flere lave forhøyninger ute på jordet at det har vært flere hauger på dette stedet tidligere.

Foruten de tre større gravfeltene i kirkebygda, finnes det enkelte frittliggende hauger. Det er mulig at de tre gravplassene speiler bebyggelsesmønsteret i området i jernalderen, og at det har vært tre adskilte bosetninger her den gangen – Hedrum/Prestegården, Bergan og en forsvunnet gård lenger nord?

Gravfunnene
Fra 1870-årene av begynte det å komme inn funn fra gravhaugene til museene i Kristiania og Skien. Svært mange av disse funnene kan dateres til vikingtiden. Til sammen er det tale om noe slikt som 25 vikingtidsfunn fra Prestegården og nabogården Bergan. Det er mye, selv i Vestfoldsammenheng. Men generelt er det et stort antall gravfunn fra vikingtiden hele veien langs Lågen gjennom Hedrum. Vi skal ikke lenger enn til de nærmeste bosetningskamrene nord og sør for kirkebygda – til Melau og Seierstad – før vi finner andre klynger med funn fra denne perioden.

La oss se litt nærmere på noen av funnene fra kirkebygda. Vi må begrense oss til et mindre utvalg, det er for mange funn, og ikke alle er like interessante.

De første funnene herfra som havnet i Universitetets oldsaksamling, kom inn i 1872. Gjenstandene – ti i tallet – skriver seg fra to ulike mannsgraver. Funnene ble gitt i gave til Oldsaksamlingen fra ”styrmand I. W. Flood”, som det heter i museets trykte tilvekstkatalog. Just Wright Flood var sønn av sognepresten, Boye J. Flood, og bare 21 år på dette tidspunktet. Senere i livet ble han tollbetjent i Kristiania og en temmelig populær forfatter. Gjenstandene han gav til museet i 1872, hadde han selv funnet i gravhauger på Prestegården sommeren før. Den mest innholdsrike av gravene inneholdt en spydspiss (med litt av skaftet bevart; det var av eik), en såkalt rangle, en pilspiss og et lite bor, alt av jern. Dessuten kunne Flood opplyse at man også tidligere hadde gravd i denne haugen, og da funnet stykker av en ”urne” og hestetenner. Denne graven må være én av de yngste hedenske gravene fra Hedrum, trolig fra omkring år 1000. Også i den andre graven lå det en spydspiss av jern, og det var bare denne som kom inn til museet. Men graven hadde inneholdt flere gjenstander: en ”urne”, en øks, hesteben og noe ”jernskrammel” – det siste antagelig flere våpen eller redskaper. Denne graven kan vi ikke datere nærmere enn til vikingtiden.

20 år senere fikk Oldsaksamlingen inn et stort gravfunn fra Nordheim. Denne gangen var det en ubrent dobbeltgrav fra slutten av 800-årene. Så vidt det kan avgjøres ut fra de nokså knappe funnopplysningene, dreier det seg om en kvinne og en mann som er blitt gravlagt sammen. Kvinnen hadde hatt på seg en selekjole med de for vikingtiden typiske skålformede draktspennene av bronse. Om halsen hadde hun et perlehalsbånd. Noe av det øvrige gravgodset er også klart kvinneutstyr, så som en vevskje av jern og et spinnehjul av bly. Til mannens utstyr skal vi regne en øks og en spydspiss. Det fantes også en del tekstilrester av ull og lin i funnet. Paret hadde dessuten fått med seg flere offerdyr i gravhaugen. Blant de gjenstandene som kom til museet, var nemlig så vel deler av et hesteskjelett som to hundekranier. At hester ble slaktet og gitt med i graven, var en utbredt skikk i Hedrum i vikingtiden. Hunder er mer sjeldne offergaver, men det er flere eksempler på denne praksisen i kirkebygda.

Flere av funnene fra Prestegården ser ut til å ha vært båtgraver. Oftest er det bare klinknagler og spiker som røper at den døde har ligget i en båt, men i ett heldig tilfelle vet vi nærmere beskjed. Et mannsgravfunn fra omkring år 800 kom for mange år siden inn til daværende Brekke museum i Skien. Foruten en stor våpenoppsetning med sverd, øks, spyd og skjold, noen jernredskaper (kniv, celt, sigd) og et hestebissel, består funnet av 140 klinknagler. Det er åpenbart en båtgrav vi har for oss, og det blir også bekreftet av innberetningen som fulgte funnet. I en stor, langaktig gravhaug hadde man nemlig støtt på rester av en større båt. Selve treverket var råtnet vekk, men naglene lå igjen, og fartøyet hadde etterlatt et tydelig avtrykk i sanden. Båten hadde vært ca. 20 fot lang, 5 fot bred på midten og spiss i begge ender. Mer påfallende var mengden av spant båten hadde hatt. Innberetningen forteller om 18-19 stykker med bare 1 fots mellomrom. Det er usedvanlig tett, og helt annerledes enn de fleste andre kjente båtene fra vikingtiden. Båtens størrelse og fasong svarer godt til den fartøystypen som kalles færing, og som vi kjenner fra blant annet Gokstadfunnet. Men Gokstadfæringen har bare fem spant, mot Hedrumbåtens 18 eller 19! De nærmeste parallellene til den korte spantavstanden, må vi faktisk til samisk båtbyggingstradisjon for å finne. Kanskje er det en egen elvebåttype, beregnet til bruk på Lågen, vi her har for oss.

I et annet, åpenbart sammenblandet funn fra Bergan er det en annen gravskikk som møter oss. Det var eieren av Bergan som gravde i fire hauger i 1902. Igjen står vi overfor en knapp innberetning som sterkere enn det som ofte er tilfelle med utgravninger i denne perioden, får en til å ønske at sakkyndige hadde fått anledning til å stå for arbeidet. Under hver av gravhaugene støtte utgraveren på en stor sjakt, fra 4 til 5 meter lange, fortalte han senere. Funnene fra nedgravningene er til dels av en slik karakter at vi forstår at det må ha vært rikt utstyrte jordfestegraver han fant. Særlig er den ene graven verdt å merke seg: det var en dobbeltgrav (mann og kvinne), og til gravgodset hører blant annet en skålvekt av bronse og flere vektlodd av bly og bronse, samt en sjelden skål av bronse, antagelig av irsk fabrikat. Vi skulle så gjerne ha visst mer om gravformen i dette tilfellet. Det er bare lengdemålene som er oppgitt, og vi vet ingenting om hvor brede gravsjaktene var. Den betydelige lengden kunne for så vidt tyde på sjaktgraver av en type som ikke er helt så sjelden i søndre Vestfold i vikingtiden; det vanlige i disse gravene er at den døde ligger i utstrakt ryggleie med hodet mot nord, og at det finnes et eget rom ved fotenden, der det obligatoriske hesteofferet har sin plass. Det er nemlig hesteutstyr i tre av de fire gravene fra Bergan.

Men vi kan ikke helt utelukke at det kan være tale om den fornemme gravformen som vi kaller kammergraver. Det er nemlig få andre steder i landet der det er undersøkt så mange graver med tømrede kamre som nettopp her i Hedrum. Vi har ingen sikre kammergraver i kirkebygda. I forbindelse med en planlagt kirkegårdsutvidelse i 2006 fant imidlertid arkeologer fra Vestfold fylkeskommune flere rektangulære nedgravninger som det er rimelig å tolke som kammergraver, selv om de så langt ikke er undersøkt nærmere.

Lågen, Hedrum og Kaupang

Vikingtidsfunnene fra kirkebygda er tallrike, variasjonen i gravskikk er stor og gravene er til dels rikt utstyrt. Men i det store og hele skiller de seg lite fra graver ellers i Hedrum. Det er det samme bildet som møter oss f. eks. på Bjerke, Farmen og Vestrum, der Nicolay Nicolaysen foretok utgravninger i flere sesonger i 1880-årene. Det samme, karakteristiske innslaget av importert gods, veieredskaper og håndverksutstyr. Den samme blandingen av båtgraver, kammergraver og sjaktgraver. Men så skylder vi å gjøre oppmerksom på at det er atskillig mer av slikt i Hedrum enn ellers i Vestfold, for ikke å snakke om i landet for øvrig. Gravene i Hedrum, og til dels i de nærmeste nabobygdene, skiller seg ut. Hva kan forklaringen være?

Trolig nærheten til Kaupang. Én ting er at mange av gravene i Hedrum inneholder gjenstander som ganske sikkert er kommet fra markedsplassen ved Viksfjorden. Av de funnene vi har sett nærmere på, dreier det seg i hvert fall om den irske bronseskålen og spinnehjulet av bly, som sikkert er støpt nettopp på Kaupang. Sammenhengen mellom et funn som skålvekten fra Bergan og markedsplassen i Tjølling skal det heller ikke mye fantasi til for å forestille seg. I syv av Kaupanggravene er det funnet slike vekter, men vi har nesten like mange – seks – i Hedrum. En annen gjenstandstype forekommer stort sett i kvinnegraver. Det dreier seg om forskjellige slags beslagstykker av bronse fra De britiske øyer, som her hjemme har blitt gjort om til smykker. Disse bronsebeslagene utgjør en ikke ubetydelig funngruppe i Kaupanggravene. De er funnet i 10 av gravene der, og det er mulig at dette som opprinnelig trolig var røvet gods, ble omsatt på stedet. Til sammenligning er tilsvarende omgjorte beslag funnet i åtte graver i Hedrum. Videre er blandingen av gravformer også den samme i Hedrum som på gravplassene på og rundt kaupangen.

Det er ikke noen ”normalsituasjon” i norsk vikingtid, dette. Gravfunnene i kirkebygda og ellers i Hedrum kan best forstås dersom vi ser dem i lys av Kaupang, og Hedrum som en del av markedsplassens omland, kanskje endatil den viktigste delen. Fortetningen av funn i Hedrum viser oss trolig et stormannsmiljø der vektbasert utveksling og spesielt håndverksproduksjon foregikk i vikingtiden. Høvdinger og storbønder i Hedrum har deltatt aktivt i virksomheten på Kaupang; kanskje noen av dem også har hatt sin ”bygård” ved Viksfjorden. Man kan spørre seg hvorfor det først og fremst er i Hedrum at dette bildet er tydeligst, og hvorfor bygda ser ut til å ha vært spesielt nært knyttet til Skiringssalkaupangen? Lågen, og de gode mulighetene for transport den også den gangen gav, er vel det enkle svaret. Til vanns på Lågen og til lands gjennom Lågendalen hadde Kaupang sin viktigste forbindelse med det sørnorske innlandet og ressursene man fikk derfra – jern, fangstprodukter og så videre. Det er rimelig å tenke seg at folk fra Hedrum spilte en viktig rolle i denne trafikken.

21 desember 2010

Lappestenen

I 1575 utkom Anders Sørensen Vedels oversettelse av Saxos latinske Danmarkshistorie til moderne dansk. Utgivelsen innledet renessansens begeistring for minnesmerker som bautasteiner og runeinnskrifter. Ikke minst var det Saxos beretning om kong Harald Blåtann som lot frakte en stor flyttblokk over lange avstander for å sette den opp ved morens grav, som inspirerte. Det er her den merkelige historien om Lappestenen ved Øresund kommer inn.

Lappestenen var en stor flyttblokk som lå langs den gamle veien mellom Gilleleje og Helsingør. Steinen var sagnomsust, ”både blant lokalbefolkning og besøkende,” som det heter i en samtidskilde. Samme kilde forteller at Lappestenen ”fra gammel tid og helt op i vore dage var (blitt) betragtet som tilholdssted for en slags dæmon eller ånd, hvorfor den af mange næsten var blevet anset for hellig og ukrænkelig, og også fremvist som sådan.” Det er lett å forestille seg at inspirasjonen kom fra Saxo da kong Frederik 2. i 1577 bestemte seg for å flytte den kanskje 15 tonn tunge steinen den lange veien til slottet kongen på det tidspunktet var i ferd med å bygge, Kronborg.

Ønsket om å overgå selveste Harald Blåtand – som ifølge Saxo hadde måttet gi opp sitt flytteprosjekt – har sikkert spilt en rolle for kongen. Men uten betydning har det vel neppe vært, i disse tidlige årene etter reformasjonen, at det var knyttet overtro til kjempesteinen.

Kongen lyktes i sitt forsett om å markere seg som Øresunds ubestridte hersker. Kronborg slott ble i løpet av noen få år verdensberømt, ikke minst gjennom at Shakespeare lot det være scene for Hamlet.

Med til bildet av Frederiks imponerede renessanseslott med Nord-Europas største ballsal hørte altså en ganske alminnelig flyttblokk. Lappesteinen hadde nemlig sin plass ved slottets søndre festningsverk. Selve flyttingen av steinen til slottet er beskrevet i den kilden vi viste til innledningsvis. Forfatteren er den lærde Erasmus Lætus (eg. Rasmus Glad), som gir byggingen av Kronborg stor plass. Han skriver at kong Frederik ikke unte seg hvile mens byggearbeidene pågikk, men til og med satte i gang et annet prosjekt – nemlig flyttingen av Lappestenen. ”Mange mennesker hævdede ganske vist at det ikke kunne lade sig gøre, men kongen erklærede at han ville fuldføre det for at blive husket for en imponerende bedrift,” skriver Erasmus, som legger til at steinen ”var så enorm at det syntes at overstige menneskelig formåen”.

Det var ordentlige dimensjoner over monarkens prosjekt. Så snart han hadde bestemt seg for at steinen skulle flyttes, beordret han håndverkerne sine til å fremskaffe maskiner som kunne løfte og trekke det store lasset. Lappesteinen skulle flyttes i ett stykke, og arbeidet starte sporenstreks. Håndverkerne svarte på utfordringen med å bygge en solid slede, så kolossal at ingen hadde sett noe lignende. Kjempebjelker av eik, hver av dem så store at ”selv 20-30 stærke mænd dårligt var i stand til at bære en enkelt af dem” ble benyttet i konstruksjonen, og det hele holdt sammen av kraftige beslag og jernstenger, over hundre i tallet. Etter at det hele var blitt forsynt med sterke rep og tau, slik at maskinen kunne styres, begynte det vanskelige arbeidet med å få Lappesteinen løsnet fra jorden og buksert opp på monstersleden.

Er man enevoldskonge, så er man enevoldskonge: Frederik tilkalte følgelig 500 sjøfolk fra flåten – ”mænd hvis kræfter og vovemod sætter dem i stand til at flytte hvadsomhelst”, som Erasmus bemerker – og 150 borgere fra Helsingør som arbeidshjelp. Det tok disse 650 karene ti dager å få steinen ” løftet op fra det mørke svælg hvor den altid havde haft hjemme” og opp på sleden ved hjelp av en vektstang. Før det fikk ingen lov å hvile, legger forfatteren til. Ellers var de ti dagene et mareritt av knuste bjelker, knekte løftestenger, tau som røk tvers over og trær som ble rykket opp med roten når man forsøkte å trekke tauene rundt dem.

Etter ti dagers slit, og med kjempesteinen trygt plassert på sleden, bestemte kongen seg for at han ikke under noen omstendighet ville forlate stedet før Lappestenen var fjernet et stykke fra sin opprinnelige plassering. For å få dette til, var det nødvendig med ytterlige arbeidskraft, og 250 bønder fra landsbyer i nærheten ble sendt bud på. Så, kort før solnedgang, hadde man klart å flytte steinen nesten syv fot nærmere Kronborg.

I løpet av en uke til ble sleden med steinen trukket helt frem til slottet, en avstand på 1250 skritt. Av og til stod kongen selv på toppen av sleden og mante undersåttene til innsats. Imens gikk diskusjonen blant arbeidsfolk og skuelystne om hva i all verden kongen skulle med steinen, ubrukelig som den måtte være til annet ”end at udfordre og udmatte folk”: ”Det var forbløffende så mange forskellige forslag man kunne høre i den store menneskemængde.”

Da sleden var kommet til det bestemmelsesstedet som ingen andre enn kongen kjente, utbrøt denne: "Stands! spænd tovene fra!" Det brøt ut et voldsomt jubelrop, ”og alle de adelige som hver dag var mødt talstærkt frem og tit havde brændt efter selv at gribe rebene, bifaldt kongens vilje,” skriver Erasmus.

Lappestenen ble så forsynt med en innskrift på latin, som i oversettelse lyder: "År 1577 lot Frederik 2., Danmarks konge, denne stein flytte til dette sted fra dens første plass, hvor en annen stein ble lagt i stedet”. Opplysningen om innskriften skylder vi Oslobispen Jens Nilssøn, som nevner den i sine dagbøker. Steinen ble også fargelagt, for i regnskapene finner vi at Mikkel maler har fått betaling for jobben.

Den spesielle historien slutter ikke der. Det merkeligste ved hele affæren var vel at Kristian 4., etter at faren var død, betalte et steinhoggerlag for å slå i stykker Lappestenen og bruke restene som fundament til en bygning på slottet. Men i løpet av de 20 årene steinen stod på Kronborg, gikk ryktet om kong Frederiks gigantiske minnestein sin seiersgang gjennom Norden, og i tiden som fulgte viser det seg at både kongelige og adelige lar bygge minnesmerker over seg selv, slik Saxo hadde skildret at man gjorde i vikingtiden.

18 desember 2010

Starkads nes

Selør har som den viktigste av havnene vest for landemerket Lindesnes trukket til seg sagn og saga som få andre steder på norskekysten. Fra middelaldersagaene er stedet særlig kjent for de mange anledninger da det lå kongelige krigsflåter i Selør og ventet på bør – enten det nå var Lindesnes eller Lista man ville forbi. Som en betydelig handels- og pilsgrimshavn var Selør sannsynligvis stedet der europeiske tradisjoner om den episke helteskikkelsen Sigurd Fåvnesbanes datter, Åslaug, og den halvt legendariske danekongen Ragnar Lodbrok ble omformet til sagnet om Kråka fra Spangereid. Det er ikke like kjent at en annen av de store sagnheltene i Norden, kjempen Starkad, også ser ut til å være knyttet til øygruppen.

Historien begynner for så vidt ikke i sagatiden, men i 1420-årene. Da laget Claudius Clavus Swart fra Fyn et kart over Norden. Siden dette var under den europeiske renessansen, var Claudius Clavus sterkt influert av den nyoppdagede, langt eldre greske kartografen Ptolemaios. Nøyaktigheten i kartet var ikke den beste, men det er ikke viktig i vår sammenheng. For oss betyr det mer at Claudius Clavus nevner enkelte stedsnavn på Sørlandskysten. Det gjelder Lista og Korshavn – samt Starkads nes, som vi av sammenhengen forstår må være Lindesnes.

Man kan undres over Claudius Clavus’ språkbruk – ikke bare over at han bruker det ellers fullstendig helt ukjente ”Starkads nes” (egentlig promontorium Starcoteris, siden han skrev på latin), men like mye over at han ikke benytter et så innarbeidet navn som Lindesnes. Det gjør han heller ikke da han noen år senere utarbeider en ny utgave av kartet, selv om henvisningene til Starkads nes da er borte.

Grunnen til at navnet Lindesnes ikke er brukt, kan kanskje være at en så fryktet seilas som den forbi Neset førte til en særegen navnebruk. Det finnes flere eksempler på dette langs norskekysten – for eksempel ble både ”Landet gode” og Jomfruland brukt som alternative navn på den øya som opprinnelig het Aur, men som i dag heter Jomfruland. Navn av denne typen kalles noanavn, og de ble brukt når man ville komme velberget gjennom farlige farvann og ikke ville nevnet stedet med sitt vanlige navn. Det ville jo være nokså nærliggende om det samme var tilfellet med en viktig, men fryktet havstrekning som den forbi Lindesnes.

Men hvem er så den Starkad som Claudius Clavus altså knytter til Lindesnes? Og hva kan bakgrunnen være for at fynboen mente at det var en sammenheng mellom Starkad og nettopp farvannene omkring Lindesnes?

Sagnfiguren Starkad er nevnt i flere kilder. Han var av jotunætt, og en slåsskjempe av rang. Noen historisk skikkelse er ikke Starkad – han er heller ”en Personifikation af den nordiske med Snedighed forenede Kraft”, som historikeren P.A. Munch i sin tid uttrykte det. Starkad flakket vidt omkring, og han ble meget gammel.

Den mest kjente fortellingen om Starkad finnes i fornaldersagaen Gautreks saga, men han er også omtalt hos den danske forfatteren Saxo Grammaticus, som det er mer sannsynlig at Claudius Clavus kjente til enn den islandske sagaen. Saxo ser på sin side ut til å ha mange av opplysningene sine fra sørnorsk muntlig tradisjon. Det finnes en folkevise om Starkad, og sagn om ham ble fremdeles fortalt i Telemark på 1800-tallet.

Drapet på kong Vikar
Saxo gir imidlertid ikke noen holdepunkter for å knytte Starkad til vårt område. Den forbindelsen ser det derimot ut til vi finner i Gautreks sagas fremstilling. Der finner vi nemlig Starkad i Agderkongen Vikars tjeneste. Kongen gir ham mange og rike gaver, deriblant en tung gullring, mens Starkad på sin side skjenker kongen Tromøya, som var hans slektsgods. P.A. Munch oppsummerer Starkads befatning med kong Vikars død, slik det fortelles i sagaen:

”Men efterat han i Alt havde opholdt sig hos ham i 15 Aar, hændte det sig, at Vikar paa en Sørejse fra Agder til Hørdaland maatte ligge stille ved nogle Holmer for haardnakket Modvind. De fældte Blotspaan for at faa Bor, og den faldt saaledes, at Odin vilde have en Mand efter Lodkastning til at hænges som et Offer til ham. Lodden traf Vikar selv, og forfærdede herover besluttede hans Mænd næste Dag at holde Raad, forinden man opfyldte Oraklets Bud. Men om Natten vakte Rosshaars-Grane Starkad og tog ham med sig til en anden skovbevoxen Ø, hvor de, saaledes lyder Sagnet, paa en Rydning traf Guderne selv, der holdt Thing, og hvor 11 Dommere sad hver paa sin Stol, medens den 12te Stol stod tom, indtil Rosshaars-Grane, der nu aabenbarede sig som Odin selv, satte sig paa den.

Odin befalede Dommerne at dømme Starkads Skjebne, og forundte ham selv mange gode Gaver, saasom Liv i tre Menneskealdre, Rigdom paa Gods og herlige Vaaben, Sejersælhed, Skaldskab og Høvdingers Yndest, medens Thor paaheftede ham allehaande Forbandelser, som Barnløshed, Hjemløshed, Utilfredshed, haarde Saar, Forhadthed hos Folket, og endelig at han i hver af de tre Menneskealdre skulde begaa et Nidingsverk, og at Ingen skulde erindre hans Digte. Dette bekræftede Dommerne, og den paafølgende Dag begik Starkad efter Odins Anviisning sit første Niddingsverk, ved først at foreslaa, at man kun skulde foranstalte en Hængning for et Syns Skyld, og siden, efterat have overtalt Vikar til at underkaste sig denne Ceremoni, desuagtet at dræbe ham ved Odins Tryllekunster, idet den svage Kvist, hvortil han fæstedes, blev til en tyk Green, og den Rørsprote, hvormed Starkad berørte ham, blev til en Geir, der gjennemborede ham. For dette Nidingsverk maatte Starkad forlade Landet.”

Øya der Vikar døde, har siden hett Vikarsholm, heter det i Gautreks saga.
Noe slikt navn kjennes ikke i dag, men hele sammenhengen i sagaen tyder på at vi befinner oss i området omkring Lindesnes. Det var jo i disse farvannene man gjerne ble liggende lenge å vente på bør, slik andre sagaer også forteller om. Og trolig er det Starkads nidingsverk – drapet på kong Vikar – som er bakgrunnen når Claudius Clavus betegner Lindesnes som ”Starkads nes”. Da er det rimelig at tradisjonen har vært knyttet til en øygruppe ved Neset, og Selør – som den nærmeste og viktigste havnen – er den mest sannsynlige kandidaten.

Dermed kan vi også notere nok et kongebesøk i Selør, enda om kong Vikar kanskje er like mye av en eventyrskikkelse som Starkad selv.

Høvdinggården Moland

Med ujevne mellomrom langs Agderkysten møter man på lignende miljøer: Steder der det småkuperte landskapet åpner seg og gir gode dyrkningsmuligheter og rom for større bosetninger, samtidig som kommunikasjonsmulighetene er gode, og der gravhaugene ligger spesielt tett og – for ikke å glemme – gårdsnavnene er av typer som sladrer om at de er relativt unge og faktisk er et resultat av en oppdeling av noe langt større. Dette ”noe” er høvdinggårder fra jernalder og vikingtid, og vi har én av dem i Vestre Moland.

Typisk er også at gårdene innenfor disse miljøene ligger ”voll-i-voll”, dvs. at den ene gårdens innmark grenser mot den andre gårdens innmark, uten at de er skilt fra hverandre av et stykke skog eller annen utmark.

Videre vestover finner vi tilsvarende komplekser f. eks. på Oddernes i Kristiansand, Spangereid i Lindesnes og Lunde/Huseby i Farsund. Mønsteret er omtrent det samme som i Møglestuområdet. Rundt Vestre Moland kirke og prestegård møter vi fremdeles i dag unge delingsnavn som Møglestu (førstleddet er det norrøne mikill, som betyr stor, mens sisteleddet er stofa, dvs. stuebygning), Lofthus (av det norrøne lopthús, som selvsagt betyr loftsbygning) og Tingsaker (førsteleddet er muligens mannsnavnet Tengill, mens aker jo er selvforklarende). Et navn som Lundemoen, og kanskje også Bergshaven hører med i dette bildet. Som gårdsnavn betraktet er alle disse navnene nokså unge – opprinnelig har de vært navn på teiger eller deler av en større gård.

Selv om vi ikke har skriftlige kilder som forteller om når den opprinnelige gården ble oppdelt, viser navnene Møglestu og Lofthus at det tidligst kan ha skjedd i løpet av vikingtiden; det var nemlig først da at stuebygninger og loft ble tatt i bruk. Et synlig tegn på at komplekser som det i Vestre Moland fremdeles var sentrale så sent som på 1100-tallet, er at det helst er i kjernen av dem at det bygges romanske steinkirker på Agder. Av og til består kompleksene utelukkende av gamle teignavn, mens det opprinnelige gårdsnavnet er forsvunnet. I så måte er vi heldigere stilt i Vestre Moland. Den opprinnelige storgården har neppe hatt noe annet navn enn Moland.

Hva i all verden er det for slags gård som har omfattet et så stort område som det her er snakk om? Det spørsmålet kommer vi tilbake til – la oss først se hva arkeologien kan bidra med.

Små og store gravhauger ligger om ikke som perler på en snor, så i hvert fall nokså tett langs Moelva gjennom store deler av det området vi her befatter oss med. Langt nord i Vestre Molands gårdsvald finner vi gravhauger både på Teland og Ydderstad, og enkeltliggende hauger flere andre steder. Det mest imponerende gravfeltet er Seljehaugene øst for Moelva og nord for Prestegården. Seljehaugene – det dreier seg om i alt fem gravhauger – ble første gang registrert av Morten Smith Dedekam fra Arendal Museum i 1830-årene. Den største av haugene her er 19 meter i diameter og nærmere 2,5 meter høy. Seljehaugene er imidlertid ikke de eneste monumentale gravminnene i Prestegårdens innmark. Like sør for tunet ligger en stor og vakker gravhaug, den er 20 meter i diameter og hele 3 meter høy. Mellom denne haugen og Moelva har det vært flere hauger tidligere, men de øvrige har for lengst måttet gi tapt for plogen.

På Møglestu har vi først og fremst det store gravfeltet på moen nord og nordøst for kirkegården. Til sammen 25 gravhauger ligger i dette området, ingen av dem spesielt store. Det er grunn til å tro at antallet gravhauger har vært atskillig større her tidligere. Vi har ikke noen daterende funn fra feltet, men trolig markerer de fleste av haugene begravelser fra romertid og folkevandringstid (1-550 e.Kr.), slik det gjerne er med de større gravfeltene overalt på Sørlandet – nærliggende eksempler har vi på Dømmesmoen i Fjære og på Oddernes. Morten Smith Dedekam registrerte også disse gravminnene, som dessverre for en stor del er skadet i forbindelse med ulike byggearbeider.

Fremdeles på Møglestu, men nærmere Lillesand ligger rester av to gravhauger – Haugen og Lillehaugen kalles de. Begge er kraftig ødelagt av jordbruksaktivitet i nyere tid. Særlig den førstnevnte haugen har vært av betydelig størrelse. Haugen lå med flott utsikt nedover mot byen og sjøen, og i kort avstand til stedet der det eldste kjente tunet på Møglestu lå. Det kan ha vært Haugen som ble åpnet i 1848, da man fant flere bronsegjenstander i den, bl.a. en ”trækkenaal”. Opplysningen tyder på at gravhaugen kan være fra bronsealderen. Det kjente bronsesverdet fra Møglestu kom for dagen bare 50 meter fra Haugen, og det styrker jo tanken om en bronsealderdatering. Kanskje sverdet til og med opprinnelig lå i denne gravhaugen, og ble funnet sammen med de øvrige bronsesakene i 1848, men senere mistet eller forlagt? Da sverdet ble funnet, stod det som stukket ned i bakken, rett under en høyspentmast. Finneren mente at det var plassert der som lynavleder.

Med til bildet av fornminnemiljøet i området hører også gravrøysa på Vardåsen ved Lofthus. Muligens er denne fra bronsealderen, slik mange tror, men faktum er at de gravminnene i vårt område som har gitt datering til bronsealder, alle er hauger bygd av jord, og ikke røyser av stein. De daterte røysene spenner derimot fra århundrene f.Kr. til vikingtid. Vi har også et par bautasteiner i Lillesand som man kanskje kunne tenke seg var forhistoriske og en gang har vært gravmarkeringer. Den ene står helt oppe ved (gamle E18), men innskriften på steinen kan tyde på at den er fra nyere tid. Annerledes stiller det seg muligens med den bautasteinen som antikvar Nicolay Nicolaysen så i Lillesand i 1860-årene. ”I Lillesands største gade nede ved vandet staar en bautasten,” skrev han. Denne siste bautaen ble tatt bort i 1867, ettersom den hindret fremkommeligheten.

Vi har også et par funn som trolig representerer utpløyde gravhauger eller graver under flat mark, som skal nevnes. Det er for så vidt fort gjort: Det ene er et våpensett fra vikingtid med sverd, øks, spydspiss og skjoldbule, som ble funnet ved det gamle teglverket på Lundemoen. Det andre er et sverdfunn som ble gjort for mange år siden, men som først kom arkeologiske myndigheter for øre for et par års tid siden. Det dreier seg om et sverd som sannsynligvis skriver seg helt fra romertid.

Når vi så skal se litt nærmere på jernalderens bosetningsmønster innenfor komplekset vårt, er det lite hjelp å hente i direkte arkeologiske opplysninger. Påviste bosetningsspor begrenser seg nemlig til en kokegrop og et ildsted som for få år siden ble påvist i dyrket mark like øst for Møglestu gård. Begge er datert til romertid.
Men det er også slik at de fleste gravhauger ble bygd i kort avstand til de samtidige bostedene. Unntakene kan være røyser som den på Vardåsen og dem som ligger tett-i-tett ved Blindleia. Det betyr at der man finner flere enn ett gravfelt, har man også som hovedregel hatt flere bosteder eller gårder. I vårt tilfelle betyr det at vi skal regne med minimum én bosetning i nærheten av kirken og det store gravfeltet der, minimum én i det området der Prestegården nå ligger og minimum to lenger nord innenfor Prestegårdens nåværende nordgrense. Når det gjelder de to nordligste lokalitetene med hauger, har de jo endatil navn som avslører at det en gang har ligget gårder der Ydderstad heter den ene, og Ydderstad vet vi lå øde under Prestegården på 1600-tallet. Denne gården har trolig blitt oppgitt i forbindelse med Svartedauden. Teland er ikke nevnt i de skriftlige kildene, og det kan tyde på at denne gården har blitt lagt øde på et enda tidligere tidspunkt. Det finnes dessuten bosetninger innenfor Molandsvaldet som er kjent fra kildene tidlig på 1600-tallet, men som ikke er assosiert med gravhauger. Det dreier seg om Buene og Bjørkestøl. Leseren vil kanskje ha lagt merke til at det samme er tilfelle med Lofthus.

Innenfor det vi innledningsvis kalte ”høvdinggården” Moland ser det altså ut til at det har eksistert en rekke boplasser, noen med eget gravfelt og andre uten. Og igjen er dette et mønster en kjenner igjen fra andre, tilsvarende miljøer. Man antar at det å bygge gravhauger blant annet var en markering av status, nærmere bestemt haugbyggernes status som rettslig frie bønder – og altså ikke treller. De bosetningene som ikke har hatt eget gravfelt – eller som i det minste ikke har bygd synlige gravmonumenter – kan på tilsvarende vis ha vært drevet av folk som har hatt en mer underlegen sosial status og kanskje vært noe som vi med et mer moderne ord ville kalle leilendinger.

Felles for dem alle har vært at de har vært den lokale stormannens eller høvdingens allierte eller undergivne. Den nærmeste parallellen til et system som dette har vi faktisk i det norrøne landnåmet på Island i slutten av 800-årene, der storbønder og høvdinger fra Sør- og Vestlandet tok med seg hele den politiske og sosiale ordningen hjemmefra og nedfelte den i landskapet på det ubebodde Island. Resultatet var store territorier som hver var kontrollert av en høvding, men der både høvdingens allierte og slektninger fikk anledning til å rydde seg gårder, og det samme fikk enkelte av hans underordnede, dvs. tjenere, frigitte treller osv.

Vi har ikke noen gravfunn i Møglestuområdet som kan knyttes til en slik høvding, til det er det rett og slett gjort for få arkeologiske undersøkelser her – men parallellene til andre steder forteller oss at han nok har vært her, både i romertid, folkevandringstid og senere.
De fleste gravfeltene i vårt område er små. Dette er nokså vanlig fo
r gårdsgravfeltene på Agder. Det store gravfeltet øst for kirkegården skiller seg ut med å være uforholdsmessig stort. Det er mulig at denne gravplassen har vært felles for flere bosetninger, og at det forklarer størrelsen. Kanskje har det til og med ligget en landsbybosetning her midt i komplekset! Hva da med de monumentale gravhaugene på motsatt side av Moelva? Var det her stormannen bodde, i passende avstand til sine underordnede i tettbebyggelsen på det nåværende Møglestu? Eller lå høvdinggården inne i landsbyen, mens stormannsfamilien på et eller annet tidspunkt brøt ut og begynte å gravlegge sine døde i Seljehaugene over elven? Begge deler er mulig.

Det er flere årsaker til at store gårdskomplekser som Moland og de andre vi har nevnt, blir oppdelt og forsvinner ut av sagaen. En vesentlig grunn er at gårder med klart definerte grenser og eierrettigheter blir normalen etter hvert som kongemakten fester grepet og skattlegging og betaling av landskyld gradvis erstatter de mer personbaserte forbindelsene som frem til da hadde regulert plikter og rettigheter i bondesamfunnet. Vi vet som sagt ikke nøyaktig når det skjedde, men 1100-årene er et brukbart tips.

11 desember 2010

Skiftende skjærgård

Skjærgården på Skagerrakkysten har vært tilholdssted for mennesker i nesten 11.000 år. Disse første skjærgårdsboerne kom til en kyst som på mange vis lignet dagens, men som likevel var fascinerende annerledes. Skjærgården har nemlig flyttet seg, den er ikke den samme i dag som for flere tusen år siden. Da boplassfolket holdt til ved Pauler i Brunlanes – på det som er de eldste boplassene som hittil er påvist på Skagerrakkysten – hadde de slått opp teltene sine på stranden, og rett utenfor seg hadde de skjærgården. I våre dager ligger området der boplassen en gang lå, 130 meter over havflaten, og det som den gang var en beskyttet vik inne i et sund, ligger i dag tre kilometers vei fra bunnen av Larviksfjorden.

Ansvaret er enkelt å fordele: Det påligger helt og holdent den isbreen som boplassfolket for 11.000 år siden fremdeles kunne se som en blåkald vegg lenger inne i landet. Det var den seneste istidens enorme innlandsis de så. Da isen var på det største, enda nesten 10.000 år før boplassene i Larvik ble tatt i bruk, lå brekanten helt nede ved Berlin i sør og ved Store og Lille Fiskebanker i vest. Gjennom flere perioder i løpet av siste istid var hele Skagerrakkysten dekket av is. Isdekket var på sitt mektigste over de nordlige delene av Østersjøen, der isen kan ha vært mellom to og tre kilometer tykk. Nærmere utkanten av isens utbredelsesområde ble den gradvis mindre mektig, og så langt vest som ved Kristiansand var den ”bare” noen hundre meter tykk. Den voldsomme vekten av isbreen presset landet ned, og etter hvert som isen trakk seg tilbake og istiden gikk mot slutten, begynte landet å stige igjen.

Men det varierte hvor mye landet var presset ned (se illustrasjonen). Jo nærmere utkanten av isdekket, jo mindre var trykket, og jo mindre har landstigningen etter istiden vært. I så måte er forskjellene store fra søndre Vestfold i øst til Lista i vest. I Brunlanes ligger den såkalte marine grense, dvs. havnivået like etter istiden, så høyt som 150 meter over dagens havflate. Vestover langs kysten blir den marine grense gradvis lavere; i grensetraktene mellom Telemark og Aust-Agder er den alt nede i 100 meter, ved Kristiansand i 30 meter og lengst vest, på Lista, er landstigningen siden istiden bare på syv meter. I sistnevnte område kan vi gå nærmest på dagens strender og lete etter – og finne – de eldste boplassene, de som vi i Vestfold må langt inn og opp i landet for å finne. Lengst vest på Skagerrakkysten ser kysten dog også ganske annerledes ut i dag enn i tiden nærmest etter istiden. I disse områdene med svært liten landstigning siden istiden, har kysten i perioder av steinalderen ligget atskillig lenger ut enn i dag, helt ned til fem meter under dagens havnivå. De mange bankene og undervannsskjærene utenfor Lista utgjorde den gang, for noe slikt som 9.000 år siden, en skjærgård like rik på fisk og fugl som den pionerene i Vestfold fant et par tusen år tidligere.

Den varierende landhevningen siden istiden gjenspeiles også i en del funn av hvalskjeletter som med års mellomrom er gjort på Skagerrakkysten. Ved Oslofjorden fortelles det om skjelettfunn av arktiske hvalarter på steder langt fra sjøen og høyt i terrenget, mens funnene lenger vest skriver seg fra relativt sjønære, lavtliggende områder. Ikke minst i Kristiansandsområdet er det gjort mange slike funn.

Landhevningen er et faktum også i dag. Ved Oslofjorden hever landet seg årlig et par millimeter årlig, mens landhevningen er nesten lik null lenger vestpå, der landet ikke var presset så kraftig ned av isen.

Den skjærgården vi kjenner fra vår egen tid, er med andre ord et resultat av geologiske prosesser som fremdeles pågår, men som har sin opprinnelse i istiden.

(Illustrasjon fra www.grunnvanninorge.no)

08 desember 2010

Om navn på gravhauger

Ut mot Lista fyr står sjø og vind rett på og former landskap og vegetasjon i sitt bilde. Det er et fascinerende skue, og slik har vel folk før saktens også kunnet oppleve det. Kanskje var det derfor de gravla sine døde der ute på Nordsjøstranden. En av de som ble minnet med et gravmonument het Ogmund Reppsson, og hans runestein kom på plass omkring år 1000. Etter tradisjonen på Lista skal runesteinen opprinnelig ha stått på en stor gravrøys som fremdeles bærer navnet ”Obmundsrøysa” (bildet). Men kan det tenkes at navnet har bevart minnet om den gravlagte i ett tusen år?

Mange gravhauger har navn, spørsmålet er hvor gamle disse navnene er. At det er personnavn som er knyttet til haugene, er også nokså vanlig. Tenk bare på Halvdanshaugen på Ringerike eller Sveinhaug på Ringsaker. Obmund er ikke alene på Lista, heller – der finner vi blant annet også Gunnarshaug, Sverreshaug og Atleshaug. Enkelte av de gravhaugene som det er personnavn knyttet til, er omtalt i middelalderske sagatekster. Alstadhaug i Skogn har for eksempel navn etter den monumentale Olvishaugen, og gården nevnes alt i Håkon den godes saga i Heimskringla. Snorre forteller likeledes om den mektige Herlaugshaugen på Leka. Sveinhaugen som har gitt navn til gården av samme navn på Ringsaker, nevnes i et pavebrev i 1234.

Vanligere er det likevel at gravhauger har andre typer navn. Det er nokså utbredt med navn som beskriver haugen – slike som Storhaug, Grønhaug og Svarthaug. På Spangereid i Vest-Agder har man Klobnehaugen (av verbet klovne, i den lokale dialekten klobne, som betyr å dele i to), med en dyp ”kløft” i siden etter et innbrudd i haugen for lenge siden. Til samme kategori skal vi vel regne Revehaugen – som haugen het, som gjemte Osebergskipet. På Avaldsnes finner vi de to store gravhaugene Flagghaugen og Kjellerhaugen – ingen av navnene er mer enn et par hundre år gamle, og skyldes henholdsvis en utplassert flaggstang og en potetkjeller. Gullhaugen og tilsvarende navn må man vel helst forklare med at man enten har gjort funn av edelmetall i haugen – eller med en forestilling om at det finnes gull i den. Storhaugen der Tuneskipet ble funnet i 1867, ble kalt for Skipshaugen, og sannsynligheten taler for at det var fordi man en gang hadde gravd i haugen og støtt på fartøysrester.

Av og til møter vi navn som forteller om forestillinger man har hatt, sikkert nok lenge etter at begravelsen fant sted, om hva – eller hvem – som befant seg inne i gravhaugen. Trollhaug har vi jo mange steder i landet, mens det også forekommer navn som Haubuhaugen (av haugbu, dvs. en underjordisk), som kjennes fra Bud i Romsdal.

Det hender også at gravhauger har navn som sladrer om tidligere tiders bruk av haugene. Galgehaugen på Ringsaker er selvforklarende, og Steglehaug på Lista viser oss nokså sikkert hvor et eldre rettersted i dette området lå. Tinghaug finnes en hel del steder. I noen tilfeller er Tinghaug-navnet omtalt i grensebeskrivelser og andre middelalderdokumenter, så det er utvilsomt at denne navnebruken kan være gammel.
En gruppe for seg utgjør de gravhaugene som har fått navn etter hva slags personer man tenkte seg var gravlagt i dem. Så vel Kongshaugen som Dronninghaugen og Prinsehaugen er kjent, og Farmannshaugen ved Tønsberg likeså. Kjempehaugen forekommer mange steder i landet.

Dersom vi vender tilbake til spørsmålet om navnet faktisk i noen tilfeller kan avsløre forhold fra den tiden gravhaugen ble bygd, så er det på sin plass med en betydelig dose skepsis. De gangene man har undersøkt gravhauger med det for øyet å finne navngitte personer, enten kjent fra sagaen eller bare gjennom gravhaugens navn, er man stort sett blitt skuffet. Alt i 1842 ble den store Sotehaugen i Sola åpnet, men det var ikke den fra Snorres skildring av Hafrsfjordslaget kjente Sote jarl som var hauglagt der. Graven viste seg å være fra eldre bronsealder, og dermed nesten to tusen år eldre enn slaget. I dette spesielle tilfellet kan navnet likevel være svært gammelt, og kanskje var det Snorre som ikke hadde så mye annet å bygge på enn en mektig gravhaug med et spesielt navn da han skrev om ”Sote jarl”.

Videre har man eksempler på at gravhauger har skiftet navn i nokså moderne tid. I Bjelland i Vest-Agder, nærmere bestemt på gården Ågedal, ligger to gravhauger med de velklingende navnene Dronninghaugen og Tinghaugen. I førstnevnte ble det funnet en rikt utstyrt kvinnegrav fra folkevandringstid på slutten av 1800-tallet. Navnet er utvilsomt satt på haugen etter at ”dronningen” ble gravd frem, for frem til da bar den det langt mer prosaiske navnet Ægrehaugen (av ekre, dvs. gjenlagt åker). Tinghaugen het tidligere Hellehaugen. Det har vel stått en helle eller bauta reist i toppen av den, og så har noen kommet på å sette bautaen i sammenheng med bygdetinget som vi fra skriftlige kilder vet ble avholdt der på gården i middelalderen. Trolig har slike mer eller mindre lærde spekulasjoner ytt et betydelig bidrag til floraen av gravhaugnavn. Arkeologen Per Fett skrev en gang at mens man for hundre år siden bare hadde en gravhaug med egennavn i Vik i Sogn, har man i dag mange…

Det kan være grunn til å være skeptisk også til den mulige koblingen vi innledet med, altså den mellom runesteinen på Lista og navnet Obmundsrøysa. Steinen nevnes første gang i skriftlige kilder i 1638, uten at Obmundsrøysa er omtalt. Først omkring 1800 dukker navnet Obmundsrøysa opp i kildene. Like siden OleWorms Moumenta Danica fra 1643 har store deler av runeinnskriften vært riktig tolket; det gjelder blant annet navnet Ogmund. Kan hende er det en lærd prest som mellom 1643 og 1800 har stått for koblingen.

05 desember 2010

Hans Ross

”Og ein heitte Ivar og ein heitte Hans / og båe var karar so rettugt til manns, / at likare var kje å finna hjå oss: / den fyrste var Aasen, den andre var Ross,” rimte Per Sivle i anledning Hans Ross’ 70-årsdag. Prestesønnen Hans Ross fra Holum i Mandal var nynorskforkjemper og en ledende intellektuell da 1800-tallet gikk mot slutten. Mindre kjent er det at han også kan regnes som en forløper for den yngre Vilhelm Krag – ja, at han rent faktisk snakket om ”Sørlandet” før begrepet var oppfunnet.

Men Hans Ross kalte av gode grunner sitt ”sørland” for Lister – slik det var vanlig på denne tiden. Krags Sørlandet strakte seg fra Grenland til Ryfylke, og det gjorde likeledes det ”Lister” som Hans Ross skildret og tok i forsvar. Begge begreper var langt på vei ment å skulle navngi det landområdet som var omfattet av Christiansand stift eller bispedømme. Hva Lister – som formelt sett jo betegnet et mye mindre område – angår, ble navnet også brukt i nedlatende mening. Her er Ross:

”Lister-bænken” om storthingsmændene fra dette amt, har vi alle hørt udtalt med mere eller mindre velvilligt tonefald. Og saa hørte man for en tredive aar siden, i salig Skandinaviske Selskabs tid, ”Lister” somtid udstrakt til hele det sydlige stift; Aasmund Olafson Vinje var et af disse ubeleilige ”Lister”-fænomener; man kunde høre: ”gid en kunde skjære denne store stenørken, dette fordømte ”Lister” ud af Norges land og bugsere det ud i Atlanterhavet og søkke det ned!”

Etter borgerskole i Mandal og katedralskole i Kristiansand, der han blant andre hadde den geniale språkmannen og bibeloversetteren Ole Chr. Thistedahl som lærer, ble Hans Ross student i 1849. I 1852, da han fremdeles bare var 19 år, ble han cand. theol. Senere finner vi Ross som ordbokredaktør, folkeminnesamler, samfunnsdebattant og statsstipendiat. Den ordboken han gav ut i 1890-årene og som skulle være et ”tillegg” til Aasens, inneholdt i realiteten langt flere ord enn originalen. I 1880 ville Stortinget gi Ross et nyopprettet professorat i ”norsk folkemål”, men Regjeringen nektet å utnevne ham. Noen år senere ville regjeringen Sverdrup likevel gi ham professoratet, men da takket Hans Ross nei.

Ross skrev hele livet – ordbøker, lærebøker og folkeminnesamlinger. Innimellom gav han ut mer aparte, men ikke desto mindre interessante ting. Det gjelder ikke minst Lister. Opprinnelsen til boken var en serie foredrag han holdt i Venstreforeningen Private liberale klub i Kristiania vinteren 1897. Utslagsgivende for kåseriene hadde vært militærlegen Carl Arbos Bidrag til Nordmændenes Anthropologi fra 1884 – et verk av heller tvilsom vitenskapelig verdi og basert på antatte raseforskjeller mellom befolkningen på kysten og i innlandet. Arbos bok levner sørlendingene liten ære, og Lister er først og fremst en humoristisk gjendrivning av påstander i boken, som Hans Ross mente var et uttrykk for en generell nedvurdering av befolkningen lengst sør. Han innrømmer at han selv har vært påvirket av de samme forestillingene:

”Næsten overalt i samfundet vil man møde dette dogme, at Listingen er saa smaalig, saa uendeligt nøieseende, saa snæversynt, saa —, saa —, saa utiltalende. Ikke en gang den kjære overtro, at landet derborte er saa fattigt, vil folk lade sig fratage,” skriver han. Og så referer han tallene som viser at nesten halvparten av landets samlede tonnasje innen skipsfarten er å finne nettopp i ”Lister”.

Om lyngdølen hadde Arbo skrevet at denne var en ”reserveret, helt igjennem forbeholden mand, som aldrig siger sin mening helt ud, derhos i høi grad mistroisk og mistenkelig, derhos daddel- og klandresyg i høi grad, endvidere upaalidelig saavel i løfter som i pengeaffærer, i høi grad misundelig, har ingen følelse af taknemlighed for beviste velgjerninger”. Ross’ ironiske kommentar er at Arbo burde ha navngitt den ”af befolkningen meget afholdte” embetsmann som har gitt ham disse opplysningene, ettersom han ”aabenbart har været en stor psykolog, — saa vi andre ogsaa kunde bragt ham vor hyldest”.

Ross tar opp formuesforhold, helsetilstand og sømmelighet, og punkt for punkt viser han at militærlegens synspunkter er basert på fordommer mer enn på vitenskap. Arbo skriver for eksempel at det er ”forholdsvis mange idioter i amtet”, og at folk lengst sør i landet ikke forstår spøk og mangler humoristisk sans. ”I Uelands og Jaabæks og Skeibroks land! Skeibroks!” kommenterer Ross, før han legger til: ”Kan det ikke tænkes, at de som har forsøgt at spøge med dem, ikke har forstaaet at spøge med dem?”

”Listers” ufortjent dårlige rykte tilskrev Ross dels ”Bureaukratiets gamle uvilje” mot oppsetsige bønder i denne delen av landet, dels forskjeller i språk og mentalitet mellom Østlandet og ”Lister”. Han mente at motsetningen mellom den sørlandske kaperfarten og lisensfarten med trelast på Østlandet bidro til å forsterke motsetningen, og at så vel Ole Høyland som lurte Kristianiaborgerskapet trill rundt, og sterke bondepolitikere fra ”Lister” som Jaabæk og Ueland trakk i samme retning.

22 november 2010

Nordens gull

Forestill deg et romersk amfiteater. Tenk deg så den hvite marmoren smykket med gyllent rav som glinser i middelhavssolen. Et fantastisk skue er det, og det før gladiatorkampene settes i gang og fyller teateret med en like spektakulær som gruvekkende blanding av dyrebrøl, våpengny og lukten av blod. Keiser Nero fikk idéen lenge før oss, og han hadde dessuten betydelig større gjennomføringsevne enn de fleste. Så, en gang omkring år 60, sendte keiseren en militær ekspedisjon tvers gjennom Europa, helt til ravets kilder ved det nordlige osean. Ravet som ekspedisjonen førte med seg tilbake til Roma, ble brukt til å utsmykke et amfiteater i byen – blant annet var nettet som beskyttet tilskuerne mot de ville dyrene, tett besatt med rav. Ravet kom fra Østersjøen, i likhet med nesten alt det rav som gjennom flere tusen år var så ettersøkt over hele kontinentet.

Det er ingen tilfeldighet at rav blir kalt for ”Nordens gull”. De gangene man har undersøkt gjenstander av rav i arkeologiske funn kjemisk, har det nemlig stort sett vist seg at det er tale om baltisk rav – uansett hvor i Europa gjenstandene dukker opp, og selv om det skjer i områder der det finnes stedegne ravforekomster. Det gjelder enten det dreier seg om ravperler fra kjente funnsteder fra bronsealderen som Mykene i Hellas, om de fint forarbeidede ravfigurene som kjennes fra etruskisk kunst i århundrene f. Kr., eller om det råmaterialet som ravsmeden på Kaupang i Vestfold benyttet seg av på 800-tallet.

Neros stunt var spektakulært nok til at forfatteren Plinius d. e. noen år senere fant det verdt å nevne i sin Naturhistorie, der han legger til at den største av ravklumpene som ved den anledningen kom til Roma, veide over fire kilo. Men at det kom betydelige mengder rav fra Nord-Europa til den romerske metropolen, var det ikke noe bemerkelsesverdig ved i seg selv. Samme Plinius refererer Pytheas tapte, og på det tidspunktet nesten 400 år gamle geografiske verk, der sistnevnte skriver om et land langt mot nord, der klumper med rav skylles i land hver vår, og der innbyggerne enten bruker materialet til brenne eller selger det til nabofolkene.

Senere forfattere vet bedre beskjed. Tacitus, en yngre samtidig av Plinius, gir en temmelig detaljert skildring av befolkningen ved de nordlige kyster der ravet ble oppsamlet. Han beskriver det som for en moderne leser fremstår som en heller intensiv, og trolig godt organisert, letevirksomhet både på grunt vann og på strendene. Men programmessig for en sivilisert romer skynder han seg å legge til:

”Da de jo er barbarer, har de ikke undersøkt og utforsket hva ravet består av og hvordan det er oppstått. Ja, i lang tid fikk det lov til å ligge blant havets etterlatenskaper, helt til vårt raffinerte levevis fant navn til det. Det innsamles uten noe praktisk formål og blir fraktet bort i rå og ubearbeidet tilstand, og med undring tar de imot betaling for det”.

Plinius skriver derimot at ravet ble innført til byen Carnuntum av germanerne selv. Carnuntum var hovedstad i provinsen Pannonia og lå midtveis mellom Wien og Bratislava. Dette var hovedsete for kontaktene mellom Italia og Nord-Europa. Handelsruten gikk videre til Aquileia ved Adriaterhavet, der ravet ble bearbeidet til kunstprodukter av mange slag.

Menneskene har kjent til ravet og dets egenskaper i mange tusen år, og man har skattet det blant annet som smykkemateriale. I Danmark er det funnet amuletter av rav som er så gamle som 9000 år. Her hjemme har vi en hel del funn av rav, men på langt nær så mange som i Danmark. Fra en senere del av steinalderen har vi et stort depotfunn fra Klepp på Jæren bestående av flintøkser, først og fremst, men som også inneholder rav, og fra samme periode har vi også en gruppe hengesmykker av rav fra Sunnmøre. De vanligste ravfunnene våre er imidlertid perler, og de finner vi først og fremst i graver fra eldre jernalder og vikingtid. I sjeldnere tilfeller dukker det opp spillebrikker og spinnehjul av rav. Da arkeologer for noen år tilbake undersøkte et romertidshus på Veien ved Hønefoss, fant de en ravklump nesten like stor som en sukkerbit i et stolpehull. Der var den vel i sin tid lagt ned som et husoffer. Ravsmeden som var aktiv på Kaupang i vikingtiden, var kanskje den som laget de morsomme, små dyrefigurene som det er funnet en del av, først og fremst på Østlandet.

Råmaterialet er i alle disse tilfellene kommet fra Østersjøområdet. Ravet der stammer fra skoger som vokste i Nord-Skandinavia, men også i deler av Norskehavet, Østersjøen og Russland for 30-40 millioner år siden. Disse skogene produserte harpiks i mengder, og den ble senere transportert sørover og avleiret først og fremst i området omkring Gdanskbukten. Harpiksen ble over et langt tidsrom og under trykk omdannet til rav. Når rav også finnes i anselige mengder i Danmark, særlig ved Vesterhavet, skyldes det virkningen av innlandsisens under siste istid.

På bildet en dyrefigur av rav fra Haugsten i Råde, Østfold. Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo / Eirik Irgens Johnsen

10 november 2010

Aristokratisk identitet i sen-antikken

Den gallo-romerske historikeren Georgius Florentius – bedre kjent som Gregorius av Tours – skriver et sted om sin morbror, hærføreren med det germansk-klingende navnet Gundulf. Gundulf var av samme fornemme romerske avstamning som nevøen, men hans navn og militære bakgrunn er et eklatant eksempel på det skiftet i aristokratisk identitet som fant sted i senantikken. De gamle idealene var på vei ut, og aristokratiets selvoppfattelse ble i økende grad krigersk – og germansk.

Det romerske aristokratiet i perioden forut for Gregorius skilte seg fra de fleste andre før-moderne aristokratier ved at det først og fremst var sivilt og ikke baserte sin posisjon på militær styrke. I og med Romerrikets nedgang og fall foregikk det imidlertid en stadig økende militarisering av aristokratiet – krigskunst og militær identitet ble viktigere enn otium og boklig lærdom, og et aristokrati som det vi kjenner fra middelalderen trådte ut av Romas ruiner. Mange av de romerske aristokratene skiftet språk og identitet – de var stadig aristokrater, men snakket, oppførte og oppfattet seg som frankere, angelsaksere, walisere eller berbere.

Mens Romerriket fremdeles var et verdensrike på fremmarsj, var senatet dominert av en håndfull store klaner, først og fremst Anicii-klanen. Disse familiene var basert i Roma, og de var det vi i dag helst vil kalle superrike. Olympiodoros skriver omkring 425 at flere av de aristokratiske husene i Roma hadde årlige inntekter på mer enn 5000 pund gull (375.000 solidi). Ifølge en (tvilsom) kilde var mange av de aristokratiske byhusene i Roma så store og velutstyrte at de rommet en innendørs hippodrom! Melania (død 439) fra Valerii-klanen hadde ”bare” en årlig inntekt på 120.000 solidi, men hun og ektemannen eide i 405 – da de besluttet seg for å leve resten av sine dager i askese – jord i Roma, Campagna, Sicilia, Nord-Afrika, Spania og Britannia. Da de solgte eiendommene sine, brøt jordmarkedet sammen… Denne snevre gruppen av superrike klaner og de overregionale forbindelsene som kjennetegnet godsbesittelsene deres, forsvinner med den romerske staten i økonomisk sammenbrudd og barbariske invasjoner.

Men det eksisterte også en stor periferi av aristokratiske provinsfamilier, ikke minst i Nord-Italia og i Gallia. Disse ættet vel fra senatorer, men hadde enten ikke råd til å påta seg sentrale embeter eller hadde i mindre grad adgang til slike posisjoner. Det er denne delen av aristokratiet som overlever senantikken, men som altså gradvis skifter identitet – og etter hvert også språk og etnisitet. Det er rett og slett disse – men selvsagt ikke disse alene – som blir den tidlige middelalderens aristokrati i den ene etter den andre av de statene som etterfulgte Imperiet i Europa, Asia og Afrika.

Villasystemets utvikling i den vestlige delen av riket (i øst var det annerledes) er et illustrerende eksempel på forskjellen mellom det tradisjonelle og det nye aristokratiet. Villa betyr simpelthen noe slikt som ”gård” på latin, men en romersk villa i Italia, Gallia eller Britannia var mye mer enn det. Én ting er at det er rimeligere å sammenligne en villa med en større godseiendom i senere tid, men av like stor betydning er det at villaen var stedet der romerske aristokrater nøt sitt otium – altså sin ”fritid”. Enten villaen nå lå i nærheten av Roma eller en annen by og dermed var egnet for kortere visitter i løpet av sommeren, eller den lå lenger unna og forutsatte at en benyttet den som fast sommerresidens, er det noen trekk som går igjen i beskrivelsene av det aristokratiske livet på disse stedene. Plinius den yngres dager i sin villa ser ut til å ha gått med først og fremst til å diktere brev til sin sekretær, lese litteratur på gresk og latin, spasere og ta imot gjester, samt i mindre grad meditasjon, bading og jakt.

Villaene var gjerne store bygningskomplekser av mur, utstyrt med mosaikkgulv og fresker på veggene; vanlig var det også med luksus som sentralvarme. Villaer var et dominerende innslag i den vestlige delen av riket i år 300, men i år 700 var de helt borte. I mange tilfeller har det vist seg at villaene i en periode har fått det som arkeologene gjerne kaller ”squatter-settlements”, og tradisjonelt forklares det med at andre grupper nå har overtatt stedet og satt opp enklere hus av tre. Men av og til ser man at den eldre strukturen følges så nøye at det er mindre sannsynlig at det dreier seg om et brudd i bruken – det er bare arkitektur og byggeskikk som er forandret. Militariseringen gjorde ikke i første omgang aristokratiets bygninger mer germanske, slik man ofte har tenkt seg, men tvert imot mer like den ordinære landbefolkningens hus. For Gallias del viser det seg at denne utviklingen var i gang før frankernes ankomst.

Den forfinede aristokratiske kulturen var på vei ut – otium ble gradvis erstattet av krigskunst og militære oppgaver. Vi ser det også i klesdrakten: det som en romer i det tredje århundre ville ha oppfattet som en typisk militær kostyme, lang tunika, kappe, et tungt belte og bukser, var på 500-tallet blitt verdslige aristokraters ordinære drakt.

Aviti-familien i Clermont viser hva som endret seg og hva som forble som tidligere på lokalt nivå. Omkring 400 var dette en lokalt basert senatorfamilie som frembragte en keiser i 450-årene og en lokal krigsherre en generasjon senere. Andre familiemedlemmer var biskoper blant annet i Vienne omkring 500. I 540-årene ble et medlem av familien, Parthenius, en viktig rådgiver for den frankiske kong Theudebert. Hadde Parthenius ikke blitt lynsjet etter Theudeberts død, kan vi tenke oss at hans etterkommere hadde antatt frankisk identitet.

Gundulf, Gregorius’ ikke fullt så kjente onkel, bar et germansk navn. En samtidig av ham med samme fornemme romerske bakgrunn, Lupus, gjorde ikke det. Han var hertug av Champagne i nordre Gallia. Han hadde til gjengjeld en bror og en sønn hvis navn var henholdsvis Magulf og Romulf, og som vi dermed får tro var i ferd med å bli frankere gode som noen.

06 november 2010

Anders Suhm

Stakkars Anders Suhm. Hele Kristiansands befolkning hadde vendt seg mot ham, og nå satt han i fangehullet og ventet på dommen. Da denne så kom i 1739, var den nådeløs og så brutal som bare en dødsdom etter datidens gammeltestamentlige lovgivning kunne være det. Anders skulle få hånden hogd av mens han fremdeles var i live, og deretter miste halsen. Siden skulle både hånd og hode settes på stake til skrekk og advarsel. Og forbrytelsen? 18-åringen hadde solgt sin sjel til Djevelen, og dessuten forsøkt å sette fyr på byens kirke. Han er fremdeles den eneste nordmann som er blitt dømt til døden for blasfemi.

Anders var sønn av Michael Suhm, som blant annet var havnefogd i Kristiansand. Familien bodde i nåværende Østre Strandgate 1. Havnefogden hadde en stor barneflokk, og Anders hadde sitt faste tilholdssted i bryggerhuskammeret.

Anders Suhm var tenåring lenge før begrepet ble oppfunnet, det er i det minste en nærliggende tanke om vi baserer oss på de fyldige rettsprotokollene fra saken mot ham. Han var blitt satt i latinskolen, men vinteren 1738 kom det for dagen at unggutten slett ikke var kommet så langt i studiene som faren trodde, og at han også hadde brukt tiden sin på andre sysler. Anders hadde havnet i ”dårlig selskap”, som man sa; sammen med meddisipler på latinskolen hadde han festet med vin og kortspill. En lengre periode hadde han også skulket undervisningen og enten strøket omkring på byen eller ligget hjemme og klaget på hodepine. For å finansiere sitt utsvevende liv hadde Anders måttet låne penger på flere hold. Blant andre skipper Hans Dyrhus og klokkestøper Jacob Rendler hadde lånt ham småbeløp som til sammen utgjorde flere riksdaler.

Det er tydelig at unge Anders har fryktet farens reaksjon dersom denne fikk rede på hvordan det stod til. Tjenestefolket vitnet senere om at man flere ganger hadde kommet over Anders gråtende i sitt kammer. Noen forklaring på tungsinnet gav han aldri, utover at han var plaget av vondt i hodet. Ved én anledning sukket Anders at han heller ville ha vært ”et umælende kreatur” enn leve det liv han nå levde, mens andre ganger tok frihetslengselen overhånd sammen med trangen til penger til ”fritt levnet og verdens vellyst”, som det heter i rettsdokumentene. Innimellom leste han bøker, blant annet legenden om hertugen av Luxemburg, som inngikk en pakt med Djevelen i 1699 for å fri seg fra en mordanklage.

Det var i denne situasjonen at Anders Suhm bestemte seg for å kontakte Den onde. Inspirert av hertugens eksempel, begynte han å skrive brev til Lucifer, og etter hvert satte Anders opp en kontrakt i 17 punkter med sine vilkår for å underkaste seg Djevelen. Ikke uventet krevde han blant annet penger.

Unge Suhms oppførsel gikk ikke upåaktet hen. Frustrert over det han mente var Djevelens manglende respons, forfattet han et brev til res. kap. Hanning ved Domkirken, der han spurte om Djevelen virkelig fantes. Men motet sviktet, og brevet ble aldri overlevert presten. På et punkt følte imidlertid Anders at Djevelen hadde hjulpet ham: Faren hadde fremdeles ikke oppdaget skulkingen hans. Derfor trakk han den konklusjon at det måtte større offer til, og han bestemte seg så for å sette fyr på byens kirke for å tekkes Lucifer.

Natt til 24. mars 1738 skred han til verket. Målet for ugjerningen var Interimskirken, som var byens midlertidige kirke frem til den nye domkirken stod ferdig senere på året. Anders hadde fått det for seg at gloen fra en krittpipe var det beste middelet for å antenne kirken, men hadde slett ikke tatt med i beregningen at det krevde øvelse å holde pipevarmen ved like. Som nybegynner i faget tilbragte derfor unggutten store deler av natten med å spørre små og store kristiansandere etter fyr. Da brannalarmen gikk, var det neppe mange som ikke evnet å legge sammen to og to…

Selve kirken var bare lettere skadet, men verken myndigheter eller byens befolkning tok lett på forbrytelsen. Tidens lovgivning kastet da også en mørk skygge over den påfølgende rettssaken. Protokollene er sørgelig lesning; Anders fortalte at han var plaget av sterk hodepine i tillegg til kvalene ved sitt hemmelige liv, og at han flere ganger hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Det hadde vært hensikten hans å kaste seg i flammene dersom bare kirken hadde tatt ordentlig fyr.

Men i 1738 var det ikke mange som anså dette for formildende omstendigheter. Samtlige domsmenn falt ned på dødsstraff ved halshogging. Byfogden forsøkte riktignok å få straffen omgjort til livsvarig opphold i ”børnehuset”, men bytinget opprettholdt den grusomme straffeutmålingen, og det samme gjorde Overhofretten. Men man gjorde opp regningen uten vert: Natt til 15. juni 1739, etter over ett år i fengsel, drakk Anders Suhm fengelsvaktene i byen fulle og rømte byen. Han har selvsagt hatt medhjelpere på utsiden, og han kom aldri mer tilbake til Kristiansand.

30 oktober 2010

Terra sigillata i Norge?


På den gamle storgården Egge i Steinkjer finnes en mengde monumentale gravminner fra jernalderen, og i flere av haugene er det gjort rike gjenstandsfunn som viser at Egge var et sentralt sted lenge før Kalv Arneson residerte der i første halvdel av 1000-tallet. Et lite påaktet funn fra området ble gjort så tidlig som i 1806, og det kan vise seg å være det mest interessante av dem alle. For kanskje – men bare kanskje – har vi å gjøre med et i norsk sammenheng enestående funn av importert bordkeramikk fra Romerriket, såkalt terra sigillata.
Blant de mange gravminnene på Eggehvammen fantes tidligere også et felt med runde steinsetninger. Opprinnelig var det minst åtte av dem. Flere av dem var gjenstand for utgravninger i 1860-1870-årene, og steinsetningene viste seg å inneholde begravelser fra romersk jernalder. Vi kjenner imidlertid også til en tidligere utgravning her, en som ble foretatt av rittmester Isach Rosenvinge i 1806. Han undersøkte to gravanlegg, begge var 18 meter i diameter. I det ene av dem gjorde han et spesielt funn. At det lå to sverd og en spydspiss av jern, og dessuten en spenne eller lignende av bronse i graven, er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Men rittmestere fant også en ”urne” av usedvanlig fint leirgods, og denne var dekorert med ”havheste og ukjendte sødyr”. Den over to hundre år gamle opplysningen fremstår for en arkeolog i dag som meget presis – dersom det var romersk keramikk av typen terra sigillata Rosenvinge beskrev. Men noe slikt er altså ikke kjent fra et eneste annet norsk funn.
Hva er så ”terra sigillata”? Som navnet sier, er det leirgods forsynt med ”små bilder” (sigilla), men vel så karakteristisk er den røde fargen og den glinsende, nærmest glaserte overflaten. I Romerriket ble slik keramikk først og fremst fremstilt i perioden fra det første århundret f.Kr. til det tredje århundret e.Kr. Ofte er denne keramikken forsynt med relieffdekor med motiver hentet blant annet fra myter og legender. Hemmeligheten bak den glinsende overflaten er en tynn ferniss med svært finkornet leire.
Plinius den eldre (død år 79) omtaler flere sentra i Middelhavsområdet som på hans tid produserte keramikk av høy kvalitet. Flere av dem svarer til arkeologisk kjente produksjonssteder, som Arretium (dagens Arezzo i Italia) og Pergamon (dagens Bergama i Tyrkia). Men det fantes også stor produksjon av terra sigillata i Gallia – den romerske provinsen som omfattet dagens Frankrike og Belgia, foruten de deler av Tyskland og Nederland som ligger vest for Rhinen. Terra sigillata – av og til benevnt ”antikkens porselen” – hadde en langt større utbredelse enn andre keramikktyper i Romerriket. Mye av forklaringen ligger i det faktum at produksjonen var et svar på samtidens etterspørsel etter relativt billige etterligninger av kar laget av sølv, ikke minst ute i provinsene. Produksjonen foregikk i industriell skala.
Den store spredningen av terra sigillata gjør at keramikktypen har stor betydning for arkeologer og historikere som vil studere politisk økonomi og handelsforbindelser innenfor Romerriket. Ettersom terra sigillata’en forekommer i en mengde typer som det av og til er mulig å datere så presist som innenfor en 30-40-årsperiode, har keramikken dessuten vært – og er fremdeles – viktig for å datere annet arkeologisk materiale, også utenfor Romerrikets grenser. Denne fine bordkeramikken forekommer nemlig også i Barbaricum, i det minste så langt opp som til og med Danmark, der det er påvist graver med terra sigillata som en del av gravgodset. Men i Norge har vi altså ingen sikre funn.
Romertidsgraver her i landet inneholder imidlertid flere andre typer romersk import, så som glassbegre, bronsekar, våpen og gullsmykker som trolig er fremstilt av omsmeltet romersk mynt. Danmark, og til en viss grad Sverige, har et større utvalg av de ettertraktede romerske produktene. Det gjelder ikke bare i den forstand at det i Danmark forekommer typer – så som terra sigillata – som ikke forekommer hos oss, men også at variasjonene innenfor hver enkelt type er atskillig større sør for Skagerrak. Gjennom store deler av romersk jernalder, dvs. de første 300 årene av vår tidsregning, kan det med andre se ut til at Danmark har fungert som et slags filter overfor områder lenger nord med hensyn til romerske importgjenstander. Mer konkret har danske arkeologer foreslått at det var et politisk maktsentrum på Øst-Sjælland som videreformidlet de romerske produktene – men bare et utvalg av dem – til det øvrige Skandinavia.
Om det så for 1800 år siden fantes en stormannsfamilie i Inntrøndelag som hadde ”antikkens porselen” på spisebordet, er vanskelig å si. Selve ”urnen” som Rosenvinge fant, er for lengst borte, og vi har bare beskrivelsen hans å basere resonnementet på. Men tanken er spennende – og ikke helt usannsynlig!

19 oktober 2010

Knappologene

Strindberg hengte den ut som ”knappologi” i De lycksaligas ö, men typologien medførte i realiteten et stort steg fremover for den arkeologiske vitenskapen på slutten av 1800-tallet. Problematisk ble metoden først da enkelte arkeologer hevdet at typologien ikke var noe annet enn Darwins utviklingslære overført på tingenes verden.

Hos Strindberg opplever en gruppe fanger, inkludert to studenter som har fornærmet Majesteten, flere forlis på sin reise til en straffekoloni langt borte et sted. De kommer aldri frem til bestemmelsesstedet; i stedet oppretter de under studentenes ledelse et eget samfunn. Det går riktig dårlig, noe meningsløse, selv-refererende sysler som ”knappologien” og den nært beslektede ”konglologien” er eksempler på.

Den ”lykksalige øen” blir nemlig etter kort tid oversvømmet av overklassebarn som ikke har noe spesielt fore, men som har vondt for å gjøre ingenting overhodet. Så selv om staten betaler livsoppholdet, finner de unge på stadig nye sysler, den ene mer tøysete enn den andre:

”En tog sig för att samla knappar, en annan samlade kottar av gran, tall och en; en tredje skaffade sig ett stipendium för att resa ut i världen. … Den som samlat knappar hade fått ihop en förfärlig samling. Som han icke visste var han slutligen skulle bevara dem, erhöll han ur statskassan medel att bygga ett hus för samlingens inrymmande. Här satte han sig att ordna knapparne. Det fanns många sätt att indela dem: man kunde dela dem i kalsongknappar, byxknappar, rockknappar o.s.v., men vår man hittade på ett mera artificiellt och därför mera svårt system. … På två år hade han utarbetat det och det var ett underbart jätteverk, ty under dess klasser kunde alla världens knappar inordnas.”

”Knappologi” er altså hos Strindberg noe som er meningsløst og pedantisk systematiserende. Som tilfellet er med så mye annet i denne fortellingen, er både ”knappologi” og ”knappolog” hentet fra forfatterens svenske samtid. Modellen for novellens professor i knappologi er utvilsomt én av to arkeologer – enten professor Oscar Montelius eller riksantikvaren Hans Hildebrand. Og knappologien, det er like utvilsomt den nye typologien som de samme to diskuterte hvem som egentlig hadde æren for å funnet frem til.

I all enkelhet er typologi en måte å klassifisere gjenstander på. Basert på likheter og ulikheter med hensyn til form og stil kan man skille ut en rekke typer av – for eksempel – flintøkser. Man kan videre stille opp typologiske serier, som i sin tur kan gi grunnlag for kronologier. Uten en slik systematisering er arkeologien dømt til å være et studium av enkeltgjenstander. Mange arkeologer har én eller flere av disse typologiene, og kronologiene, under huden, og det er det som gjør at man – forhåpentlig! – kan gi et rimelig treffsikkert svar dersom man eksempelvis skulle få spørsmålet om hvor gammel en gitt flintøks kan være.

For å forklare metoden, gjorde Montelius blant annet bruk av etnografiske eksempler og eksempler hentet fra samtidens rivende teknologiske utvikling, så som hans berømte utviklingsrekke fra diligence til moderne jernbanevogner, der han med enkle grep viser hvordan jernbanevognen så å si bærer hestedrosjen i seg. Montelius tok utgangspunkt i enkle, funksjonelle former som utviklet seg slik at en typologisk serie oppstod. I løpet av denne utviklingsprosessen kunne attributter som opprinnelig hadde vært funksjonelle, bibeholdes, omtrent som i den biologiske evolusjonen. Dermed kunne attributtene brukes til å utsi noe om gjenstandens alder: Gjenstander med attributter som hadde mistet sine opprinnelige funksjoner, er yngre enn gjenstander med funksjonelle attributter.

I 1880-årene var dette temmelig nytt og revolusjonerende. Mens vi i dag har tilgang til en hel rekke naturvitenskapelige dateringsmetoder, kunne absolutte dateringer den gangen bare oppnås gjennom heldige funn eller baseres på indirekte tilbakeslutninger til samfunn med skriftkultur, i praksis i Middelhavslandene. Derfor spilte relative dateringer i form av blant annet typologi en stor rolle for arkeologer som Montelius og Hildebrand.

De to ser ut til å ha begynt å tenke i samme baner nokså uavhengig av hverandre, og det er vanskelig å gi den ene eller den andre æren for å ha oppfunnet det som raskt kom til å bli hetende ”den svenske typologien”. Dels lå jo også slike tanker i tiden, og de var for lengst tatt i bruk innenfor en del andre disipliner da arkeologene fant anvendelse for dem. Det gjaldt eksempelvis numismatikken, der Hildebrands far var en nestor.

Det er et tydelig islett av evolusjonisme i særlig Montelius’ utlegning av typologien. Og i dag er det lett å trekke på smilebåndet av utsagn som dette, fremført av professoren på det 15. Skandinaviske naturforskermøtet i Stockholm i 1898:

”Det som arten är för naturforskaren, det är typen för fornforskaren. Till samma art räknas de naturens alster, som i allt väsentligt likna hvarandra, och som hafva gemensam härkomst. Samma definition kan, då frågan är om alster af menskligt arbete, användas pä typen.”

Kritikken uteble da heller ikke; alt i 1884 pekte Københavnsarkeologen Sophus Müller på at Montelius’ forståelse av typologien ikke var særlig ny, og at den heller ikke kunne regnes som en vitenskapelig metode. Hans egen resept var å studere funnkombinasjoner, og ikke utelukkende typeutvikling. Senere ble det også stilt spørsmål ved om de attributtene typologene konsentrerte seg om, var faktiske, meningsbærende trekk ved gjenstandene, eller om de først og fremst eksisterte i typologenes hoder, og likeledes ved om det var praktiske hensyn eller estetiske vurderinger som var årsak til at typene endret seg over tid.

De kronologiene som Montelius utarbeidet for godt over hundre år siden med utgangspunkt i typologi, har likevel stått seg godt mot C14 og andre naturvitenskapelige dateringsmetoder.

10 oktober 2010

Premiebønder

Det kulturlandskapet vi vandrer i til daglig – det gjelder nå i hvert fall de av oss som bor i mer landlige strøk – er et resultat av mange og til dels langvarige prosesser. Stedvis kan et mer eller mindre trent øye se spor etter virksomhet fra mange hundre år eller mer tilbake i tid. Noen av de mest typiske sporene i det vi gjerne oppfatter som det tradisjonelle jordbrukslandskapet på Agder – som steingjerdene som slynger seg over åker og eng, de steinsatte grøftene som frakter overflødig vann bort fra dyrket mark eller de karakteristiske rydningsrøysene, ”borgene”, som de kalles – er imidlertid atskillig yngre, bare et par hundre år eller så. Til gjengjeld er de talende vitner om den gangen da den begynnende moderniseringen av åkerbruk og husdyrhold medførte at særlig driftige bønder kunne bli premiert av selveste Kongen i København. Det var for eksempel tilfellet med Torkild Torsen i Bjelland, hvis møysommelige steinarbeid fremdeles preger kulturlandskapet på gården Vestre Foss (bildet). I 1782 ble han belønnet med gullmedalje fra Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab for innsatsen.

Det var en formidabel innsats Torkild Torsen hadde lagt ned. Som det heter i selskapets begrunnelse for utdelingen, hadde han i løpet av 1779 og 1780 lagt opp ” 902 Favner (ca. 1,7 km) Steengjærder, 4 Fod høje og 5 Fod brede i Bunden.” Dessuten hadde han ”i samme Aar bygt et Huus af Steen til 24 Kjør og 100 Faar, gravet 1020 Favner (ca. 1,9 km) Vandgrøfter, ryddet 2 Maal Agerland og indhegnet en Have, som alt gjør han desto værdigere til Premien.” For dette fikk han selskapets gullmedalje av første klasse, verdsatt til hele 100 riksdaler. I dagens pengeverdi tilsvarer det noe slikt som 75.000 kroner!

På Vestre Foss kan så vel gjerder som grøfter fremdeles ses, og det er lett å la seg imponere av det voldsomme arbeidet som ligger bak. Torkild Torsen kan selvsagt ikke ha vært alene om jobben, men likevel. Når man så i kirkeboken ser at han forlot dette livet alt året etter at gullmedaljen var kommet fra København, er det vanskelig å fri seg fra tanken på at det tunge arbeidet kan ha blitt for mye for ham…

Torkild Torsen Foss var bare én av mange bønder i Lister og Mandals amt som ble premiert for lignende innsatser i disse årene, enda om verket hans utvilsomt var blant dem raget høyest. Vi skal snart se eksempler på andre som fikk premie, men først litt om bakgrunnen.

I løpet av 1700-tallet oppdaget konge og statsmakt at bøndene, og ikke minst bøndene i Norge, ikke drev et så effektivt jordbruk som førstnevnte gjerne kunne tenke seg. Dette hadde sammenheng med flere forhold, blant annet med den da rådende økonomiske læresetning at all økonomisk virksomhet utenfor jordbruket var ”steril”. Embetsmenn, og etter hvert også agronomer, ble sendt over det ganske Danmark-Norge for å dokumentere tingenes sørgelige tilstand og foreslå forbedringer. Et tidlig eksempel er amtmann Povel Juels lærebok om ”En god Bonde, hans Avl og Biæring” fra1722, hvis eksempler i stor utstrekning er hentet fra Lista, og som kom i mange opplag. Men Juel delte bare i liten grad ettertidens bekymring over det jordbrukets tilstand. Det skulle snart bli annerledes.

Særlig fra Agder var rapportene dyster lesning. Christen Pram, for eksempel, reiste kysten rundt i 1805 og var alvorlig bekymret over hvor dårlig det stod til, og hvor kort moderniseringen var kommet. Om Lyngdalsletta reflekterer han at ”den for den langt større Del” – på tross av innsatsen fra kanselliråd Balle og kammerråd Heiberg og et par andre som driver mønsterbruk – ”henhviler” i sin ”oprindelige Raahed”. Pram skyldte på ”skadelige fellesskapet” (teigblanding og klyngetun), samt på ”folkekarakteren”, som han mente var blitt kraftig skadet av nærheten til havet og byene. Skulle det bli noen endring, måtte det flytte vestlendinger eller østlendinger til landsdelen, mente Pram.

Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab var blitt stiftet i 1769 etter engelsk forbilde for å bøte på elendigheten. Formålet var å fremme innføringen av nye og bedre driftsmåter i landsbruket ved hjelp av opplysning og utdeling av premier til fortjente bønder. Som en del av opplysningsarbeidet premierte man også dem som kunne levere skriftlige avhandlinger med forslag til forbedringer og nyvinninger. Den første prisutdelingen fant sted i 1771. Flere embetsmenn på Agder var medlemmer i selskapet, blant andre fogden Niels Scythe i Lillesand. Etter hvert kom det til mer lokale selskaper som overtok mye av den rollen som Landhusholdningsselskabet hadde hatt. Hos oss var Landhuusholdning-Selskabet for Christianssands Bye nokså tidlig ute.

Det var mange vestegder som frem til 1814 ble premiert av selskapet i København. Halvor Bentsen Sangesland i Øvrebø imponerte tydeligvis Landhusholdningsselskabet like mye som Torkild Torsen hadde gjort det. Han fikk i likhet med Torkild gullmedalje av første klasse for å ha bygd smått utrolige 3,5 km med dobbelte steingjerder i 1783! Fullt så mange gjerdemeter klarte ikke Magnus Amundsen på Stokkeland i Greipstad, men han fikk likevel den tredje og siste av de tre ypperste medaljene som havnet i Lister og Mandals amt. Magnus var nemlig husmann, og selskapet visste jo godt at han derfor ikke hadde noen garanti for at fruktene av nydyrkningsarbeidet ville tilfalle ham og familien. Potetdyrkning var noe embetsmennene var meget opptatt av, og alt i 1778 fikk Ole Gabrielsen Drange i Herad sølvmedalje for ”38 Tønder meget gode Kartofler”. Flere ble dessuten premiert for å ha laget hager, slik som Jon Sivertsen Drangsland i Lyngdal, som i 1781 ble belønnet med 8 riksdaler for blant annet å ha anlagt en humle- og kålhage.

En annen premievinner var klokkeren Ole Bjørnsen på Ytre Homme i Bjelland. Han hadde i 1785 bygd pipe og skaffet seg en innmurt kakkelovn, den første av sitt slag i hele fogderiet, og dermed forbedret våningshuset kraftig etter selskapets mening. Dessuten hadde han skaffet seg lærebøker i åkerbruk og havedyrkning og drevet høytlesning for bygdefolket, og for det hele ble han tilkjent 3 riksdaler. Vi finner også kvinner blant de premierte. Anne Mosland i Farsund mottok sølvmedalje for sin omfattende tekstilproduksjon, og det samme gjorde Ingrid Ingvaldsdatter Sande og hennes tre døtre i Herad.

Fremdeles kan vi se sporene etter mange av disse foregangsmenneskene i kulturlandskapet. Og det er ingen tvil om at innsatsen til folk som Torkild Torsen Foss fikk varige konsekvenser også på annet vis. Da den svenske agronomen Johan Lindeqvist kom på sine statlig finansierte ”agronomiske forretningsreiser” til Lister og Mandal i 1850-årene, lot han seg begeistre av jordbrukets tilstand nettopp i Bjelland. De fleste eksemplene Lindeqvist trekker frem på godt drevne og moderne gårdsbruk i amtet, hentet han nettopp herfra.

03 oktober 2010

Horse-fights and cow-fights in Norwegian folk tradition

The skeid phenomenon, being a rather broad spectre of different competitive events in rural society, but including horse- and cow-fights, are mainly known from two different kinds of sources, early modern folk tradition in some inland areas in southern Norway, and Icelandic medieval sagas, although archaeology might also contribute. Even if skeid is often interpreted as referring to horse fights pure and simple, the term actually means ’race-ground’, and horse-racing was an integral part of festivals that also included horse-fights. From areas where memories of the old skeid are best kept, we hear of all kinds of competitions that took place alongside animal-fights and horse-races; people were racing each other, held jumping competitions, wrestled each other etc. All these activities took place within a context that was arguably carnivalesque.

Horse-fights
Skeid is first and foremost an aspect of folk tradition in the inland regions of Telemark, Setesdal and adjoining areas. Outside these areas of Scandinavia, the skeids are largely known from place-names or single mentionings only.
Regarding the skeid in Moland, Telemark, the bishop of Oslo gave the following description as early as 1618: About a mile and a half from Fyresdal a crowd of people congregates on St. Bartholomew’s Day with their horses from the districts all round, and the horses are left to bite each other two by two, the notion being that when they bite each other two by two, there will be a good crop and vice versa.’ A later source supplies further information: ’At Molandsmoen … there is a level piece of ground where four pointed stones, which marked a square combat-ground in olden times, have stood. Nowadays it is the scene of a small horse-fair…, when the horses are ridden to be tested and finally let loose to fight for a mare, which a man holds in the middle of the ground and defends with a pole, until one of the horses has proven victor.’ Thus, in Telemark, the skeid seems to have incorporated horse-fights as well as horse-races at certain times of the year.
Further light is thrown upon the phenomenon in the neighbouring Setesdal valley. The skeid there was first described in a late 17th century collection of dialect terms, where the term ’Sckiey-Moenen’ was explained as a level field where people gathered at certain times and practiced horse-fights in a way that must have had clear affinities with the practice in Moland. It was however in Setesdal that the skeids were most widespread in the early modern period; in this valley there was a skeid in each and every parish.
The oldest description of a skeid in Setesdal comes from Valle parish; it dates to 1771, and its author was the local vicar named Gjellebøl. He describes a skeid with two main elements – horse-fights and horse-racing. At a certain day in August a large congregation gathered with their horses at the skeid-field near the vicarage; a mare was then brought forward, as well as two stallions which immediately starting to fight over the mare. This went on, with a new stallion being brought forward every time one of the fighting ones had to call it a day: ’It may easily be imagined what a strange spectacle this is, when nothing can be heard but the fierce neighing of the horses and the foolish shouting and crying of the crowd.’ After this, writes Gjellebøl, people go to another place near the vicarage, called Leikvollen (i.e. the games-field). Here they raced each other, three or four at a time: ’This is done in as strange a manner as is described above, because they do not seek to win the race at a regular trot, but all, by constant beating and whipping, force their horses into a wild gallop. This too is bad for the beasts, which sometimes stumble and fall on hummocks and stones, and also for the riders, who are often thrown and maimed, which easily happens as a result of the mad racing and of their riding without saddles…’
Yet other sources add some details to this picture. Thus, we learn that the skeid involved heavy drinking, that other kinds of competitions also took place during the day (wrestling, etc.), that women and children were watching the events from the roof-tops, and that dancing was also involved, as well as commerce. During the horse-fights, the men were all equipped with a big wooden rod to keep the horses off with; often they used these rods on each other, too. A couple of more obscure practices are mentioned too – the horses were allowed to graze on the infield, and overnight people pulled up the barley with the root in the fields.
The skeid in Valle was abolished c. 1820, and the same thing happened in other parts of Setesdal. The reason given in later folk tradition for why the skeid was stopped, was that a man living near the vicarage was ridden down and crippled during the games, and that people got tired of having to mend the turf-roofs every year because of spectators using the roofs to get a good view of the games.

Cow-fights
In the cattle breeding inland region from Jæren in the west to Telemark in the east a particular type of skeid was practiced until the late 19th century. In these areas the cattle was kept in stables during the cold, snowy winters. When the cattle was let loose in springtime, the farmers had their bu-skeid (cow-skeid), i.e. they let the animals fight each other to decide which cow was to be this yea’s bu-konge (cow-king). These cow-fights are best known from Sirdal, an inland valley between the countnies of Rogaland and Vest-Agder.
The local historian Hans Seland wrote in 1928 about the cow-fights of his childhood: ’It was great fun on the pre-improvement farms on the day when the cows were taken out to graze. It was always on the same day, and each and every time the cows were butting and showing off strenght.’ Particularly aggressive cows were sought after by the farmers. If the men couldn’t decide which cow was the strongest one, they fought each other instead.
Some cows were really wild. One cow in particular was traded from one farmer to the next, and this animal butted several others to death. Still, it gave prestige to own this cow. Especially the men from the Virak farm in Sirdal were known to travel long distances to acquire wild cows with big horns. The bu-konge had to be big, strong, and brave – and preferably have a set of horns sharp as knives. As long as the cow matched these demands, it did not really matter whether or not it was a good milk cow. A farmer who owned a bu-konge took good care of it. The bu-konge was fed hay of the highest quality, which otherwise was a privilege granted only to horses. The ordinary cows only got low quality grass from the mountains. While caring for the cows was typical woman’s work, only men took care of the bu-konge.
As was the case with the skeid horses, the fighting-cows were also fed snake-heads, which people believed had strengthening and healing effects. The animals were given liquor, too. Some farmers sharpened and polished the cow’s horns in preparing for the bu-skeid.
In the 19th century the bu-skeid took place within the framework of multi-tenanted farms. However, only one farm in each settlement district had a bu-skeid. It is likely that the cow-fights in earlier times were organised on a parish level, as were the horse-skeids.

Dating the skeids
As we have seen, the oldest written source mentioning a skeid in Telemark dates to 1618, while the skeid in Setesdal is mentioned in the late 17th century, and the skeid in Sirdal only considerably later. The folklorist Svale Solheim, however, points out that there are obvious similarities between the horse-fights(hestavíg) described in Icelandic sagas and the skeids as they are known from written sources and folk tradition in south Norway. Even some of the more curious aspects of the skeid in Norwegian folk tradition seems to be confirmed by the saga descriptions. Landnámabók, for instance, mentions a Þórmóðr skeiðagoði in a 12th century context, and Elias Wessén argued that such skeid-godir probably had something to do with the horse-skeids. In Sirdal folk tradition there is a story about a skeid-functionary, a certain Svein, who was responsible for the skeid at Skeidsmonen every autumn. Solheim believes that the horse-fights were transplanted to Iceland by Norwegian settlers in the 9th and 10th centuries.
Some Norwegian written sources mention horse-fights at an early date. The regional law-code for the Frostating area (Trøndelag in central Norway) formulates certain rules regulating horse-fights. These rules were incorporated into the nation-wide Landslov in 1274.
To get further back in time than this, we have to turn our attention to archaeology. Looking at the four stones (only two of them are left) which marked the skeid-field in Moland, it is highly interesting that one of the two remaining stones has a runic inscription. The inscription dates to the 12th or 13th centuries, and according to Magnus Olsen transliterates as þórolfr reit. Sá skal ráða rú(nar), er lér stigreips, ie ’Thorolf wrote. He shall command (these) runes who lends (another person) a stirrup’. Olsen’s sketchy interpretation of the meaning of the inscription does not neccessarily ring true. But, provided that ’stigreips’ is really to be translated as stirrup, the inscription could very well be connected to the skeid taking place there.
Pictorial evidence suggests that horse-fights took place in Scandinavia already in the Late Iron Age. The oldest example of a horse-fight being pictured is on a stone from Häggeby in Uppland, Sweden. The stone dates to c. 500AD. On one of the so-called rune-bones from Weser near Bremen is pictured a man (?) pointing a spear-like object at a horse, and this might illustrate a horse-fight, with the man holding a wooden rod to keep the horse off. These bones date to the Migration period. Face-to-face animals is a rather common motif in Late Iron Age art, and some researchers believe that they represent horses fighting.

Mythological aspects
There is a certain intermixture beween the skeid and the Otherworld in Norwegian folklore. In Telemark as well as in Setesdal one can find the idea that the stallion which won the horse-fights, and which was called the skeid-fole (skeid-stallion), could have supernatural origins, ie it could sometimes be a hulder-hest (fairy-horse). The story of the so-called Gråfole (Grey-stallion) is well known in Valle in Setesdal. The Gråfole appeared by itself for three successive years at the skeid until a man from the Røysland farm got the courage to capture it. For the next to years the Gråfole became skeid-fole, but the year thereafter it lost to yet another hulder-hest. When the Røysland man took the Gråfole home after the skeid, he happened to slap it lightly on the back with the bit. The horse then killed him and disappeared into the mountains. The Gråfole came back for the next three skeids, but noone tried to capture it again. Then it disappeared for good, even if some people claimed to have seen it at far-away pastures in the mountain or carrying people over the so-called Gråfol-åi (Gråfole-river) further west.
The grey fairy-horse also appears in Icelandic saga tradition. Landnámabok relates the story about a mare which was with a strange, long-haired and grey stallion. Later on the mare gave birth to Eidfaxi, ’the horse that went to Norway and in one day killed seven men at Lake Mjøsa and was killed there itself.’

Skeids and carnival
When Solheim published his great study of the horse-fights in Norway in 1956, he stressed that the skeid in Setesdal took place at the same time as the livestock was returned from summer mountain pastures to the home farms. For him, then, the skeid was first of all a shieling-festival, ’a festival celebrating the work completed at the sæter (ie shieling).’ While this is an interesting hypothesis, the evidence is not altogether clear. While the horse-fights in Moland in Telemark happened at St. Bartholomew’s day, August 24, one of the two big annual skeids in Sirdal took place in-between the sowing-season and the harvesting-season, which means earlier than the Setesdal skeid. The testimony from Moland in 1618 suggests a connection to harvest rituals.
Be that as it may, I would like to briefly point to another aspect that seems to link all the skeids, without regard to when they took place, and including the cow-fights. This is the carnivalesque side of the skeids. As theorised by Mikhail Bakhtin, in the carnival ready-made truths as well as hierarchies of everyday life, their solemnities, pieties, and etiquettes were profaned and overturned by normally suppressed voices and energies; fools became wise and kings beggars, and opposites were mingled. Through the carnival the world was turned-upside-down, ideas and truths were endlessly tested and contested, and all demanded equal status.
A number of the oddities associated with the skeids can be made sense of in light of the carnival. Seemingly strange customs like the fact that animals were allowed to graze on the normally off-limit infields, that people in Setesdal were pulling barley plants from the fields, roots and all, that the Molanders rode horses without a saddle, or that otherwise peaceful cows were put on a ’killing spree’ in Sirdal. The same goes for men performing women’s work when preparing for the bu-skeids, as well as for the intermingling of real horses and fairy-horses in the popular imagination, etc.
Since the carnival often explicitly mocks aspects of official culture, itis worth noting that Magnus Olsen’s interpretation of the runic inscription at Molandsmoen not only implies a connection with the skeid, but also indicates that the inscription – even though it seems to describe a ’punishment’ of bending over (in a way that suggests sexual defamation, one might add) for some offence linked to the skeid – is formulated as a legal rule. If Olsen is right, this seems to be an explicit mockery of law, and perhaps even of the thing (assembly) with its fixed procedures and reliance on written law.

Uplanders, mountain people and their culture
While skeids and animal-fights might once have been widespread all over Norway and beyond, like place-names and to some degree folk legends suggests, the skeid was exlusively an inland, not to say mountain, phenomenon in the 17th century and later. Thus, one has to pose the question why the skeid tradition was kept in the inland valleys, even though it disappeared in the coastal districts?
The cultural anthropologist Jan-Petter Blom has made important contributions to our understanding of the inland areas in southern Norway as a cultural zone. He argues that the traditional farming population in southern Norway shared the same culture, but that the mountain farmers nonetheless had developed certain cultural traits or ways of living in response to ’adaptive requirements and opportunities provided by variations in ecological conditions.’ While the lowlanders were bound to their farm and led a stable life, the life of a mountain farmer was bound up with the exploitation of extensive areas. He was constantly on the move, crossing the mountains; he was a hunter, a dealer, a cowboy and a horse-trader. ’As a result’ Blom writes, ’the mountaineer is often attributed a certain type of character: he is a gambler, an artist and a ruffian in contrast to the sturdy, mild lowlander. … The more a mountaineer involves himself in social competition with peasants of the lowlands, and through them with most Norwegians, the more his overt style of living must diverge from that of people in other tactical positions. Through this specialization, distinctive regional cultures emerge...’
However, it would be wrong to reduce the valley culture to a question about ecology. We are, after all, dealing with parts of Norway that also share some structural features as well as having a common history. Regions like Telemark and Setesdal, the Robyggjalog of medieval sources, was integrated into the Norwegian kingdom at a relatively late time, and one could argue that the valley culture was established in opposition to the process of state formation that in the end saw Robyggjalog pacified and subdued. These are also regions where freeholding farmers, and not tenant farmers, remained the norm throughout the Middle Ages and later. This customary pattern of land-holding differed from the one found in coastal areas, and this fact also gives us some idea about why the inland culture, and here we must include the skeids, was so competitive.
At a basic level, the skeids were part of a mountain valley culture where the surplus from farm based activities in the outlands – be it animal husbandry, bog-iron extraction, or large-scale hunting – were converted into prestigious objects and practices. The archaeologist Irmelin Martens writes about the mountain farmers in Telemark that ’dress adornments and buildings strongly indicate the inhabitants’ need for cultural re-assertion, which is also demonstrated in the development of local styles.’ The mountain valleys are not only the home of skeids, but also of prestigious wooden architecture in the shape of stave-churches and high loft buildings. It was a place where prestige could be acquired by having the highest loft, the longest house, the sharpest knife, the prettiest wife, the biggest fiest, and the most costly dress – or even the strongest horse and the wildest cow. But it was also a place where the prestige and status acquired through intense competition could be profaned and equalised through carnival.