Lappestenen

I 1575 utkom Anders Sørensen Vedels oversettelse av Saxos latinske Danmarkshistorie til moderne dansk. Utgivelsen innledet renessansens begeistring for minnesmerker som bautasteiner og runeinnskrifter. Ikke minst var det Saxos beretning om kong Harald Blåtann som lot frakte en stor flyttblokk over lange avstander for å sette den opp ved morens grav, som inspirerte. Det er her den merkelige historien om Lappestenen ved Øresund kommer inn.

Lappestenen var en stor flyttblokk som lå langs den gamle veien mellom Gilleleje og Helsingør. Steinen var sagnomsust, ”både blant lokalbefolkning og besøkende,” som det heter i en samtidskilde. Samme kilde forteller at Lappestenen ”fra gammel tid og helt op i vore dage var (blitt) betragtet som tilholdssted for en slags dæmon eller ånd, hvorfor den af mange næsten var blevet anset for hellig og ukrænkelig, og også fremvist som sådan.” Det er lett å forestille seg at inspirasjonen kom fra Saxo da kong Frederik 2. i 1577 bestemte seg for å flytte den kanskje 15 tonn tunge steinen den lange veien til slottet kongen på det tidspunktet var i ferd med å bygge, Kronborg.

Ønsket om å overgå selveste Harald Blåtand – som ifølge Saxo hadde måttet gi opp sitt flytteprosjekt – har sikkert spilt en rolle for kongen. Men uten betydning har det vel neppe vært, i disse tidlige årene etter reformasjonen, at det var knyttet overtro til kjempesteinen.

Kongen lyktes i sitt forsett om å markere seg som Øresunds ubestridte hersker. Kronborg slott ble i løpet av noen få år verdensberømt, ikke minst gjennom at Shakespeare lot det være scene for Hamlet.

Med til bildet av Frederiks imponerede renessanseslott med Nord-Europas største ballsal hørte altså en ganske alminnelig flyttblokk. Lappesteinen hadde nemlig sin plass ved slottets søndre festningsverk. Selve flyttingen av steinen til slottet er beskrevet i den kilden vi viste til innledningsvis. Forfatteren er den lærde Erasmus Lætus (eg. Rasmus Glad), som gir byggingen av Kronborg stor plass. Han skriver at kong Frederik ikke unte seg hvile mens byggearbeidene pågikk, men til og med satte i gang et annet prosjekt – nemlig flyttingen av Lappestenen. ”Mange mennesker hævdede ganske vist at det ikke kunne lade sig gøre, men kongen erklærede at han ville fuldføre det for at blive husket for en imponerende bedrift,” skriver Erasmus, som legger til at steinen ”var så enorm at det syntes at overstige menneskelig formåen”.

Det var ordentlige dimensjoner over monarkens prosjekt. Så snart han hadde bestemt seg for at steinen skulle flyttes, beordret han håndverkerne sine til å fremskaffe maskiner som kunne løfte og trekke det store lasset. Lappesteinen skulle flyttes i ett stykke, og arbeidet starte sporenstreks. Håndverkerne svarte på utfordringen med å bygge en solid slede, så kolossal at ingen hadde sett noe lignende. Kjempebjelker av eik, hver av dem så store at ”selv 20-30 stærke mænd dårligt var i stand til at bære en enkelt af dem” ble benyttet i konstruksjonen, og det hele holdt sammen av kraftige beslag og jernstenger, over hundre i tallet. Etter at det hele var blitt forsynt med sterke rep og tau, slik at maskinen kunne styres, begynte det vanskelige arbeidet med å få Lappesteinen løsnet fra jorden og buksert opp på monstersleden.

Er man enevoldskonge, så er man enevoldskonge: Frederik tilkalte følgelig 500 sjøfolk fra flåten – ”mænd hvis kræfter og vovemod sætter dem i stand til at flytte hvadsomhelst”, som Erasmus bemerker – og 150 borgere fra Helsingør som arbeidshjelp. Det tok disse 650 karene ti dager å få steinen ” løftet op fra det mørke svælg hvor den altid havde haft hjemme” og opp på sleden ved hjelp av en vektstang. Før det fikk ingen lov å hvile, legger forfatteren til. Ellers var de ti dagene et mareritt av knuste bjelker, knekte løftestenger, tau som røk tvers over og trær som ble rykket opp med roten når man forsøkte å trekke tauene rundt dem.

Etter ti dagers slit, og med kjempesteinen trygt plassert på sleden, bestemte kongen seg for at han ikke under noen omstendighet ville forlate stedet før Lappestenen var fjernet et stykke fra sin opprinnelige plassering. For å få dette til, var det nødvendig med ytterlige arbeidskraft, og 250 bønder fra landsbyer i nærheten ble sendt bud på. Så, kort før solnedgang, hadde man klart å flytte steinen nesten syv fot nærmere Kronborg.

I løpet av en uke til ble sleden med steinen trukket helt frem til slottet, en avstand på 1250 skritt. Av og til stod kongen selv på toppen av sleden og mante undersåttene til innsats. Imens gikk diskusjonen blant arbeidsfolk og skuelystne om hva i all verden kongen skulle med steinen, ubrukelig som den måtte være til annet ”end at udfordre og udmatte folk”: ”Det var forbløffende så mange forskellige forslag man kunne høre i den store menneskemængde.”

Da sleden var kommet til det bestemmelsesstedet som ingen andre enn kongen kjente, utbrøt denne: "Stands! spænd tovene fra!" Det brøt ut et voldsomt jubelrop, ”og alle de adelige som hver dag var mødt talstærkt frem og tit havde brændt efter selv at gribe rebene, bifaldt kongens vilje,” skriver Erasmus.

Lappestenen ble så forsynt med en innskrift på latin, som i oversettelse lyder: "År 1577 lot Frederik 2., Danmarks konge, denne stein flytte til dette sted fra dens første plass, hvor en annen stein ble lagt i stedet”. Opplysningen om innskriften skylder vi Oslobispen Jens Nilssøn, som nevner den i sine dagbøker. Steinen ble også fargelagt, for i regnskapene finner vi at Mikkel maler har fått betaling for jobben.

Den spesielle historien slutter ikke der. Det merkeligste ved hele affæren var vel at Kristian 4., etter at faren var død, betalte et steinhoggerlag for å slå i stykker Lappestenen og bruke restene som fundament til en bygning på slottet. Men i løpet av de 20 årene steinen stod på Kronborg, gikk ryktet om kong Frederiks gigantiske minnestein sin seiersgang gjennom Norden, og i tiden som fulgte viser det seg at både kongelige og adelige lar bygge minnesmerker over seg selv, slik Saxo hadde skildret at man gjorde i vikingtiden.