Hans Ross

”Og ein heitte Ivar og ein heitte Hans / og båe var karar so rettugt til manns, / at likare var kje å finna hjå oss: / den fyrste var Aasen, den andre var Ross,” rimte Per Sivle i anledning Hans Ross’ 70-årsdag. Prestesønnen Hans Ross fra Holum i Mandal var nynorskforkjemper og en ledende intellektuell da 1800-tallet gikk mot slutten. Mindre kjent er det at han også kan regnes som en forløper for den yngre Vilhelm Krag – ja, at han rent faktisk snakket om ”Sørlandet” før begrepet var oppfunnet.

Men Hans Ross kalte av gode grunner sitt ”sørland” for Lister – slik det var vanlig på denne tiden. Krags Sørlandet strakte seg fra Grenland til Ryfylke, og det gjorde likeledes det ”Lister” som Hans Ross skildret og tok i forsvar. Begge begreper var langt på vei ment å skulle navngi det landområdet som var omfattet av Christiansand stift eller bispedømme. Hva Lister – som formelt sett jo betegnet et mye mindre område – angår, ble navnet også brukt i nedlatende mening. Her er Ross:

”Lister-bænken” om storthingsmændene fra dette amt, har vi alle hørt udtalt med mere eller mindre velvilligt tonefald. Og saa hørte man for en tredive aar siden, i salig Skandinaviske Selskabs tid, ”Lister” somtid udstrakt til hele det sydlige stift; Aasmund Olafson Vinje var et af disse ubeleilige ”Lister”-fænomener; man kunde høre: ”gid en kunde skjære denne store stenørken, dette fordømte ”Lister” ud af Norges land og bugsere det ud i Atlanterhavet og søkke det ned!”

Etter borgerskole i Mandal og katedralskole i Kristiansand, der han blant andre hadde den geniale språkmannen og bibeloversetteren Ole Chr. Thistedahl som lærer, ble Hans Ross student i 1849. I 1852, da han fremdeles bare var 19 år, ble han cand. theol. Senere finner vi Ross som ordbokredaktør, folkeminnesamler, samfunnsdebattant og statsstipendiat. Den ordboken han gav ut i 1890-årene og som skulle være et ”tillegg” til Aasens, inneholdt i realiteten langt flere ord enn originalen. I 1880 ville Stortinget gi Ross et nyopprettet professorat i ”norsk folkemål”, men Regjeringen nektet å utnevne ham. Noen år senere ville regjeringen Sverdrup likevel gi ham professoratet, men da takket Hans Ross nei.

Ross skrev hele livet – ordbøker, lærebøker og folkeminnesamlinger. Innimellom gav han ut mer aparte, men ikke desto mindre interessante ting. Det gjelder ikke minst Lister. Opprinnelsen til boken var en serie foredrag han holdt i Venstreforeningen Private liberale klub i Kristiania vinteren 1897. Utslagsgivende for kåseriene hadde vært militærlegen Carl Arbos Bidrag til Nordmændenes Anthropologi fra 1884 – et verk av heller tvilsom vitenskapelig verdi og basert på antatte raseforskjeller mellom befolkningen på kysten og i innlandet. Arbos bok levner sørlendingene liten ære, og Lister er først og fremst en humoristisk gjendrivning av påstander i boken, som Hans Ross mente var et uttrykk for en generell nedvurdering av befolkningen lengst sør. Han innrømmer at han selv har vært påvirket av de samme forestillingene:

”Næsten overalt i samfundet vil man møde dette dogme, at Listingen er saa smaalig, saa uendeligt nøieseende, saa snæversynt, saa —, saa —, saa utiltalende. Ikke en gang den kjære overtro, at landet derborte er saa fattigt, vil folk lade sig fratage,” skriver han. Og så referer han tallene som viser at nesten halvparten av landets samlede tonnasje innen skipsfarten er å finne nettopp i ”Lister”.

Om lyngdølen hadde Arbo skrevet at denne var en ”reserveret, helt igjennem forbeholden mand, som aldrig siger sin mening helt ud, derhos i høi grad mistroisk og mistenkelig, derhos daddel- og klandresyg i høi grad, endvidere upaalidelig saavel i løfter som i pengeaffærer, i høi grad misundelig, har ingen følelse af taknemlighed for beviste velgjerninger”. Ross’ ironiske kommentar er at Arbo burde ha navngitt den ”af befolkningen meget afholdte” embetsmann som har gitt ham disse opplysningene, ettersom han ”aabenbart har været en stor psykolog, — saa vi andre ogsaa kunde bragt ham vor hyldest”.

Ross tar opp formuesforhold, helsetilstand og sømmelighet, og punkt for punkt viser han at militærlegens synspunkter er basert på fordommer mer enn på vitenskap. Arbo skriver for eksempel at det er ”forholdsvis mange idioter i amtet”, og at folk lengst sør i landet ikke forstår spøk og mangler humoristisk sans. ”I Uelands og Jaabæks og Skeibroks land! Skeibroks!” kommenterer Ross, før han legger til: ”Kan det ikke tænkes, at de som har forsøgt at spøge med dem, ikke har forstaaet at spøge med dem?”

”Listers” ufortjent dårlige rykte tilskrev Ross dels ”Bureaukratiets gamle uvilje” mot oppsetsige bønder i denne delen av landet, dels forskjeller i språk og mentalitet mellom Østlandet og ”Lister”. Han mente at motsetningen mellom den sørlandske kaperfarten og lisensfarten med trelast på Østlandet bidro til å forsterke motsetningen, og at så vel Ole Høyland som lurte Kristianiaborgerskapet trill rundt, og sterke bondepolitikere fra ”Lister” som Jaabæk og Ueland trakk i samme retning.