Nordens gull

Forestill deg et romersk amfiteater. Tenk deg så den hvite marmoren smykket med gyllent rav som glinser i middelhavssolen. Et fantastisk skue er det, og det før gladiatorkampene settes i gang og fyller teateret med en like spektakulær som gruvekkende blanding av dyrebrøl, våpengny og lukten av blod. Keiser Nero fikk idéen lenge før oss, og han hadde dessuten betydelig større gjennomføringsevne enn de fleste. Så, en gang omkring år 60, sendte keiseren en militær ekspedisjon tvers gjennom Europa, helt til ravets kilder ved det nordlige osean. Ravet som ekspedisjonen førte med seg tilbake til Roma, ble brukt til å utsmykke et amfiteater i byen – blant annet var nettet som beskyttet tilskuerne mot de ville dyrene, tett besatt med rav. Ravet kom fra Østersjøen, i likhet med nesten alt det rav som gjennom flere tusen år var så ettersøkt over hele kontinentet.

Det er ingen tilfeldighet at rav blir kalt for ”Nordens gull”. De gangene man har undersøkt gjenstander av rav i arkeologiske funn kjemisk, har det nemlig stort sett vist seg at det er tale om baltisk rav – uansett hvor i Europa gjenstandene dukker opp, og selv om det skjer i områder der det finnes stedegne ravforekomster. Det gjelder enten det dreier seg om ravperler fra kjente funnsteder fra bronsealderen som Mykene i Hellas, om de fint forarbeidede ravfigurene som kjennes fra etruskisk kunst i århundrene f. Kr., eller om det råmaterialet som ravsmeden på Kaupang i Vestfold benyttet seg av på 800-tallet.

Neros stunt var spektakulært nok til at forfatteren Plinius d. e. noen år senere fant det verdt å nevne i sin Naturhistorie, der han legger til at den største av ravklumpene som ved den anledningen kom til Roma, veide over fire kilo. Men at det kom betydelige mengder rav fra Nord-Europa til den romerske metropolen, var det ikke noe bemerkelsesverdig ved i seg selv. Samme Plinius refererer Pytheas tapte, og på det tidspunktet nesten 400 år gamle geografiske verk, der sistnevnte skriver om et land langt mot nord, der klumper med rav skylles i land hver vår, og der innbyggerne enten bruker materialet til brenne eller selger det til nabofolkene.

Senere forfattere vet bedre beskjed. Tacitus, en yngre samtidig av Plinius, gir en temmelig detaljert skildring av befolkningen ved de nordlige kyster der ravet ble oppsamlet. Han beskriver det som for en moderne leser fremstår som en heller intensiv, og trolig godt organisert, letevirksomhet både på grunt vann og på strendene. Men programmessig for en sivilisert romer skynder han seg å legge til:

”Da de jo er barbarer, har de ikke undersøkt og utforsket hva ravet består av og hvordan det er oppstått. Ja, i lang tid fikk det lov til å ligge blant havets etterlatenskaper, helt til vårt raffinerte levevis fant navn til det. Det innsamles uten noe praktisk formål og blir fraktet bort i rå og ubearbeidet tilstand, og med undring tar de imot betaling for det”.

Plinius skriver derimot at ravet ble innført til byen Carnuntum av germanerne selv. Carnuntum var hovedstad i provinsen Pannonia og lå midtveis mellom Wien og Bratislava. Dette var hovedsete for kontaktene mellom Italia og Nord-Europa. Handelsruten gikk videre til Aquileia ved Adriaterhavet, der ravet ble bearbeidet til kunstprodukter av mange slag.

Menneskene har kjent til ravet og dets egenskaper i mange tusen år, og man har skattet det blant annet som smykkemateriale. I Danmark er det funnet amuletter av rav som er så gamle som 9000 år. Her hjemme har vi en hel del funn av rav, men på langt nær så mange som i Danmark. Fra en senere del av steinalderen har vi et stort depotfunn fra Klepp på Jæren bestående av flintøkser, først og fremst, men som også inneholder rav, og fra samme periode har vi også en gruppe hengesmykker av rav fra Sunnmøre. De vanligste ravfunnene våre er imidlertid perler, og de finner vi først og fremst i graver fra eldre jernalder og vikingtid. I sjeldnere tilfeller dukker det opp spillebrikker og spinnehjul av rav. Da arkeologer for noen år tilbake undersøkte et romertidshus på Veien ved Hønefoss, fant de en ravklump nesten like stor som en sukkerbit i et stolpehull. Der var den vel i sin tid lagt ned som et husoffer. Ravsmeden som var aktiv på Kaupang i vikingtiden, var kanskje den som laget de morsomme, små dyrefigurene som det er funnet en del av, først og fremst på Østlandet.

Råmaterialet er i alle disse tilfellene kommet fra Østersjøområdet. Ravet der stammer fra skoger som vokste i Nord-Skandinavia, men også i deler av Norskehavet, Østersjøen og Russland for 30-40 millioner år siden. Disse skogene produserte harpiks i mengder, og den ble senere transportert sørover og avleiret først og fremst i området omkring Gdanskbukten. Harpiksen ble over et langt tidsrom og under trykk omdannet til rav. Når rav også finnes i anselige mengder i Danmark, særlig ved Vesterhavet, skyldes det virkningen av innlandsisens under siste istid.

På bildet en dyrefigur av rav fra Haugsten i Råde, Østfold. Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo / Eirik Irgens Johnsen