Hellig-Olavs engelske biskoper

Olav Haraldssons forhold til den engelske kirken var nært og direkte. Da den senere helgenkongen kom til Norge i 1015, hadde han med seg en håndfull engelske biskoper og engelske hellige bøker, og etter all sannsynlighet var Olavs tilbakevenden avtalt med kong Æthelred, som på det tidspunktet hadde gjenvunnet makten i England fra danene.

Fra skrinleggingen av Olav Haraldsson,
detalj av antemensale fra Nidarosdomen

Olav hadde selv herjet i Æthelreds England, men hadde noen år tidligere gått i tjeneste hos hertug Richard av Normandie. Da så Æthelred og hans familie ble fordrevet av danekongen Svend Tveskæg i 1013, møttes de to gamle fiendene i Rouen. Æthelred var Richards svoger, og gift med Emma, hertugens søster.

For de angelsaksiske kongene var hertugdømmet tvers av Den engelske kanal en viktig alliert, og slik hadde det vært i hundre år – like siden Richards oldefar, vikingen Rollo, hadde fått Normandie i len av karolingerkongen Karl den enfoldige, mot at hertugene skulle forsvare riket mot angrep fra sine tidligere medsammensvorne, og dessuten la seg døpe. Dåpen hadde foregått i katedralen i Rouen, der Rollo og hans etterkommere, hertug Richards forfedre, nå hvilte. Den storslåtte biskopskirken var blitt ødelagt av vikingene før den tid, og da Olav oppholdt seg i Normandie, var erkebiskop Robert – hertugens bror – i full gang med gjenoppbyggingen.

Antagelig var det vinteren 1013/1014 at Olav Haraldsson ble døpt i den samme kirken. «Olav Haraldsson ble, på oppfordring av erkebiskop Robert, vasket av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve,» heter det hos den normanniske kronikøren Guillaume av Jumièges. Passio Olavi følger opp med å peke på at Olav var blitt kjent med kristendommen i England før han ble døpt i Rouen, og at kongen «så snart han var blitt renset i den hellige dåp, ble … et nytt menneske». Ifølge tradisjonen i middelalderen var det ikke bare erkebiskop Robert og hertug Richard som var til stede ved Olavs dåp; det var også Æthelred og Emma. Enkelte har tenkt seg at Æthelred var fadder ved dåpen, og det er ikke noe urimelig ved den tanken. I det hele tatt er det vanskelig å komme unna at det som foregikk, var en «politisk dåp», og at dåpshandlingen ble ledsaget av et forbund mellom de tidligere fiendene Æthelred og Olav.

I nyere tid har historikerne diskutert om Olavs retur til Norge kan hende foregikk i forståelse med Æthelred – eller Knud den store. Det siste alternativet er lite sannsynlig. Olav var Æthelreds mann, ikke Knuds, og det er sannsynlig at han har vært trofast mot Æthelred like til denne døde i 1016. Men at ferden til Norge har vært avtalt med Æthelred, det er mulig. Og under enhver omstendighet må krefter innenfor den angelsaksiske kirken ha vært involvert. For ikke bare har vi opplysningen om Olavs dåp i Rouen – det er også det forhold at han ankom Norge med engelske biskoper om bord.

Adam av Bremen navngir dem – Sigafrid, Grimkil, Rudolf og Bernard, og det er grunn til å feste lit til den tyske kronikøren på dette punktet. Erkebispesetet i Hamburg og Bremen, som Adam var knyttet til, var gjennom flere hundre år ansvarlig for den kristne misjonsvirksomheten i Norden, og fulgte selvsagt godt med på hva som skjedde på området i de skandinaviske landene. Da Adam forfattet sitt verk, var det dessuten ikke gått mer enn 40 år siden slaget på Stiklestad. Han skriver videre at Olav sendte en delegasjon til erkebiskop Unwan (1013-1029), og bad ham «ta godt imot disse biskoper, samt sende seg noen av hans egne, som kunne styrke de vankunnige nordmenn i kristendommen». Adam legger til at erkebiskopen «av godhet mot kongene» tillot misjonærer som var blitt prestevigde i England, å bygge kirker – dersom de bare var villige til å underordne seg Hamburg – Bremen. Like knirkefritt gikk det likevel ikke alltid: Da kong Knud utnevnte engelske biskoper i Danmark, svarte erkebiskopen med å passe opp skipet som hadde en av de nye biskopene om bord, og legge ham i lenker.

Karrieren til den mest kjente av Olavs biskoper, Grimkjell, taler sitt tydelige språk om at den senere helgenkongens misjonsvirksomhet må ha vært godt forankret i den angelsaksiske kirken. Grimkjell ble etter mange år i Norge utnevnt til biskop i Sussex (Selsey), og hadde i en periode også bispekallet i Norfolk (Elmham) – som det forresten gikk rykter om at han hadde kjøpt av kong Edward, og han var trolig en hovedperson når det gjaldt formidling av olavskulten til England. Da Grimkjell døde i 1047, ble han gravlagt i Kristkirken i Canterbury, den kirken som vi i dag kjenner som katedralen i Canterbury. Kristkirken var blitt gjenreist etter vikingenes herjinger i 1011, og var nå en av Nord-Europas største katedraler. Den mest sannsynlige forklaringen på at Grimkjell ble gravlagt i Kristkirken, og ikke i sin egen katedral i Selsey, er at han har hatt tilknytning til Canterbury tidligere i sin karriere – og at han kanskje var benediktinermunk der før han reiste til Norge.

Om Rodulf vet vi at han i 1050 ble innsatt som abbed ved benediktinerklosteret i Abingdon, der han døde to år senere. Ifølge en islandsk saga om de første biskopene i Skálholt, hadde Rodulf bakgrunn fra Rouen. Engelske kilder gir ellers den interessante opplysningen at han var beslektet med kong Edward, Æthelreds sønn. Bernhard og Sigfrid vet vi mindre om. Den nevnte biskopssagaen nevner at Bernhard senere kom til Island, og han er kanskje den samme som skal ha latt reise en kirke i Skåne, og som døde på Sjælland. Sigfrid kan være den biskopen som kom til Sverige, og som der er kjent som St. Sigfrid.

I det hele tatt har kristendommen i Norge på Olav Haraldssons tid hatt et tydelig angelsaksisk preg. Vi har bevart en angelsaksisk kirkelov som er knyttet til erkebiskop Wulfstans navn, og som er forfattet i 1014, etter at Æthelred hadde gjenvunnet makten. I denne loven finnes det flere formuleringer som minner om ordlyden i de norske kristenrettene. Likhetene er så store at historikeren Absalon Taranger tenkte seg at Olav (eller biskopene hans) hadde hatt med seg Wulfstan-lovene til Norge.