Arkitektur bak jernteppet

Kjartan Fløgstad tar oss med på en reise til arkitektur på steder så ulike som Moskva i Russland, Jerevan i Armenia, Lvov i Ukraina, Vilnius i Litauen og Minsk i Hvite-Russland, for bare å nemne noen. For en generasjon siden lå alle disse byene bak «jernteppet», og alle i ett og samme land – Sovjetunionen. Gjennom 46 heseblesende kapitler undersøker Fløgstad hva som står igjen av den bygde arven, av arkitektur, monumenter og byplanlegging etter 70 år med sosialisme som statsideologi? Overraskende mye, viser det seg.

Den umiddelbare anledningen for utgivelsen er hundreårsjubileet for oktoberrevolusjonen. Boken er blitt en tematisk reiseskildring, holdt i en essayistisk, personlig stil. Fløgstad passerte grensen ved Storskog i Sør-Varanger første gang i 1977, den gangen var det bare en bom med en brakke på hver side. En venn av anmelderen fortalte om da han trasket over grensen her enda noen år tidligere, i 1969, mener jeg han sa. Da han kom til den norske grenseposten, spurte tjenestemannen: «Hvorfor vil du dit?» Min venn kom seg greit videre, og ved brakken på sovjetisk side fikk han nesten samme spørsmål: «Hvorfor vil du hit?»…

Den kalde krigen, og kanskje også det på ny kjølige klimaet mellom øst og vest, har skapt et bilde av sovjetiske byer og bygninger som grå, triste, ensformige. Da jeg selv kom til Kiev for første gang, ble jeg overrasket over de store variasjonene i form, farge og volum som preget bybildet.

Fløgstads anliggende har også en politisk side, selvfølgelig. Han skriver:

«Politisk blir det meir og meir nødvendig å romantisera samarbeid, fagkunnskap, det å ta samse tak, løfta i flokk, romantisera samhald, arbeidslag, organisering. Kameratskap. I møtet med industriarbeidet kan det ligga restar av ein kunnskap som er i ferd med å gå tapt. Det som står att, er bygningane vi har levd i, som etterkommarane våre skal leva vidare i.»

Det er med det utgangspunktet han tar oss med til arbeiderforeninger, idrettsanlegg, offentlige monumentalbygg, partihoteller, sanatorier på Svartehavskysten og gruvebyer planlagt av forviste stjernearkitekter i Gulag, til glemte arkitekter og til kjent og mindre kjent bygningsarv. Han viser oss avantgardistisk arkitektur som inspirerte toneangivende modernister som Le Corbusier i de første årene etter revolusjonen, men som under «høy-stalinismen» i 1930-årene ble fortrengt, forfulgt og erstattet av klassisistiske idealer og det vi gjerne kaller «stalin-barokk».

Men Fløgstad diskuterer også funksjonalismens tilbakekomst i etterkrigstiden, da nøkterne boligblokker, «khrusjtsjovka», ble oppført i titusenvis i det krigsherjede Sovjetunionen og barokken ble forlatt. Selv om konstruksjon og kvalitet ofte ikke var all verden, var (og er) disse blokkene rammene for sovjetisk privatliv etter 1960.

Det er interessant og lærerikt å ha Kjartan Fløgstad som reisefølge, men det krever også en del av leseren. Gitt temaet, er det kanskje bare som forventet at den revolusjonære Hertingen fra Fyr og Flamme (1980), Fløgstads finurlige eksperiment med magisk realisme, også er med på reisen. Kanskje gjør det heller ikke noe at mange ikke vil få med seg alle referansene i boken, som når Fløgstad skriver at «det var mørke midt på dagen. Alltid. Nikel kjende heller ingen tårer», og dermed siterer Arthur Koestlers bok fra 1940 og Osvald Harjos «Moskva kjenner ingen tårer» fra 1956. Men persongalleriet ellers er overmåte stort – fra Ingebrigt Vik og Leonhard Rickhard via Anna Akhmatova og Walter Benjamin til Robert Moses.

Kjartan Fløgstad: 
Trans-Sovjet Ekspress. Gjennom underjordiske katedralar, luftslott og revolusjonære ruinar
383 sider
Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2017