Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.

Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova.

Kaffa (dagens Feodosija) hadde vært på genovesiske hender siden 1270-årene, og ble som Genovas øvrige besittelser i Svartehavet styrt fra hjembyen gjennom en lokal konsul og andre embetsmenn. Genoveserne var involvert i handel med varer som korn, tekstiler, slaver og trelast, og kystrutene forbandt Kaffa med steder som Pera (Galata i nåværende Istanbul), Licostomo ved Donaumunningen i Moldavia, Trebisond i Lilleasia og Poti i Kaukasus. Grensebyen Tana (Azov) ved utløpet av Don var særlig viktig, ettersom den var en transitthavn for handelen over land fra Kina.

Naturgitt knutepunkt

Med sin beliggenhet der Europa møter Asia, ved enden av Silkeveien østover og ved en viktig handelsrute nordover til Kiev og enda lenger, var Kaffa et naturgitt knutepunkt og betydningsfull markedsplass. Naturen spilte også en vesentlig rolle når det gjaldt hvilke varer som ble handlet med – ikke minst hva slaver angår. For nord for Krim ligger de store steppene som strekker seg hele hele veien fra Mongolia til Ungarn og Polen. Gjennom flere hundre år var dette verdifulle jaktmarker for  til landsbyer og andre bosetninger i øst, vest og nord. Det åpne steppelandskapet gjorde det enkelt for slavehandlere til hest å ta seg hurtig frem over store avstander, helst vinterstid, da frosten lettet ferdselen over elver og våtmarker.

Det var ikke uten grunn at den litauiske forfatteren Michalo Lituanus i 1550-årene kunne bemerke at Kaffa ikke først og fremst var «en by, men en ugudelig kjempe som livnærer seg på vårt folks blod». På det tidspunktet hadde Genova for lengst mistet sine svartehavskolonier til de osmanske tyrkerne, som tok kontrollen over kyststripen på Krim, mens det tatariske Krim-khanatet dominerte innlandet. Men slavemarkedet i Kaffa eksisterte fremdeles, og det i enda større omfang enn tidligere. Ulike kilder viser at Krim-khanatets viktigste inntektskilde var handel slavefangst og -handel, og at markedet i Kaffa var Europas største i sitt slag. Enkelte av de kristne handelsmennene som hadde vært sentrale i den lukrative menneskehandelen i Kaffa frem til 1475, finner man derimot igjen blant «pionerene» i den senere trans-atlantiske handelen med slaver fra Afrika.

2 millioner

Wacław Pawliszak: Łucznik tatarski

Krim-tatarenes første mer systematiske slavejakt fant sted i 1468 i Galicia. Høydepunktet, om man kan bruke et slikt uttrykk, var i perioden 1600-1660. Våren 1655 ble 52 000 mennesker røvet i Ukraina og Sør-Russland. Fra 1654 til 1657 ble det utført 38 tatar-tokt til slaviske bosetningsområder. Det er blitt anslått at så mange som 2 millioner mennesker ble tatt til fange i Ukraina, Russland og Polen-Litauen og solgt som slaver i svartehavshavnene, først og fremst i Kaffa, i tidsrommet 1500-1700. Avsetningsmarkedet var i stor grad i Det osmanske riket, ikke minst i Konstantinopel.

Selv om tatarer vanligvis var dem som førte de menneskelige varene til Krim, var det mange andre som også var involvert i omsetningsleddet. For Kaffa var en multietnisk by både før og etter 1475. Flertallet av befolkningen var grekere og armenere, men i byen bodde også tatarer, kumaner, abkhasere, georgiere og jøder. Et engelsk skrift fra slutten av 1600-tallet skildrer hvordan tatarene 

«selger sine fanger av begge kjønn … til de kristne og jødiske kjøpmennene i Kaffa, og tar tyrkiske hester, våpen og andre varer som de trenger, i bytte. Fra byen Kaffa blir slavene fraktet til Konstantinopel, Synope, Trebisond og andre steder i Levanten. Av alle slaver som tatarene henter, står polske kvinner høyest i kurs…».

Baron de Tott, som var vitne til det siste slaveraidet på polsk og russisk område i 1769, gav følgende følelsesladde beskrivelse av en tatar på vei hjem etter utført oppdrag:

«Fem eller seks slaver i alle aldre, seksti sauer og tjue okser… Barna med hodene stikkende ut av en sekk festet til salen, en ung jente sitter foran ham, holdt fast av hans venstre arm, moren bak, faren på slep på en annen hest, og det samme med sønnen, sauene og oksene aller fremst; alle følges nøye med på, ingen unnslipper lederens årvåkne blikk. Han samler, styrer, forer, går selv av hesten for å lette transporten av slavene… Det ville ha vært et interessant skue, om ikke det var for den grådighet og den mest grusomme urettferdighet som ligger bak det hele.»

Minner om menneskehandelen

 «Over elven brenner det – tatarene deler sitt bytte. Landsbyen er brent, og landet plyndret. Gamle mor er drept, og min kjære er bortført,» heter det i en ukrainsk folkevise. Der, i Polen og andre steder østpå er minnet om slavehandlerne som når som helst kunne komme ridende for å «høste» en bosetning, bevart i språk og folketradisjon. Omfanget av tatarenes slavetokter gikk kraftig ned utover på 1700-tallet på grunn av tsarrikets økende nærvær og ekspansjon mot sør, men helt slutt på slavehandelen ble det først gjennom den russiske annekteringen av Krim i 1774-1783.

Tatarer dominerte slavehandelen på Krim, men det hører med til historien at genovesere og andre europeere også kunne drive det stort i handel med ufrie tatarer. Og i Moskva fikk ikke krimtatariske slavehandlere kun avsetning for sine varer – de kunne også kjøpe nye, av polsk, litauisk eller tysk opprinnelse. Fremdeles på begynnelsen av 1600-tallet kunne tatarer kjøpe karelske gutter og jenter på markedet i Novgorod, som var et betydelig slavemarked i seg selv.