Multegrøten fra Petsjenga

Ellisif Wessel besøkte Petsjengaklosteret flere ganger før grensen ble stengt. Her har hun foreviget munker og geistlighet utenfor klosteret. Året er 1911, og anledningen er en visitt fra norske geistlige. Foto: Grenselandmuseet.

En hel verden forsvant så å si over natten da først verdenskrigen og så revolusjonene i Russland satte en effektiv stopper for de nære forbindelsene, kulturelt og økonomisk, som frem til da hadde bundet sammen folk og lokalsamfunn i Finnmark og Nordvest-Russland. For Vardøs del var bruddet særlig alvorlig; byen mistet det meste av sitt økonomiske oppland. Det omfattende arkivet etter firmaet A. Brodtkorb, som beror ved museet i Vardø, gir et unikt, men lite kjent innblikk i denne verdenen. Det gjelder også de tette kontaktene som fantes mellom Vardø og det ortodokse klosteret i Petsjenga – eksemplifisert f. eks. gjennom multegrøten.

Klosteret var blitt grunnlagt av den hellige Trifon i 1533, som verdens nordligste kloster, og så tidlig som i 1561 hører vi om munker fra Petsjenga som årvisst dukker opp i Vardø for å bytte fisk, tran og pelsverk mot vin og krydderier. Men klosteret i Petsjenga ble plyndret og brent av svenske tropper i 1589, og selv om det ble gjenopprettet en del år senere, var det etter hvert så få munker der at det ble nedlagt i 1764.

Først i 1886, da den russiske ekspansjonen på Kolahalvøya tiltok, valgte man å bygge et nytt kloster på det gamle Petsjengaklosterets sted. Og det er altså forbindelsene mellom dette tredje klosteret og Finnmark i tiden frem til første verdenskrig som kan studeres i detalj gjennom Brodtkorbarkivet. Arkivet inneholder en rekke protokoller og regnskapsbøker, og ikke så rent få av dem dekker det brodtkorbske handelshus’ samhandling med pomorskippere fra Kvitsjøen, med nordmenn, finlendere og samer i Petsjengaområdet – og med selve klosteret.

I en protokoll som bærer tittelen «Russiske Debitorer» kan vi følge handelsforbindelsene med Petsjengaklosteret fra 1905 til 1916. Ta nå året 1905. Da konto ble gjort opp ved årsskiftet1904/1905, var saldoen 39 rubler i Brodtkorbs favør. I januar og februar foresto klosteret nye innkjøp av uspesifiserte varer, og i slutten av mars ble alt betalt, og et nytt parti varer innkjøpt. I mai viser protokollen at det ble kjøpt varer igjen, trolig vanlige forbruksvarer. I juni var aktiviteten spesielt stor, med stadige innkjøp, blant annet av snelletråd og tomsekker. Senere på sommeren kjøpte munkene oljebukser og et større parti salt, mens de måneden etter solgte en ladning lever, samtidig som Brodtkorb tok noen angler i retur. I september tok Vardøfirmaet 31 tønner multebær i kommisjon – og et parti tørrfisk i retur. Våren etter fikk munkene så betaling for et parti spekk og skinn. Andre ganger ser vi at klosteret kjøper en hel okse eller ku; i 1910 førte de med seg et kvart tonn kjøtt fra slakter Aune, for eksempel.

Multer og multegrøt går igjen nærmest hvert eneste år, og ser ut til å ha vært en viktig inntekt for munkene i Petsjenga. I 1908 var ikke den delen av høsten som havnet i Vardø på mer enn litt over 14 tønner grøt, men prisen var likevel noe over 500 rubler.

Kun i 1910 uteble multene, kanskje fordi det var et dårlig multeår? Det behøver ikke være noen sammenheng her, men samme år lånte prioren i Boris Gleb et større pengebeløp hos Brodtkorb i Vardø. For fiskerbefolkningen i Vardø var multene selvsagt en viktig C-vitaminkilde.

Protokollen viser også hvordan varene ble flyttet mellom Petsjenga og Vardø. Flere ganger blir det nemlig betalt for frakt med dampskipene Lomonosov og Imperator Nikolai II, som fra 1896 gikk i ukentlig rute hver sommer mellom Arkhangelsk og Vardø, og med Petsjenga som et av mange anløpssteder.