Henry Hudsons reise

Kaptein Henry Hudson skulle finne Nordøstpassasjen på oppdrag av handelsinteresser i Amsterdam, men endte i stedet opp med å «oppdage» Manhattan og Hudsondalen.

Det var den femte dagen i mai i det herrens år 1609 da kaptein Henry Hudson og mannskapet på de Halve Maen la norskekysten bak seg og seilte østover mot Novaja Semlja. Seilasen er godt beskrevet i en samtidig dagbok, ført i pennen av offiseren Robert Juets, og der forbigås den lange turen fra Texel til Vardø med den begrunnelse at ruten dit (altså norskekysten til Vardø) «er kjent for de fleste». Den engelske kapteinen og hans mannskap var noen måneder tidligere blitt engasjert av det Ostindiske kompani (VOC) i Amsterdam. Oppdraget: Å finne en nordøstlig rute til Østen og dets rikdommer.

Årsaken var innlysende for Hudson og hele hans samtid. Portugiserne kontrollerte den lukrative krydderhandelen med Asia, men enorme gevinster ventet den som kunne finne et alternativ til den farefulle ferden rundt Afrikas sydspiss, der portugiserne fremdeles var herrer. At det var et vanskelig oppdrag Hudson hadde begitt seg ut på, visste både han og mannskapet. Bare tolv år tidligere hadde Willem Barents omkommet på Novaja Semlja i samme ærend.

Kildeopplysningene om at Hudsons mannskap bestod dels av hollendere, dels av engelskmenn, kan det forresten være grunn til å ta med en aldri så liten klype salt. Havet bandt sammen, da som nå, og sjøfolk krysset grenser og land med bare små anstrengelser. Det var slett ikke bare den hollandske flåten som nøt godt av norske sjøfolks innsats, heller. Da det i 1614 lyktes en hollandsk flåte å nedlegge en korsar – sjørøverskute – fra de såkalte barbareskstatene i Nord-Afrika, viste det seg at de overlevende piratene, som ble torturert og deretter henrettet i Amsterdam, var en broget skare av menn ikke bare av arabisk opprinnelse, men også fra blant annet Norge, ja noen av dem var faktisk fra Holland.

Når Hudson skrev seg inn i historien i og med reisen i 1609, var det ikke fordi han fant noen nordøstpassasje, for det gjorde han ikke. Som så mange andre støtte han på pakkisen da han nærmet seg farvannene ved Novaja Semlja, og ble tvunget av sitt eget mannskap til å gjøre vendereis. Og selv om han valgte en nokså original løsning og med sin lille ishavsskute satte kursen vestover og ut i Atlanteren i et forsøk på i stedet å lete etter en nordvestlig passasje til Østen, slik en alternativ teori i samtiden hevdet eksisterte, var det heller ikke derfor han ble historisk. Det ble han derimot fordi han etter å ha nådd franskmennenes nye koloni, Nouvelle-France, i det nåværende Canada, fulgte kysten videre sørover og kartla den – og seilte så inn i munningen på en stor elv, «så god som noen, bred og dyp, med god ankergrunn på begge sider,» som det står i en samtidig kilde. I elvemunningen lå flere øyer, deriblant en som lokalbefolkningen kalte Manna-hata – et lenapeord som betyr noe slikt som «øya med de mange åser».

Det lenape-talende munseefolket som møtte dem, gjorde et skremmende inntrykk på vår dagbokskriver, som i likhet med besetningen for øvrig fryktet at de skulle bli overmannet, kanskje først og fremst fordi det var så mange av dem. En dag kom det 28 kanoer med innfødte ut til Halve Maen, med menn, kvinner og barn om bord, men Hudson og de andre våget ikke å slippe dem om bord. Hva som egentlig foregikk, lar ikke dagboken oss få vite. Men noen dager senere ble fem av mannskapet som var ute og rekognoserte i skipsbåten, møtt av to kanoer som skjøt en ladning piler mot dem. Engelskmannen John Coleman døde av sårene.

Hudson ville imidlertid videre, og han mente at elven, som han slett ikke var sikker på faktisk var en elv, kunne føre ham tvers gjennom kontinentet og videre til Østen. Halve Maen stakk derfor opp elven så langt den var farbar – det vil si til dagens Albany omtrent, for det var elven som i dag bærer Hudsons navn, de hadde funnet.  Noort Rivier, skulle hollenderne komme til å kalle den da etablerte sin første bosetning på Manhattan noen år senere. Hudson akret opp på høyde med Albany og handlet med de folkene han møtte der. Det var antagelig mohikanere, som fremdeles ikke var blitt fortrengt fra denne delen av Hudsondalen av mohawkene. De besøkende kom tydeligvis langt bedre overens med dem enn hva som hadde vært tilfelle med munseefolket; Juets beskriver lokalbefolkningen som vennlige og høflige, og legger til at de hadde pelsverk og mange andre varer i overflod. Hudson bragte med seg såvel pelsverk som andre saker tilbake til Europa, og gav på dette viset næring til tanken om et hollandsk kolonirike i vest.

Sjøveien til og fra det amerikanske kontinent var godt kjent av europeerne på Hudsons tid. Luftstrømmene langs havoverflaten i Atlanterhavet danner et permanent mønster som gjorde overfarten nokså forutsigbar hva vindforholdene angikk. Portugiserne hadde som de første tatt i bruk passaten i større omfang da de oppdaget at dersom man første seilte sørover, forbi Madeira og Kanariøyene, møter vestavinden en ved 30 grader nord. Derfra kunne man regne med medvind over havet til Brasil eller De vestindiske øyer, for så å utnytte andre vinder og Golfstrømmen nordover. På reisen tilbake benyttet man vinder som går i motsatt retning lenger nord. Da det hollandske kolonieventyret i Hudsondalen kom i gang noen år etter Henry Hudsons ekspedisjon, var det disse rutene man benyttet.

I 1611 gjorde Hudson et nytt forsøk på å finne nordvestpassasjen – med verst tenkelig utgang. Etter å ha overvintret ved det som senere fikk navnet Hudsonbukta, ville Hudson reise videre vestover, men mannskap sa «nei» - og plasserte Hudson og hans unge sønn i en åpen båt og lot den drive for vær og vind. Ingen så dem noen gang igjen.