Skipper Zaborshchikov fra Kuzomen,
fotografert i Vardø i
1880-årene.
Foto: Varanger museum.
|
I flere hundre år drev pomorskippere fra Kvitsjøen handel på
Finnmarkskysten, og de seilte ikke hit på måfå. I de landsbyene som var mest
aktive i pomorhandelen fantes håndskrevne seilingsbeskrivelser over ferden
vestover som gikk i arv fra far til sønn, og vanligvis ikke ble vist frem
utenfor familien. Ikke mange av disse beskrivelsene er bevart, men de som er
det, forteller en interessant historie om skippere som kjente havner og
fiskevær på våre kyster like godt som nordmennene.
Fra slutten av 1500-årene og fremover, og etter hvert som
den internasjonale handelen på våre kyster og videre til Arkhangelsk tiltok i
omfang og betydning, utkom en rekke hollandske og engelske beskrivelser av
seilasen hit. Med tiden kom enkelte av disse også i norske og russiske
oversettelser. Men ved siden av disse eksisterte det i mange pomorfamilier
håndskrevne opptegnelser om seilas og havner både på Murman- og
Finnmarkskysten.
Disse opptegnelsene var gjerne i hefteform, og inneholdt
opplysninger om kompassretning og avstand mellom bestemte steder, korfattede
beskrivelser av de samme stedene og tidvis også opplysninger om
ankringsplasser, strøm- og dybdeforhold, samt i noen tilfeller enkle tegninger
av landtoninger. Den første av disse, pomorenes egne, seilingsbeskrivelser
forelå i trykt utgave først i 1866. I dag kjennes tolv forskjellige
håndskrifter.
Skipper Zaborshchikov
De elste av de russiske seilingsbeskrivelsene er fra tiden
omkring 1700, og de skildrer seilasen fra ulike steder ved Kvitsjøen og til Tromsø.
Noen slik sjeldenhet har vi ikke på museet, men vi har et gammelt fotografi som
er merket med påskriften «Sabortsjikoff, russisk skipper». Det er tatt av
fotograf Wickstrøm i Vardø, trolig en gang i 1880-årene. Mannen som er avbildet,
må være en av skipperne Zaborshchikov fra landsbyen Kuzomen på Terkysten. Om to
av disse, Semyon Zaborschikov (1818–1880) og sønnen Ivan Zaborschikov
(1848-1880), vet vi dessuten at de var i besittelse av avskrifter av slike
bøker. En annen Zaborshchikov fra Kuzomen, ved fornavn Aleksey, ble oppbragt av
et engelsk krigsskip da han var på vei fra Vardø til Arkhangelsk med fisk i
1854, mens en skipper Mikhail Zaborshchikov ble dømt til fire års fengsel i
Sovjetunionen i 1939.
Innholdet i seilingsbeskrivelsene er nokså likt. De har
gjerne et fast formular innledningsvis:
«Denne beskrivelse er gjort på nøyaktigste måte, i henhold
til hvilken sjøfarere finner, det vil si erkjenner alle farlige steder og
derved berger livet… Om der hender oss nød og ulykker av havets storm eller
onde mennesker, send oss da, Herre, Din redningsmann og snare hjelper, Nikolaus
Undergjøreren, til redning av oss syndige. Amen.»
Kjente steder,
fremmede navn
Videre har kompassretningene helt egne navn – øst og vest er
som på russisk, men nord kalles Vinter og sør Sommer. Nordøst er Midnatt og
sørøst Middag. Russesiden brukes i beskrivelsene i betydningen øst (det heter
seg at man skal «ligge på russesiden» når det menes å legge seg øst i en havn,
for eksempel), men tyskesiden betyr vestover («tysker» betyr i denne sammenheng
vest-europeer).
Beskrivelsene inneholder ofte også forklaringer på hvordan
man seiler på Kvitsjøkysten og langs Ishavskysten videre østover. For oss er
det imidlertid mer vesentlig at de forsyner oss med lange lister med pomorenes
navn på for oss kjente steder.
Men andre er rett og slett selvstendige russiske navn på
steder i Finnmark. Vardø heter Vargav, mens Vargajev er navnet på hele
øygruppen Vardøya, Reinøya og Hornøya. Majerski (Majorøya) er det som på norsk
heter Reinøya, der kommandanten («majoren») på Vardøhus fra gammelt av hadde
enerett til eggsanking. Kazij eller Geitøya er vårt Hornøya.
Kiberg kalte pomorene for Birka, mens Volch’i Varaki
(Ulvefjellene) antagelig er Kibergneset og Domen. Videre vestover finner vi
Ragosicha (Persfjord), Piter (Hamningberg), Shyrokaja Guba (Bred-fjord, vårt
Syltefjord) og Berdion (Berlevåg). Vender vi blikket innover Varangerfjorden,
viser det seg at Komagelva ble kalt Molarieka (Lille-elva) og Skallelv,
Bolsjarieka (Stor-elva).
Noen av disse navnene er rene «norske» navn, som Ungan for
Omgang, eller samiske (Birka for Biergi). Andre er russiske og naturbeskrivende
(Shyrokaja Guba), men uavhengig av det norske navnet på samme plass, mens andre
er mer mystiske. Det er ikke innlysende hvorfor man kalte Hamningberg for Piter
(mannsnavnet Peter), for eksempel.
Interessant! Hvor har du informasjon om russiske stedsnavn fra? Finnes det mer der det kom fra? Hadde vært moro å se! Er de russiske navnene skrevet med latinsk alfabet eller kyrillisk?
SvarSlett