"Batavias kirkegård"

Batavia var Det ostindiske kompanis flaggskip og stolthet da hun la ut fra Texel på jomfruturen høsten 1628, med Java som mål. Dit kom skipet aldri; i begynnelsen av juni året etter gikk Batavia på et rev utenfor det for europeerne så å si helt ukjente Australia. De fleste av de godt over 300 som var om bord, klarte å redde seg i land på en koralløy i nærheten. Det som så skjedde i ukene og månedene som fulgte, kunne vært hentet ut av Goldings Fluenes herre.

I 1629 var Nederlandene på høyden av sin økonomiske og militære makt, midt i sin «Gouden Eeuw» innenfor kunst og kultur, og Det ostindiske kompani (VOC) var kanskje det fremste eksempel på den unge republikkens fremganger. VOC var blitt etablert noenogtyve år tidligere, og var et verdensomspennende forretningsimperium som hadde monopol på den lukrative krydderhandelen. Kompaniet var konger på havet, med rett til ikke bare å drive monopolhandel, kolonisere og bygge fort og festninger, men også inngå avtaler med andre stater, gå til krig, slutte fred – det hele på vegne av de nederlandske Generalstendene. Kompaniet sysselsatte titusenvis av mennesker til enhver tid, og mange av sjøfolkene og soldatene var utlendinger, også nordmenn.

VOCs virksomhetsområde strakte seg fra Afrika til India og Japan, men Batavia (dagens Jakarta) var selve juvelen i kronen. Og det var med kurs nettopp for Batavia at det nybygde fartøyet med samme navn begynte sin ferd i 1628. Skipet hadde 341 mennesker om bord, med mannskap, soldater og en mindre gruppe vanlige passasjerer, og Fransisco Pelsaert, en av kompaniets mest erfarne og meritterte kjøpmenn, hadde kommandoen. Blant «Batavias» offiserer var også den nokså spesielle figuren Jeronimus Cornelisz – apoteker fra Leeuwarden og tilhenger av libertineren Torrentius, som et par år tidligere var blitt fengslet for kjetteri. «Enhver religion begrenser nytelse. På den måten går de mot Guds vilje, for Han satte oss på jorden for at vi, i løpet av vår korte, tilmålte tid, skal kunne nyte alt som gir oss glede, uten noen form for begrensninger», hadde kunstmaleren Torrentius blant annet skrevet.

Flåten kom ut i uvær alt i Nordsjøen, og da den nådde Cape Town var det bare tre av skipene som fremdeles var samlet. De gjenværende fartøyene mistet hverandre av syne et sted ute i Det indiske hav, og Batavia fortsatte i ensom majestet mot Java. Imens ulmet det om bord i flaggskipet. Cornelisz og styrmannen, Ariaen Jacobsz, uttrykte fra første stund sterk misnøye med Pelsaerts ledelse, og da kjøpmannen ble syk og sengeliggende, planla de to mytteri. Før de kom så langt, grunnstøtte Batavia ved Abrolhosøyene utenfor vestkysten av Australia. Over 200 overlevende klarte å ta seg i land på koralløya som i dag heter Beacon Island, men som i mange år etter 1629 var kjent som «Batavias kirkegård». En del forsyninger I form av noen tønner med skipskjeks og med vann var blitt reddet i land, men det var ikke nok til å holde liv i så mange mennesker i særlig lang tid, mente Pelsaert. Han tok med seg alle offiserene, inkludert Jacobsz, og dro av gårde med den eneste gjenværende skipsbåten i et forsøk på å hente hjelp i Batavia.

Nyheten om hva som sden skjedde, skulle komme til å skrekkslå Europa. Situasjonen på koralløya var desperat, og mange var bitre etter å ha blitt forlatt av den øverste ansvarlige, Peltaert. Jeronimus Cornelisz som var den eneste av skipets offiserer som ble igjen på øya, lyktes i løpet av kort tid å samle en gruppe på rundt 40 menn og gjøre seg til leder for dem. En del av dem hadde vært involvert i planleggingen av mytteriet, andre ikke. Felles for dem alle var at de valgte å slutte seg til Jeronimus plan om å kapre det første og beste skip som måtte komme de skipbrudne til unnsetning, og ellers følge sine lyster, uten moralske eller andre begrensninger.

Jeronimus’ skrekkregime begynte nokså umiddelbart. En gruppe soldater som han ikke stolte på, ble sendt til en naboøy, der tanken var at de skulle omkomme uten mat og vann. Det viste seg imidlertid at det faktisk fantes en vannkilde på øya, slik at lojalistene overlevde. På Beacon Island hadde imidlertid Jeronimus og kumpaner full kontroll, men manglet forsyninger. De gjorde en del av de overlevende kvinnelige passasjerne til sexslaver og begynte systematisk, først i det skjulte men etter hvert helt åpenlyst, å drepe sine medskipbrudne. Ofrene ble slått i hjel, knivstukket, hogd i småbiter eller druknet. Myrderiene, som pågikk i tre uutholdelig lange måneder før unnsetningen kom, gikk først og fremst ut over de svakeste – barn, kvinner og eldre.

Da redningen til sist kom, hadde godt over hundre mennesker mistet livet på de mest grufulle måter. Predikanten om bord, Gijsbert Bastiaensz overlevde massakren, og kunne vitne om hva som hadde foregått. Hans egen kone og hele barneflokken, med unntak av en datter som var blitt misbrukt av Jeronimus & Co., døde på øya.

Etter tre måneder var mareritter over for de overlevende. Lojalistene på naboøya sørget for at Cornelisz’ plan om å lure til seg fartøyet som kom til unnsetning – med Pelsaert ved kommandoen – ble forpurret. Pelsaert og VOCs hevn fulgte umiddelbart, den 2. oktober 1629: Jeronimus fikk begge hender hogd av før han ble hengt, mens flere av de andre «slapp unna» med å miste én hånd før selve henrettelsen. Et par andre av mytteristene ble satt i land på det australske fastlandet, mens resten ble tatt med tilbake til Batavia. Underveis ble de sistnevnte, som ble ansett for å være mindre farlige enn Jeronimus og hans nærmeste krets, pisket og kjølhalt. Vel fremme i Batavia ble også disse hengt. Jacop Pietersz, Jeronimus nestkommanderende, ble radbrukket.

VOC var ikke overbevist om at Pelsaert ikke hadde en viss del av skylden for forliset og mytteriet. Kompaniet beslagla av den grunn alle hans tilganger, og Pelsaert døde som en fattig og knust mann allerede året etter.

Gjenoppdagelsen

Da nok en hollandsk ostindiafarer, Zeewijck, forliste utenfor Abrolhosøyene hundre år etter Batavia, la besetningen merke til vraket av sistnevnte på revet, og fra den engelske kartleggingen av området i 1840 kunne kaptein Stokes om bord på HMS Beagle rapportere om at tømmer fra et større skip fremdeles var å se, at han antok at det var vraktet av Batavia, og at han derfor navngav stedet han ankret opp, Batavia Road, og øygruppen Pelsart Group.

Pelsaert hadde ført dagbok under reisen, og i 1647 var det utkommet en pamflett om det som fulgte i kjølvannet av Batavias forlis, Ongeluckige voyagie van 't schip Batavia. Utgivelsen førte, selvsagt i kombinasjon med hendelsenes skrekkelige karakter, til at forliset aldri ble helt glemt.

I 1890-årene var Abrolhosøyene blitt åsted for en livskraftig guanoindustri, og F.C. Broadhurst var en av de mer betydningsfulle eksportørene. På en av øyene kom Broadhursts arbeidsfolk over en mengde gjenstander som han mente måtte skrive seg fra Batavia. Broadhurst ble svært interessert i forliset 250 år tidligere, og fikk tak i et eksemplar av pamfletten fra 1647 som han så fikk oversatt.

Funnene, som Broadhurst etter hvert overlot til myndighetene, viste seg til slutt å stamme fra Zeewijck, og ikke fra Batavia. Men nå hadde det seg slik at den engelske oversettelsen av forlisberetningen også gikk som føljetong i en avis i det vestlige Australia, slik at interessen for å lokalisere også Batavia, ble vakt. I kjølvannet fulgte romaner og et radioteater. Forfatteren Henrietta Drake-Brockman, som var en venn av Broadhurstfamilien, gikk til kildene og hevdet med styrke at vraket måtte befinne seg på Wallabiøyene (en del av Abrolhosøyene).

Restene av Batavia ble gjenoppdaget i 1963. På det tidspunktet hadde hummerfiskere oppdaget det rike farvannet rundt øyene, og slik tilfellet ofte er, var det koblingen mellom detaljert lokalkunnskap og vitenskapelige arkivstudier som førte til gjennombruddet: Hummerfiskeren Dave Johnson kunne fortelle at han hadde sett et anker ved Beacon Island da han satte ut teiner der, og ved å dykke på stedet fant Drake-Brockman og hennes samarbeidspartnere restene av det skjebnesvangre forliset i 1629.

Fra 1970 til 1974 ble det gjennomført marinarkeologiske undersøkelser av funnstedet, og en rekkke gjenstander, blant annet flere kanoner og deler av selve skroget, ble tatt opp. En del av funnene er utstilt ved Western Australian Museum i Freemantle, men det meste ligger igjen på bunnen.

En replika av Batavia var ferdig i 1995. Den kan besøkes på Bataviawerf i Lelystad nordøst for Amsterdam.

Det er skrevet en hel del, også faghistorisk, om Batavia. Mike Dash’s Batavia’s Graveyard kan absolutt anbefales; Dash går detaljert til verks, og tegner troverdige portretter av mange av de sentrale aktørene, inkludert den eksentriske Jeronimus Cornelisz.