Den flyvende Engel

Av alle historier som kan fortelles om den norske utvandringen til Nieuw Amsterdam på 1600-tallet, er den om Magdalena Dircksz, som ble kalt «Den flyvende Engel», nok den merkeligste – og den mest romantiske. Magdalena var riktignok født på Manhattan, men faren var norsk som noen, og hun giftet seg også med en nordmann. Og enda om «Den flyvende Engel» selv kanskje ikke helt oppfyller kravene man gjerne stiller til helterollen i en fortelling, gjør ektemannen, bergenseren Harmen Hendrickszen, det til fulle.

Nieuw Amsterdam har vært tema her i spalten tidligere. Fra de første nybyggerne ankom fra Nederlandene i 1624 og frem til engelskmennene erobret kolonien 40 år senere og gav den navnet New York, var det altså et betydelig skandinavisk, og ikke minst norsk, innslag blant kolonistene. Dirck Volckertszen de Noorman kom fra Norge, muligens som skipstømmermann og sikkert via Amsterdam, i slutten av 1620-årene, og han giftet seg der med vallonske Christine Vigne. Magdalene Dircksz var parets datter.

Men vi skal skru tiden frem til 1655. De seneste par årene hadde vært tunge for familien. Dirck de Noorman var i en langvarig rettskonflikt etter uheldig episode som involverte en kniv, en svirebror og en sen kveld på vertshuset. Dircks hus i Smits Vly var blitt brent ned til grunnen av indianere på krigsstien, og det var bare utsiktene til en kommende arv som holdt kreditorene unna ham. Dircks svoger, den tidligere så mektige kolonisekretæren Cornelis van Tienhoven, var som sunket i jorden samtidig med at en granskningskommisjon var i ferd med å undersøke anklager om mislighold mens han satt i embetet. En annen svoger hadde med nød og neppe unngått å bli deportert på grunn av trusler og fornærmelser mot en av Nieuw Amsterdams tillitsmenn. Verst var det for Magdalena Dircksz. Hennes ektemann, også kalt Kees de Caper (Kaperen Kees), var død av skadene han pådro seg da en stor indianerhær angrep Nieuw Amsterdam i oktober 1655. Nå satt Magdalena alene tilbake i huset i Slyck Steegh (nåværende 28 South William Street) med omsorgen for den vesle datteren, Marritje. Her begynner sagaen om «Den flyvende engel».

Magdalena Dircksz var nitten eller tyve år gammel, datteren var tre. Huset, «et usselt lite hus på en del av negernes jord», som en senere forfatter skildrer det, var neppe mye å skrive hjem om. Det var verken tid eller sted for å tenke seg en fremtid som eneforsøger for lille Marritje. Som enker flest i Nieuw Amsterdam, tok Magdalena en ny ektemann etter nokså kort tid. Nå var det en norsk soldat fra Bergen, Harmen Hendrickszen, som var den utkårede. Harmen gikk under navnet »Portugiseren», ettersom han hadde gjort tjeneste som soldat for Det vestindiske kompaniet i Brasil før han kom til Nieuw Nederland. Hollenderne hadde erobret en del av den portugisiske kolonien i 1630, men i 1654 ble hundrevis av hollandske soldater og sivile tvunget på rømmen. Mange av soldatene ble sendt til Nieuw Amsterdam. Harmen var blant disse, og han valgte å bli igjen i Den nye verden. I februar 1657 giftet han seg med Magdalena Dircksz. De to drev et vertshus sammen. Stedet var ikke et av de mer velrennomerte på Manhattan, og det er mulig at «Den flyvende engel» opphavelig var navnet på etablissementet.

Bryllupsdagen ble ikke som paret hadde håpet. Magdalene var ute og spaserte sammen med søsteren Sara da de passerte Daniel Litschoes gjestgiveri, nord for Wall Street, og Magdalena fikk øye på innehaveren. «Der står skorsteinsfeieren i porten, skorsteinen hans er skikkelig feid,» ropte hun. Litschoe, som også var byens brannmester, fløy i flint, mens folk som stod rundt, kom med jublende tilrop. Hva som egentlig lå bak, er vanskelig å si; kanskje var Magdalenas utbrudd en dårlig skjult antydning om homoseksualitet? Myndighetene reagerte iallfall like kraftig som Litschoe – etter at hun først var blitt pålagt å betale en bot på to flamske pund og love bot og bedring, fikk Magdalene etter en tid vite at hun som straff for «oppvigleriet» ville bli forvist fra kolonien. Noen helt uvanlig straff var ikke dette i Nieuw Nederland; samtidig med Magdalena Dircksz ble en annen kvinne, Geertje Jacobs, deportert på grunn av sladder. Det skulle heller ikke alltid så mye til; en tredje kvinne ble ved en annen anledning sendt tilbake til Holland for å ha krenket den offentlige bluferdighet – nemlig da hun midt i en krangel med en annen kone løftet opp skjørtene og viste baken til henne.

Harmen forberedte seg på å reise «hjem» til Holland samme med henne; han søkte avskjed som soldat og solgte det huset som Magdalene hadde bodd i sammen med Kees Kaper.  Året etter finner vi da også de to «hjemme» i Amsterdam – for øvrig sammen med hennes datter, Marritje. Og fra hovedkvarteret i Rapenburg skrev Det vestindiske kompani til guvernøren på Manhattan:

Hva angår de to fruentimmere av tvilsomt rykte som du sendte tilbake på grunn av deres umoralske livsførsel, Magdalena Dircksz og Geertje Jacobsz, vil de ikke få vår tillatelse til å vende tilbake til Nieuw Nederland, og dersom de kommer dit ved hjelp av lureri eller under falskt navn, har du anledning til å gi dem den straff de fortjener.

Det er vel grunn til å tro at Magdalena også hadde gjort og sagt ting som ikke er dokumentert i de bevarte kildene, slik at utbruddet mot Litschoe bare hadde vært dråpen som fikk begeret til å renne over. Men tilbake til Nederlandenebar det uansett for Magdalena og en tid etter Harmen, og der har de neppe ligget på latsiden. Paret må tvert imot ha trukket veksler på alt de måtte ha hatt av kontakter både der og i Nieuw Nederland, uten at vi har kilder som forteller noe nærmere om dette, for i juni bestemte de samme høye herrer som måneden før hadde slått fast at Magdalene aldri ville få vende tilbake til kolonien, at hun likevel fikk reise – på betingelse av at verken hun eller Harmen holdt kro eller solgte brennevin. Kort tid etter bordet paret de Bruynvisch (Nisen) og reiste tilbake til Nieuw Nederland – «Harmen Hendrickszen fra Norge med kone og barn», heter det i skipsloggen. Men reisemålet var ikke Manhattan denne gangen, men den nokså ferske bosetningen ved Esopus (dagens Kingston, NY), der Harmen ville forsøke seg som handelsmann.

Allerede høsten etter var paret i vanskeligheter igjen. I forbindelse med den første Esopuskrigen ble Harmen Hendrickszen tatt til fange av indianere. Han klarte å rømme – tilbake til et Esopus som fremdeles var under beleiring! Der fortalte at han var blitt kledd naken og bundet til en stake, og at han hadde måttet stå ute i solsteken hele dagen. Harmen visste det neppe, men flere av medfangene hans ble torturert til døde. Magdalena hadde født et barn til under beleiringen, og det er vel forklaringen på at Harmen valgte å flykte dit, og ikke til et sikrere sted. På den måten reddet han henne for andre gang.

Først i 1667 hører vi fra dem neste gang; da klager Harmen Hendrickszen over at de engelske soldatene i Esopus har spist opp alle geitene hans og gjort ham lam i det ene benet, mens Magdalene anfører at hun er blitt kastet i fengsel av de samme soldatene, riktignok fordi hun først hadde skjelt ut sersjantens søster for å være en hore.

Både Harmen og Magdalena levde et langt liv etter alt dette. Han døde i 1697, i Rochester, mens hun fremdeles var i live i januar 1726, over 90 år gammel, da deres falles datter, Sara, skrev sitt testamente. De fikk ni barn sammen.