Av kulturminnelovens forhistorie

I 1851 forfattet Svend G. Røyseland (1808-1885) fra Holum, etter eget utsagn en «læg, graa og indfoldig Bonde», det første forslaget til norsk kulturminnelovgivning. Samme år sendte han forslaget til Fortidsminneforeningen – men foreningens direksjon henla det.  Det grep inn i den private eiendomsretten, mente man der. Forslaget har imidlertid likhetspunkter med den lovningen som ble etablert langt senere. Røyseland ville at de viktigste «Alderdomslevninger» skulle overtas av Staten. Det skulle bevilges midler til å sikre «gamle Kjærker, Rögstuer, Stolpeboder, Steenmonumenter, Ruiner o.d.l» ved kjøp, og dessuten til å kjøpe tilbake oldsaker fra utenlandske museer. Han ville gjøre det straffbart å ødelegge oldtidsminner som kjempehauger, bautasteiner, steinkors og nausttufter, og gravhauger skulle bare kunne utgraves av sakkyndige.