Av alle historier som kan fortelles om den norske
utvandringen til Nieuw Amsterdam på 1600-tallet, er den om Magdalena Dircksz, som
ble kalt «Den flyvende Engel», nok den merkeligste – og den mest romantiske. Magdalena
var riktignok født på Manhattan, men faren var norsk som noen, og hun giftet
seg også med en nordmann. Og enda om «Den flyvende Engel» selv kanskje ikke
helt oppfyller kravene man gjerne stiller til helterollen i en fortelling, gjør
ektemannen, bergenseren Harmen Hendrickszen, det til fulle.
Nieuw Amsterdam har vært tema her i spalten tidligere. Fra
de første nybyggerne ankom fra Nederlandene i 1624 og frem til engelskmennene
erobret kolonien 40 år senere og gav den navnet New York, var det altså et
betydelig skandinavisk, og ikke minst norsk, innslag blant kolonistene. Dirck
Volckertszen de Noorman kom fra Norge, muligens som skipstømmermann og sikkert
via Amsterdam, i slutten av 1620-årene, og han giftet seg der med vallonske
Christine Vigne. Magdalene Dircksz var parets datter.
Men vi skal skru tiden frem til 1655. De seneste par årene
hadde vært tunge for familien. Dirck de Noorman var i en langvarig
rettskonflikt etter uheldig episode som involverte en kniv, en svirebror og en sen
kveld på vertshuset. Dircks hus i Smits Vly var blitt brent ned til grunnen av
indianere på krigsstien, og det var bare utsiktene til en kommende arv som
holdt kreditorene unna ham. Dircks svoger, den tidligere så mektige
kolonisekretæren Cornelis van Tienhoven, var som sunket i jorden samtidig med
at en granskningskommisjon var i ferd med å undersøke anklager om mislighold
mens han satt i embetet. En annen svoger hadde med nød og neppe unngått å bli
deportert på grunn av trusler og fornærmelser mot en av Nieuw Amsterdams
tillitsmenn. Verst var det for Magdalena Dircksz. Hennes ektemann, også kalt
Kees de Caper (Kaperen Kees), var død av skadene han pådro seg da en stor indianerhær
angrep Nieuw Amsterdam i oktober 1655. Nå satt Magdalena alene tilbake i huset
i Slyck Steegh (nåværende 28 South William Street) med omsorgen for den vesle
datteren, Marritje. Her begynner sagaen om «Den flyvende engel».
Magdalena Dircksz var nitten eller tyve år gammel, datteren
var tre. Huset, «et usselt lite hus på en del av negernes jord», som en senere
forfatter skildrer det, var neppe mye å skrive hjem om. Det var verken tid
eller sted for å tenke seg en fremtid som eneforsøger for lille Marritje. Som
enker flest i Nieuw Amsterdam, tok Magdalena en ny ektemann etter nokså kort
tid. Nå var det en norsk soldat fra Bergen, Harmen Hendrickszen, som var den
utkårede. Harmen gikk under navnet »Portugiseren», ettersom han hadde gjort
tjeneste som soldat for Det vestindiske kompaniet i Brasil før han kom til
Nieuw Nederland. Hollenderne hadde erobret en del av den portugisiske kolonien
i 1630, men i 1654 ble hundrevis av hollandske soldater og sivile tvunget på
rømmen. Mange av soldatene ble sendt til Nieuw Amsterdam. Harmen var blant
disse, og han valgte å bli igjen i Den nye verden. I februar 1657 giftet han seg
med Magdalena Dircksz. De to drev et vertshus sammen. Stedet var ikke et av de
mer velrennomerte på Manhattan, og det er mulig at «Den flyvende engel» opphavelig
var navnet på etablissementet.
Bryllupsdagen ble ikke som paret hadde håpet. Magdalene var ute
og spaserte sammen med søsteren Sara da de passerte Daniel Litschoes
gjestgiveri, nord for Wall Street, og Magdalena fikk øye på innehaveren. «Der
står skorsteinsfeieren i porten, skorsteinen hans er skikkelig feid,» ropte
hun. Litschoe, som også var byens brannmester, fløy i flint, mens folk som stod
rundt, kom med jublende tilrop. Hva som egentlig lå bak, er vanskelig å si;
kanskje var Magdalenas utbrudd en dårlig skjult antydning om homoseksualitet?
Myndighetene reagerte iallfall like kraftig som Litschoe – etter at hun først
var blitt pålagt å betale en bot på to flamske pund og love bot og bedring,
fikk Magdalene etter en tid vite at hun som straff for «oppvigleriet» ville bli
forvist fra kolonien. Noen helt
uvanlig straff var ikke dette i Nieuw Nederland; samtidig med Magdalena Dircksz
ble en annen kvinne, Geertje Jacobs, deportert på grunn av sladder. Det skulle
heller ikke alltid så mye til; en tredje kvinne ble ved en annen anledning
sendt tilbake til Holland for å ha krenket den offentlige bluferdighet – nemlig
da hun midt i en krangel med en annen kone løftet opp skjørtene og viste baken
til henne.
Harmen forberedte seg på å reise «hjem» til Holland samme
med henne; han søkte avskjed som soldat og solgte det huset som Magdalene hadde
bodd i sammen med Kees Kaper. Året etter
finner vi da også de to «hjemme» i Amsterdam – for øvrig sammen med hennes
datter, Marritje. Og fra hovedkvarteret i Rapenburg skrev Det vestindiske
kompani til guvernøren på Manhattan:
Hva angår de to
fruentimmere av tvilsomt rykte som du sendte tilbake på grunn av deres
umoralske livsførsel, Magdalena Dircksz og Geertje Jacobsz, vil de ikke få vår
tillatelse til å vende tilbake til Nieuw Nederland, og dersom de kommer dit ved
hjelp av lureri eller under falskt navn, har du anledning til å gi dem den
straff de fortjener.
Det er vel grunn til å tro at Magdalena også hadde gjort og
sagt ting som ikke er dokumentert i de bevarte kildene, slik at utbruddet mot
Litschoe bare hadde vært dråpen som fikk begeret til å renne over. Men tilbake
til Nederlandenebar det uansett for Magdalena og en tid etter Harmen, og der
har de neppe ligget på latsiden. Paret må tvert imot ha trukket veksler på alt
de måtte ha hatt av kontakter både der og i Nieuw Nederland, uten at vi har
kilder som forteller noe nærmere om dette, for i juni bestemte de samme høye
herrer som måneden før hadde slått fast at Magdalene aldri ville få vende
tilbake til kolonien, at hun likevel fikk reise – på betingelse av at verken
hun eller Harmen holdt kro eller solgte brennevin. Kort tid etter bordet paret de Bruynvisch (Nisen) og reiste tilbake
til Nieuw Nederland – «Harmen Hendrickszen fra Norge med kone og barn», heter
det i skipsloggen. Men reisemålet var ikke Manhattan denne gangen, men den
nokså ferske bosetningen ved Esopus (dagens Kingston, NY), der Harmen ville
forsøke seg som handelsmann.
Allerede høsten etter var paret i vanskeligheter igjen. I
forbindelse med den første Esopuskrigen ble Harmen Hendrickszen tatt til fange
av indianere. Han klarte å rømme – tilbake til et Esopus som fremdeles var
under beleiring! Der fortalte at han var blitt kledd naken og bundet til en
stake, og at han hadde måttet stå ute i solsteken hele dagen. Harmen visste det
neppe, men flere av medfangene hans ble torturert til døde. Magdalena hadde født
et barn til under beleiringen, og det er vel forklaringen på at Harmen valgte å
flykte dit, og ikke til et sikrere sted. På den måten reddet han henne for
andre gang.
Først i 1667 hører vi fra dem neste gang; da klager Harmen
Hendrickszen over at de engelske soldatene i Esopus har spist opp alle geitene
hans og gjort ham lam i det ene benet, mens Magdalene anfører at hun er blitt
kastet i fengsel av de samme soldatene, riktignok fordi hun først hadde skjelt
ut sersjantens søster for å være en hore.
Både Harmen og Magdalena levde et langt liv etter alt dette.
Han døde i 1697, i Rochester, mens hun fremdeles var i live i januar 1726, over
90 år gammel, da deres falles datter, Sara, skrev sitt testamente. De fikk ni
barn sammen.