Glemte gotere

Goterne har satt solide spor etter seg i kildene fra tidlig middelalder. De spiller en vesentlig rolle i de store fortellingene, gamle så vel som nye, om Romerrikets fall. Det visigotiske (“vestgotiske”)riket først i Gallia, deretter i Hispania er godt kjent. Det samme er ostrogoternes (“østgoternes”) kortvarige, men mektige rike i Italia under Theodoric den store. Men hva med deres mindre omtalte “fettere”, krimgoterne? De er langt mindre kjent, enda om gotisk språk og identitet levde mye lenger på Krim enn i Vest-Europa.

Arkeologer som arbeider på Krim, ynder å sammenligne halvøya med en smalhalset flaske: Til alle tider har ulike folkeslag og kulturer blitt ledet ned i flasketuten uten å kunne komme ut igjen, slik at Krims historie etter hvert har kommet til å bestå av lag på lag med inntrengere. Goterne utgjør ett av disse lagene. Vi finner spor etter dem i kildene fra 400-årene e.Kr. og i mer enn tusen år fremover; noen er arkeologiske kilder, mens enda flere er skriftlige.

På nordkysten av Svartehavet krysser to ruter av stor betydning i europeisk historie hverandre: nordboernes nord-sør-passasje ved hjelp av de russiske elvesystemene, og rytternomadenes øst-vest-korridor over de store steppene. Området har vært og er strategisk viktig. Her møtte vikinger på vei til Bysants Silkeveien, her ble litauerne stanset på sin fremrykning i 1363 av tatarene, og her ble svenskene under Karl den 12. slått av Peter den stores styrker i 1709. Siden den gang er det Russland som har kontrollert ruten mellom Østersjøen og Svartehavet. Så vidt vi vet i dag, var det langs den samme ruten, ved å følge Dnjepr fra det baltiske området og sørover, goterne kom til landet nord for Svartehavet. Det skjedde trolig på 200-tallet.

Goternes egen opphavsmyte fortalte, i den grad vi velger å følge den bysantinske historikeren Jordanes, at folket for lang tid siden var kommet fra Skandinavia i en håndfull skip under sin høvding, Berig. Teller man generasjoner, viser det seg at denne innvandringen til sørkysten av Østersjøen i så fall må ha funnet sted alt i bronsealderen. På tryggere grunn er man når man ved å kombinere arkeologiske og andre kilder plasserer goterne ved Weichselmunningen i tiden rett etter Kr.f. Herfra vandret de sørover i løpet av den perioden vi hos oss kaller romersk jernalder.

Det er ulike oppfatninger av hendelsene som fulgte i vandringens kjølvann. I 257 forteller kildene at gotiske pirater herjer sørkysten av Svartehavet for første gang, og at utgangspunktet er én av de ukrainske elvemunningene. En kapasitet som middelalderhistorikeren Herwig Wolfram mener med Jordanes at ostrogoterne hadde et stort og mektig rike nord for Svartehavet på 300-tallet, under Ermanaric som døde i 376. Det er et synspunkt som det er mulig å finne støtte for også i det arkeologiske materialet – selv om det er omstridt om den arkeologiske chernyakhovkulturen representerer de historiske goterne. Dette riket skal i sin tur ha blitt erobret av hunnerne når dette rytterfolket rykket vestover og inn på de russiske steppene. Etterdønningene fra Ermanarics sagnomsuste gotervelde virket fremdeles flere hundre år senere, da kongen under navnet Jormunrek opptrer i den middelalderske Eddadiktningen.

Mens de fleste gotere, etter hvert beskrevet som henholdsvis ostrogotere og visigotere i kildene, senere kom til å gjøre seg bemerket i Donauområdet og lenger vest, ble krimgoterne igjen ved Svartehavet. På slutten av 400-tallet forsøkte Theodoric den store å hente støtte på Krim til sitt erobringstokt fra Balkan til Italia, men lyktes ikke med det. Kan hende hadde krimgoterne nok med å forsvare seg mot hunniske rytterkrigere som dro østover igjen etter Attilas død.

Ser vi på det arkeologiske materialet fra slutten av folkevandringstiden, viser det seg at det finnes interessante likheter mellom funn fra Krim på den ene siden og funn fra ostrogotiske og visigotiske områder i Italia, Frankrike og Spania på den andre. Ellers er det først midt på 800-tallet at skriftlige kilder har mer å berette om krimgoterne. Således hører vi i sankt Kyrillos levnedsbeskrivelse om goterne på Krim at de leste bibelen og æret Gud “på sitt eget språk”. I motsetning til sine gotiske slektninger lenger vest, som var arianere, var krimgoterne ortodokse kristne.

Goterne på Krim skulle komme til å tjene mange ulike herrer før de forsvant ut av sagaen for godt. På Kyrillos’ tid stod de i et avhengighetsforhold til kazarene. Senere finner gotere sammen med blant andre grekere, alaner og tyrkiske folk i fyrstedømmet Gothia eller Theodoro. Så sent som i 1560-årene møtte den østerrikske ambassadøren til Konstantinopel, Ogier Ghiselin de Busbecq, gotisktalende folk fra Krim i sultanens by. Han beskriver dem som “et krigersk folk som fremdeles i dag bebor mange landsbyer”, og han gjengir flere ord av språket deres. Senere referanser til krimgotere og krimgotisk er mer obskure, og da russerne under Katarina den store banet seg vei til Svartehavet på slutten av 1700-tallet, var alle spor etter goterne borte – om vi ser bort fra de arkeologiske.