Dollhuset

På en fredelig plett inne i Kvadraturen, der Festningsgata møter Tordenskjoldsgate, befinner Stener Heyerdahl-parken seg. I dag er stedet en grønn lunge i et ellers tettbygd bysentrum, men for tohundre år siden var det Kristiansands fattigkirkegård som lå her. De vakre panelte og hvitmalte bygningene som avgrenser parken mot vest, rommer også sine hemmeligheter. Bygningen ut mot Tordenskjoldsgate var en gang byens fattighus, og inn mot parken ligger Dollhuset eller “Dårekista”.

Dollhuset var byens første offentlige institusjon for pleie av mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Skjønt, pleie og pleie… Dollhuset var først og fremst et oppbevaringsted. Kristiansanderen Herman Wedel Major skrev om forholdene ved Dollhuset i 1846:

“Lægens Virksomhed er saa godt som overflødig, da den bedste og samvttighedsfuldeste Behandling aldrig vil kunne oprette, hvad et saadant Lokale nedbryder. … I denne Indretning for Sindssyge træder det gamle Dolhuus-Liv og den gamle Dolhuus-Behandling os i Møde med al dets Jammer og alle dens Rædsler og enhver maa beklage, at saadanne Scener hos os høre til Dagens Orden, medens de i andre Lande kun er Data fra en svunden Tid, som bidrage til at bevise Fremskridtene og Velgjerningerne af Nutidens Humanitet og Oplysning”.

Sammenholdt med Nicolai Wergelands noe eldre skildring av den gress- og treløse fattigkirkegården, der hvert et vindkast truer med å blotte de dødes levninger, er det et svært så dystert bilde vi får av området.

Det karakteristiske vesle tunet i Tordenskjoldsgate 52 rommer noen av Kvadraturens eldste bygninger. Byggeskikken er spesiell. Det hele minner mer om et frittliggende gårdsanlegg på kysten enn om den kvartalsbundne bebyggelsen ellers i sentrum.

Hospitalet har røtter helt tilbake til 1662, da det i byens kongelige privilegier het seg at “(v)i ere og naadigst tilfreds at der i Byen maa indrettes et Hospital og Værkshus”. Men det var først etter 1690 at det ble satt av årlige beløp til etableringen. I 1709 forærte så Arendalskjøpmannen Christen Thommesen i Arendal et større pengebeløp til selve byggingen, og samme år stod trolig Hospialet klart. Bygningen kunne altså for ikke lenge siden feire 300-årsjubileum.

“Hospitalet” var først og fremt et fattighus. I 1722 skriver biskop Nyrop at det er “introduceret” seks personer til “3 Maaltiders daglig Spisning, hvoraf de 4 ere rætte Hospitalslæmmer, bedagede blinde og vanføre Mennisker”. Hospitalet hadde ikke bare egen gravplass, som imidlertid ikke var forbeholdt hospitalslemmene alene, men også en egen kirke. Denne var i en kort periode etter bybrannen i 1734 kirke for hele byen. I 1767 hadde Hospitalet fire værelser utstyrt med til sammen tre “stoere kackel ovne” samt kjøkken med skorstein.

Egne institusjoner for “sinnsyke” var blitt påbudt alt i 1709, men i Kristiansand drøyde det til 1736 før noe ble gjort med saken – og da først etter påtrykk fra København. I 1736 ser vi av regnskapene at det er utbetalt 20 skilling til en “Mand som har forferdiget Daarekisten indvendig”. “Dårekiste” var i eldre tid en burlignende kiste til forvaring av voldsomme “sinnsyke”; her i byen var det to låsbare rom eller celler i Hospitalet som ble omtalt på denne måten.

Likevel kunne det også etter den tid variere hvordan man håndterte psykotiske mennesker. Karl Leewy skriver om Thomas Olsen som var så vanskelig å ha med og gjøre at han ble plassert om bord i et skip i havnen, samtidig som skipperen fikk 10 daler for å sette ham i land i Holland…

Den første egne bygning med rom til “dårekister” ble bygd i 1786 ved Hospitalet, og i 1812 ble Dollhuset opprettet som en egen anstalt. Majors oppmålingstegning fra 1846 viser at bygningen da hadde 12 pasientrom, en “mørk Celle” og to luftegårder med hver sin benk. Dessuten fantes to rom forbeholdt “Vogterne”.

Da en ny “Lov om Sindsyges Behandling og Forpleining” ble vedtatt i 1848, ikke minst takket være Major, ble de gamle dollhusene erstattet av asyler under ledelse av leger. Den første institusjonen som ble godkjent etter den nye loven, var det oppgraderte Dollhuset i Kristiansand, som dermed ble landets første sinnssykeasyl. Det foregikk i 1850, og det var Major som egenhendig hadde utarbeidet forslaget til ombygging av Dollhuset. Dermed var den gamle “Dårekista” blitt en moderne foregangsinstitusjon. Stener Heyerdal var en de første legene som ble ansatt ved det det nye Christianssands Asyl, og den nåværende parken har navn etter ham.