Over sjø og land

Drageidene er ”en eiendommelighed ved den norske kyst”, skrev historikeren Yngvar Nielsen i 1905. I århundrer var et ”amfibiøst” transportmønster med veksling mellom sjø- og landetapper vanlig over det meste av landet. Bruken av eidene kan følges tilbake til forhistorisk tid.

Sensommeren 1851 dro et følge på tre mann fra Farsund til øya Hidra ved Flekkefjord. Anledningen var fogdens besøk i embeds medfør på gården Omland, men det er ikke det som interesserer i denne sammenheng. Det er nemlig reiseruten til de tre som har krav på oppmerksomhet. For fogden førte sirlig regnskap over turen – som i luftlinje bare var noe over 1 mil lang – slik at vi vet akkurat hvilken vei de tok. I stedet for å gå rundt den upålitelige Listakysten tok de inn i fjordsystemene innenfor Farsund, helt inn til det smale Listeidet. Der gikk de i land, for så å bli fraktet med hest den drøye kilometeren over eidet. Så gikk de atter i båt det nokså korte stykket til Rasvågen på Hidra, der de gikk på land igjen. Over den korte landstrekningen ved Eide, som i dag er kanalisert, tok de på ny hesteryggen til hjelp. Vel fremme i Hidrasundet gjenstod så bare en kort båtfart til reisens endelige mål.

Det som slår en moderne leser ved denne beskrivelsen, er vekslingen mellom sjø- og landetapper. Men selv om det i dag kan virke fremmed, var et slikt ”amfibiøst” transportmønster med integrerte eid-strekninger helt vanlig over alt i landet til inn i nyere tid. Historikeren Yngvar Nielsen beskrev i sin tid eidene som ”en eiendommelighed ved den norske kyst”. Det var en dagligdags ting, og det er paradoksalt nok en vesentlig grunn til at kildene til denne trafikken av og til er nokså aparte – som fogderegnskapet fra Lista. Et annet eksempel er Oslobiskopen Jens Nilssøns dagbøker fra hans visitasreiser på Østlandet i slutten av 1500-årene. Hans beskrivelser viser at eid-strekningene var en vanlig del av transportmønsteret på det tidspunktet. Et sted skildrer han en reise til Østfold i 1597. Den gikk med båt sørover fra Oslo og inn til bunnen av Bunnefjorden, og derfra over land til Emmerstadbukta i Vestby og videre med båt til Moss, der prosten i Rygge ventet med hester.

De fleste av de eidene som kjennes fra norskekysten, har først og fremst vært av lokal betydning. Men enkelte steder var forholdene slik at også annen trafikk gjerne brukte den indre leden og gikk over eid. Særlig var dette tilfelle dersom man på den måten kunne unngå en spesielt utsatt sjøstrekning – Listeid er nevnt, men man kunne også gå over Mannseidet for å slippe unna Stadhavet, over Tiltereidet for å unngå Hustadvika og over Spangereid for ikke ”at vove sin sjæl om Næsset” (Lindesnes), som det heter et sted. Tiltereidet og Spangereid er også de drageidene som kan følges lengst tilbake gjennom arkeologiske kilder. Tømmer fra trekkveien over Tiltereidet er for eksempel datert til 500- eller 600-årene e.Kr. Ved flere av de viktige eidstrekningene viser både eiendomsforhold, muntlig tradisjon og andre faktorer at øvrighetens kontroll over disse sentrale punktene i leden har dype røtter.

Det hendte at man ikke byttet farkost når man nådde den andre siden av eidet, men i stedet fraktet med seg båten over land, fra fjord til fjord. ”Offuer dette Eid lader mand offuer kiøre baader oc Jagter, naar mand icke kand komme uden om landet for storm,”skriver Peder Claussøn Friis om Listed i 1590-årene. Over Listeid ble båtene satt med kjølen i en eikestokk som var forsynt med en renne på langs, hester ble spent for, og mens mannskapet støttet båten, ble den kjørt over eidet. Det fortelles at to hester kunne dra en sildebåt på 40-50 tønner. Denne sommeren forsøkte noen av oss å trekke et par båter over nettopp Listeid uten annen hjelp enn håndemakt, tau og trestokker – og det viste seg å være overraskende enkelt å få god fart på en førti fots båt over land.

Så sent som i mellomkrigsårene fraktet man jevnlig båter over flere av eidene på Sørvestlandet, dels mindre fiskefartøyer og dels fanteskøyter, slik en informant fortalte fra sin barndom ved Båtavegen på Haraldseid i Ryfylke: ”Ungane sprang med lunnar og la under båten etter kvart. Det var tofter i båten, hunendar og slikt dei la under”. Haraldseidet var for mange en snarvei mellom Ryfylke og Sunnhordland, og det var dessuten et alternativ til den fryktede ferden over Sletta.

I sagaene fortelles det av og til om storstilte transporter av større fartøyer over land i Oslofjordområdet. I 1201 lot kong Sverre dra skipene sine utenom Sarpsfossen opp i Glomma og brente og herjet i Skaun (Rakkestad). Senere forteller sagaene gang på gang om slik trafikk gjennom Østfold og opp i landet. Her fór baglerhøvdingene til Øyeren og Mjøsa i 1205, her dro ribbungene skipene sine i 1222, og her førte Arnbjørn Jonson og Simon Kyr tretten skip i 1226. Ja, året etter dro ribbungføreren herr Knut skipene sine fra Hellisfjorden (Iddefjorden) og opp på Marker og videre nord i Glomma, ”der hvor det aldri hadde vært dradd skip før”. Sagaforfatterne fremstiller – sikkert med rette – disse båttrekkene med store, tunge skip som unntaksforeteelser i krigstid. Men de føyer seg altså fint inn i den tradisjonelle ”amfibiøse” ferdselskulturen.