28 desember 2009
"Samfunnstjeneste" i romjulen
Jeg er en ivrig tilhenger av Wikipedia og andre wiki. Derfor har jeg benyttet romjulen til å gi noen bidrag til den norskspråklige delen av prosjektet. Så dersom noen av leserne vil vite mer om folkloristen og etnologen Lily Weiser-Aall, den eksentriske antikvaren Martin Friedrich Arendt, Constantius Flood, den topografiske forfatteren Jens Edvard Kraft eller den ikke spesielt kjente, men interessante 1700-tallsforfatteren Andreas Eckstorm fra Lyngdal, er det bare å følge lenkene videre.
Har man interesser i den retningen, tør jeg foreslå et besøk hos den norske seksjonen av Marxists Internet Archive, der jeg i foregående anfall av lede blant annet har oversatt en hel del tekster av Rosa Luxemburg til norsk.
Heldigvis er feriedagene snart over!
19 desember 2009
Med ryggen til fjellet
Området fra Skagerrak og opp til fjellet utgjør en del av nordgrensen for den naturlige utbredelsen av eik. Materialet til grunnkurven må derfor søkes på Sørlandskysten, samt i landene omkring Nordsjøen. Derav prosjektnavnet: ”Med ryggen til fjellet”. Agderkurven dekker i dag nesten 750 år bakover i tid. I forbindelse med oppbygningen av kurven har vi undersøkt levende eiketrær fra ni lokaliteter og i drøyt 20 bygninger på Sørlandet, samtidig som det er lokalisert og identifisert eiketømmer med opprinnelse i Agderfylkene i alle landene rundt Nordsjøen.
Dendrokronologi – årringsdatering – tar utgangspunkt i studiet av variasjonen i årringenes tykkelse. Mønsteret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Grunnlaget for metoden er det faktum at trær av samme art vil vokse likt dersom de vokser under de samme betingelsene. Det betyr at alle trær vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Normalt er veksten først og fremst dominert av klimaet i trærnes vekstsesong, og det gjør det mulig å utarbeide kurver som er spesifikke for et geografisk område, og som viser variasjonen i årringstykkelsen. En slik kurve kalles en grunnkurve, og den kan rekke flere tusen år bakover i tid.
En grunnkurve blir bygd opp på grunnlag av omfattende undersøkelser av årringer i levende trær. De er våre tidsankere, som forbinder oss med fortiden. Vekstkurver for hvert enkelt tre kan regnes sammen til én stor, felles kurve, og etter hvert som flere og flere vekstkurver blir regnet med, ender vi opp med en grunnkurve som avspeiler trærnes vekstbetingelser. Årringskurver som stammer fra undersøkelser av gammelt tømmer fra f.eks. bygninger, broer o.l. samt fra arkeologiske utgravninger, blir trukket med i neste stadium og bidrar til å forlenge grunnkurven bakover i tid.
Eik i Norge
Gjennom årene har man utarbeidet et omfattende nettverk av eikekurver, som stort sett dekker eikas naturlige utbredelse i Nord-Europa. Ser man på kartet som viser dekningsområdene for de store grunnkurvene for eik, er det imidlertid påfallede at det tidligere ikke har eksistert en grunnkurve for eik for det sørlige Norge.
De sørnorske kystområdene har eika felles med de andre regionene rundt Skagerak og Kattegat, men ikke med resten av Norge, og disse områdene hører til nordgrensen for eikas naturlige utbredelse i Europa. Rundt 1990 samlet medarbeidere ved Nationalmuseet inn prøver fra mer enn 250 levende eiketrær fra 24 forskjellige lokaliteter på norskekysten. Årringsundersøkelsene viser at de eldste av disse trærne spiret i første halvdel av 1700-årene. På grunnlag av dette materialet er det beregnet to ”grunnkurver”: en ”østnorsk” som dekker perioden fra 1709 til 1988, og en ”vestnorsk”, som dekker perioden fra 1758 til 1989. Åtte av de undersøkte lokalitetene ligger i Agderfylkene, og på grunnlag av dette materialet er det videre beregnet en grunnkurve som dekker perioden fra 1759 til 1988.
De virkelige problemene begynner først når grunnkurverne skal forlenges bakover i tid. Maleriet som viser et hollandsk skip som tar en tømmerlast om bord, er en fin illustrasjon på de vilkår som gjelder for arbeidet med grunnkurve for eik fra Sørlandet. Bildet er malt i slutten av av 1600-årene, nettopp på den tiden da kontakten mellom det sørlige Norge og Holland nådde høydepunktet. Handelen med hollenderne var på det tidspunktet overveldende, men det var også andre land med i handelen: engelskmenn, skotter, tyskere, frisere og, selvfølgelig, dansker. Enkelte fartøyer fra Frankrike og Spania hører også med i bildet. Det var først og fremst tre i form av tilvirkede planker eller bjelker man var ute etter. Frem til slutten av 1600-årene dreide det seg hovedsakelig om produkter av eik og furu. I det 16. og 17. århundre gikk det spesielt hardt ut over den naturlige tilveksten av eik, og omkring 1750 var det ikke noen vesentlig bestand av fullvoksen eik igjen i Sør-Norge. Så tidlig som i 1632 klager en kommisjon over mangelen på egnet skipstømmer mange steder på Agdesiden. De eikeskogene kommisjonen vurderte som brukbare, lå med få unntak langt inne i landet. I kystdistriktene var situasjonen alt på det tidspunktet som i Dyvåg i Nedenes len, der det heter at det kun fantes ”nogle ringe Egeskove, der mestedelen ere forhugne”. Hundre år senere var alt utnyttet – først og fremst eksportert. De enkeltstående eiketrærne som finnes enkelte steder i kystnære strøk, kan være av betydelig elde, men de er som regel alltid hule og av den grunn ikke brukbare for årringsanalyse med det siktemål å bygge opp en grunnkurve.
Eiketømmer fra Agder
Stående eldre hus i Agderfylkene er i de aller fleste tilfeller oppført av furutømmer. Det er bare i noen få bygninger at det er bevart gammelt eikevirke, og vi snakker vanligvis om bygninger som er oppført på 1700- eller 1800-tallet. Prøver nettopp fra disse to århundrene er viktige, ettersom de skal bygge bro mellom årringskurvene fra levende trær og årringskurvene som er utarbeidet for tømmer fra trær som vokste i det 17. århundre, da materialtilgangen var langt bedre.
I stor grad har arbeidet innenfor det pågående samarbeidsprosjektet så langt konsentrert seg om å lokalisere og oppsøke gamle bygninger der det er mulighet for at det er benyttet eiketømmer. Siden det med få unntak som nevnt dreier seg om bygninger fra de seneste 300 år, vil det i mange tilfeller være mulig å innpasse årringsmønstrene med årringsmønstrene fra de levende trærne, og på den måten forlenge kurven bakover i tid. Eiketømmeret i bygninger fra denne perioden bærer preg av at det ikke har vært adgang til virkelig store eiketrær. De fleste trær som det undersøkte tømmeret stammer fra, er 50-100 år gamle – altså ikke gamle nok til å forlenge kurven bakover. Som nevnt var eikeskogen stort sett utryddet omkring 1750. De eiketrærne som spiret i løpet av slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-årene, var dermed 50 til 100 år gamle da de ble felt. Det er tømmer fra trær som spiret rundt år 1600 eller tidligere, og som ble felt midt på1800-tallet, som mangler.
Den tidligere omtalte undersøkelsen av levende trær viste imidlertid også at årringskurvene fra eik som vokser i Norge, Sverige og Danmark oppviser et sterkt felles signal. Det gjør det mulig å innpasse en kurve sammenregnet av mange årringskurver fra Sørlandet med grunnkurvene for eik fra Danmark og Sør-Sverige.
I Vennesla nord for Kristiansand er det påvist store mengder synketømmer, mest furu, men også noe eik. Det er tømmer som er blitt fløtet ned Otra og over Venneslafjorden, og som for eiketømmerets del enten er falt over bord eller gått gjennom isen da de ble stanset ved Bommen, der tømmeret skulle sorteres. Eik har en så stor egenvekt at stammen ikke flyter, men vil synke til bunns øyeblikkelig. Årringskurvene fra Venneslatømmeret kan passes sammen med årringskurver som er basert på tømmer i bygninger fra Agderfylkene. Det er gjennom dette mulig å sette opp en kurve som er 199 år lang, og denne kurven kan forankres i den absolutte kronologien ved hjelp av eikekurvene fra Danmark og Sør-Sverige. Kurven dekker perioden fra 1480 til 1678.
En av bygningene som er datert på denne måten, er Kvellandsloftet i Lyngdal i Vest-Agder, som i sin helhet er bygd av eik. Kvellandsloftet er sagnomsust. I dalen heter det seg at alle døde i pesten, bortsett fra én kvinne og én mann som slo seg ned i en loftsbygning på Kvelland. Tradisjonen om at Kvellandsloftet er oppført i tiden før Svartedauen, er gammel. Allerede Nicolay Nicolaysen hørte det da han var i dalen i 1871. Den dendrokronologiske undersøkelsen viste at bygningen er oppført av tømmer fra trær som er felt 1690-1695. Loftsbygningen er dermed ikke så gammel som lokaltradisjonen hevder, men likevel over 300 år.
Går vi tilbake til tiden før industrialiseringen var det vanlig å bruke det felte treet i saftfrisk tilstand, da det fremdeles er mulig å bearbeide det med håndverktøy – økser, kiler osv. Det har ikke vært tale om nevneverdig lagringstid, bare den tiden det tar å frakte treet fra fellingsstedet til stedet der det skal brukes. Vi kan med andre ord gå ut fra at fellingstidspunktet også angir byggetidspunktet for loftet.
Kvellandloftet er altså helt bygd av eik. Det er uvanlig, ettersom de fleste gamle hus med tømmerkjerne er bygd av furu. Men i de vestlige delene av Vest-Agder viser det seg at skikken med å bruke eik som gjennomgående bygningstømmer har hatt en betydelig utbredelse – ikke minst i Lyngdalen har vi i forbindelse med det pågående prosjektet konstatert at det finnes mange mindre bygninger (kvernhus, løer osv.) av eik. Denne utstrakte bruken av eik har trolig hatt større geografisk utbredelse tidligere. I en kilde fra 1632 fortelles det fra Bakke sogn i nåværende Flekkefjord kommune at ”Bönderne bygge deres Huse af Eg og planter deres Kaalgaarde omkring med Egetömmer”. I Agderfylkene som helhet har det vanligste likevel vært at bare syllstokken var laget av eik. Det gjelder for eksempel et fjøs fra Eiken i Hægebostad kommune, som også er blitt undersøkt. Bygningen er i dag en del av Vest-Agdermuseet i Kristiansand. Her viste undersøkelsen at syllstokkene stammer fra trær som er felt i 1874.
I forbindelse med restaureringsarbeider i Eide kirke i Grimstad ble det i 1960-årene funnet noen gulvbjelker som bar tydelig spor etter å ha inngått i en eldre bygningskonstruksjon. Bjelkene, som i dag oppbevares ved Aust-Agder kulturhistoriske senter, er syllstokker av eik, og det har vært antatt at de skriver seg fra en stavkirke fra middelalderen. Den dendrokronologiske undersøkelse viste imidlertid at disse materialene kommer fra trær som ble felt i 1589, og de stammer sannsynligvis fra en bygning eller bygningsdel som ble oppført eller ombygd i slutten av det 16. århundre. Overraskende, kan hende, men det er ikke det eneste eksempel vi er støtt på. Under gulvet i Austad kirke i Lyngdal er det også påvist fire gjenbrukte bjelker av eik som karakteriseres som deler fra en middelaldersk stavkirke. Undersøkelsene viser at én av stokkene ganske riktig kommer fra et tre som er felt i det 12. århundre, men de tre andre kommer fra trær som er felt omkring 1625.
Eksportert eiketømmer
Eik har i århundrer spilt en avgjørende rolle for kultur og næringsliv på Sørlandet. Selv om tradisjonen med å bruke eiketømmer i laftebygninger er gått tapt, så har tradisjonen med å bruke eik til skipsbygging stått sterkt helt opp til vår tid. Eksporten av eik fra landsdelen – til skips- eller husbygging – har lange tradisjoner. I havner over store deler av verden ligger vrak bygd av norsk eiketømmer, på samme måte som bygninger og havnekonstruksjoner flere steder i Nord-Europa er bygd av eik fra Norge.
Takket være et utstrakt samarbeid mellom de dendrokronologiske laboratoriene i landene rundt Nordsjøen er det mulig å lokalisere tømmer som formodentlig stammer fra Sør-Norge.
I forbindelse med arkeologiske undersøkelser i danske byer som København og Århus er det fremkommet mengder av eiketømmer som trolig stammer fra Norge. Følger vi kysten videre sørover, er det funnet norsk tømmer i Niedersachsen og i Holland, alt sammen fra perioden 1550-1625. Dessuten har vi lokalisert norsk tømmer i Skottland, blant annet i Edinburgh Castle, det hele fra 1500-tallet. Og endelig er det også lokalisert norsk eiketømmer i London. Det skriver seg fra trær som ble felt i siste halvdel av 1600-årene.
Sørlandskurven
I løpet av tre år er det lykkes å sammenstille en grunnkurve for Sørlandet, som omfatter i underkant av 200 årringskurver. Alle årringskurvene stammer fra eikeprøver som er innsamlet i Agderfylkene. Treprøver som er uttatt av skipsvrak funnet i Norge, er utelatt, også selv om undersøkelsene gjør det sannsynlig at skipstømmeret kommer fra trær som har vokst på Sørlandet. Grunnkurven dekker perioden 1264 til 2005. Parallelt med dette er det også utarbeidet en referensekurve for eik som er funnet i Nordsjø-landene, og der årringsundersøkelsene sannsynliggjør at tømmeret kommer fra trær som har vokst på Sørlandet. Denne kurven, som dekker perioden 1305-1838, representerer altså det tømmeret som ble eksportert til andre land. Foreløpig er det lokalisert flere enn 100 tømmerstykker, hvorav over halvparten er funnet i Danmark. En dendrokronologisk grunnkurve er ikke et statisk fenomen. Den er hele tiden under revisjon og utbygging etter hvert som mer materiale blir tilgjengelig. Derfor vil Sørlandskurven også endre seg hele tiden og forhåpentlig bli forlenget bakover i tid.
14 desember 2009
Tribune Tower
Robert McCormick (1880-1955), bedre kjent som Colonel McCormick, var krigskorrespondent for Tribune og besøkte så vel Østfronten som Vestfronten. I likhet med mange andre amerikanere som besøkte krigsskueplassene i Europa, samlet han også suvenirer, i hans tilfelle stein. Og ikke hvilke stein som helst, men deler av mer eller mindre berømte monumenter som hadde havnet i skuddlinjen. Med seg hjem til Chicago hadde han derfor med seg biter av rådhuset i Arras og katedralen i Ypres, som begge var blitt sønderskutt etter å ha ligget ved frontlinjen gjennom hele krigen.
Etter krigen var det mange amerikanere som valfartet til Europa for å besøke steder de kjente fra avisreportasjer og filmaviser og hente suvenirer før slagfeltene ble ryddet. Det var symptomatisk når Sunset i 1919 under overskriften ”All Aboard for Belgium!” reklamerte med at magasinets ”fredskorresponent” ”Hunts for Choice Ruins to Guide the Tourist Vanguard”. Colonel McCormick tok det enda et steg videre.
Han var nemlig ingen ordinær krigsreporter, McCormick. Han var barnebarn av mannen som i sin tid hadde grunnlagt Tribune, og siden 1910 hadde han selv både vært eier og redaktør av avisen. Colonel McCormick var en fremragende avismann, og kunne notere seg for en eventyrlig opplagsøkning nærmest fra år til år i den lange epoken han stod ved roret. Dessuten var han reaksjonær på et vis som her hjemme best kan sammenlignes med Macody Lunds. Intelligent, snobbete, eller snarere opphøyd, eksentrisk og fryktet – en av hans motstandere kalte ham med utilslørt ironi for ”én av 1400-tallets skarpeste hjerner”, mens sosialisten Art Preis slo fast at avisbaronen McCormick var en ”fascistisk orientert mangemillionær”.
Om det var den geniale aviseieren eller den erkekonservative politikeren som fikk idéen om Tribune Tower, er ikke godt å si. Det er iallfall her steinene fra Arras, Ypres og Trondheim igjen dukker opp i historien.
I 1922 fikk nemlig McCormick den gode idéen at han skulle utlyse en verdensomspennende arkitektkonkurranse om Tribunes nye avishus i Chicago. Avisen fylte 75 år, og obersten ville nå selge massene ”class appeal, not just newspapers”. Førstepremien var fantastiske 50.000 dollars, men så skulle vinneren da også levere tegninger til det som skulle bli ”the most beautiful and eye-catching building in the world”. Gitt forutsetningene, måtte det bli en skyskraper. Gjetord om konkurransen nådde arkitekter over hele verden, og premiebeløpet og McCormicks byggeprosjekt ble i seg selv en verdensnyhet, slik det nok også var tenkt.
Konkurransen utgjorde et vendepunkt for moderne amerikansk arkitektur. Det kom inn over 260 ulike forslag, og selv om Hood og Howells vinnerutkast viste en klassisk nygotisk bygning slik skyskrapere flest ble tegnet i 1922, var det andre av forslagene, og i særdeleshet sølvmedaljøren Eliel Saarinens, som kom til å legge premissene for senere skyskraperarkitektur i USA. Et imponerende knippe av modernistiske prominenser sendte inn sine forslag: Gropius, Loos, danske Lonberg-Holm, Hilberseimer, Taut og så videre.
Vinnerforslaget hentet inspirasjon fra den gotiske katedralen i Rouen, og den over 140 meter høye bygningen som stod ferdig i 1925, er like spekket med symbolikk og mening som en middelalderkatedral. Det gjelder ikke minst de nevnte steinene, for Tribune Tower står bokstavelig talt på fragmenter av verdens monumentale kulturarv. Rundt regnet 130 steiner hentet fra kjente kulturminner over store deler av verden, ble nemlig murt inn i ytterveggene i avisbygningens nederste etasjer, der de fremdeles kan betraktes.
Umiddelbart etter hjemkomsten fra Europa, der han jo selv hadde plukket med seg deler av raserte monumenter, hadde McCormick oppfordret alle avisens utenrikskorrespondenter til å skaffe flere steiner: ”If you can get stones about six inches square from such buildings as the Law Court of Dublin, the Parthenon at Athens, St. Sophia Cathedral, or any other famous cathedral or palace or ruins – possibly a piece of one of the pyramids – send them in.” Det hele skulle foregå legalt, men det var neppe alltid tilfelle. Da avisens utsending en gang kom til Rouen, stod følgende overskrift å lese på forsiden i en lokal avis: ”Chicago Tribune-reporter ankommer Rouen for å stjele en stein fra vår kjære katedral”.
Norden er foruten fragmentet fra domkirken i Trondheim, representert med en ”Viking stone” (egentlig en ”gravklot”)fra Mälardalen og et bygningsstein fra Kronborg slott. Disse er i godt selskap, her er Taj Mahal, Hagia Sofia, Parthenon, Notre Dame og mange, mange andre verdenskjente monumenter, blandet med americana som Mark Twains ”Injun Joe Cave”, Lewis and Clarks Fort Clatsop og en murstein fra huset der obersten ble født. I senere tid er blant annet en bit av Berlinmuren og et stykke av World Trade Center blitt føyd til.
Steinene er, som denne moderne katedralen i sin helhet, et håndfast uttrykk for McCormicks uttrykte ønske om å plassere Amerika som verdenssivilisasjonens høydepunkt, og Chicago som verdens beste by. Noe enkeltstående fenomen i den amerikanske samtiden var heller ikke denne måten å bruke historien på: Hall of Nations i Paramount-bygningen i New York, åpnet i 1926, representerer mye av det samme, og det gjør likeledes Chicago Theleological Seminary, hvis kapell nettopp på denne tiden ble utstyrt med bl. a. steiner fra Wartburg slott, Korint,Universitetet i Oxford og – Kong Salomons miner!
07 desember 2009
Karmøy og Oseberg
Av Niels Bonde & F.-A. Stylegar
Bakteppet for de nye undersøkelsene og resultatene er de dendrokronologiske analysene som ble utført på skipsgravene fra Tune i Østfold og Gokstad og Oseberg i Vestfold i begynnelsen av 1990-årene. Derfor vil vi innledningsvis gi en skisse av metode og resultater fra disse analysene, samt trekke frem et sentralt spørsmål som forble ubesvart.
Den gang ble arbeidet utført som et samarbeid mellom daværende Universitetets Oldsaksamling og Nationalmuseet. Undersøkelsene skulle omfatte to faser. Først ville vi undersøke treprøver fra gravkamrene. Falt dette gunstig ut, ville vi ta prøver av selve skipene. Alle de tre skipene bygd av eik, og eik inngikk også i de tre gravkamrene. Undersøkelsene ble delt i to faser fordi det på det daværende tidspunkt ikke fantes en grunnkurve for eik som har vokst i Sør-Norge. En grunnkurve er normalt en absolutt nødvendighet i forbindelse med en dendrokronologisk dateringsundersøkelse. Den dendrokronologiske innsatsen i Norge hadde helt og holdent konsentrert seg om furu, og det forelå og foreligger en lang rekke furukronologier som brukes til dateringsundersøkelser.
Å dele prosjektet i to faser viste seg særdeles givende. Ikke bare ble alle begravelsene datert, men skipenes byggetidspunkt ble også bestemt temmelig presist. I et enkelt tilfelle med meget stor presisjon: Ved en kombinasjon av de dendrokronologiske resultatene fra Oseberg og de tilgjengelige arkeobotaniske undersøkelsene av torven som gravhaugen besto av, kunne vi bestemme at begravelsen i Oseberg fant sted i august – september 834.
Årringsdateringer av vikingskipene fra Oslofjordområdet
Nordgrensen for den naturlige utbredelsen av eik i Europa er de kystnære områdene fra Lista i sør til distriktene omkring Oslofjorden i øst, samt områdene langs Atlanterhavskysten fra Jæren i sør og nord til kysten mellom Bergen og Trondheim. Medarbeidere ved det dendrokronologiske laboratoriet på Nationalmuseet i København begynte i slutten av 1980-årene å samle inn prøver fra levende eiketrær i Norge. De første resultatene viste at årringskurvene fra trær som vokser i det sørlige Skandinavia, oppviser et sterkt felles signal. Dette gjorde det mulig å innpasse en sammensatt kurve fra trær i Sør-Norge med de eksisterende grunnkurvene for eik fra Danmark og Sør-Sverige. Undersøkelserne viste dessuten at det innsamlede materialet, som dekker hele området for eikens naturlige utbredelse i Norge, kan deles i to grupper: En østlig, som i hovedsak dekker områdene øst for Lista, og en vestlig som dekker områdene fra Lista og nordover. I Danmark foreligger det grunnkurver fra 352 f. Kr. til i dag, foruten for periodene 6132-4455 f. Kr., 3164-2549 f. Kr. og 2320-400 f. Kr.
Når det gjaldt Tune, Gokstad og Oseberg innebar dette at dersom vi kunne fremstille en vel underbygd kronologi på grunnlag av prøver fra eiketømmeret i de tre skipene som vi antok stammet fra Oslofjordområdet, ville det være mulig å datere denne kurven ved hjelp av de store grunnkurvene fra nabolandene. Derfor besluttet vi å ta ut prøver fra tømmeret i de tre gravkamrene også. Derved ville to viktige forutsetninger være oppfylt: For det første tydet alt på at tømmeret i gravkamrene er fremstilt av eiketrær som er felt til dette formålet, slik at vi dermed kunne bestemme tidspunktet for begravelsene i de tre gravhaugene. For det annet forventet vi at trærne som ble brukt til gravkamrene, er hentet lokalt. De har vokst i Østfold for Tunefunnets vedkommende og i Vestfold for Gokstad- og Osebergfunnenes del. Ingenting tyder på at tømmeret er hentet langveis fra.
Den beregnede kurven for de tre gravkamrene – vi kaller den ”Oslofjord” – dekker perioden 537 til 891 e. Kr. Den er datert ved hjelp av eikegrunnkurvene fra Danmark og Sverige, og denne kurven benyttet vi, sammen med grunnkurvene fra Danmark og Sverige, til å datere gravskipene også. Årringskurvene for skipet fra Tune og skipet fra Gokstad passer så godt sammen med Oslofjordkurven at vi konkluderte med at de to skipene er bygd av tømme fra trær som har vokst i samme område som dem som ble benyttet til de tre forskjellige gravkamrene. Det vil si at dendroproveniensen kan bestemmes til distriktene omkring Oslofjorden.
Årringskurvene fra Osebergskipet skilte seg imidlertid ut. De passet ganske visst inn på de sørskandinaviske grunnkurvene, slik som kurvene fra de to andre skipene og fra samtlige gravkamre, men det var ikke mulig å bestemme tømmerets voksested. Vi trakk en negativ konklusjon om at skipet fra Oseberghaugen sannsynligvis ikke er bygd av tømmer fra trær som har vokst i Vestfold eller Østfold. Flere forslag har senere vært fremmet, f. eks. at skipet skulle være bygd i Danmark, ettersom årringskurvene fra skipet passet best med den danske grunnkurven for eik. Denne slutningen er imidlertid basert på et statistisk resultat som langt fra er signifikant. Man stod igjen med spørsmålet: Hvor ble Osebergskipet bygd?
Skipsgravene fra Karmøy
På bakgrunn av de fremragende resultatene fra undersøkelsene av skipene i Vikingskipshuset på Bygdøy er det også utført dendrokronologiske undersøkelser av to skipsgraver fra Karmøy, Storhaug og Grønhaug. Storhaug ble utgravd i 1887, men ”oppdagelsen av denne ”vestnorske sjøkonges grav” vakte ingen særlig oppmerksomhet, til tross for at Storhaug trolig hadde vært fullt på høyde med gravene fra Gokstad og Tune”. Også Grønhaugfunnet fra 1902 kom lenge til å stå i skyggen av funnet fra Oseberghaugen, men fra og med 1960-årene begynte man igjen å forske på Karmøyfunnene.
Storhaug og Grønhaug ligger halvannen kilometers vei fra hverandre på Nord-Karmøy i Rogaland, og nær der Karmsundet er på det smaleste. Storhaug ligger på gården Gunnarshaug, Grønhaug på gården Bø. Grønhaug ligger i synsavstand fra Avaldsnes, rett over Bøvågen. Avaldsnes og nærområdet utgjør et av Norges mest fortettede fornminnemiljøer. Herfra stammer en rekke kjente og viktige funn; fra de rike bronsealderfunnene fra storhaugene på Reheia (Blodheia), via romertidsfunnene fra Flagghaugen ved Avaldsnes kirke til skipsgravene fra Storhaug og Grønhaug. Med i bildet av jernaldermiljøet i området hører også ”søsterhaugene” til henholdsvis Flagghaugen og Storhaug, nemlig Kjellerhaugen og Salhushaugen. Førstnevnte er nokså ødelagt, og det kjennes ikke funn fra den, men den har kunnet måle seg med Flagghaugen (noe over 40 m i diameter og 5 m høy) i størrelse. Den 43 m vide og 4 m høye Salhushaugen ble undersøkt av H. Shetelig og A. W. Brøgger i 1906-1908, uten at noen egentlig grav kunne påvises i den. Nevnes bør også den merkelige steinsettingen fra yngre romertid, kalt ”De fem dårlige jomfruer”, på Noreim rett over Karmsundet. Ikke uten grunn har funnene og de monumentale fornminnene på denne delen av Karmøy blitt satt i sammenheng med en tidlig, regional kongemakt.
Storhaug
ligger på gården Gunnarshaug, omtrent 160 m fra sjøen, og har hatt en særdeles fremtredende beliggenhet på kanten av en terrasse ved Salhusstraumen, den smaleste delen av Karmsundet. I dag er det bare rester igjen av den, men i sin tid ble den regnet som Karmøys største gravhaug. Haugen var 40 m i diameter og 5-6 m høy da Anders Lorange gjennomførte utgravningen i 1886. Gravevirksomheten i Storhaug begynte imidlertid lenge før Lorange kom til Karmøy. Eieren av Gunnarshaug hentet jord fra haugen til jordforbedring allerede omkring 1830, og det var på den måten blitt gjort store inngrep i gravhaugen. Sannsynligvis var så mye som halvparten fjernet før Loranges utgravning. Han kom til Gunnarshaug først etter at lokale krefter, inspirert av Gokstadfunnet i 1882, hadde gått i gang med regulære utgravninger av haugen. En del av gjenstandsfunnene ble gjort før Lorange grep inn, noen av dem også før den regulære utgravningen begynte i regi av lærer Døsseland.
Bare noen av funnene som bondens arbeid resulterte i, er bevart. Det gjelder et pilkogger med plass til 24 piler, falen av et spyd og fire glassperler. Blant de gjenstandene som ble funnet i løpet av utgravningen, men før Lorange kom til stedet, er den kjente gullarmringen. Funnkonteksten er noe usikker for flere av disse gjenstandene. Gullarmringen ble for eksempel plukket opp av gårdeierens kone i utgravde masser. Man kan heller ikke helt utelukke at armringen og enkelte andre gjenstander tilhører en eldre begravelse på stedet, og det kan være grunn til å minne om at ”søsterhaugen”, Salhushaugen, viste seg å være bygd over en eldre haug.
Det Lorange observerte, var en haug bygd av leirholdig jord med mellomliggende lag av myrtorv og trekull. Nærmest bunnen fant han et lag av lyngtorv lagt slik at oversiden av torven vendte ned. På haugbunnen støtte han på restene av et skip bygd av eik. Skipet var satt ned i en liten dalsenkning som lå skjult under haugen, og det var støttet opp av steinheller. Rester av en mindre båt av eik, en landgangsplanke av furu og andre deler av skipsutstyret ble funnet på marken nærmest skipet. Over skipet hadde det vært bygd et teltlignende gravkammer av furu, tekket med never. Langsidene i kammeret hvilte på to tørre murer av stein som var lagt opp utenfor skipssidene, og det fantes også tvers over skipet en steinmur som tjente som underlag for kammerets søndre gavlvegg. Trolig var det en tilsvarende mur under den nordre gavlen, men den kunne ikke påvises fordi denne delen av haugen var kraftig forstyrret alt ved tidspunktet for Loranges undersøkelse. Over den søndre tverrmuren, inne i gravkammeret, lå to sverd, to spyd, to tenger og to piler, samt deler av forrustede jerngjenstander, fem bryner, to kvernsteiner, en liten treeske med en bronsering og et avtrykk av en fuglefjær, ildstål og ildflint m.v. Ved foten av muren sto en gryte av jern. Litt lenger inn i kammeret fant man to sett spillebrikker, det ene av glass, det andre av rav, og en voksskive med et innrisset kors.
Gravskipet i Storhaug var av betydelig størrelse. Lorange opplyser i sin dagbok at kjøllengden var nærmere 22 m, og Shetelig omtaler Storhaugskipet som ”vistnok det længste av de fartøier fra vikingetiden som hittil kjendes”. I ettertid er fartøyet tolket som et roskip, ettersom det ikke ble funnet spor av mast eller mastefisk.
De skipsteknologiske sidene ved gravskipene fra Karmøy diskuteres foruten av Arne Emil Christensen, også av Shetelig. Hva den mindre båten i Storhaug angår, skriver Lorange følgende i dagboken sin:
”Under og over Babords Baug ligger forrævne rester af en overmaade letbygget Skibsbaad. Disse rester er udm. bevarede (men meget ufulstændige). Bordene er kun lidt over 1/3 Tom. tykke og med fine Klinksøm og har ved Klamper været forbundne med Spanterne. Rælingen er kraftig og hugget i et med øverste Bord. Baaden har ligesom Skibet været af Eg”.
Det er bare et begrenset utvalg av gjenstandene fra Storhaug som kan bidra til å datere funnet nærmere innenfor yngre jernalder. Det tveeggede sverdet er nærmest av Petersens Særtype 1, som tilsier en datering til tidlig vikingtid (750/775-825/830). Det eneggede sverdet uten hjalter er trolig av 700-tallstype. Funnet ble uten videre regnet som tilhørende vikingtiden helt til Bjørn Myhre løftet det frem fra glemselen i 1960-årene. Han argumenterte for at funnet heller skulle dateres til slutten av merovingertid, blant annet med utgangspunkt i at skipet så ut til å være et rent roskip. Det er senere utført tre C14-dateringer på materiale fra Storhauggraven. Never, trolig fra gravkammeret, har gitt en datering som med 95 prosent sannsynlighet ligger innenfor tidsrommet 661-803. En skipsdel av eik er med samme statistiske usikkerhet datert innenfor tidsrommet 433-779, mens en gjenstand av bjørk har gitt datering 568-769. På dette grunnlaget mener Opedal at ”Storhaug er eldre enn vikingtiden, mye trolig fra tidsrommet 680-800, med størst sannsynlighet for tidsrommet 680-730/750”.
Grønhaug
ligger i utkanten av det store gravfeltet på Reheia eller Blodheia, hvis mektige hauger ellers har gitt datering til bronsealder og eldre jernalder. Grønhaug er fremdeles bevart og ligger ca. 500 m NØ for den vestligste av de gjenværende haugene på Reheia. Ved utgravningstidspunktet var haugen 30 m i diameter og 4 m høy. B. E. Bendixen, som karterte gravfeltet på Reheia i 1876, noterte to andre, mindre hauger like ved Grønhaug. Bendixen oppfattet tydeligvis Grønhaug som naturlig tilhørende storhaugene på Reheia, og han har den med (som nr. 1) på sitt kart over feltet på Reheia. Han merket seg dessuten at Grønhaug hadde den samme profilen som de andre haugene på heia, ”først en lav Rand og saa en temmelig brat Hævning”, og dessuten tydelig fotkjede.
Grønhaug skulle imidlertid vise seg å romme en begravelse som var vesentlig yngre enn de øvrige på feltet. Haugen ble undersøkt av Shetelig i 1902. Som Storhaug og Salhushaugen var den bygd av myrjord og torv, men i Grønhaug fantes dessuten også en kjernerøys av rullestein. I kjernerøysa støtte Shetelig på en bred kløft orientert NNØ-SSV, hvis sider og bunn delvis var utforet med sand og enkelte småstein. Det 15 m lange gravskipet av eik var satt opp i denne kløften. Midtpartiet av skipet var fylt med mengder av never og flis, og tykke lag ble påtruffet ut fra vestsiden av fartøyet og helt over toppen av kjernerøysa – spor etter et haugbrott i eldre tid. Iblandet disse lagene fantes betydelige rester av tekstiler, dun og fjær, deler av en voksen, kraftig mann, fragmenter av to laggede trekar, en dreid skål av tre, et skår av et glassbeger, noen stykker av voks m.v. Det er grunn til å tro at graven opprinnelig har inneholdt flere gjenstander, men at disse er blitt fjernet i forbindelse med haugbrottet. Shetelig mener at det har vært reist et gravkammer i skipet, men det fantes ikke andre spor etter dette enn neveren som trolig har utgjort taket over kammeret. Gjenstandsfunnene fra Grønhaug blir grundig drøftet av Opedal.
Gravningsdokumentasjonen viser at skipet i Grønhaug var ca. 15 m langt og ca. 2,8 m bredt. Christensen tolker fartøyet som et roskip, ”en stormanns personlige reisefartøy, et velbygget lite skip som skilte seg ut med malte dekorasjoner på øvre bord”.
Som tilfellet var med Storhaug, antok man tidligere at Grønhaugskipet og begravelsen tilhørte vikingtiden. Myhre foreslo imidlertid at også Grønhaugskipet hørte hjemme i merovingertiden, i 700-årene. Det er lite eller intet gjenstandsmateriale fra graven som kan bistå i dateringsspørsmålet. Om skåret av et glassbeger skriver Shetelig at begeret ”maa ha været av form omtrent som et par engelske der er avbildet av Akerman”. De avbildede begrene hos Akerman er av Hardens type VII (pouch-bottles), en temmelig liten gruppe kentiske glass fra 600-årene. Men det kan ikke betraktes som sikkert at skåret er fra et slikt beger, selv om det kan være grunn til å feste lit til Sheteligs teft og gjenstandskunnskap.
Arnfrid Opedals analyser i forbindelse med nypubliseringen av Karmøygravene, syntes imidlertid å støtte den tradisjonelle dateringen av Grønhaug til vikingtid. Christensen åpnet ut fra skipsteknologiske og -typologiske vurderinger for at Grønhaugskipet kunne være fra 900-årene, kan hende så sent som fra omkring 950. Opedal tolket to C14-dateringer som ble utført på never fra graven, i samme retning. Den ene av dem gav med 95 prosent sannsynlighet en datering innenfor tidsrommet 774-1013, den andre viste seg med samme statistiske usikkerhet å ligge innenfor tidsrommet 683-1013. Basert på de to to dateringene og Christensens forsøksvise, men forbeholdne datering av skipet til første halvdel av 900-årene, mener Opedal at ”en datering til første halvdel av 900-tallet, gjerne midten, er en rimelig antakelse”.
Dendrokronologiske undersøkelser av Karmøyskipene
Alle funnene er oppbevart i Bergen Museum, og det ble tatt ut dendrokronologiske måleprøver – alle av eik – fra alt egnet materiale fra begge funn. I alt er det tatt ut 24 prøver fra Storhaugfunnet: 12 prøver fra skipet (samtlige fra bordganger) , 7 prøver fra den mindre båten (hovedsakelig fra bordganger), 1 prøve fra et trestykke som trolig er del av en kjøl og 5 prøver fra emner hvis funksjon ikke kan bestemmes nøyere. Fra Grønhaugskipet ble det tatt ut 7 prøver.
Fire av prøvene fra Storhaug har bevart geitved – to fra selve skipet, og to fra ”løse” gjenstander. Én av de sistnevnte har dessuten én ”Waldkante” bevart, dvs. treets sist dannede årring. Tilstedeværelsen av geitved gjør det mulig å angi fellingstidspunktet for de trærne som trestykkene stammer fra, innenfor en snever tidsramme. For prøven med ”Waldkante” er det til og med mulig å slå fast på hvilken tid av året treet ble felt. Også én av prøvene fra Grønhaug har en rest av geitved bevart.
Den dendrokronologiske undersøkelsen ble gjennomført selv om det ikke finnes en grunnkurve for eik fra Vestlandet. Det var jo en mulighet for at årringskurvene kunne dateres ved hjelp av kurven for Oslofjordområdet og/eller ved hjelp av de danske og svenske grunnkurvene. Samtlige årringskurver for tømmeret fra Storhaug og Grønhaug er sammenlignet med Oslofjordkurven, lokalitetskurven for Kaupang samt alle referensekurver for eik fra Sørskandinavia, det vil si grunnkurver, regionale kurver og lokalitetskurver o. l., men vi fikk ikke et brukbart resultat. Det var jo i for seg selv ikke overraskende. Undersøkelsene av Osebergskipet hadde også vist at årringskurvene for tømmeret som var brukt i skipet ikke passet inn med Oslofjordkurven eller med Kaupangkurven. Tanken oppstod: Hva skjer hvis vi sammenligner årringskurvene fra Storhaug og Grønhaug med årringskurvene fra Osebergskipet? Kunne de tre gravskipene være bygd av tømmer som hadde vokst under samme betingelser, og kunne årringskurvene derfor passes sammen? Det ville i så fall også bety at skipene måtte være bygd i én og samme region eller landsdel, de ville ha samme dendroproveniens.
Det viste seg at årringskurvene fra Storhaug og Grønhaug passer fint – kryssdaterer - med kurven for Osebergskipet. 18 av prøvene fra Storhaug er datert: 9 fra skipet, 6 fra båten og tre fra løstliggende emner, hvorav én trolig kan funksjonsbestemmes. Én av prøvene fra skipet har en liten rest av geitveden bevart. Dette gjør det mulig å angi fellingstidpunktet for treet som prøven stammer fra, innenfor en snever tidsramme. Går vi tilbake til tiden før industrialiseringen og etter overgangen fra våt til tørr treteknologi i eldre jernalder var det vanlig å bruke det felte treet i saftfrisk tilstand, dvs. i en tilstand der det er mulig å bearbeide med håndverktøy – økser, kiler o.l. Det har ikke vært tale om nevneverdig ”lagringstid”, bare den tiden det tok å transportere treet fra fellingsstedet til byggestedet. Vi kan gå ut fra at fellingstidspunktet også angir byggetidspunktet for fartøyet. Fellingstidspunktet kan man beregne ved å legge til det tapte antallet årringer i den bortråtnede eller borthogde geitveden mellom barken og den ytterste bevarte årringen. Man benytter en statistikk som er utarbeidet på grunnlag av empiriske undersøkelser. Det foreligger oversikter over antallet årringer i geitveden hos eiketrær fra flere områder i Europa. Ved vår undersøkelse er det brukt en norsk ”statistikk” utarbeidet av Christensen og Havemann. Den viser at eik som har vokst i Sør- og Vest-Norge og som har nådd en alder på 100-200 år, kan forventes å ha ca. 18 (fra 8 til 37) årringer i geitveden.
Dateringen av Storhaug
Korrigerer man på denne måten for de manglende årringer i prøven med geitved fra skipet i Storhaug, kan vi beregne at treet som prøven stammer fra, er felt i tidsrommet 758 -787, trolig omkring 770, og dette angir også byggetidspunktet for skipet.
Ingen av de seks daterte prøvene fra den mindre båten i Storhaug har geitved eller rester av geitved bevart. Det er derfor bare mulig å angi fellingstidspunktet for trærne som ble brukt til å bygge båten som en terminus post quem-datering, det vil si etter 733. Båten er således bygd etter 733.
Når det gjelder de to fartøyene i Storhaug, er det byggetidspunktet vi kan bestemme. Med hensyn til tidspunktet for haugleggingen, samler interessen seg om de fem prøvene som er funnet løstliggende i haugen, og som med ett sannsynlig unntak ikke kan funksjonsbestemmes. Disse stykkene er sannsynligvis tildannet i forbindelse med begravelsen. Tre prøver er datert, herav de to med bevart geitved (den ene også med ”Waldkante”). Prøve N0573079 er tatt ut fra et tilfeldig tildannet trestykke som utgjør en del av det ytterste skallet på en eikestamme. Prøven har geitved bevart, hvorav en del er sammenpresset. Den ytterste bevarte årringen i prøven er dannet i 774. Korrigerer man for de manglende årringene i prøven kan det beregnes at treet er felt innenfor tidsrommet 774-798, trolig omkring 778.
Prøve N0573129 er uttatt fra et brett med hakk, tre på hver langside, ca. 145 cm langt, 11 cm bredt og 2,3 cm tykt. Funksjonen er usikker, men stykket minner om brettene fra bårene i Oseberghaugen og Farmannshaugen. Brettet er radialt utkløvd av en stamme og har komplett geitvedsone med ”Waldkante” bevart, bare barken mangler. Den siste årringen er ikke ferdigdannet, og det betyr at treet er felt tidlig i vekstsesongen, trolig i mai – juni. Årringen er dannet i 779. Brettet virker utrolig ”friskt”. Det er ingen spor etter slitasje, og ingenting tyder på at det er gått lang tid fra brettet ble tilvirket og til det havnet i haugen. Gravleggingen kan dermed settes til mai – juni 779.
Dateringen av Grønhaug
”Det som er bevart av båten, er små og sørgelige rester,” skriver Arne Emil Christensen om fartøyet i Grønhaug. Det er riktig at det ikke er mye å komme etter. De syv prøver som er tatt ut, er ikke gode. Likevel har det lykkes oss å datere fem av dem, og da først og fremst fordi årringskurvene fra prøvene passer sammen med kurvene fra Storhaug. Én prøve (N0580072) har en rest av geitved bevart med 11 intakte årringer. Den ytterste bevarte årringen er dannet i 775. Dersom man korrigerer for de manglende årringene, kan det beregnes at treet som prøven stammer fra, er felt i tidsrommet 775-801, trolig omkring 780, som dermed også daterer byggetidspunktet for Grønhaugskipet.
Den dendrokronologiske undersøkelsen viser at Storhaug trolig er oppført sommeren 779, og at gravskipet, bygd omkring 770, var knapt 10 år gammelt da det ble plassert i haugen sammen med en jevngammel skipsbåt. For Grønhaugs del kan vi bare antyde selve gravleggingstidspunktet. Gravskipet er altså bygd omkring 780. Ser vi på Storhaug og andre gravskip fra vikingtid, viser det seg at det i samtlige tilfeller (Storhaug, Oseberg, Gokstad og Tune) er benyttet 10-15 år gamle fartøyer, og ikke ikke gamle, utrangerte skip; trolig var gravskipene fullt funksjonsdyktige fartøyer. På denne bakgrunnen er det rimelig å daterte selve gravanlegget i Grønhaug til 790-795.
Karmøy - Vestfold
Dendrokronologien har revolusjonert arkeologiens muligheter til å operere med absolutte dateringer. Metoden arbeider i spesielt gunstige tilfeller med en utrolig nøyaktighet, idet et monument kan dateres med en presisjon som ligger innenfor et halvt år eller mindre – slik tilfellet er med Oseberggraven og graven i Storhaug. De kan dateres til henholdsvis august – september 834 og mai – juni 779. En annen fordel ved denne dateringsmetoden er at den er forankret i en biologisk sammenheng. Det betyr at den er helt uavhengig av andre dateringsmetoder, både relative og absolutte, det være seg historiske, arkeologiske eller naturvitenskapelige. Den er derfor et viktig supplement eller korrektiv til de tradisjonelle dateringsmetodene som benyttes innenfor arkeologien, f. eks. stratigrafi eller sammenlignende typologi. For vikingtidsforskningen har dendrokronologien muliggjort en tilnærming mellom historiske og arkeologiske kilder som de tradisjonelle dateringsmetodene, inkludert C14, ikke tillater.
Dateringene av vikingskipene fra Oslofjordområdet på begynnelsen av 1990-tallet er fremragende eksempler. Men det er først og fremst i Danmark at dendrokronologien har fått avgjørende betydning når sentrale minnesmerker fra vikingtiden skal settes inn i en historisk kontekst. I 1979 ble den dendrokronologiske dateringen av Trelleborg på Sjælland offentliggjort. Trelleborg tilhører den kjente gruppen av ringborger som også omfatter anlegg som Fyrkat og Aggersborg på Jylland, og den svært presise dateringen til 981 avsluttet mange års – til tider ganske livlige – diskusjon om hvilken historiske kontekst borgene skulle tolkes innenfor. Senere er blant annet Jellingmonumentene, broen over Ravning Enge og Mammengraven blitt ”spikret” til bestemte kalenderår. Gjennom systematiske årringsanalyser av sentralt arkeologisk materiale har man fått stadig flere faste holdepunkter når vikingtidshistorien skal skrives.
De nye dateringene fra Grønhaug og Storhaug bidrar til det samme for Norges del. Begge skipsgravene fra Nord-Karmøy kan nå dokumenteres å være fra eldre vikingtid.
Karmøyfunnene har tradisjonelt – det vil si frem til Opedal og Myhre begynte å stille spørsmål ved vante forestillinger – blitt satt inn i et politisk-historisk og kronologisk rammeverk som er satt sammen av elementer av svært ulik opprinnelse, men der relativt sene sagakilder har spilt en meget viktig rolle. Det skyldes jo først og fremst at samtidskildene (frankiske, angelsaksiske og irske krøniker, skaldekvad, enkelte runeinnskrifter og presis daterbart arkeologisk materiale) som kan belyse politiske og samfunnsmessige forhold i vår del av Norden, er av svært begrenset omfang. Den eneste delen av kildetilfanget fra samtiden som faktisk øker etterhvert som tiden går, er arkeologisk materiale som er nøyaktig datert ved hjelp av årringsundersøkelser. Den er liten eller ingen tvil om at de eksisterende og fremtidige dendrodateringene i noen grad reviderer og vil fortsette å revidere såvel vikingtidskronologien som vår oppfatning av politiske prosesser og begivenheter i vikingtidens Norden. Dette er forsåvidt et arbeid som har pågått kontinuerlig i de siste 150 årene, men gjennom store deler av denne perioden har det ikke-arkeologiske kildematerialet minsket i omfang: ”For at kunne skrive historie maa man ofte rense historien for historier,” skrev Brøgger allerede for 90 år siden.
Når Shetelig skrev om skipsgravene fra Nord-Karmøy at de ”danner en liten gruppe som staar isolert paa Vestlandet, og det kunde ligge nær at sætte dem i forbindelse med kongsgaarden paa Avaldsnes; det er Vestfoldgravenes type som her paa et enkelt punkt er omplantet til vestkysten,” er det selvsagt det tradisjonelle kronologiske og politisk-historiske rammeverket som er referansen hans.
Tanken om ”omplanting” fra Vestfold til Karmøy er ikke lenger aktuell, ettersom Storhaug og Grønhaug er de eldste av de kjente skipsgravene i landet. Men en kobling til Vestfold er det likevel, og den er av stor interesse dersom vi skal forsøke å sette enkelte av resultatene av de ferske dendrokronologiske analysene inn i en historisk kontekst i eldre vikingtid og uten å trekke inn langt yngre kilder. Fristilt fra middelaldersagaene i første omgang, og med Brøggers ord ”renset for historier”, kan det være grunn til å feste oppmerksomheten ved den påviste sammenhengen mellom Osebergskipet og Karmøyskipene.
La oss rekapitulere: Tømmeret fra 1) Osebergskipet, 2) Grønhaugskipet, 3) den mindre båten i Storhaug, 4) Storhaugskipet og 5) deler av utstyret (bl. a. en mulig båre) i Storhaugskipet har vokst i én og samme region. Trolig kan tømmeret være hentet innenfor et område som omfatter Nord-Rogaland og Sunnhordland, men neppe særlig mer. Gravkammeret i Osebergskipet er derimot bygd av tømmer fra Oslofjordområdet. Det samme er tømmer som er benyttet til en reparasjon av selve skipet. De to øvrige skipsgravene fra Oslofjorden – Tune og Gokstad – er bygd av lokalt tømmer, og det samme er gravkamrene i disse gravene.
Det er med andre ord Oseberggraven som skiller seg ut fra mønsteret ellers ved at gravskipets opprinnelse er å søke i en helt annen landsdel enn der begravelsen fant sted. Når det samtidig er hevet over tvil at vi i skipsgravene fra vikingtid har å gjøre med begravelser på et meget høyt sosialt nivå, er det nærliggende å tenke seg at vi i Osebergfunnet har et direkte vitnesbyrd om dynastiske forbindelser mellom herskerslekter på Sørvestlandet og i Viken.
Etter vår oppfatning er det i den sammenheng trolig signifikant at det – igjen i motsetning til alle de kjente skipsgravene – er en kvinne som er gravlagt i Oseberggraven. Er det kanskje en vestnorsk fyrstedatter eller -enke som er hentet til Vestfold gjennom et strategisk ekteskap, som ledd i en politisk allianse? Senere i vikingtiden forteller jo de skriftlige kildene om flere slike strategiske ekteskap mellom ulike kongsslekter – Gorm (fra Jelling?) ekter således Thyra (fra Danmark, dvs. Øst-Danmark) og forbereder dermed sønnens Harald Blåtanns rikssamling, mens denne igjen gifter seg med en vendisk prinsesse. Flere norske konger skal på sin side ha giftet seg med danske kongsdøtre. Slik kan man resonnere med utgangspunkt i de årringsdaterte skipsgravene alene. Videre kan en tidfeste dette ekteskapet til tidsrommet 820-834.
Én av ytterst få skriftlige samtidskilder som sier noe om de politiske forhold i vår del av Norden, er bare noen få år eldre enn dette, og faktisk er det nettopp Vestfold som nevnes. De frankiske riksannalene lar oss forstå at daneveldet i begynnelsen av 800-årene var en maktfaktor av betydning i Nord-Europa. I 810 nevner kilden at danekongen Godfred dør. Årene som fulgte var preget av konflikt mellom to rivaliserende kongeslekter i daneveldet. Under året 813 nevnes, i forbindelse med den foreløpige avslutningen av en krig mellom keiserriket og danene, at frankiske stormenn dro over Elben for å møte danske stormenn ved daneveldets grense. Kilden forteller videre at de to danekongene, Heriold (Harald Klak) og Reginfred, selv ikke var tilstede. De var med en hær dratt til ”Westafolda, et landskap ved den ytterste nordvestgrense av deres rike, overfor nordspissen av Britannia”, hvis fyrster og folk nektet dem lydighet. Da de hadde undertvunget dem og vendt tilbake, hadde Godfreds sønner, som hadde søkt tilflukt i Sverige sammen med et betydelig antall stormenn, gått til krig og fått tilslutning fra alle landsdeler. De frankiske riksannalene viser at borgerkrigen varer ved, med Harald Klak i allianse med keiser Ludvig på én side og Godfredsønnene på den andre, og med daner, frankere, saksere og vendere som aktive deltagere. I en periode i 820-årene delte Harald Klak og Godfreds sønner makten i daneriket, før Harald blir landsforvist for godt i 827. Men først i løpet av 830-årene tyder de skriftlige kildene på at Godfredsønnen Horik satt relativt trygt som enekonge.
Perioden fra Osebergskipet ble bygd på Vestlandet og til det havnet i haugen i Slagendalen, er altså preget av omfattende politiske maktkamper i Sørskandinavia. Vestfold nevnes spesifikt som stridsarena i 813, og det fremgår at det er en sammenheng mellom vestfoldingenes opprør og Godfredsønnenes angrep på Harald Klak fra sin midlertidige base i Sverige. Fyrstene som de frankiske riksannalene nevner i Vestfold, har trolig stått i ledtog med Godfredsønnene. Osebergskipet har utvilsomt kommet til Vestfold i løpet av borgerkrigsperioden. Dersom vi har rett i at det dreier seg om et fyrstelig fartøy som følger sin eierinne fra Sørvestlandet til Vestfold i forbindelse med et politisk-strategisk ekteskap, så er det sannsynlig at vi i maktkampene i Sør-Skandinavia i tiden nærmest etter 813 finner den historiske bakgrunnen for dette ekteskapet, og at Vestlandet også har spilt en aktiv rolle i periodens interskandinaviske konflikter – en rolle som de skriftlige samtidskildene tier om.
Avslutning
Det er ikke rom for å forfølge denne problemstillingen videre i denne sammenhengen. Såvel de nye dateringene av Karmøyskipene som påvisningen av forbindelsen mellom disse fartøyene og Osebergskipet kaster frem mange spørsmål. De skipsteknologiske sidene av saken har vi ikke berørt her, men nydateringene av det som er tolket som rene roskip i Storhaug og Grønhaug til eldre vikingtid, bør kunne få konsekvenser for synet på overgangen fra årer til seil i Norden. Og nå når den relative tidsfølgen mellom skipsgravene fra Norge er snudd helt om i forhold til hva man en gang trodde, skal vi også sette Sheteligs og Brøggers oppfatning av at skipsgravskikken på Karmøy var å betrakte som ”omplantet” fra Vestfold, på hodet – kom den tvert om fra Vestlandet til Oslofjorden? Hva med Grønhaug og Storhaug – hvor finnes forbildene for disse skipsgravene? Kanskje i England? Kan det påvises slektssammenhenger mellom de gravlagte i Storhaug og Grønhaug på den ene siden og Oseberg på den annen? Kan man kanskje tenke seg en modell for det nåværende Norges politiske geografi i begynnelsen av 800-årene som er mer i tråd med den man finner i slutten av 900-årene – altså slik at danekongen styrer Viken direkte, men har en mer formell overhøyhet over Vestlandet? Og hvilke konsekvenser får den direkte forbindelsen vi mener å kunne påvise mellom viktige politiske miljøer i Vestfold og i Nord-Rogaland/Sunnhordland i begynnelsen av 800-årene for forståelsen av den senere rikssamlingen, der diskusjonen i de siste par tiårene jo nettopp har dreid seg rundt aksen Vestfold – Sørvestlandet? Undersøkelsen av funnene fra Storhaug og Grønhaug er også bemerkelsesverdig i en annen sammenheng. Liksom ved Oseberg, Gokstad og Tune dreier det seg om funn som ble utgravd for meget lenge siden. Det er påfallende at selv om funnomstendighetene ikke har vært optimale, så kan vi den dag i dag trekke nye og vesentlige opplysninger ut av gjenstander som i årtier har stått i utstillinger og magasiner i landets muséer. Forutsetningen er bare at bevaringstilstanden og oppbevaringsforholdene har vært gode.
Summary
From Avaldsnes to Oseberg. Dendrochronological datings of the ship burials in Storhaug and Grønhaug on Karmøy
The ship burials from Grønhaug and Storhaug on Karmøy in Western Norway were recently dated using oak dendrochronology. The 15 m long rowing ship in the Grønhaug mound near Avaldsnes dates to c. AD 780, with the burial taking place c. AD 790-795. The longer rowing ship in the Storhaug mound, situated c. 1,5 km to the North of Grønhaug, dates to c. 770, while the brial took place during the summer of 779, most likely in May – June. Both the Karmøy ship graves thus dates to the Early Viking Age, and not to the Merovingian period, as previously believed. Still, these graves are the oldest known ship graves in Norway. It is also shown that the Oseberg ship, dendrodated in the early 1990s to 820 (the burial took place in 834) was constructed using oak timber from Western Norway. The present authors suggest that the Oseberg ship and its female owner came to Vestfold in the 820s as part of a marital alliance between chieftains or petty kings in Vestfold and rulers in Western Norway. The historical background for such a political alliance was the civil war raging in Southern Scandinavia from 812 on, and which according to Frankish contemporary sources saw chieftains in Vestfold taking the side of one set of Danish kings against another one.
30 november 2009
"A rose by any other name..." - om navn og oppkalling i sagatid
Det er vel ikke undersøkt systematisk, men med utgangspunkt i dypdykk i egen slekt er det mitt inntrykk at man i det som meget upresist kan kalles ”det gamle bondesamfunnet”, hadde mer eller mindre klare regler for oppkalling. Det vanligste ser ut til å ha vært at førstefødte sønn skulle oppkalles etter farfaren, og sønn nummer to etter morfaren – hvis ikke da morfaren var død, men ikke farfaren; da ble den eldste sønnen i stedet oppkalt etter den døde bestefaren. Dersom faren var død før sønnen ble født, hendte det at man kalte barnet opp etter faren. Og så tilsvarende for piker: den eldste etter farmor og den nesteldste etter mormor osv.
Slik ser det ut til å ha vært på 1700-tallet, men hva med i eldre tid?
Den islandske Flatøyboken gjengir et særlig berømt tilfelle av oppkalling i forbindelse med fortellingen om Vestfoldkongen Olav Geirstadalv. Det dreier seg om hvordan ingen ringere enn helgenkongen Olav Haraldsson fikk sitt navn. Sagaen skildrer hvordan den døde Olav Geirstadalv viser seg i en drøm for en mann som heter Rane, og ber ham om å bryte seg inn i gravhaugen der Olav selv hviler. Der inne skal Rane sikre seg gullringen, sverdet og beltet til den gravlagte, som han vil finne sittende på en stol. Sagaen beretter videre at Rane blir bedt om å reise i all hemmelighet til Åsta, Harald grenskes hustru, og at han kommer til å finne henne ventende med barn. Når han vel er fremme, skal han få Åsta til å ta på seg beltet fra gravhaugen, og straks etter kommer hun til å føde et guttebarn. Rane må sørge for at barnet får navnet Olav, og han skal skjenke ham ringen og sverdet Besing.
Flatøyboken har et tillegg som alluderer til det spesielle forholdet mellom de to Olav’ene. Det fortelles nemlig at Olav mange år senere, etter at han var blitt konge, kom ridende forbi Olav Geirstadalvs haug sammen med sitt følge. En av kongsmennene spurte i det de passerer haugen: ”Si meg, herre, ble du gravlagt her?” Kongen svarte: ”Min sjel har aldri hatt to legemer; det kan den ikke, verken nå eller på oppstandelsens dag; sa jeg noe annet, ville det ikke være snev av sannhet eller ære i meg.” Men mannen gav seg ikke: ”Det sies at du sa noe annet en annen gang du var forbi her, da sa du at ’her har vi vært før også’,” fortsatte han. Nå ble kongen opphisset, benektet at han noen gang hadde sagt dette og red hurtig vekk.
I denne nokså unge sagatåtten er det en tydelig sammenheng mellom oppkalling og overføring av personlige egenskaper fra den døde til den nyfødte, i den grad at kongsmannen må spørre Olav om denne faktisk er Olav Geirstadalv. Episoden er heller ikke helt uten paralleller i de norrøne kildene. I Helgediktningen i Eddaen hører vi om Helge Hundingsbane som blir gjenfødt som Helge Haddingjaskate, mens det hintes om det samme både i sagaen om Tord hreda – der det i forbindelse med Tords fødsel heter at han kom ut av sin mors liv med et arr på venstre arm, akkurat der hvor faren hadde fått banesåret, slik at man gav den nyfødte farens navn, og i Gautreks saga, der det sies at Starkad hadde de samme merkene på kroppen som bestefaren, som het Starkad, hadde fått etter en tvekamp med Tor.
Historikeren Gustav Storm foreslo i sin tid, i en meget innflytelsesrik studie, at oppkallingsskikken i sagatiden hadde direkte sammenheng med forestillinger om sjelevandring, og at den døde ble oppfattet som gjenfødt idet hans eller hennes navn ble gitt til et nyfødt barn. Dette var i 1893, og Storm mente at oppkalling i den betydning at man bruker om igjen hele navnet til en avdød slektning, slo gjennom i Norden i eldre vikingtid, omkring år 800. Før det, mente Storm, med henvisning til situasjonen i folkevandringstid, benyttet man alliterasjon (dvs. at barnets navn begynner med samme bokstav som farens navn), slik som i Ynglingatals mytiske kongegeneaologier , der vi har sekvenser som Domalde – Domar – Dyggve – Dag, og variasjon (der man bruker et element i farens navn), som på en liten gruppe runesteiner fra Blekinge, der navnene Haduwulf, Hariwulf og Heruwulf opptrer, og –wulf altså går igjen.
Det er ingen tvil om at oppkalling etter avdøde slektninger ofte forekommer i sagaene. Nr det gjelder de islandske sagaene, viser det seg – som i det senere ”tradisjonelle bondesamfunnet” – at oppkalling etter besteforeldre er det vanligste, både for gutter og piker, men at også andre slektninger kunne oppkalles. Det er så å si uten unntak døde slektninger som kalles opp. Men oppkalling i vår forstand er ikke enerådende i disse kildene, slik Storm mente. Både alliterasjon og variasjon ble fremdeles benyttet, og det er det samme inntrykket som vikingtidens runeinnskrifter gir. Storms tanke om at oppkalling er en relativt sen utvikling, er heller ikke hundre prosent overbevisende. Det er trolig at både oppkalling og forestillingene som er knyttet til oppkallingen går lenger tilbake enn vikingtiden.
”Sjælevandring”, som er begrepet Storm bruker, er vel heller ikke spesielt godt egnet for å beskrive båndene mellom navnebrødre, slik sagaene fremstiller dem. Men han pekte utvilsomt på noe sentralt ved vikingtidens mentalitet.
Og for så vidt heller ikke bare i vikingtidens, for i folketradisjonen levde forestillinger som har en del til felles med de Storm mente å finne i sagakildene, videre. Folkeminnesamleren Peter Lunde forteller fra Spangereid i Vest-Agder i 1863, at en enke der på stedet giftet seg på nytt og kalte det første barnet i det nye ekteskapet opp etter den avdøde mannen. Gutten gråt mye, og folk mente det skyldtes at den avdøde, som altså ikke var i slekt med barnet, ”søkte” det. Den døde mannen lengtet etter sin navnebror, fordi oppkallingen hadde opprettet et særskilt bånd dem imellom. Det var først da de tok med seg barnet til kirken midt på natten at det sluttet å gråte.
18 november 2009
Nyfunnet reisealter fra tidlig middelalder
Heldigvis kjenner vi funnstedet, sånn omtrentlig. Funnene i bøtten ble plukket opp over mange år av lokalhistorikeren Haakon Skjævesland (1892-1967). Gjenstandene er funnet på gården hans på Skjævesland i Øyslebø i nåværende Marnardal kommune.
Ellers i bøtten ligger en mengde bryner og brynefragmenter fra forskjellig tid, et par fragmentariske spinnehjul, en del boplassflint, en støpeform eller to, et par baksteheller osv. Alt i alt en fin samling med funn, men ikke vesentlig annerledes enn det man kunne ha plukket opp over like mange år på de fleste gårder med tunkontinuitet tilbake til forhistorisk tid.
Sjeldent funn
Men det lille stykket av grønn bergart er en ganske annen historie. Som bildene viser, dreier det seg om et fragment av en slipt plate. Bergarten er grønn porfyr, av en type som bare finnes i Hellas, der den i oltiden ble brutt nær Sparta på Peloponnes. Steinen fra Skjævesland har altså vært en del av en helt spesiell gjenstand – et reisealter fra tidlig middelalder, perioden 800-1200 e. Kr. Det er bare funnet et par, tre tilsvarende i Norge tidligere, og ikke så mange i Norden for øvrig heller. De fleste funnene er gjort i middelalderbyene (Sigtuna, Roskilde, Hedeby). Det hittil siste funnet som ble gjort av et stykke tilsvarende det fra Skjævesland, kom i 2007. Det reisealteret lå i en mannsgrav i Varnhem i Västergötland.
Reisealtere av denne typen besto av en ganske liten, polert plate av porfyr i en innfatning av tre. Hensikten med slike flyttbare altere var at man kunne gjennomføre kirkelige handlinger nær sagt hvor som helst. Når man la reisealteret på et høyst ordinært bord, f. eks. i et bolighus, kunne dette bordet benyttes til alter. Det betydde at man kunne holde messer f. eks. hjemme hos folk, og enkelte forskere har derfor tenkt seg at slike altere først og fremst hører hjemme i den tidligste kristne tiden, dvs. før kirkebyggingen tok til for alvor.
I middelalderen skulle jo messen synges ved et innviet alter, og alteret skulle være av stein. For å løse problemet med at prester skulle holde messe andre steder enn i kirken, innviet biskopen altså en slik steinplate nedfelt i et trestykke. Den urkirkelige tradisjonen var at alteret skulle være av stein. Når altersteinen var innviet, var den alt det et alter skulle være - uansett om den var stor eller liten. Flere av de bevarte altersteiene av denne typen er svært små, nærmest bare fragmenter som vårt fra Skjævesland.
Fra Köln
I Köln er det gravd ut et verksted for produksjon av slike porfyrplater. Når verkstedet fantes nettopp i denne tidligere romerske byen, skyldes det at man der var i besittelse av et betydelig antall ruiner fra romertiden. Og råmaterialet til disse porfyrplatene var ganske sikkert romerske søyler osv. av gresk porfyr. Trolig har platen som er funnet i Marnardal, kommet dit fra Köln, og til Köln fra Peloponnes mange hundre år tidligere.
Det lille bergartstykket fra Skjævesland er en sjelden fugl, og det er grunn til å spørre hvordan det havnet der. Noe svar kan jeg ikke gi, i hvert fall ikke foreløpig. Vi kjenner ikke til at det har vært noen kirke på gården, som er nabogård til middelalderens sognekirkested, Øyslebø, som imidlertid ligger på motsatt side av Mandalselva. Skjævesland var ellers en fornem nok gård i middelalderen. Den var med sine 16 huder i landskyld trolig den største navnegården i hele Mandalen, og gården bestod av minst fire bruk i senmiddelalderen.Dessuten lå det et rikt laksefiskeri til gården, og dette var særskilt skyldsatt. Det meste av gården var bondegods omkring 1600, men både kronen og sognekirken hadde eierparter i Skjævesland. Det innes et betydelig arkiv etter finneren, Haakon Skjævesland. Gjett om jeg skal finlese det i tiden som kommer!
Les mer om reisealtere i denne artikkelen av Sten Tesch.
16 november 2009
Runesteinen på Julianehøj
Først litt om bakgrunnen. Selve runesteinsfunnet ble gjort i en gravhaug på Stenstad sommeren 1781. Runesteinen ble funnet i en stor gravhaug på gården, som ligger på vestsiden av Norsjø. I den samme gravhaugen støtte utgraverne, som var lokale folk, på et gravkammer med en rikt utstyrt kvinnegrav fra folkevandringstid, 400-tallet e. Kr. Funnet ble ansatt for såpass oppsiktsvekkende at den lokale fogden kontaktet myndighetene i København. Dermed endte gravfunnet opp i kongens kunstkammer, for siden å bli overført til den institusjonen som vi i dag kjenner som Nationalmuseet.
Der kan funnet studeres den dag i dag. Det består – eller, rettere sagt, besto, ettersom enkelte av gjenstandene nå er tapt – av fire leirkar (ett av dem en såkalt vindusurne, der et skår fra et romersk glassbeger er satt inn i bunnen), et bronsebeslått lagget trekar, en tung gullring, et par draktsmykker av bronse og sølv, et vevsverd av jern og fire perler og/eller spinnehjul. Gjenstandene lå samlet i en hellekiste på den opprinnelige markoverflaten, mens runesteinen lå noe høyere opp i haugen.
Runesteinen har en innskrift som leses som igijon halaR, og kan bety noe slikt som ”Ingios stein”. Arkeologen Eldrid Straume og andre som har studert funnet, tenker seg at det kan være Ingio, muligens Inga på moderne norsk, som er gravlagt i haugen. Selve steinen er en liten kampestein av hvit kvartsitt, og den kan for så vidt minne om de såkalte steinfallosene fra eldre jernalder.
Stenstad-steinen skulle imidlertid få en annen skjebne enn resten av gravfunnet. Den fikk hedersplassen i Ove Høeg-Guldbergs peripatetiske parkanlegg på slottet Jægerspris ved Frederikssund på Sjælland. Slike ”peripatetiske” eller omvandrende og samtidig belærende anlegg var populære i de før-romantiske 1700-årene. De var gjerne skulpturparker der den besøkende skulle vandre mellom de forskjellige monumentene og kontemplere over kongemaktens eller nasjonens stolte historie. Nordmandsdalen på Fredensborg slott tør være et kjent eksempel.
Høeg-Guldberg var professor i teologi og historie ved Sorø akademi, og han var i 1776 blitt utnevnt til stabs- og geheimekabinettsekretær. Han var dessuten arveprins Frederiks lærer og åndelige veileder. Dette var en omskiftelig tid for dobbeltmonarkiet Danmark-Norge. J. F. Struensee, som reelt hadde regjert landet i noen korte, hektiske år omkring 1770, var i 1772 blitt avsatt gjennom et statskupp etter å ha gjennomført omfattende reformer innenfor økonomi og samfunn. Hoffets og statens midtpunkt etter Struensees fall, var enkedronning Juliane Marie og sønnen, den nevnte prins Frederik, foruten Ove Høeg-Guldberg.
I disse årene ble det lagt stor vekt på den felles dansk-norske identiteten, delvis som en bevisst motvekt mot det flere oppfattet som kraftig tysk påvirkning i Struenseeperioden. Anlegget ved arveprinsens slott, Jægerspris, er et synlig minnesmerke over denne nye kursen. Det var neppe tilfeldig at de ledende menn søkte til historien, og alt året etter statskuppet finner vi Høeg-Guldberg og prins Frederik ivrig opptatt med utgravninger i det arkeologisk sett velutstyrte landskapet rundt Jægerspris. De gikk løs på storsteinsgraven Monses høj fra yngre steinalder, der de støtte på begravelser som de henførte til vikingtid, selv om de altså var flere tusen år eldre. Høeg-Guldberg førte selv gravningsberetningen i pennen. Etter utgravningen ble gravhaugen omdøpt til Julianehøj etter enkedronningen, og den ble omhyggelig ”restaurert” etter tidens skikk.
Kabinettsekretæren engasjerte billedhuggeren Johannes Wiedewelt, Danmarks kanskje fremste skulptør før Thorvaldsen, til å utsmykke gravhaugen. Inspirert av Ove Mallings bok, ”Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere” (1777), utformet Wiedewelt syv bautaer som ble plassert rundt Julianehøj. De skulle stå til minne om danske sagakonger som Skjold, Frode og Dan, men også om Harald Hårfagre og sakserhøvdingen Widukind.
Og over det hele, plassert på en marmorsokkel på toppen av Julianehøj, tronet runesteinen fra Stenstad i Telemark!
Wiedewelt designet også en ny inngangsportal til gravhaugen. På portalen satte man opp en tavle av norsk marmor til minne om utgravningen og enkedronningen. Ellers på slottsområdet laget Wiedewelt dessuten 54 steinmonumenter, også de av norsk marmor, til et ”nordisk pantheon” over berømte danske, holsteinske, norske, islandske og færøyske kvinner og menn.
Riktig et peripatetisk parkanlegg, med andre ord. Jægerspris og Julianehøj ble da også hyllet av samtiden, selv om dommen skulle bli en annen etter 1814. Billedhuggeren H. E. Freund, som i en periode var Thorvaldsens nærmeste medarbeider, og som førte tilsyn med anlegget, mislikte for eksempel de ”bisarre” minnesteinene av marmor.
10 november 2009
”Hellige hvite steiner” – panis, penis eller sieidi?
Steinene har vært en del av fagdiskusjonen i det minste siden 1820-årene. For Sveriges del avbilder og diskuterer Liljegren & Brunius et funn fra Bjursta kungsgård i Västmanland, idet de viser til et lignende funn fra Johannisberg i samme len. Steinen fra Bjursta var av hvit bergart, ”rund med ett kors tvärt öfver” og funnet i en gravhaug ”jemte aska, ben och stycken af urnor” mer om steinene i Västmanland her). Forfatterne la også frem et funn fra Norge, nærmere bestemt det nå tapte funnet fra Jøren i Sparbu. I 1842 presenterte Koren Christie tre andre funn fra Norge, samtlige av dem innkommet til Bergen museum.
I denne tidlige perioden, ja faktisk helt frem til begynnelsen av 1900-årene, trakk man gjerne paralleller mellom svenske og norske funn. Men i løpet av forrige århundre ble det vanlig å diskutere funnene fra Sverige og funnene fra Norge hver for seg. Terminologien er også forskjellig i dag. I Sverige brukes begrepet gravklot/klotsten/stenklot, en språkbruk som iallfall går tilbake til Hermelins artikkel i Fornminnesföreningens tidsskrift i 1875, men som trolig har røtter i Esaias Tegnérs dikt, Kronbruden (1841), der han blant annet besynger ”Inges hög med sitt stenklot”, med referanse til den såkalte Inglinge hög i Ingelstad i Småland, ved hvis fot det den gangen lå en dekorert, nærmest rund ”kule” av hvit bergart.
Riksantikvarieämbetet i Sverige benytter denne definisjonen av gravklot:
”Avsiktligt formad eller utvald naturformad sten som varit centralt placerad på förhistorisk grav. Avser endast ensamt liggande klot, dvs. flyttat, och inte ett gravklot som utgör konstruktionsdetalj i en grav. Gravklot har runt eller ovalt tvärsnitt. Det förekommer att gravklot har ornamentik och skålgropar.”
De svenske gravklotene forekommer først og fremst på Gotland og i Mälarlandskapene, men finnes også lenger nord. Dessuten finner vi dem på Åland og i Österbotten i Finland.
Penis
At de norske steinene vanligvis betegnes som fallossteiner eller ”hellige hvite steiner”, skyldes i første rekke Trondheimsarkeologen Th. Petersens arbeider. I den nomenklaturen som benyttes i den nasjonale kulturminnebasen, Askeladden, er fallosstein definert på følgende måte:
”Lys marmorstein uthugget for å symbolisere mannlig fruktbarhetsevne. Form og størrelse varierer, men hovedtrekkene er et avrundet hode over en søyleformet sokkel, uthugget i ett stykke. Noen steiner har ornamenter rundt sokkelen, og ofte er de utstyrt med en tverrgående linje over hodet. Høyden kan variere fra 20 - 100 cm, bredden 10 - 50 cm.”
Lenge var fallossteinenes utbredelse i Norge begrenset til vestlandsfylkene fra Rogaland til Møre og Romsdal, Trøndelag og Nord-Norge. Etter hvert har det imidlertid kommet for dagen steiner også lenger østpå – i Agderfylkene, Telemark, Vestfold, Hedmark og Østfold. Antallet registrerte eksemplarer øker stadig – Solberg oppgir 56 stykker og Myhre. Jeg har kjennskap til nærmere 90 eksemplarer.
Det ligger et solid monn av kulturhistorisk tolkning i så vel den norske som den svenske definisjonen, og begge står i fare for å fungere ekskluderende dersom man holder seg strengt til ordlyden. Den svenske definisjonen knytter monumentene utelukkende til gravkontekst; den forutsetter rundt eller rundaktig tverrsnitt og ekskluderer tilsynelatende steiner med typisk fallosform. Derimot gir den en åpning for at steinene kan være naturlig tildannet, og ikke nødvendigvis hogd. Det siste skiller den fra Askeladden-definisjonen, som ellers fremstår som nokså åpen, dersom man bortser fra kravet om at materialet skal være lys marmorstein og den forklarende formuleringen innledningsvis om at steinene ”symboliserer mannlig fruktbarhetsevne”. Trolig fordi den svenske definisjonen inkluderer naturlig formede rullesteiner som av og til opptrer i gravsammenheng, og som kan være av varierende bergarter, presiserer den ikke at steinen skal være lys eller hvit, selv om flertallet av de dekorerte steinene fra Sverige faktisk er av lys eller hvit bergart. I realiteten er det et meget begrenset antall ”arketyper” i henholdsvis Norge og Sverige som har vært styrende for de respektive definisjonene. I Norge dreier det seg hvite, nokså høyreiste fallosformede steiner som den fra Glein i Dønna, og i Sverige om dekorerte, ”klot”-formede steiner, representert ved eksemplarene fra Inglinge og Uppsala by.
Westerholm diskuterer derfor med svensk utgangspunkt de to kuleformede runesteinene fra Torsnes i Østfold som varianter av gravklot-typen, mens de samme steinene så vidt meg bekjent aldri har vært nevnt i den arkeologiske diskursen om ”hellige hvite steiner” i Norge. Når samme forfatter skal beskrive en stein fra Hammarby i Uppland, er det imidlertid tydelig at definisjonen blir en hemsko. Westerholm skriver om steinen, som er av lys granitt og 0,9 m høy, at den ”klotformade del ej (er) fullt klotformad”, og at steinen dessuten har et ”fyrsidig fotparti”. Som bildet viser, er det faktisk tale om en stein som står meget nær de ”klassiske” fallossteinene fra norsk område. Hammarbysteinen står heller ikke alene i så måte. Steiner av en form som ligger atskillig nærmere fallossteinene enn gravklotene, er blant annet funnet ved husgrupp III på Helgö i Uppland, på gravfeltet RÄE 150 på Ekerö i Uppland og i grav A16 fra Lästringe i Södermanland.
Omvendt tror jeg det er nokså mange steiner rundt i Norge som ligger nærmere de svenske ”arketypene” enn de norske, og som derfor ikke er blitt omfattet av fagdiskusjonen om slike steiner i Norge. De to steinene fra Torsnes er gode eksempler, men det finnes atskillig flere. Her skal jeg bare nevne noen. Således nevner Gerhard Schøning fra sitt besøk i Gudbrandsdalen i 1775 at det på toppen av Gudbrandshaugen på Hundorp ”staaer en lav Steen, rundaktig ovenpaa, der muelig er bleven brugt, til en Offer-Steen”. Det er mulig at det dreier seg om en rundaktig stein av lys kvartsitt som i dag befinner seg et annet sted på fornminnefeltet på Hundorp. Fra Vest-Agder kjenner jeg flere steiner som ut fra form og funnkontekst bør betraktes som tilhørende samme gruppe. Enkelte steder er lignende steiner oppfattet som løftesteiner, dvs. kuleformede steiner som unggutter i historisk tid forsøkte å løfte fra bakken som en manndomsprøve. Andre steiner ligger nærmere de fallosformede steinene, men skiller seg fra disse f. eks. ved at de ikke er av lys eller hvitaktig bergart. Et godt eksempel har vi i en stein som tidligere stod på Skedsmo kirkegård i Akershus. Det kan også være grunn til å vurdere enkelte gamle funn i museumsmagasinene i lys av denne fornminnetypen. Jeg tenker f. eks. på det kasserte funnet C1004 fra Borre prestegård i Vestfold, som er innført i Oldsaksamlingens hovedkatalog som en ankerstein, men som ut fra katalogbeskrivelsen kanskje kan ha vært en ”klot” (gjenstanden skildres som ”meget svær og uforenlig, af en meget uregelmæssig Kugleform med en dyb og bred Indslibning rundt omkring”. I enkelte distrikter viser det seg dessuten at runde eller ovale (natur-?) steiner forekommer i betydelig antall på noen gravplasser. Det gjelder f. eks. Østfold, med Store-Dal som det fremste eksempelet. På Store-Dal ligger disse steinene som toppsteiner på gravhaugene.
Hva så med tolkningen av steinene? Jo, her fremstår forskjellene mellom den norske og svenske fagdiskusjonen som tydeligst. Et fellestrekk er at steinene tolkes inn i en kultisk sammenheng, slik man for så vidt har gjort siden første halvdel av 1800-årene. W. F. K. Christie forklarte dem som "Billeder forestillende Guddomme eller Skytsaander" i 1842. En del år senere beskrev C. A. Holmboe steinfallosene som "hellige, symbolske Stene, der i Oldtiden dyrkedes som et Slags Gudebilleder". Særlig to arbeider, ett i Sverige og ett i Norge, har senere på det nærmeste vært skoledannende. Det gjelder Th. Petersens artikkel fra 1906, Nogle bemerkninger om de saakalte ”Hellige hvide Stene”, og H. Christianssons 1948-studie, Gravklot och gravoffer.
Det er i Petersens artikkel at man for første gang finner klart formulert det som i dag er mer eller mindre konsensusoppfatningen i Norge om steinene. Petersen mente at det var tale om fallossymboler knyttet til en fruktbarhetkult i eldre jernalder. Denne oppfatningen har fått bred støtte. Begrepet ”hellige hvite steiner” er hentet fra Petersens artikkel; han fikk navnet fra en beskrivelse i Eddadiktet Gudrunarkvida III. Solberg, som er én av dem som senest har behandlet steinfallosene, knytter dem til fruktbarhetskulten i eldre jernalder, konkret relatert til Njordkulten. Hun viser til sammenfallet mellom utbredelsen av stedsnavn som inneholder gudenavnet og det spredningsmønsteret som steinfallosene oppviser. I denne fagtradisjonen knyttes steinene i stor utstrekning til gravhauger. Solli foreslår imidlertid at steinene står i forbindelse med Odinkulten, men hun holder fast ved fallostolkningen.
Panis
Christianssons behandling av gravklotene skiller seg på flere punkter fra Petersens, selv om de altså delvis behandler det samme materialet. Hans utgangspunkt var dels formen, og dels dekoren på visse av de svenske steinene. Christiansson sammenlignet steinenes form med brød og med løpere til skubbekverner. Den enkle korsdekoren på flere av steinene kan sammenlignes med de snitt som av baketekniske grunner skjæres inn i mange brødtyper. Videre pekte han på at dekoren på enkelte av de svenske steinene minner om brødkurver, slik de kjennes fra senere tid, og at disse mer stiliserte steinene kan ha symbolisert en kurv med flere offergaver, både brød og andre matvarer. Tolkninger langs denne aksen har vunnet betydelig tilslutning i svensk arkeologi. I forlengelsen av Christianssons utlegning har Kaliff foreslått at en tradisjon med gravoffer i form av brød og løpere til skubbekverner i løpet av jernalderen utviklet seg til bruk av mer raffinerte, gjerne dekorerte gravklot. En mer nyansert diskusjon om dekor og symbolikk på de svenske steinene finnes hos Westerholm.
Myhre har nylig tatt opp de vestnorske steinene til ny diskusjon. Han viser at navnet ”hellige hvite steiner” er basert på en tvilsom analogi med en beskrivelse av en stein i Eddadiktet Gudrunarkvida III. Det som faktisk beskrives i diktet, er etter Myhres oppfatning en mindre, knyttnevestor stein (beskrivelsen av steinen i G. kunne for så vidt passe langt bedre med de eggformede steinene av lys bergart som av og til opptrer i gravfunn fra vikingtid, f. eks. i flere av Kaupanggravene). Myhre problematiserer i liten grad tolkningen av steinene som falloser, men han forsøker å løse opp den ofte antatte sammenhengen mellom gravhauger og fallossteiner. Videre stiller han spørsmål ved om steinene entydig kan knyttes til eldre jernalder. Han tar opp bl. a. Christies gamle tanke om at steinfallossene kan ha vært symboler for norrøne guder og ha vært oppstilt i kultbygninger. Her får han støtte av Odner, som peker på at mange av disse steinene faktisk er funnet på kristne kirkegårder, og at de kan ha vært benyttet i den førkristne kulten som har foregått på disse stedene. Myhre argumenterer likeledes overbevisende for at noen av steinene ut fra funnopplysninger kan ha vært plassert i utendørs kultanlegg, horg. Eksempelvis trekker han frem funnet fra Rykkja i Skatval (Nord-Trøndelag), som ble gjort i ”en eiendommelig grube paa toppen af en bergknaus”.
For egen regning vil jeg nevne steinen fra Heggland i Bygland (Aust-Agder), oppfattet som en ”avgud” lokalt og funnet stående under gulvet i et eldre våningshus som ble revet omkring 1900, samt et ukjent antall steiner som skal ha blitt funnet på stranden ved Kallum i Rygge, Østfold. Enkelte av steinene har dessuten en helt plan underside, og av og til er også én eller flere sider av foten rettet av. Det gjelder f. eks. et funn fra Sandnes kirkegård i Bygland (Aust-Agder), og også en stein fra Tjomsås i Vennesla (Vest-Agder). Det kan se ut til at disse steinene er beregnet å skulle stå på et jevnt underlag av tre eller stein.
Jeg tror som Myhre at det er fornuftig å flytte fokuset fra gravhauger og over til andre funnkontekster. Ser vi på det folkloristiske materialet om steinfalloser og andre, lignende steiner, ser vi at det er knyttet ulike tradisjonsoppfatninger til dem, og at man ikke spesielt knytter dem til gravhaugene. Rydh mente at gravklotene var av magisk art, og hun ser paralleller med løftesteinene som er kjent i senere tradisjon. Rydh nevner et eksempel fra Kronobergs län, der gifteklare mannfolk måtte løfte en bestemt rullestein på strak arm som en manndomsprøve, og for at jenta skulle svare ”ja”. Det er interessant at en av fallossteinene på Vestlandet, nemlig den på Ålhus, lokalt i Jølster går for å ha vært en løftestein. Steinen skal ha hatt en komplisert historie – man mener at den opprinnelig ble funnet i en steinur, før den ble satt opp i tunet på Øvrebø. Senere ble den flyttet til Ålhus kirke. Steinen skal ha blitt benyttet som manndomsprøve av unge gutter både på Øvrebø og på Ålhus. Det kan også være grunn til å merke seg at vi her kan ha en antydning om at koblingen mellom fallossteiner og kirker/kirkegårder ikke behøver å være opprinnelig, men at steinene kan være flyttet til kirkene på et senere tidspunkt. Hermelin gjengir et sagn knyttet til Ytterselö kirke, om hvordan en gravklot skal ha blitt flyttet til kirketomten i forbindelse med oppføring av kirken: ”Stenen fördes med otama tvillingoxar till den plats der kyrkan skulle byggas, och en munk läste övfer honom, hvarigenom hedendomen togs ur honom”. Kanskje har vi i sagnet for oss et ekko av en middelaldersk praksis. Innskriftene på den ene av to runeprydede steinene fra Torsnes er forsynt med kors – innskriften begynner med et korstegn og selve innskriften danner også et kors. Kan man på denne måten ha uskadeliggjort steiner som på et eller annet vis ble satt i forbindelse med hedensk kult?
Det kan også være verdt å trekke inn tradisjoner knyttet til noen steiner i Telemark. I Willes Beskrivelse over Sillejords Præestegjeld i Övre Tellemarken (1786) fortelles det:
”I Mee-Aas findes tvende Stene af maadelig Störrelse, som indtil de senere Tider med en udmærket Höjtidelighed ere blevne dyrkede som en Guddom. Hver Torsdag Aften, og andre Tider toede man dem, besmurte dem med Smör eller anden Salve for Ilden, törrede og hensatte dem i Höjsaedet, alt i den Tanke, at de gave Velsignelser i Huset. Dette skal ellers være den ældste Gudsdyrkelse for Odins Ankomst.
Paa Gaarden Qvalseth i Brunkebergs Sogn vare ogsaa for ikke mange Aar siden to Stene, dannede som Surbröd, der bleve agtede saa meget höjt, at de ej allene maatte ligge i Höjsædet med ren Halm under, men de bleve endog bestandig toede i Kjernemelk, og i Jule-Höjtiden overstænkede med frisk Öl. Hvad Helligdom har været ved disse Stene, har jeg ikke kundet faae udfrittet. Jeg vil troe, at de sidste som have hædret dem, have gjort det af Agtelse for Fortidens Sædvaner, hvilke disse Fjeldfolk ere altfor hengivne til at vedblive, endog i urimelige Ting. En i sin Drukkenskab for Guds Ære ivrig og nidkjær Bonde skal have slaaet Stenene i to, og kastet dem bort.”
Wilses beskrivelse av hvordan man behandlet disse steinene, minner sterkt om skildringene av de såkalte ”faksene” i Setesdal, bare med den forskjell at faksene var av tre. Steinene på Kvålseth kaltes Tussesteinene. De var antagelig av samme form som den steinen som i dag er oppbevart i Kviteseid gamle kirke, og som bærer navnet Tåresteinen eller Brødsteinen. Denne er nærmest klotformet, og av en grønnaktig bergart, muligens serpentin. Én tradisjon hevder at Brødsteinen i tidligere tider ble lagt i åkeren for å gi større avling. Den skal også ha legende kraft. Man mener at den ble oppbevart på prestegården før den havnet i kirken, men at den ble fjernet fra huset fordi den ramlet ned fra sin vante plass og slo i hjel ett av prestens barn. Landstad gjengir et annet sagn om steinen som i realiteten er en middelaldersk Olavslegende.
Parallellen til de ritualene som var knyttet til de setesdalske faksene, som var figurer formet i tre (men i Fakse Brokkes tilfelle med en tilhogd hatt av stein på hodet, av ”nedtrykt” form) og som har en uklar opprinnelse, fører tankene hen til et lite antall steinfigurer, alle forskjellige og ingen av dem dessverre nærmere daterbare. Jeg har kjennskap til tre stykker - den såkalte ”Rosslandsguden” fra Sokndal i Rogaland, en 8,3 cm høy stein med uthogde ansiktstrekk fra Røysland i Valle i Setesdal og et funn fra ukjent sted på Sunnmøre (B7699). Sistnevnte består av en 25 cm høy, eggformet rullestein med ståflate i én ende og et ansikt modellert ved hjelp av prikkhogging i den andre. Det får være som det er. Men de ritualene som i nyere tid ble utført i tilknytning til fakser og steiner som dem som Wille nevner fra Telemark, inngår jo i disse områdene i en større sammenheng av offer til makter, og deriblant til trær og jordfaste steiner. Skar forteller fra Valle i Setesdal om offersteinen Skjeng, og fra ulike deler av landet finnes opplysninger om lignende steiner. Beskrivelsene av de ritualene man utførte ved disse steinene, minner om det som fortelles fra Telemark og Setesdal. Om den såkalte Hansteinen i Sirdal (Vest-Agder), som fremdeles eksisterer, heter det seg at man til den ofret noe av det første av alt som ble produsert på gården. Det kunne det være råmelk fra kyr, morsmelk etter fødsel eller noe fra hvert slaktedyr, og man holdt på med dette helt til omkring 1840.
Sieidi
Men det er heller ikke vanskelig å se likheter mellom denne praksisen og samiske ritualer knyttet til det som på nordsamisk heter sieidi. På samisk område møter vi dessuten igjen steiner som synes å ha klare likhetstrekk med steinfallosene/gravklotene (se også her og her).
Christie nevner i forbindelse med at han diskuterer Dønnasteinen, at ”det er mig af en troeværdig Mand berettet, at der paa en Høi i Nærheden af Torneå skal have staaet et lignende Steenbillede, som af Lapperne betragtedes med Ærefrygt, og som derfor af den geitslige Øvighed blev foranstaltet borttaget og nedsænkt i Torneå Elv”. Denne steinen har altså vært lik nok den fra Dønna til at Christie oppfattet dem som representanter for ett og samme fenomen. En annen observatør, Jacob Fellman beskriver fra Enare flere lokaliteter med hvite steiner, stort sett hodestore steiner som hviler på en større, mørkere stein.
Dette er beskrivelser av sieidi, samiske offersteiner. Disse kunne være rullesteiner, flyttblokker, frittstående fjellformasjoner eller figurer av stein eller tre. Sieidi er enten iøynefallende i seg selv eller plassert på et iøynefallende sted. De fleste sieidi er naturlige formasjoner, men enkelte er tillaget av mennesker. Om de eksemplene som nevnes av Christie og Fellman var av den ene eller andre typen, er selvsagt umulig å si. Sieidi var knyttet til ulike nivåer i det samiske samfunnet: familie/hushold, jakt-/flyttelag og siida.
Det finnes enkelte avbildninger av sieidi som kan være av samme type som den Christie fikk høre nyss om fra Torneå. Schefferus (1673) gjengir i sin Lapponia et stikk av en samisk mann ved en sieidi av en form som minner om en fallos. Samme forfatter avbilder et annet sted en lignende gjenstand som trolig også er en sieidi. Det er nærliggende å trekke sammenligningen med steinfallosene på norsk og svensk område.
Enkelte sieidi kan være utstyrt med skålgroper, men vanligvis er de uten menneskeskapte markeringer. På oversiden av noen offersteiner kan man imidlertid finne innhogd en større grop, og rundt den en ringformet eller rammeformet fure. Gropen synes å ha paralleller i det norske materialet av offersteiner, således på den nevnte Hansteinen i Sirdal, samt på en annen stein som det er knyttet offertradisjon til, Solsteinen i Spangereid (Vest-Agder).
Sammenhengen mellom samisk og norrøn førkristen rituell praksis har blitt påpekt av flere i senere år, med størst styrke kanskje av arkeologen Neil Price. Hvorfor skulle det ikke være en sammenheng også når det gjelder former for ofring til maktene og typer av offersteder? Dersom vi betrakter det brede spekteret av sieidi, både hva angår materiale, utseende og sosial tilhørighet, fremstår det som en parallell til det brokete bildet av fakser, ”brødsteiner” og offersteiner av ulikt slag som muntlig tradisjon og skriftlige kilder lar oss ane eksistensen av i Sør-Norge. I dette komplekse bildet er det ikke urimelig å regne med at steinfallosene/gravklotene har hørt hjemme på et tidspunkt, enten de nå har hatt sin plass på gravhauger, i kultbygninger eller i horg – eller på alle disse stedene.