Runesteinen på Julianehøj

Hvordan hadde det seg at en forhistorisk runestein fra Skienskanten i 1780-årene kom til å få en sentral plass i den danske statsmaktens strev for å gi den dansk-norsk-holsteinske helstaten en felles historie og et nytt, felles visuelt språk? Dette er historien om runesteinen som ble funnet på gården Stenstad i Nome, og som kort tid etter ble flyttet til det kongelige slottet Jægerspris på Sjælland.

Først litt om bakgrunnen. Selve runesteinsfunnet ble gjort i en gravhaug på Stenstad sommeren 1781. Runesteinen ble funnet i en stor gravhaug på gården, som ligger på vestsiden av Norsjø. I den samme gravhaugen støtte utgraverne, som var lokale folk, på et gravkammer med en rikt utstyrt kvinnegrav fra folkevandringstid, 400-tallet e. Kr. Funnet ble ansatt for såpass oppsiktsvekkende at den lokale fogden kontaktet myndighetene i København. Dermed endte gravfunnet opp i kongens kunstkammer, for siden å bli overført til den institusjonen som vi i dag kjenner som Nationalmuseet.

Der kan funnet studeres den dag i dag. Det består – eller, rettere sagt, besto, ettersom enkelte av gjenstandene nå er tapt – av fire leirkar (ett av dem en såkalt vindusurne, der et skår fra et romersk glassbeger er satt inn i bunnen), et bronsebeslått lagget trekar, en tung gullring, et par draktsmykker av bronse og sølv, et vevsverd av jern og fire perler og/eller spinnehjul. Gjenstandene lå samlet i en hellekiste på den opprinnelige markoverflaten, mens runesteinen lå noe høyere opp i haugen.

Runesteinen har en innskrift som leses som igijon halaR, og kan bety noe slikt som ”Ingios stein”. Arkeologen Eldrid Straume og andre som har studert funnet, tenker seg at det kan være Ingio, muligens Inga på moderne norsk, som er gravlagt i haugen. Selve steinen er en liten kampestein av hvit kvartsitt, og den kan for så vidt minne om de såkalte steinfallosene fra eldre jernalder.

Stenstad-steinen skulle imidlertid få en annen skjebne enn resten av gravfunnet. Den fikk hedersplassen i Ove Høeg-Guldbergs peripatetiske parkanlegg på slottet Jægerspris ved Frederikssund på Sjælland. Slike ”peripatetiske” eller omvandrende og samtidig belærende anlegg var populære i de før-romantiske 1700-årene. De var gjerne skulpturparker der den besøkende skulle vandre mellom de forskjellige monumentene og kontemplere over kongemaktens eller nasjonens stolte historie. Nordmandsdalen på Fredensborg slott tør være et kjent eksempel.

Høeg-Guldberg var professor i teologi og historie ved Sorø akademi, og han var i 1776 blitt utnevnt til stabs- og geheimekabinettsekretær. Han var dessuten arveprins Frederiks lærer og åndelige veileder. Dette var en omskiftelig tid for dobbeltmonarkiet Danmark-Norge. J. F. Struensee, som reelt hadde regjert landet i noen korte, hektiske år omkring 1770, var i 1772 blitt avsatt gjennom et statskupp etter å ha gjennomført omfattende reformer innenfor økonomi og samfunn. Hoffets og statens midtpunkt etter Struensees fall, var enkedronning Juliane Marie og sønnen, den nevnte prins Frederik, foruten Ove Høeg-Guldberg.

I disse årene ble det lagt stor vekt på den felles dansk-norske identiteten, delvis som en bevisst motvekt mot det flere oppfattet som kraftig tysk påvirkning i Struenseeperioden. Anlegget ved arveprinsens slott, Jægerspris, er et synlig minnesmerke over denne nye kursen. Det var neppe tilfeldig at de ledende menn søkte til historien, og alt året etter statskuppet finner vi Høeg-Guldberg og prins Frederik ivrig opptatt med utgravninger i det arkeologisk sett velutstyrte landskapet rundt Jægerspris. De gikk løs på storsteinsgraven Monses høj fra yngre steinalder, der de støtte på begravelser som de henførte til vikingtid, selv om de altså var flere tusen år eldre. Høeg-Guldberg førte selv gravningsberetningen i pennen. Etter utgravningen ble gravhaugen omdøpt til Julianehøj etter enkedronningen, og den ble omhyggelig ”restaurert” etter tidens skikk.

Kabinettsekretæren engasjerte billedhuggeren Johannes Wiedewelt, Danmarks kanskje fremste skulptør før Thorvaldsen, til å utsmykke gravhaugen. Inspirert av Ove Mallings bok, ”Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere” (1777), utformet Wiedewelt syv bautaer som ble plassert rundt Julianehøj. De skulle stå til minne om danske sagakonger som Skjold, Frode og Dan, men også om Harald Hårfagre og sakserhøvdingen Widukind.

Og over det hele, plassert på en marmorsokkel på toppen av Julianehøj, tronet runesteinen fra Stenstad i Telemark!

Wiedewelt designet også en ny inngangsportal til gravhaugen. På portalen satte man opp en tavle av norsk marmor til minne om utgravningen og enkedronningen. Ellers på slottsområdet laget Wiedewelt dessuten 54 steinmonumenter, også de av norsk marmor, til et ”nordisk pantheon” over berømte danske, holsteinske, norske, islandske og færøyske kvinner og menn.

Riktig et peripatetisk parkanlegg, med andre ord. Jægerspris og Julianehøj ble da også hyllet av samtiden, selv om dommen skulle bli en annen etter 1814. Billedhuggeren H. E. Freund, som i en periode var Thorvaldsens nærmeste medarbeider, og som førte tilsyn med anlegget, mislikte for eksempel de ”bisarre” minnesteinene av marmor.