Med ryggen til fjellet

Eik har ikke hatt den samme betydningen som furu som bygningsmateriale her i landet. Men i en del kystnære bygder i de sørlige deler av landet har eik spilt en større rolle enn ellers, også til husbygging, for ikke å snakke om treslagets sterke posisjon innenfor tradisjonell båtbygging. Legg til den omfattende eksporten av trelast, lenge først og fremst eik, fra Agderfylkene, og ”Skagerrak-Norges” krav på å tilhøre den sørskandinaviske eikebrukende tradisjonen burde være belagt godt nok. Samtidig er det naturlig nok furu som så langt har vært prioritert når det gjelder dendrokronologi i Norge. Derfor er det at Fylkeskonservatoren i Vest-Agder og Nationalmuseet i Danmark nå samarbeider om å bygge opp en dendrokronologisk grunnkurve for norsk eik.

Området fra Skagerrak og opp til fjellet utgjør en del av nordgrensen for den naturlige utbredelsen av eik. Materialet til grunnkurven må derfor søkes på Sørlandskysten, samt i landene omkring Nordsjøen. Derav prosjektnavnet: ”Med ryggen til fjellet”. Agderkurven dekker i dag nesten 750 år bakover i tid. I forbindelse med oppbygningen av kurven har vi undersøkt levende eiketrær fra ni lokaliteter og i drøyt 20 bygninger på Sørlandet, samtidig som det er lokalisert og identifisert eiketømmer med opprinnelse i Agderfylkene i alle landene rundt Nordsjøen.

Dendrokronologi – årringsdatering – tar utgangspunkt i studiet av variasjonen i årringenes tykkelse. Mønsteret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Grunnlaget for metoden er det faktum at trær av samme art vil vokse likt dersom de vokser under de samme betingelsene. Det betyr at alle trær vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Normalt er veksten først og fremst dominert av klimaet i trærnes vekstsesong, og det gjør det mulig å utarbeide kurver som er spesifikke for et geografisk område, og som viser variasjonen i årringstykkelsen. En slik kurve kalles en grunnkurve, og den kan rekke flere tusen år bakover i tid.

En grunnkurve blir bygd opp på grunnlag av omfattende undersøkelser av årringer i levende trær. De er våre tidsankere, som forbinder oss med fortiden. Vekstkurver for hvert enkelt tre kan regnes sammen til én stor, felles kurve, og etter hvert som flere og flere vekstkurver blir regnet med, ender vi opp med en grunnkurve som avspeiler trærnes vekstbetingelser. Årringskurver som stammer fra undersøkelser av gammelt tømmer fra f.eks. bygninger, broer o.l. samt fra arkeologiske utgravninger, blir trukket med i neste stadium og bidrar til å forlenge grunnkurven bakover i tid.

Eik i Norge

Gjennom årene har man utarbeidet et omfattende nettverk av eikekurver, som stort sett dekker eikas naturlige utbredelse i Nord-Europa. Ser man på kartet som viser dekningsområdene for de store grunnkurvene for eik, er det imidlertid påfallede at det tidligere ikke har eksistert en grunnkurve for eik for det sørlige Norge.

De sørnorske kystområdene har eika felles med de andre regionene rundt Skagerak og Kattegat, men ikke med resten av Norge, og disse områdene hører til nordgrensen for eikas naturlige utbredelse i Europa. Rundt 1990 samlet medarbeidere ved Nationalmuseet inn prøver fra mer enn 250 levende eiketrær fra 24 forskjellige lokaliteter på norskekysten. Årringsundersøkelsene viser at de eldste av disse trærne spiret i første halvdel av 1700-årene. På grunnlag av dette materialet er det beregnet to ”grunnkurver”: en ”østnorsk” som dekker perioden fra 1709 til 1988, og en ”vestnorsk”, som dekker perioden fra 1758 til 1989. Åtte av de undersøkte lokalitetene ligger i Agderfylkene, og på grunnlag av dette materialet er det videre beregnet en grunnkurve som dekker perioden fra 1759 til 1988.

De virkelige problemene begynner først når grunnkurverne skal forlenges bakover i tid. Maleriet som viser et hollandsk skip som tar en tømmerlast om bord, er en fin illustrasjon på de vilkår som gjelder for arbeidet med grunnkurve for eik fra Sørlandet. Bildet er malt i slutten av av 1600-årene, nettopp på den tiden da kontakten mellom det sørlige Norge og Holland nådde høydepunktet. Handelen med hollenderne var på det tidspunktet overveldende, men det var også andre land med i handelen: engelskmenn, skotter, tyskere, frisere og, selvfølgelig, dansker. Enkelte fartøyer fra Frankrike og Spania hører også med i bildet. Det var først og fremst tre i form av tilvirkede planker eller bjelker man var ute etter. Frem til slutten av 1600-årene dreide det seg hovedsakelig om produkter av eik og furu. I det 16. og 17. århundre gikk det spesielt hardt ut over den naturlige tilveksten av eik, og omkring 1750 var det ikke noen vesentlig bestand av fullvoksen eik igjen i Sør-Norge. Så tidlig som i 1632 klager en kommisjon over mangelen på egnet skipstømmer mange steder på Agdesiden. De eikeskogene kommisjonen vurderte som brukbare, lå med få unntak langt inne i landet. I kystdistriktene var situasjonen alt på det tidspunktet som i Dyvåg i Nedenes len, der det heter at det kun fantes ”nogle ringe Egeskove, der mestedelen ere forhugne”. Hundre år senere var alt utnyttet – først og fremst eksportert. De enkeltstående eiketrærne som finnes enkelte steder i kystnære strøk, kan være av betydelig elde, men de er som regel alltid hule og av den grunn ikke brukbare for årringsanalyse med det siktemål å bygge opp en grunnkurve.

Eiketømmer fra Agder

Stående eldre hus i Agderfylkene er i de aller fleste tilfeller oppført av furutømmer. Det er bare i noen få bygninger at det er bevart gammelt eikevirke, og vi snakker vanligvis om bygninger som er oppført på 1700- eller 1800-tallet. Prøver nettopp fra disse to århundrene er viktige, ettersom de skal bygge bro mellom årringskurvene fra levende trær og årringskurvene som er utarbeidet for tømmer fra trær som vokste i det 17. århundre, da materialtilgangen var langt bedre.

I stor grad har arbeidet innenfor det pågående samarbeidsprosjektet så langt konsentrert seg om å lokalisere og oppsøke gamle bygninger der det er mulighet for at det er benyttet eiketømmer. Siden det med få unntak som nevnt dreier seg om bygninger fra de seneste 300 år, vil det i mange tilfeller være mulig å innpasse årringsmønstrene med årringsmønstrene fra de levende trærne, og på den måten forlenge kurven bakover i tid. Eiketømmeret i bygninger fra denne perioden bærer preg av at det ikke har vært adgang til virkelig store eiketrær. De fleste trær som det undersøkte tømmeret stammer fra, er 50-100 år gamle – altså ikke gamle nok til å forlenge kurven bakover. Som nevnt var eikeskogen stort sett utryddet omkring 1750. De eiketrærne som spiret i løpet av slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-årene, var dermed 50 til 100 år gamle da de ble felt. Det er tømmer fra trær som spiret rundt år 1600 eller tidligere, og som ble felt midt på1800-tallet, som mangler.

Den tidligere omtalte undersøkelsen av levende trær viste imidlertid også at årringskurvene fra eik som vokser i Norge, Sverige og Danmark oppviser et sterkt felles signal. Det gjør det mulig å innpasse en kurve sammenregnet av mange årringskurver fra Sørlandet med grunnkurvene for eik fra Danmark og Sør-Sverige.

I Vennesla nord for Kristiansand er det påvist store mengder synketømmer, mest furu, men også noe eik. Det er tømmer som er blitt fløtet ned Otra og over Venneslafjorden, og som for eiketømmerets del enten er falt over bord eller gått gjennom isen da de ble stanset ved Bommen, der tømmeret skulle sorteres. Eik har en så stor egenvekt at stammen ikke flyter, men vil synke til bunns øyeblikkelig. Årringskurvene fra Venneslatømmeret kan passes sammen med årringskurver som er basert på tømmer i bygninger fra Agderfylkene. Det er gjennom dette mulig å sette opp en kurve som er 199 år lang, og denne kurven kan forankres i den absolutte kronologien ved hjelp av eikekurvene fra Danmark og Sør-Sverige. Kurven dekker perioden fra 1480 til 1678.

En av bygningene som er datert på denne måten, er Kvellandsloftet i Lyngdal i Vest-Agder, som i sin helhet er bygd av eik. Kvellandsloftet er sagnomsust. I dalen heter det seg at alle døde i pesten, bortsett fra én kvinne og én mann som slo seg ned i en loftsbygning på Kvelland. Tradisjonen om at Kvellandsloftet er oppført i tiden før Svartedauen, er gammel. Allerede Nicolay Nicolaysen hørte det da han var i dalen i 1871. Den dendrokronologiske undersøkelsen viste at bygningen er oppført av tømmer fra trær som er felt 1690-1695. Loftsbygningen er dermed ikke så gammel som lokaltradisjonen hevder, men likevel over 300 år.

Går vi tilbake til tiden før industrialiseringen var det vanlig å bruke det felte treet i saftfrisk tilstand, da det fremdeles er mulig å bearbeide det med håndverktøy – økser, kiler osv. Det har ikke vært tale om nevneverdig lagringstid, bare den tiden det tar å frakte treet fra fellingsstedet til stedet der det skal brukes. Vi kan med andre ord gå ut fra at fellingstidspunktet også angir byggetidspunktet for loftet.

Kvellandloftet er altså helt bygd av eik. Det er uvanlig, ettersom de fleste gamle hus med tømmerkjerne er bygd av furu. Men i de vestlige delene av Vest-Agder viser det seg at skikken med å bruke eik som gjennomgående bygningstømmer har hatt en betydelig utbredelse – ikke minst i Lyngdalen har vi i forbindelse med det pågående prosjektet konstatert at det finnes mange mindre bygninger (kvernhus, løer osv.) av eik. Denne utstrakte bruken av eik har trolig hatt større geografisk utbredelse tidligere. I en kilde fra 1632 fortelles det fra Bakke sogn i nåværende Flekkefjord kommune at ”Bönderne bygge deres Huse af Eg og planter deres Kaalgaarde omkring med Egetömmer”. I Agderfylkene som helhet har det vanligste likevel vært at bare syllstokken var laget av eik. Det gjelder for eksempel et fjøs fra Eiken i Hægebostad kommune, som også er blitt undersøkt. Bygningen er i dag en del av Vest-Agdermuseet i Kristiansand. Her viste undersøkelsen at syllstokkene stammer fra trær som er felt i 1874.

I forbindelse med restaureringsarbeider i Eide kirke i Grimstad ble det i 1960-årene funnet noen gulvbjelker som bar tydelig spor etter å ha inngått i en eldre bygningskonstruksjon. Bjelkene, som i dag oppbevares ved Aust-Agder kulturhistoriske senter, er syllstokker av eik, og det har vært antatt at de skriver seg fra en stavkirke fra middelalderen. Den dendrokronologiske undersøkelse viste imidlertid at disse materialene kommer fra trær som ble felt i 1589, og de stammer sannsynligvis fra en bygning eller bygningsdel som ble oppført eller ombygd i slutten av det 16. århundre. Overraskende, kan hende, men det er ikke det eneste eksempel vi er støtt på. Under gulvet i Austad kirke i Lyngdal er det også påvist fire gjenbrukte bjelker av eik som karakteriseres som deler fra en middelaldersk stavkirke. Undersøkelsene viser at én av stokkene ganske riktig kommer fra et tre som er felt i det 12. århundre, men de tre andre kommer fra trær som er felt omkring 1625.

Eksportert eiketømmer

Eik har i århundrer spilt en avgjørende rolle for kultur og næringsliv på Sørlandet. Selv om tradisjonen med å bruke eiketømmer i laftebygninger er gått tapt, så har tradisjonen med å bruke eik til skipsbygging stått sterkt helt opp til vår tid. Eksporten av eik fra landsdelen – til skips- eller husbygging – har lange tradisjoner. I havner over store deler av verden ligger vrak bygd av norsk eiketømmer, på samme måte som bygninger og havnekonstruksjoner flere steder i Nord-Europa er bygd av eik fra Norge.

Takket være et utstrakt samarbeid mellom de dendrokronologiske laboratoriene i landene rundt Nordsjøen er det mulig å lokalisere tømmer som formodentlig stammer fra Sør-Norge.

I forbindelse med arkeologiske undersøkelser i danske byer som København og Århus er det fremkommet mengder av eiketømmer som trolig stammer fra Norge. Følger vi kysten videre sørover, er det funnet norsk tømmer i Niedersachsen og i Holland, alt sammen fra perioden 1550-1625. Dessuten har vi lokalisert norsk tømmer i Skottland, blant annet i Edinburgh Castle, det hele fra 1500-tallet. Og endelig er det også lokalisert norsk eiketømmer i London. Det skriver seg fra trær som ble felt i siste halvdel av 1600-årene.

Sørlandskurven

I løpet av tre år er det lykkes å sammenstille en grunnkurve for Sørlandet, som omfatter i underkant av 200 årringskurver. Alle årringskurvene stammer fra eikeprøver som er innsamlet i Agderfylkene. Treprøver som er uttatt av skipsvrak funnet i Norge, er utelatt, også selv om undersøkelsene gjør det sannsynlig at skipstømmeret kommer fra trær som har vokst på Sørlandet. Grunnkurven dekker perioden 1264 til 2005. Parallelt med dette er det også utarbeidet en referensekurve for eik som er funnet i Nordsjø-landene, og der årringsundersøkelsene sannsynliggjør at tømmeret kommer fra trær som har vokst på Sørlandet. Denne kurven, som dekker perioden 1305-1838, representerer altså det tømmeret som ble eksportert til andre land. Foreløpig er det lokalisert flere enn 100 tømmerstykker, hvorav over halvparten er funnet i Danmark. En dendrokronologisk grunnkurve er ikke et statisk fenomen. Den er hele tiden under revisjon og utbygging etter hvert som mer materiale blir tilgjengelig. Derfor vil Sørlandskurven også endre seg hele tiden og forhåpentlig bli forlenget bakover i tid.