I noe slikt som 3000 år – fra slutten av yngre steinalder og helt frem til vikingtiden – var det stolpebygde hus som rådet grunnen i jordbruksbygdene i Skandinavia. Disse bygningene – som hadde jordgravde, takbærende stolper i en form for stavkonstruksjon – ble så i løpet av to, tre århundrer avløst av hus som var konstruert etter helt andre prinsipper – nemlig laftebygninger med bærende vegger. Noe helt tilfredsstillende forklaring på når, hvor, hvordan og ikke minst hvorfor denne overgangen fant sted, kan bygningsarkeologien fremdeles ikke gi.
De eldste langhusene med parvis reiste stolper som bærer taket, ser ut til å være et faktum i århundrene rundt 2.000 f. Kr. I løpet av tiden som fulgte nærmest, ble disse stavbygde husene flerfunksjonelle – folk hadde tilhold i én ende av huset, dyr i den andre. Denne byggetradisjonen ble så videreført i 3000 år, og senest i århundrene nærmest etter vår tidsregnings begynnelse er det et høyt utviklet bygningshåndverk vi har med å gjøre. Om det vitner så vel inntil 50-60 meter lange gårdsbygninger fra romersk jernalder og folkevandringstid, som de høyreiste høvdinghallene fra vikingtiden. Det er rimelig å tenke seg at det er den samme håndverkstradisjonen som delvis ligger til grunn for middelalderens stavkirker.
Byggemåten med takbærende stolper forsvant ikke sporløst over alt. Stavkirkene er nevnt, men enkelte steder levde lignende konstruksjonsprinsipper videre også i verdslige bygninger, slik som i det vestnorske grindverket. Men i løpet av vikingtiden hadde stavverket fått skarp konkurranse fra lafteteknikken.
I et europeisk perspektiv er laftingen først og fremst knyttet til barskogsområdene. Noen av de tidligste sporene etter laftekonstruksjoner har vi fra Alpene, og det så tidlig som i yngre steinalder. I bronsealderen benyttet man teknikken i bygninger og brønner i Mellom-Europa. I århundrene før Kristi fødsel finner vi laftede gravkamre hos skytere og andre nomadefolk på de sentralasiatiske steppene. Når vi skriver 700 e. Kr., kan det konstateres bygninger og forsvarsanlegg utført i lafteteknikk sør og øst for Østersjøen. Litt senere opptrer laftebygninger også i byer som Staraja Ladoga og Novgorod.
Det er vanlig å regne med at lafteteknikken i jernalderen først og fremst er et slavisk fenomen. I Skandinavia antas den gjerne å være et resultat av kulturimpulser som kom østfra i løpet av vikingtiden. Dersom dette er riktig, ser det ut til at den slaviske påvirkningen er blitt formidlet gjennom nåværende dansk område. De tidligste laftebygningene i Skandinavia finner vi i alle fall i Hedeby i 800-årene. Her er bygningsmaterialet dessuten eik, og ikke som sedvanlig furu eller gran, og det betyr vel at man enten har å gjøre med innflyttere som har brakt med seg sin egen byggeskikk hjemmefra, eller med folk som fremdeles bygger i en gammel, stedegen tradisjon, selv om løvskogen for lengst hadde fortrengt barskogen i Sør-Skandinavia på dette tidspunktet. Løfter vi blikket fra bolighusene et øyeblikk, vil vi dessuten oppdage at forsvarsvollen Danevirke, og nærmere bestemt den delen av Danevirke som ble bygd i 737, også inneholder laftekonstruksjoner. De tidligste sikre sporene etter laft i Norden har vi dermed lengst sør i området.
Når det gjelder det øvrige arkeologiske materialet fra vikingtiden, er det særlig i de nåværende svenske landskapene og på Gotland at forbindelsene mellom Skandinavia og områdene øst og sørøst for Østersjøen kommer tydeligst til uttrykk. Men det er lite som tyder på at lafteteknikken har fulgt med på lasset i denne kulturutvekslingen. Det må veie tungt i den sammenhengen at laft slett ikke er påvist i Birka, vikingtidsbyen i Mälaren.
Arkeologisk sett er det en utfordring å påvise laftebygde hus, og det er ikke tilfeldig at vi henter eksemplene fra urbane bebyggelser og andre funnsammenhenger med usedvanlige gode bevaringsforhold for treverk. I motsetning til hva som er tilfellet med hus med jordgravde stolper, blir det få eller ingen spor tilbake i bakken etter laftehus når treverket råtner og forsvinner. Kan vi da være helt sikre på at laftingen ikke var kjent i Skandinavia før vikingtiden?
De tidligste funnene her til lands må vi til gravmaterialet for å finne. Gravkammeret i Gokstadskipet er konstruert i en enkel lafteteknikk (vagenov), og det samme er et gravkammer fra Rolvsøy i Østfold. Begge disse funnene tilhører tiden omkr. 900. Vi har dessuten et par gravfunn fra 300-400-årene på Østlandet som er nokså dårlig opplyst, men der det også er tale om gravkamre med liggende stokker i veggene. Vel så interessant er et funn fra bygravningene i Trondheim, der det viste seg at en stokk som var gjenbrukt i en bygning fra slutten av 900-tallet, var hogd i en mer raffinert form av vagenovet, nemlig det såkalte findalslaftet (av fyrndar = ”gammeldags”). Det bør ligge atskillig håndverkstradisjon bak et funn som dette – og trolig skriver denne og andre gjenbrukte stokker i de eldste bylagene i Trondheim seg fra hus som er blitt flyttet inn til byen fra bygdene omkring i forbindelse med bygrunnleggelsen. Har rett og slett utvalget av hus og huskonstruksjoner på landsbygda i slutten av jernalderen vært større enn i det bildet arkeologien gir oss?
Meget interessant, og svært godt skrevet. Og det satte stavkirken her i Heddal inn i en byggeskikk-sammenheng.
SvarSlett