”En smal gangvei gjennom hagen min ble hellelagt i 1843... Men etter få år var hellegangen nesten dekket av torv. Da torvlaget ble fjernet i 1877, fant vi de små hellene helt intakte, bare dekket av et tommetykt jordlag”. Et vanlig problem for hageeiere, men i dette tilfellet tilhørte ordene – og hagen – ingen ringere enn Charles Darwin. Darwin ville til bunns i saken og stilte spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at gjenstander som blir etterlatt på markoverflaten, etter en viss tid blir dekket av jord? Svaret fant han i meitemarken, og det gjør faktisk Darwin til én av arkeologiens forfedre.
”Arkeologer flest er neppe klar over hvor mye de har å takke markene for,” skrev han i 1881.
Fortellingen om Darwin og meitemarkene begynner alt i 1837. Da var han ennå ikke rundet 30 år, og var nylig kommet hjem til England fra den fem år lange jordomseilingen med Beagle. Nå oppholdt han seg hos sin onkel Josiah Wedgwood i Shrewsbury. Sistnevnte tok unge Charles med ut på et jorde på godset, der Wedgwood pekte ut biter av murstein som var blitt spredd på jordet flere år tidligere, og som nå lå flere tommer under markoverflaten. Det var Wedgwood som satte Darwin på den tanken at dette var meitemarkens verk.Darwin arbeidet videre med idéen, først gjennom brevveksling med venner og bekjente. Fra kusinen Elizabeth Wedgwood fikk han vite at et engstykke hos en William Dabb var blitt dekket med mergel som et jordforbedrende tiltak en 80 år tidligere, da Williams mor var småjente. Nå lå mergelen under et dekke av 12 tommer jord. Basert på opplysninger av denne typen og overbevist av onkelens argumenter om at det var meitemarken og de små haugene med jord som den legger fra seg utenfor gangene sine, som forklarte hvordan moldjorden var oppstått og stadig økte i mektighet, holdt Darwin alt høsten 1837 et foredrag om emnet i Det geologiske selskapet i London.
Darwins hypotese var at det svarte, fete laget med jord like under gresstorven oppstår gjennom at meitemark eter en blanding av løv og planterester og sand, og deretter kvitter seg med de fordøyde restene i form av jord. Denne tanken arbeidet han videre med så å si livet ut. Darwin studerte meitemarkene ved Down House i Kent, som var hans hjem fra 1842 til han døde i 1882, meget inngående, og i 1881 forelå resultatet i form av boken The Formation of Vegetable Mould, through the Action of Worms, with Observations on their Habits. Selv om denne boken i dag er mye mindre kjent enn hovedverkene Origin of Species (1859) og Descent of Man (1871), solgte den som varmt hvetebrød i samtiden, og den kom stadig i nye opplag.
Med The Formation of Vegetable Mould ble Darwin den første som beskrev hvordan jord oppstår: "Jeg ble … ledet til å konkludere med at all mold, over hele landet, har vært gjennom, og fremdeles kommer til å gå gjennom, meitemarkens tarmsystem”.
Mangt kan sies om Darwins arbeid med meitemark, men det var også et stykke arkeologisk pionerarbeid. For det var eksperimentell arkeologi han bedrev når han holdt mark i blomsterpotter for å studere hvordan krypene oppførte seg. Det var det også da han i 1842 strødde kalk på en eng ved Down House, bare for 29 år senere å grave en sjakt gjennom området og observere hvor og hvordan kalkklumpene lå. Det viste seg at kalken fremdeles lå samlet i ett lag, men under et 20 cm tykt jorddekke. Kalken var blitt overlagret av jord, den var ikke blitt fraktet ned i jorden. Det er først og fremst i det øverste jordlaget, der innholdet av organisk materiale er størst, at meitemarken tar til seg næring. Etter hvert vil en gjenstand som er overlatt til seg selv og markene, nå et nivå som ligger dypere enn der markene arbeider, og da vil de holde seg på dette nivået. Arkeologer møter av og til spørsmålet om hvorfor riktig gamle gjenstander ikke ligger dypere enn de faktisk gjør, når de da ikke er bevisst gravd ned, og dette er altså forklaringen.
Darwin nøyde seg ikke med blomsterpotter og kalk. Han gjorde også feltstudier på flere arkeologiske lokaliteter. Med utgangspunkt i en gammel steinovn i Surrey, som på det tidspunktet var delvis dekket av jord, kunne han vise at meitemark begraver større gjenstander dels gjennom å fjerne jord under dem, og dels gjennom å legge fra seg ferdigfordøyd jord på siden av dem. Ved Stonehenge undersøkte Darwin hvordan det kunne ha seg at sammenraste steinblokker nå var dekket av torv. Han gravde en serie prøvesjakter for å belyse saken. Da en romersk villa ble utgravd i Abinger i Surrey i 1877, var Darwin til stede for å studere jorden i profilene. Selv om han i utgangspunktet mente at det var naturlig jordtransport på grunn av vær og vind som etter mer enn 1500 år hadde overlagret den romerske bebyggelsen, fant han også her spor etter mark. Det viste seg at markene hadde spilt en vesentlig rolle også i dette tilfellet – etter hvert som det originale sementgulvet var gått delvis i oppløsning, hadde meitemarken klart å trenge gjennom gulvet og begynt det møysommelige arbeidet med å legge fra seg sine små jordhauger på toppen av det. I et annet tilfelle var Darwin i stand til å vise at markaktivitet kunne forårsake at gamle romerske gulv i større grad gav etter og sank midt i rommene enn ute ved veggene.
Lenge etter Darwins død ble kunnskap om hvordan arkeologiske spor oppstår – og om hvilke naturlige og kulturbaserte prosesser som har ført til at disse sporene fremstår som de gjør i dag – en integrert del av den vitenskapelige arkeologien. I den forbindelsen er Darwins arbeid med meitemark og hvordan de påvirker arkeologiens kildemateriale, fremdeles av avgjørende betydning.
Ingen forstod viktigheten bedre enn mannen selv, og vi skal la Darwin få siste ord:
"Plogen er én av menneskets eldste og mest verdifulle oppfinnelser; men lenge før mennesket oppstod, ble jorden faktisk regelmessig pløyd, og den pløyes fremdeles på samme vis av meitemarken. Man tør tvile på at det finnes mange andre dyr som har spilt en så stor rolle i verdenshistorien som disse laverestående krypene.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar