Hogganviksteinen - en foreløpig melding

Det er ikke hver dag - eller hvert tiår - det kommer for dagen nye runesteiner med ristninger i den eldre futharken. I Norge har det såvidt meg bekjent ikke skjedd siden siste krig. Nå ser det imidlertid ut til vi har for oss en nyoppdaget stein. Den ble avdekket i Mandal i Vest-Agder for få dager siden.

En hageeier ville flytte en stor, flataktig steinblokk som lå i veien for gressklipperen. Blokken lå under en eikerot, og treet kunne vel være noe slikt som 70-80 år gammelt. Den halvt tonn tunge blokken ble løftet opp med gravemaskin av sønnen, og eieren la merke til noe som så ut som skrifttegn på undersiden. Det gikk raskt opp for ham at det lignet på runer. Heldigvis tok finnerne raskt kontakt med antikvariske myndigheter (les: fylkeskonservatoren), og jeg reiste straks vestover for å se på steinen.

Det jeg så, gjorde meg (nesten) målløs. Det så ganske riktig ut som en innskrift i den eldre runerekken. Som det fremgår av bildet, er det tre vannrette linjer med runetegn, samt et større antall tegn langs kanten på venstre side. Innskriftene på den flate siden er såkalte venderuner, dvs. at de er risset inn speilvendt og skal leses fra høyre mot venstre.

Terje Spurkland ved UiO har sett bildene jeg tok igår, og han mener at innskriften trolig er fra 400-årene. I så fall har vi å gjøre med en av de lengste innskriftene fra folkevandringstiden hittil i Norge.

Det er funnet en håndfull runesteiner fra folkevandringstid tidligere i Vest-Agder. Innskriftene på disse andre steinene er stort sett korte, og gir ikke alltid noen mening for oss i dag. Unntaket er Reistadsteinen fra Hidra ved Flekkefjord, som har en lengre innskrift.

Spurkland og James Knirk kommer nedover på torsdag for å se på steinen. Det skal bli svært interessant. Med min interesse for folkevandringstid kan jeg nesten ikke vente!

Gården den "nye" runesteinen er funnet på, Hogganvik, er et relativt ubeskrevet blad i arkeologisk sammenheng. Men det ligger en lav gravhaug på det samme høydedraget, bare noen titalls meter fra stedet der steinen kom for dagen. Haugen ble gravd ut for en del år siden, og det viste seg at den gjemte en begravelse fra romertid.

Det kan se ut til at Hogganviksteinen har ligget som dekkhelle over et gravanlegg, med innskriften vendt ned. Kanskje får vi om ikke lenge vite navnet på den gravlagte...

Se også diskusjonen på Facebook.

Charles Darwin, arkeolog

”En smal gangvei gjennom hagen min ble hellelagt i 1843... Men etter få år var hellegangen nesten dekket av torv. Da torvlaget ble fjernet i 1877, fant vi de små hellene helt intakte, bare dekket av et tommetykt jordlag”. Et vanlig problem for hageeiere, men i dette tilfellet tilhørte ordene – og hagen – ingen ringere enn Charles Darwin. Darwin ville til bunns i saken og stilte spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at gjenstander som blir etterlatt på markoverflaten, etter en viss tid blir dekket av jord? Svaret fant han i meitemarken, og det gjør faktisk Darwin til én av arkeologiens forfedre.
”Arkeologer flest er neppe klar over hvor mye de har å takke markene for,” skrev han i 1881.
Fortellingen om Darwin og meitemarkene begynner alt i 1837. Da var han ennå ikke rundet 30 år, og var nylig kommet hjem til England fra den fem år lange jordomseilingen med Beagle. Nå oppholdt han seg hos sin onkel Josiah Wedgwood i Shrewsbury. Sistnevnte tok unge Charles med ut på et jorde på godset, der Wedgwood pekte ut biter av murstein som var blitt spredd på jordet flere år tidligere, og som nå lå flere tommer under markoverflaten. Det var Wedgwood som satte Darwin på den tanken at dette var meitemarkens verk.Darwin arbeidet videre med idéen, først gjennom brevveksling med venner og bekjente. Fra kusinen Elizabeth Wedgwood fikk han vite at et engstykke hos en William Dabb var blitt dekket med mergel som et jordforbedrende tiltak en 80 år tidligere, da Williams mor var småjente. Nå lå mergelen under et dekke av 12 tommer jord. Basert på opplysninger av denne typen og overbevist av onkelens argumenter om at det var meitemarken og de små haugene med jord som den legger fra seg utenfor gangene sine, som forklarte hvordan moldjorden var oppstått og stadig økte i mektighet, holdt Darwin alt høsten 1837 et foredrag om emnet i Det geologiske selskapet i London.
Darwins hypotese var at det svarte, fete laget med jord like under gresstorven oppstår gjennom at meitemark eter en blanding av løv og planterester og sand, og deretter kvitter seg med de fordøyde restene i form av jord. Denne tanken arbeidet han videre med så å si livet ut. Darwin studerte meitemarkene ved Down House i Kent, som var hans hjem fra 1842 til han døde i 1882, meget inngående, og i 1881 forelå resultatet i form av boken The Formation of Vegetable Mould, through the Action of Worms, with Observations on their Habits. Selv om denne boken i dag er mye mindre kjent enn hovedverkene Origin of Species (1859) og Descent of Man (1871), solgte den som varmt hvetebrød i samtiden, og den kom stadig i nye opplag.
Med The Formation of Vegetable Mould ble Darwin den første som beskrev hvordan jord oppstår: "Jeg ble … ledet til å konkludere med at all mold, over hele landet, har vært gjennom, og fremdeles kommer til å gå gjennom, meitemarkens tarmsystem”.
Mangt kan sies om Darwins arbeid med meitemark, men det var også et stykke arkeologisk pionerarbeid. For det var eksperimentell arkeologi han bedrev når han holdt mark i blomsterpotter for å studere hvordan krypene oppførte seg. Det var det også da han i 1842 strødde kalk på en eng ved Down House, bare for 29 år senere å grave en sjakt gjennom området og observere hvor og hvordan kalkklumpene lå. Det viste seg at kalken fremdeles lå samlet i ett lag, men under et 20 cm tykt jorddekke. Kalken var blitt overlagret av jord, den var ikke blitt fraktet ned i jorden. Det er først og fremst i det øverste jordlaget, der innholdet av organisk materiale er størst, at meitemarken tar til seg næring. Etter hvert vil en gjenstand som er overlatt til seg selv og markene, nå et nivå som ligger dypere enn der markene arbeider, og da vil de holde seg på dette nivået. Arkeologer møter av og til spørsmålet om hvorfor riktig gamle gjenstander ikke ligger dypere enn de faktisk gjør, når de da ikke er bevisst gravd ned, og dette er altså forklaringen.
Darwin nøyde seg ikke med blomsterpotter og kalk. Han gjorde også feltstudier på flere arkeologiske lokaliteter. Med utgangspunkt i en gammel steinovn i Surrey, som på det tidspunktet var delvis dekket av jord, kunne han vise at meitemark begraver større gjenstander dels gjennom å fjerne jord under dem, og dels gjennom å legge fra seg ferdigfordøyd jord på siden av dem. Ved Stonehenge undersøkte Darwin hvordan det kunne ha seg at sammenraste steinblokker nå var dekket av torv. Han gravde en serie prøvesjakter for å belyse saken. Da en romersk villa ble utgravd i Abinger i Surrey i 1877, var Darwin til stede for å studere jorden i profilene. Selv om han i utgangspunktet mente at det var naturlig jordtransport på grunn av vær og vind som etter mer enn 1500 år hadde overlagret den romerske bebyggelsen, fant han også her spor etter mark. Det viste seg at markene hadde spilt en vesentlig rolle også i dette tilfellet – etter hvert som det originale sementgulvet var gått delvis i oppløsning, hadde meitemarken klart å trenge gjennom gulvet og begynt det møysommelige arbeidet med å legge fra seg sine små jordhauger på toppen av det. I et annet tilfelle var Darwin i stand til å vise at markaktivitet kunne forårsake at gamle romerske gulv i større grad gav etter og sank midt i rommene enn ute ved veggene.
Lenge etter Darwins død ble kunnskap om hvordan arkeologiske spor oppstår – og om hvilke naturlige og kulturbaserte prosesser som har ført til at disse sporene fremstår som de gjør i dag – en integrert del av den vitenskapelige arkeologien. I den forbindelsen er Darwins arbeid med meitemark og hvordan de påvirker arkeologiens kildemateriale, fremdeles av avgjørende betydning.
Ingen forstod viktigheten bedre enn mannen selv, og vi skal la Darwin få siste ord:
"Plogen er én av menneskets eldste og mest verdifulle oppfinnelser; men lenge før mennesket oppstod, ble jorden faktisk regelmessig pløyd, og den pløyes fremdeles på samme vis av meitemarken. Man tør tvile på at det finnes mange andre dyr som har spilt en så stor rolle i verdenshistorien som disse laverestående krypene.”

Laft og stav

I noe slikt som 3000 år – fra slutten av yngre steinalder og helt frem til vikingtiden – var det stolpebygde hus som rådet grunnen i jordbruksbygdene i Skandinavia. Disse bygningene – som hadde jordgravde, takbærende stolper i en form for stavkonstruksjon – ble så i løpet av to, tre århundrer avløst av hus som var konstruert etter helt andre prinsipper – nemlig laftebygninger med bærende vegger. Noe helt tilfredsstillende forklaring på når, hvor, hvordan og ikke minst hvorfor denne overgangen fant sted, kan bygningsarkeologien fremdeles ikke gi.

De eldste langhusene med parvis reiste stolper som bærer taket, ser ut til å være et faktum i århundrene rundt 2.000 f. Kr. I løpet av tiden som fulgte nærmest, ble disse stavbygde husene flerfunksjonelle – folk hadde tilhold i én ende av huset, dyr i den andre. Denne byggetradisjonen ble så videreført i 3000 år, og senest i århundrene nærmest etter vår tidsregnings begynnelse er det et høyt utviklet bygningshåndverk vi har med å gjøre. Om det vitner så vel inntil 50-60 meter lange gårdsbygninger fra romersk jernalder og folkevandringstid, som de høyreiste høvdinghallene fra vikingtiden. Det er rimelig å tenke seg at det er den samme håndverkstradisjonen som delvis ligger til grunn for middelalderens stavkirker.

Byggemåten med takbærende stolper forsvant ikke sporløst over alt. Stavkirkene er nevnt, men enkelte steder levde lignende konstruksjonsprinsipper videre også i verdslige bygninger, slik som i det vestnorske grindverket. Men i løpet av vikingtiden hadde stavverket fått skarp konkurranse fra lafteteknikken.

I et europeisk perspektiv er laftingen først og fremst knyttet til barskogsområdene. Noen av de tidligste sporene etter laftekonstruksjoner har vi fra Alpene, og det så tidlig som i yngre steinalder. I bronsealderen benyttet man teknikken i bygninger og brønner i Mellom-Europa. I århundrene før Kristi fødsel finner vi laftede gravkamre hos skytere og andre nomadefolk på de sentralasiatiske steppene. Når vi skriver 700 e. Kr., kan det konstateres bygninger og forsvarsanlegg utført i lafteteknikk sør og øst for Østersjøen. Litt senere opptrer laftebygninger også i byer som Staraja Ladoga og Novgorod.

Det er vanlig å regne med at lafteteknikken i jernalderen først og fremst er et slavisk fenomen. I Skandinavia antas den gjerne å være et resultat av kulturimpulser som kom østfra i løpet av vikingtiden. Dersom dette er riktig, ser det ut til at den slaviske påvirkningen er blitt formidlet gjennom nåværende dansk område. De tidligste laftebygningene i Skandinavia finner vi i alle fall i Hedeby i 800-årene. Her er bygningsmaterialet dessuten eik, og ikke som sedvanlig furu eller gran, og det betyr vel at man enten har å gjøre med innflyttere som har brakt med seg sin egen byggeskikk hjemmefra, eller med folk som fremdeles bygger i en gammel, stedegen tradisjon, selv om løvskogen for lengst hadde fortrengt barskogen i Sør-Skandinavia på dette tidspunktet. Løfter vi blikket fra bolighusene et øyeblikk, vil vi dessuten oppdage at forsvarsvollen Danevirke, og nærmere bestemt den delen av Danevirke som ble bygd i 737, også inneholder laftekonstruksjoner. De tidligste sikre sporene etter laft i Norden har vi dermed lengst sør i området.

Når det gjelder det øvrige arkeologiske materialet fra vikingtiden, er det særlig i de nåværende svenske landskapene og på Gotland at forbindelsene mellom Skandinavia og områdene øst og sørøst for Østersjøen kommer tydeligst til uttrykk. Men det er lite som tyder på at lafteteknikken har fulgt med på lasset i denne kulturutvekslingen. Det må veie tungt i den sammenhengen at laft slett ikke er påvist i Birka, vikingtidsbyen i Mälaren.

Arkeologisk sett er det en utfordring å påvise laftebygde hus, og det er ikke tilfeldig at vi henter eksemplene fra urbane bebyggelser og andre funnsammenhenger med usedvanlige gode bevaringsforhold for treverk. I motsetning til hva som er tilfellet med hus med jordgravde stolper, blir det få eller ingen spor tilbake i bakken etter laftehus når treverket råtner og forsvinner. Kan vi da være helt sikre på at laftingen ikke var kjent i Skandinavia før vikingtiden?

De tidligste funnene her til lands må vi til gravmaterialet for å finne. Gravkammeret i Gokstadskipet er konstruert i en enkel lafteteknikk (vagenov), og det samme er et gravkammer fra Rolvsøy i Østfold. Begge disse funnene tilhører tiden omkr. 900. Vi har dessuten et par gravfunn fra 300-400-årene på Østlandet som er nokså dårlig opplyst, men der det også er tale om gravkamre med liggende stokker i veggene. Vel så interessant er et funn fra bygravningene i Trondheim, der det viste seg at en stokk som var gjenbrukt i en bygning fra slutten av 900-tallet, var hogd i en mer raffinert form av vagenovet, nemlig det såkalte findalslaftet (av fyrndar = ”gammeldags”). Det bør ligge atskillig håndverkstradisjon bak et funn som dette – og trolig skriver denne og andre gjenbrukte stokker i de eldste bylagene i Trondheim seg fra hus som er blitt flyttet inn til byen fra bygdene omkring i forbindelse med bygrunnleggelsen. Har rett og slett utvalget av hus og huskonstruksjoner på landsbygda i slutten av jernalderen vært større enn i det bildet arkeologien gir oss?