Hvis en franker er din venn, er han helt sikkert ikke din nabo! sa folk i naboskapet til det mektige Frankerriket i 700-årene. Frankerriket var Europas stormakt nummer én i tidlig vikingtid. Frankernes ”venner” var gjerne å finne lengre unna enn i det direkte nabolaget. Obodritene, et slavisk folk som holdt til øst for sakserne, var for eksempel frankernes tradisjonelle forbundsfeller.
Etter at Frisland i løpet av 770-årene var kommet under frankisk kontroll, var turen kommet til sakserne. På samme tid dukker danene opp i de frankiske riksannalene. Her har keiserens administrasjon i Aachen hvert år skrevet ned de viktigste begivenheter i riket, helst de politiske. I år 777 er det skrevet om den slagne saksiske høvdingen Widukind som har søkt tilflukt hos ”Sigfred, danenes konge”. Da Karl den store en del år senere satte inn et nytt militært støt mot sakserne, sendte han en delegasjon til kong Sigfred, kanskje for å forsikre seg om at sakserne ikke ville få støtte fra den kanten.
Da frankerne undertvang sakserne for godt i 804, har danene lenger nord følt seg truet. Frankerhæren tvangsflyttet nå den saksiske befolkningen fra et område øst for Elben til et sted innenfor keiserdømmets grenser. Den ”ledige” jorden ble deretter gitt til obodritene. På det tidspunktet forteller de frankiske riksannalene at danekongen Godfred kom med en flåte og hele det kavaleriet hans rike kunne mønstre til Schleswig, ved grensen mellom danenes og saksernes område.
Godfreds daner angrep deretter obodritene og tvang dem til å betale tributter til ham. Videre forstyrret han frankernes alliansesystem i områdene lenger øst idet han gikk i forbund med wilzene – obodritenes naboer og gamle fiender. Dessuten lot Godfred obodritenes handelssenter Reric (dagens Gross Strömkendorf) ødelegge. Handelsmennene fra Reric ble tvangsflyttet til Schleswig. Der opprett Godfred nå en by som han – ifølge riksannalene – forventet gode inntekter fra i form av avgifter.
I 810 forberedte Karl den store et stort felttog mot danene, da han brakte i erfaring at en flåte på 200 danske skip alt hadde plyndret Frisland og gjort friserne tributtpliktige. Kort tid etter ble Godfred myrdet av en av sine menn. Nevøen til Godfred, Hemming, overtok kongeverdigheten og fikk i stand en fredsavtale med frankerne.
Om det frankiske imperiet var den dominerende stormakten i Europa, viser arkeologiske resultater og de refererte kildestedene at det ved begynnelsen av vikingtiden fantes en sentralmakt av betydning også i Daneriket. Store byggeprosjekter som Danevirkes forsterkning fra 737 og Kanhave-kanalen på Samsø fra 726, tyder på at utviklingen frem mot en statsmakt var i full gang lenge før kong Godfreds tid.
Omkring Nordsjø- og Østersjøkystene i tidlig vikingtid fantes en hel del stammer og riker. Det er for det første venderne som obodritene og wilzene tilhørte. Vendere var en fellesbetegnelse for vestslaviske folkegrupper som holdt til på de sydlige kystene av Østersjøen. Dette området kaltes Vendland. Ved vikingtidens begynnelse nådde vendernes land fra Wisla-munningen i dagens Polen og helt vest til områdene ved Kiel i Tyskland. Venderne hadde flere byer langs østersjøkysten – med Jumne (Wolin) som den mest kjente – og en rekke funn av store mengder arabisk mynt viser at de spilte en viktig rolle i utvekslingsnettverket gjennom dagens Russland og til den arabiske verden. Ifølge senere sagakilder begynte mang en vikingkarriere med plyndringstokter til Vendland – for eksempel Olav Tryggvasons. Skandinavene kan ha lært brobyggerkunsten fra venderne, og herfra kan de også ha tatt til seg nye smykkestiler.
Godfred angrep som nevnt friserne. I vikingtiden strakte landet deres, Frisland, seg langs Nordsjøkysten fra Rhin-munningen til Ems-munningen. Fra 600-årene til 900-årene spilte friserne en sentral rolle i utvekslingen mellom Rhinlandet og Nordsjø- og Østersjø-kystene, og de kontrollerte flere viktige handelssentra, slike som Dorestad ved Rhin-munningen. De frisiske kystene ble innlemmet i Frankerriket i 770-årene. Omkring 840 gav en sønnesønn av Karl den store Walcheren og områdene rundt til en dansk viking – ”piraten Harald”, som han kalles i kildene. Det var begynnelsen til et dansk overherredømme i Frisland som skulle vare i mange tiår.
På 500-tallet hadde flere stammer fra dagens Jylland og Schleswig-Holstein, blant annet anglere og saksere, slått seg ned i England der de hadde opprettet flere riker. Stammenes kalles angelsaksere. Det eneste angelsaksiske riket som overlevde vikinginvasjonene i slutten av 800-årene, var Wessex – vestsaksernes kongedømme. Det omfattet i 800-årene mesteparten av England syd for Themsen. De viktigste byene i Wessex var Winchester og Hamwic (dagens Southampton). Kong Egberts seier over kongedømmet Mercia i 825 gav Wessex status som det sterkeste av de angelsaksiske rikene, og fire år senere ble Egbert titulert som ”Bretwalda”, overkonge i Britannia.
Hva så med de politiske forholdene i Syd-Skandinavia? Et par reisebeskrivelser fra slutten av 800-årene lar oss få vite nærmere beskjed.
Begge beskrivelsene er forfattet ved Wessex-kongen Alfreds hoff i Winchester (eller i London i Essex) i 890-årene. De er basert på muntlige opplysninger gitt av fremmede kjøpmenn som oppsøkte Alfreds hoff, kanskje for å søke vennskap og beskyttelse. Det er for det første Wulfstans seilingsbeskrivelse fra Østersjøen. Om Wulfstans herkomst vet vi lite – han kan ha vært skandinav, men han kan også ha vært angelsakser. Beskrivelsen hans lar oss få vite at han holdt til i Hedeby. Han beskriver en seilas fra denne byen og til Truso (trolig Elblag ved Wisla i det nåværende Polen):
Wulfstan sa at han reiste fra Hedeby, at han var i Truso på syv dager og netter, at skipet hele veien gikk under seil. Vendland var på hans styrbords side, og til babord hadde han Langeland, Lolland, Falster og Skåne. Disse landene hører alle til Danmark. Så hadde vi Bornholm til babord, og de har deres egen konge. Så etter Bornholm hadde vi de landene som heter først Blekinge, Møre, Öland og Gotland til babord, og disse landene tilhører svearne. Og vi hadde Vendland til styrbord hele veien til Wislas munning.
Kjerneområdet til svearne var landskapene rundt Mälaren i Øst-Sverige. Men omkring 890 gav det mening å regne ikke bare kystområdene i Sydøst-Sverige (Blekinge og Møre), men også Østersjø-øyene Gotland og Öland til svearnes innflytelsessfære. I yngre jernalder viser praktfulle gravfunn at det fantes mektige slekter i Mälarlandskapene. Gjennom 800-årene omtales forskjellige konger i Birka, bl. a. Bjørn og Olaf, men det er uvisst hvor langt kongenes makt rakk. Wulfstans opplysninger godtgjør også at de danske øyene samt Skåne tilhørte danene.
Den andre reisebeskrivelsen er basert på informasjoner fra en handelsmann ved navn ”Othere” – Ottar. Han var fra Hålogaland og bodde ”lengst nord av alle nordmenn”. I London fortalte han både om handelsferder helt til Kvitsjøen, og om hvordan han hadde reist den lange veien sydover til England, via byen Sciringes heal syd i Norðmanna land, nordmennenes land, og byen Hedeby lengst syd på Jylland.
Ottar beskrev hjemlandet sitt som langt og smalt. Dels brukte han også betegnelsen Norðweg – Nordveien – og fortalte at dette landet lå på babord side hele veien om man seilte sydover fra Hålogaland til Sciringes heal – Skiringssal-kaupangen ved Larvik i Vestfold. Dersom han ankret opp om natten, kunne han med god vind så vidt komme dit på en måned. Ottar la til at Sciringes heal lå i søndre del av nordmennenes land.
Ottars beretning gir også viktige opplysninger om politiske forhold i Viken, eller Oslofjordområdet. Da han seilte fra Sciringes heal, heter det at han fikk Danmark på babord side og åpen sjø på styrbord side videre sydover. Trolig har Ottar krysset ytre Oslofjord fra området rundt Hvasser eller Færder. Enten har han krysset fjorden ved Hvalerøyene, eller så har han stått rett over mot skjærgården i Bohuslän i det nåværende Sverige. Altså må Ottar ha regnet Bohuslän, trolig også Østfoldkysten, til Danmark. Når vi ser Ottars beretning i sammenheng med Wulfstans, tegnes et bilde av en omfattende dansk innflytelsessfære i nord der ikke bare dagens Danmark, men hele den nåværende svenske vestkysten og iallfall deler av Viken ble regnet som danske landskap.
Vi har en kilde som viser at det var tilfellet også med Vestfold i tidlig vikingtid. I de frankiske riksannalene for året 813 står det at to danske samkonger, Harald og Reginfred, som var sønner av kong Godfred, dro med en hær til ad Westarfoldam – altså ”til Vestfold”. Det heter at dette var det nordvestligste området i riket deres. Bakgrunnen for krigstoget var at høvdingene og folket i Vestfold nektet dem lydighet. Men riksannalene forteller at de underkastet seg før danekongene vendte hjem igjen.
Ordlyden i annalene gir klart inntrykk av at det var et opprør mot et allerede eksisterende dansk overherredømme i Vestfold som var blitt slått ned. Det betyr antagelig at hele Viken i begynnelsen av 800-årene var underlagt daneveldet på en eller annen måte. Ottars beretning fra århundrets slutt tyder derimot på at Viken var delt mellom Norðmanna land på vestsiden og Danmark på østsiden av fjorden.
Hvor gammelt det danske kravet om overhøyhet også vest for Oslofjorden var, vet vi ikke. Det kan gå tilbake til kong Godfred, eller til hans far og forgjenger kong Sigfred. Men Vestfold var på ingen måte et ”ingenmannsland”, verken før eller under danekongenes overherredømme. I søndre Vestfold har arkeologene gjennom gravfunnene fra området kunnet spore rike miljøer over en lang periode før 800-tallet. I 600- og 700-årene - før byetableringen - ser det ut til at et av de mest markerte politiske tyngdepunktene i Vestfold ligger ved munningen av Lågen.
Det kan se ut til at Viken ble regnet som en enhet alt forut for vikingtiden. Muligens ble folk som levde her betraktet som en egen folkegruppe, atskilt fra nabostammer som daner og svear i henholdsvis syd og øst og nordmenn i vest og nord? Nyere forskning har gjort det rimelig å tenke seg at ordet ”viking” til å begynne med var en betegnelse på folk fra Viken. Allerede i en engelsk tekst fra slutten av 600-årene brukes 'wiking' synonymt med pirat fra Skandinavia. I andre angelsaksiske kildene der ordet benyttes (for eksempel Widsith), er det tydeligvis en folkegruppe som det siktes til. I disse kildene opptrer ”vikinger” på lik linje med mer kjente folk som svear, jyder, frisere og anglere.
Hos Snorre Sturluson og ellers i den senere islandske sagatradisjonen, er Vestfold en særdeles viktig region. Man forestilte seg at det var kongene fra Ynglingeslekten i Vestfold som fra slutten av 800-tallet av underla seg resten av det nåværende Norge. Lenge forestilte man seg derfor at Vestfold var utgangspunktet for Harald Hårfagres rikssamling og selve ”Norges vugge”. Men sagaene ble nedskrevet i 1200-årene og hva visste Snorre og de andre islendingene om Vestfold 300-500 år før deres egen tid?
Historikere har lenge stilt spørsmål ved det bildet Snorre gir. I dag vil de fleste mene at Harald Hårfagres maktbasis slett ikke var Vestfold, men Vestlandet, og at Snorre bevisst plasserer en rekke konger som ikke hadde noen tilknytning til Viken, i Vestfold. Grunnen kan være det danske kravet om overhøyhet i Viken som ble stilt med visse mellomrom, også lenge etter vikingtiden. Derfor kan det ha vært viktig for de norske kongene, som Snorre skrev for, å vise til en lang forhistorie som herskere også ved Oslofjorden.
Men det finnes også en annen sagatradisjon om Viken. Denne tradisjonen har danske, kanskje også sydøstnorske røtter. Saxo Grammaticus, som skrev et verk på latin om ”Danenes bedrifter” i begynnelsen av 1200-årene, plasserer Viken i Norge og omtaler befolkningen her som ”nordmenn”. Men samtidig ser han ut til å mene at Viken tidligere hadde vært et eget rike, og at danekongene hadde hatt overherredømmet her fra gammelt av. Flere steder nevner Saxo konger i Viken når han forteller om danenes fornalderkonger – Skjoldungene.
Under den mektige Skjoldungkongen Frode, som skal ha levd i 400- eller 500-årene, opptrer for eksempel en kong Bjørn som regent i Viken. Senere forteller Saxo om hvordan en annen danekonge, Harald Hildetann, en gang i midten av 700-årene dro til Norge og kom Asmund, vikverjenes konge, til unnsetning da denne var blitt berøvet makten av sin søster.
Én av de få sagakildene som omtaler Skiringssal (Tjølling i Larvik) handler om en av etterkommerne til Harald Hildetann, Sigurd Ring. Ifølge islendingen Arngrímur Jónsson kom Sigurd da han var blitt olding til Skiringssal i Viken for å delta i de store blotene som ble holdt der. I Skiringssal fikk han øye på en vakker pike. Hun het Alvsol og var datter av kong Alv i Vendsyssel i Danmark. Alvsols to brødre, som også befant seg i Skiringssal, nektet å gifte bort søsteren til den rynkete gamlingen. Det kom deretter til slag mellom Sigurd Ring og brødrene. Sigurd vant. Alvsol hadde imidlertid fått gift å drikke av brødrene slik at Sigurd ikke skulle få henne om han vant slaget. Da Alvsols lik ble brakt til ham, gikk Sigurd Ring om bord i et stort skip. Han plasserte seg og den døde Alvsol i stavnen, og befalte så at skipet skulle settes fyr på. For fulle seil stevnet han ut på det åpne hav.
Arngrímur (1568-1648) er en svært sen kilde. Men hans hovedkilde igjen er trolig den tapte Skjoldungasaga om danekongene skrevet ca. 1180-1200.
Frans-Arne H. Stylegar er kulturhistoriker, arkeolog og skribent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar