”Paa Aaserlandt boer sex Bønder och kunde saae thill den Gaard 15 Thønder Korn: och giffue allesammen Presten ickon it Faar och itt Lamb och Kircken 10 Notther Korn,” skriver Peder Claussøn Friis omkring 1595 med referanse til Åsland i Åseral i nåværende Vest-Agder fylke. Ett år eller så tidligere hadde Oslobiskopen Jens Nilssøn beskrevet Årum i Borge i nåværende Østfold fylke på denne måten: ”… saa derfra i norduest fierdeparten aff 1 fiering til de syndre Orimsgaarde, och haffde wi en paa den venstre haand och 2 paa den høyre haand ligger i sønder och nord ret hoss hin anden, siden komme wi til den fierde Orimsgaard 1 pilskud i nord, och kaldis den Spurffhøgs Orim paa den venstre haand ret hos veyen. Saa til den femte Orim, i nord 1 pilskud liggendis paa den høyre haand, saa i nord it stenskast til de 2. sidste Ørimsgaarde offuer en liden slem bro, ligger samme gaarde och paa den høyre haand ret vd met veyen”. Peder Claussøn taler altså om Åsland som én gård som beboes av seks bønder, mens Jens Nilssøn like naturlig omtaler Årum som syv gårder, formodentlig bebodd av like mange bønder. Bak den divergerende terminologi de to bruker, ligger en vesentlig forskjell i den senmiddelalderske bebyggelsesstrukturen i henholdsvis Vest- og Øst-Norge.
Når vi møter Årum igjen i skattematrikkelen i 1647, har den ganske riktig syv oppsittere, og den består av syv (skatte-)gårder. Åsland, derimot, har på det tidspunktet fire oppsittere, og var kun én (skatte-)gård. Forholdet er det samme i alle matrikler gjennom 1600- og 1700-årene: Åsland forblir én matrikkelgård selv om antallet oppsittere øker utover i perioden, mens Årum består av like mange matrikkelgårder som det er oppsittere. De ulike benevnelsene som Jens Nilssøn og Peder Claussøn anvender, indikerer at forholdet viser til en vesensforskjell ved den fysiske strukturen mellom gårdene i Åseral og Borge. Hva denne forskjellen består i, er ikke vanskelig å begripe: I Åseral er vi i utkanten av det omfattende sør- og vestnorske kystområdet der mangbølte gårder eller klyngetun med jorden i teigblanding lenge utgjorde et karakteristisk innslag i kulturlandskapet. I Borge, som over Østlandet for øvrig, hadde man å gjøre med et klarere skille mellom de enkelte delingsprodukter, og oftest var avstanden mellom bebyggelsene større enn tilfellet var lenger vest.
I hele det mangbølte området i vest forekom det relativt sjelden at en gård var delt så radikalt at hver av delene fremstod som en selvstendig gårdsenhet med eget gårdsnummer i matriklene fra nyere tid. Regelen var ett gårdsnummer for hvert gårdsnavn. På Østlandet og i Trøndelag var det svært ofte to, tre eller flere. En stor andel av matrikkelgårdene der var opprinnelige delingsbruk: ”De var produkter av den radikale gårddelingen som ble alminnelig praktisert i de åpnere og mere jordrike østnorske bygdene både i eldre og nyere tid”.
Noen tall kan anskueliggjøre forholdet, slik det var i 1647. I Borge sogn var på det tidspunktet 47 prosent av navnebolene delt i to eller flere matrikkelgårder. I Tjølling sogn i Vestfold var andelen nesten like høy, nemlig 40 prosent (tallet gjelder hel- og halvgårder). Ringerike har 29 prosent (gjelder hel- og halvgårder). I de ti skipreidene på Jæren var imidlertid kun 11 prosent av navnegårdene delt opp på denne måten. I vårt andre eksempel, Åseral, bestod bare 1 av 41 navnegårder av flere enn én matrikkelgård.
Disse regionale forskjellene i det bebygde landskapet gjenspeiles altså i språkbruken også. I mine hjemtrakter i Østfold heter det Nes-gåłane når man snakker om de tre, fire spredtliggende enhetene som navnegården Nes på Jeløy er delt opp i. Der jeg har mitt daglige virke, i Vest-Agder, ville man ikke bruke flertallsformen i et tilsvarende tilfelle, men heller snakke om garden i entall – selv om de fleste av de tidligere mangbølte tunene der, som en følge av utskiftningene i siste halvdel av 1800-årene, i dag fremstår som akkurat like spredtbygde som Nes.
Regionale variasjoner
Når vi blikker ut over landbebyggelsen i de ulike delene av det sørlige Norge omkring år 1800, før moderniseringer og utskiftninger begynner å omforme den, frembyr den et uensartet skue.
Over flatbygdene på Østlandet møter vi navnegårdene oppdelt i grensedelte matrikkelgårder og bruk. Selv om skogen mange steder har blitt utskiftet i løpet av 1600- eller 1700-årene, ligger likevel deler av utmarken i sameie mellom brukene. Det kan også være tilfelle med innmarksteiger, men på Østlandet er teigblandingen lite utbredt utenom i Telemark, i Solør og i Hallingdal og de andre dalførene. Mellom ulike matrikkelgårder kan det ligge utmarksjord i sameie. Enkeltgårdsbebyggelse er mest alminnelig i dette området (og i Trøndelag), men det forekommer at husene på forskjellige bruk legges omkring ett og samme tun. I en del tilfeller ligger også matrikulerte enheter innenfor en navnegård så nær hverandre at bebyggelsen får et landsbypreg.
De fire Børsumgårdene i Ås i Follo (Akershus) er et eksempel, men slike tette bebyggelser nevnes også en rekke andre steder på Østlandet allerede av Jens Nilssøn i 1590-årene. Om de fem Dælengårdene i Tingelstad på Hadeland skriver han at ”de 3. ligger vdj en klasse, och de andre tho ligge der strax østen for i øster och vester fra hin anden iche langt imellum dem”, mens de to Tingelstadgårdene i samme sogn beskrives som ”liggendis vdj en tungaard”.
Likevel var de tettbygde tunene langt mer utbredt i kystdistriktene fra den vestre delen av Agder og videre vestover. I disse områdene fant man også gjerne flere bruk – og følgelig flere hus – i hver enkelt klynge enn på Østlandet. Én av de større gårdene på Lista skal ha hatt bortimot 150 bygninger i tunet. I noen distrikter var dessuten husene i hvert tun plassert tettere sammen enn det man kunne finne lenger østpå. Innmarksjorden lå i teigblanding mellom de ulike brukene i hvert mangbølte tun, og den enkelte bruker kunne ha et stort antall teiger spredt over hele gården. Fra Sunnmøre fortelles det i 1804 at 450 av 600 gårder lå i teigblanding – og at hver gård hadde 200-300 teiger.
Teigene kunne bli svært små – fra Stausland i Søgne (Vest-Agder) heter det i en kilde fra 1825 at ”skulde nogen have saa smaa Stykker, at han paa samme ikke kan tøire (dvs. tjore) noget Kreatur, uden at det maa gjøre Skade paa Naboens Mark, da skal han tilsige denne sin Naboe, om han vil tøire tillige med ham, og hvis denne ikke da vil, er han berettiget til at tøire saaledes paa sit eget Stykke, at der paa dette levnes af Kreaturet saa meget Tøe eller Haa eller Græs urørt, som det dette kommer til at afspise paa Naboens Stykke”. Fra Romsdal heter det om en gård som hadde 8 brukere og til sammen 1100 teiger at en bonde som ville bygge uthus, måtte bytte til seg jord fra fem andre brukere for å få stor nok tomt til huset.
Rettighetsfordelingen i utmark kunne være enda mer komplisert, og teiger knyttet til bruken av ulike ressurser kunne både ligge ovenpå hverandre og krysse hverandre. Beitet i utmark ble i regelen utnyttet av brukerne i fellesskap, og antallet beitedyr ble regulert etter brukets størrelse (klauvsetting). Mellom matrikkelgårdene var jorden derimot grensedelt – i minst like stor utstrekning som på Østlandet.
Det er selvsagt denne ulike bebyggelses- og driftsstrukturen i henholdsvis øst og vest som gir forklaringen på hvorfor utskiftningene fra og med 1821, og med større styrke etter den nye utskiftningsloven av 1857, i all hovedsak foregikk i teigblandingsområdet fra Agder og videre vestover. Det betyr også at en så viktig bebyggelseshistorisk kilde som utskiftningene utgjør, har en utpreget regional distribusjon.
Delingsmåter
Det er liten tvil om at de forholdene som er beskrevet i det ovenstående, går tilbake til middelalderen. Det gjør også de delingsmåtene som de forskjellige bebyggelsesstrukturene er et resultat av. ”Modellen” for de ulike strukturene kan man nemlig finne i middelalderlovene.
Det er ikke mye landskapslovene har å berette om hvordan jord skal skiftes. Men i Gulatingsloven 87 heter det om det såkalte odelsskiftet at enhver som vil dele størstedelen av innmarken, skal foreta delingen i nærvær av utenforstående. Joden skal deles ved øyemål eller ved hjelp av en snor, og grensesteiner skal settes ned. Man skal dele innmarken tvers over på midten, dersom partene da ikke finner at en annen delingsmåte er bedre. Odelsskifte eller grensedeling skapte klart adskilte bebyggelsesenheter uten sameie i innmark, og det må være et slikt skifte som ligger bak de navnebolene som i kildene fra senmiddelalder og tidlig nyere tid er delte i to eller flere matrikkelgårder.
GL 87 ble inntatt i Magnus Lagabøtes landslov i 1270-årene. Men ved siden av denne grensedelingen finnes i Landsloven en annen skiftemåte. Om dette leilendingsskiftet heter det i Landsloven at ”(s)oleis skal skiftast at alle får teigar jambreide, jamlange og jamgode etter landskylda”. Det dreier seg med andre ord om teigblanding og deling etter skyld. Av Gulatingsloven 82, som regulerer gjerdeplikten på gårder med flere enn én bruker, fremgår at det heller ikke var uvanlig at flere bønder bodde i ett og samme tun – slik at vi ikke uten kvalifikasjoner kan regne med et generelt, kronologisk skille mellom et eldre odelsskifte og et yngre teigskifte.
Bestemmelsen om ”hafneskipti” i Frostatingsloven innebærer trolig det samme som Landslovens leilendingsskifte.
Fra landsloven ble bestemmelsene om jordskifte overført uendret til Christian 4.s norske lov av 1604, og med bare mindre endringer til Christian 5.s norske lov av 1687.
Det bildet vi får av bebyggelsesmønsteret i de ulike deler av det sørlige Norge i og med beskrivelser som Peder Claussøns og Jens Nilssøns i 1590-årene og senere, kan forklares som variasjoner over de to delingsprinsippene som kjennes fra de gammelnorske lovene. Holmsen har ganske sikkert et viktig poeng når han relaterer disse forskjellene til ulikheter i topografi og jordvidde.
På Østlandet foregikk den vesentligste delen av gårddelingen i middelalderen etter samme prinsipp som Landslovens odelsskifte. Slike delingsprodukter fikk i regelen hvert sitt tun, og i fremtidige matrikler regnet man dem som selvstendige gårder – hva enten de beholdt det samme navnet, men med et tillegg av ”øvre” og ”nedre” eller lignende, eller den ene enheten fikk et helt nytt navn. I prinsippet kan oppdelingen av hele bosetningskamre i gårder med ulike navn av antatt gamle navneklasser, forklares gjennom gårddelinger av denne typen – forutsatt at vi har å gjøre med jordrike områder der gårdene grenser innmark mot innmark.
At leilendingsskiftet nok er et yngre fenomen enn odelsskiftet, betyr ikke at odelsskifter ikke har blitt gjennomført etter landslovens tid. Det var heller slik at dersom en gård først var blitt skiftet i tråd med bestemmelsen om leilendingsskifte, kunne den ikke grensedeles i neste omgang. Det motsatte – som altså ville resultere i et navnebol bestående av to eller flere matrikkelgårder, hver av dem med mangbølte tun – er det mange eksempler på fra Agder og videre vestover. Hans Try nevner navnegården Sangvig i Søgne, som bestod av matrikkelgårdene Austrus, Vestrus og Udjus, som hver bestod av et tettbygd tun med flere brukere.
Men over store deler av teigblandingsområdet fra Agder og videre vestover er det leilendingsskiftet eller teigdelingen vi finner flest spor etter. Her er det åpenbart at det er skiftemåten med teigdeling som har skapt den karakteristiske bebyggelsesstrukturen. Teigblandingen gjør det praktisk å legge husene på samme sted. Selv om naturbetingelser og topografi utgjør et bakteppe for teigdelingen, er det trolig at leilendingsvesenet har fremmet gårddelingen, ikke minst på Vestlandet. I begynnelsen av 1600-årene satte de store jordeierne ned så mange brukere på de større gårdene at statsmakten måtte gripe inn og sette en minstegrense for deling ved bygsling. Stort annerledes var det neppe i middelalderen. Et bruk kunne bygsles til mer enn én bruker, som i så fall med sine familier måtte dele en stue. Det er helst i lys av dette påtvungne samboerskapet at man skal forstå Landslovens pålegg om at en mann som hugger flere dører på huset enn de som fantes da han kom dit, skal bøte en halv mark sølv til kongen og en halv til jordeieren, og dessuten sette huset i stand igjen.
Det er viktig å være klar over at det både i middelalderen og senere fantes udelte bebyggelser i det vestnorske teigblandingsområdet – ikke bare mindre gårder, men store, til dels meget store gårder som lå der ”i fornem ensomhet”, som Paul Borgedal uttrykte det. De tilhørte kronen, verdslige eller geistlige stormenn eller velstående odelsbønder. Storgården og krongodset Huseby på Lista – enbølt så langt tilbake vi kan følge den i kildene – er et eksempel. Et annet er den udelte Avaldsnesgården på Karmøy; 40 månedsmatbol var den på.
Teigdeling kunne imidlertid benyttes av selveiende bønder også, og ikke bare av leilendinger. I de deler av Agder der bondeselveiet var relativt utbredt i tidlig ny tid, var en slik praksis utbredt. I en kommisjonsinnstilling fra 1639 skriver adelsmennene Eilert Urne og Christopher Gjøe at det ”wnder Augdesiden findes gandsche faa Gaarder som Eenisten besiddes udag Een Mand. Mens gemeenlig Heller paa en Ringe Jord som kand were 2-3 eller 4 Huder at findes 2-3-4 och somme Steder flere Bønder. Och en part aff dem iche at Kand haffue wden 1 eller ½ Hud, Ja ringere at bruge, og dog Sig paa hin anden Indtrenger, formedelst huis Ringe Odelspart de med hin Anden Endten Ved Arff, Giffting, Kiøb eller i andre maader Kunde were til berettiget”.
Gårddeling og skylddeling
Gulatingsloven (og Frostatingsloven) hadde slått fast at arvinger hadde rett til å få arvepartene sine skiftet i forhold til den andel av arven de hadde krav på. Alle ektefødte barn hadde arverett – en datterpart var like stor som en halv sønnepart, og dersom ikke eventuelle døtre eller yngre sønner kunne løses ut, fikk de sin arvelott i farens gård. Likeledes kunne andre partseiere kreve å få sine eiendeler utskilt. Med en viss rett kan det hevdes at da landskylden i løpet av høymiddelalderen ble et generelt verdimål for jord, vokste det frem en praksis der det normale var at eierne av en gård kun besatt ideelle anparter – dvs. at de hadde krav på en del av gårdens landskyld, uten at de kontrollerte en fysisk utskilt del av gården. Et godt eksempel på hvordan dette skyldeiesystemet kunne arte seg, finner vi i Lærdal i Sogn og Fjordane. Storgården Eri var før Svartedaeuen på 65 månedsmatbol. Den hadde 6-8 brukere, men 10 forskjellige kirkelige eiere. For ni av eiernes del, var den eneste forbindelsen de hadde med gården, at de tok imot den årlige landskylden. Prestebolet til Eri kirke rådde over den største anparten i gården, 20 mmb, og det var derfor sognepresten som bestemte antallet brukere, rådet for bygsling osv.
Men enerådende har skyldeiesystemet ikke vært. At deling av gårdene har foregått i stor stil i tidlig- og høymiddelalder, tyder en bestemmelse i Landsloven på, der det når det gjelder odelsgods foreskrives at én av arvingene i en bestemt rangorden kan overta gården udelt. For leilendingsgods fantes det ikke noen lignende ordning før i 1500-årene. Knut Dørum har i flere arbeider rettet et kritisk søkelys på mange hevdvunne forestillinger om eiendomsformer og eiendomsbegreper i senmiddelalder og tidlig nyere tid. Han mener at forut for en forordning i 1514 hadde i prinsippet alle partseiere bygselrett. Dørum tolker Landsloven og Frostatingsloven, samt en østlandsforordning fra 1290-årene, dit hen at alle sameiere hadde medbestemmelsesrett når en gård skulle bygsles bort. Forordningen fra 1290-årene åpner for at hver enkelt partseier kunne inngå særskilt avtale med leilendingen, men Dørum tolker den slik at det bare kunne skje under forutsetning av at de andre jordeierne samtykket. Ifølge Dørum var det først i løpet av senmiddelalderen at en ny ordning tvang seg frem, og det er denne praksisen som nedfelles i den nevnte forordningen av 1514. Men allerede i høymiddelalderen finner han en rekke eksempler på at enkeltbruk i større gårder blir bygselenheter. Han tolker dette forholdet slik at større partseiere klarte å få utskilt sine parter ”steint og reint” fra større enheter. Denne utviklingen er tilsynelatende landsomfattende.
De skriftlige middelalderkildene gir videre en rekke eksempler på at eierparter har vært fysisk skilt ut, både på Østlandet, i Agderfylkene og på Vestlandet. Mats Widgren peker på at det trolig er forhastet å trekke slutninger om manglende sammenheng mellom eier- og bruksparter på bakgrunn av normative kilder. Han skriver om Bohuslän: ”När man … studerar de källor som redovisar de faktiska förhållandena visar det sig att man i många fall utmärkte sådana mindre ägoandelar på marken”. Disse mindre, utskilte eierpartene betegnes i kildene fra Bohuslän og det øvrige Østlandet med termer som gård, tomt og stue. Jens Nilssøn skriver for eksempel om Huseby i Berg (Østfold) at det til gården ”ere 3 stuer”. Fra Vestlandet kjenner vi inndelinger i blant annet tun, jord og lut, mens hus og huslende ser ut til å ha vært vanlige betegnelser på Agder.
Frans-Arne H. Stylegar er kulturhistoriker, arkeolog og skribent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar