I mai 1944 fikk Oldsaksamlingen i Oslo brev fra Flekkefjord. I brevet, som var adressert til ”Herr Prof. A. W. Brøgger, Oslo”, het det nøkternt at ”lørdag 6. mai innkom Carl J. Håland fra gården Øksendal i Bakke med 2 stk halsringe i gull, vækt til sammen 430 gram.” Avsender var gullsmed Peersen i Flekkefjord, som var samlingens tillitsmann i distriktet, og ringene var altså kommet for dagen på Øksendal i nåværende Sirdal kommune.
De to halsringene av gull hadde ligget skjult i jorden i noe slikt som 1500 år da de ble funnet i 1944. I dag utgjør de to av Oldsaksamlingens praktstykker, og det er til denne dato i Norge gjort svært få gullfunn fra folkevandringstid (ca. 400-600 e. Kr.) som kan måle seg med Øksendalsringene.
Funnet ble gjort på bureisingsbruket Hagen, som var eiet av Carl J. Håland. Funnstedet lå ved Øksendalstjønna, et stykke opp fra vannkanten.
Oldsaksamlingen sendte konservator Gutorm Gjessing til Øksendal. Hans oppdrag var – foruten å hente ringene, som lå trygt forvart i hvelvet i Flekkefjord sparebank – innsamling av opplysninger om funnet og funnstedet. Men Gjessing ble nok skuffet. I rapporten fra turen skrev han om landskapet i Øksendalsgrenda:
”I det hele tatt er strøket skralt jordbruksland. Her er berg og skog så å si over alt, med en og annen gård innimellom.”
Kjempehaugen ”Der framme”
Han fant det kanskje ikke en gang bryet verdt, Gjessing, å se nærmere på landskapet omkring tjønna. Hadde han gjort det, ville han nok ha lagt merke til den store gravhaugen på bruket ”Der framme” i Øksendal. Haugen kalles ”Kjedlinghaugen”, ligger på jordet nedenfor husene på bruket, og er et imponerende skue. Den har en høyde på 3-4 meter og er godt over 20 meter i diameter. ”Storhauger”, kaller arkeologene slike monumentale gravhauger.
Storhaugene er ikke så vanlige i Vest-Agder, men noen har man da. De gangene de har blitt undersøkt av fagfolk, har storhaugene her sør vist seg å inneholde begravelser fra folkevandringstid. Gravhauger som er så store som ”Kjedlinghaugen”, har et karakteristisk spredningsmønster: De finnes helst på gårder som vi regner med har vært høvdingseter eller stormannsgårder i århundrene etter Kristi fødsel. Tonstad er et slikt sted (det finnes to storhauger der i dag), Snartemo i Hægebostad et annet. Øksendal er med andre ord i godt selskap…
Fra ”Kjedlinghaugen” er det fritt utsyn over tjønna til det stedet der gullringene lå skjult.
”Ringene lå i jord, men nok med en del småstein omkring, og om lag 30 cm djupt. De lå akkurat i kanten av et lite bekkeleie. Tjernet ble tappet ut for en en mannsalder sia, og etter det folk sier, må det da ha gått minst så langt opp som til finnestedet – ’i hvert fall under flauma’,” skriver Gutorm Gjessing. Han mener at den som har lagt ned ringene som et offer til høyere makter, bevisst har valgt seg ut bekkeløpet ved tjønna. Det er ikke uvanlig at offerfunn fra jernalderen er lagt ned i eller ved vann.
Men når det gjelder Øksendalfunnet, er utsikten til gården like påtagelig som nærheten til tjønna. Kan hende var det et poeng at det var fri sikt over til gravhaugen ”Der framme”? Var hensikten at hun eller han som fikk sitt siste hvilested i ”Kjedlinghaugen”, skulle kunne våke over gullringene – hans eller hennes gullringer..?
Storfolk for 1500 år siden
Vest-Agder i folkevandringstiden var et stormannssamfunn. Spredt temmelig regelmessig over hele fylket, så vel i innlandet som ved kysten, fantes stormannsgårder – lokale maktsentra. På disse gårdene residerte stormenn som hver for seg dominerte områdene rundt høvdingsetet. Mange av gårdene rundt disse høvdingsetene må ha blitt ryddet fra selve høvdingsetet, og høvdingen har antagelig hatt noe av grunnlaget for sin makt og rikdom fra kontrollen over disse underliggende bosetningene.
De tunge gullringene fra Øksendalstjønna blinker sammen med ”Kjedlinghaugen” ut Øksendal som en slik stormannsgård. Og som på Tonstad, på Snartemo og på de andre stormannsgårdene på Agder, var det datidens aristokrati som holdt til på Øksendal. Herfra styrte de bruken av mindre, underliggende ”husmannsplasser” innenfor storgårdens innflytelsessfære. Noen av ”plassfolkene” kan ha drevet spesialiserte virksomheter i skog og utmark. For storfolket i Øksendal er det naturlig å tenke seg at jernvinne og fangst har vært viktige inntektskilder.
Nettopp i folkevandringstiden tyder arkeologiske funn over hele Nord-Europa på at aristokratiet – overklassen – mikset gamle og nye myter og historier sammen til en ny religion, som svarte til elitens egne behov og erfaringer. Denne nye religionen er sannsynligvis den Odinkulten som vi ellers gjerne forbinder med vikingtid. Odin er først og fremst krigsguden – overklassens gud.
Det ser ut til at egdske stormannsslekter i folkevandringstiden tar i bruk nye maktpolitiske symboler og verdighetstegn for å begrunne sin makt over resten av befolkningen. Storfolkene forsøker å gjøre seg til gudeætlinger, til guder på jord. De store gravhaugene som bygges i denne perioden, er uttrykk for den samme strategien.
Halsringene fra Øksendal er slike maktsymboler. Det viktigste forholdet ved gullfunnet herfra er neppe at funnet er gjort ved ei tjønn langt fra datidens bebyggelse, for slik var det jo ikke. Gullringene er lagt ned i kort avstand fra bebyggelsen. På den måten innevarslet offeret noe nytt: Fra nå av skulle ofring og gudsdyrkelse skje på gården, under ledelse av stormannen.
Hun kom til sine egne…
Det ligger en eim av gammel storhet over Øksendal. Eldgamle ferdselsveier går gjennom gården. Da Øksendal dukker opp i skriftlige kilder tidlig på 1600-tallet, er gården fortsatt blant de aller største i det som ble kalt ”Bakke manntall”. Bare Tonstad (som da bestod av to matrikkelgårder) og Bakke var så vidt større.
Folkevandringstidens aristokrati pleiet omfattende kontakter med standsfeller andre steder – innenlands og utenlands. Det miljøet som stormannsslekten i Øksendal tilhørte, hadde blant annet nære forbindelser til England og til Baltikum. Ja, selve råmaterialet i Øksendalsringene – gullet – må ha kommet fra Kontinentet.
***
Sagnet om dronning Astrids flukt er knyttet til Øksendal. Sant eller ikke sant: dersom småkongedatteren fra Jæren la ruten om Øksendal, så var det ikke noen tilfeldighet. For her kom hun til sine egne…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar