Vestfold i yngre jernalder: tankene fylles av navn og bilder – Borre, Oseberg, Gokstad, Kaupang... Ikke så rart, kan hende, at den nordlige delen av landskapet – Vestfold nord for Horten, for å si det slik – er heller ukjent i vikingtidsarkeologisk henseende. Vi snakker om den biten av Vestfold som arkeologene aldri nådde under de storstilte utgravningskampanjene i fylket på slutten av 1800-tallet. Den gang hadde utgraverne mer enn nok med å utforske gravfeltene som lå tett i tett på Raet sør for Horten, og sør for det. Men kildene sladrer likevel om at vi mistet noe på grunn av dette misforholdet. Det er nemlig tegn til at det i eldre og yngre jernalder fantes en nordlig pendant til de rike, aristokratiske miljøene i sørfylket.
Faste fornminner, topografi og stedsnavn viser oss at Vestfold i yngre jernalder bestod av en hel rekke større og mindre bygder. I flere tilfeller indikerer spesielle typer av stedsnavn på at hvert av disse mindre distriktene har vært hierarkisk oppbygd: Sentralt plassert finner vi storgården, omgitt av gårder som vitner om kult og andre ”offentlige” funksjoner, av og til også gårder med navn som knytter dem til stormennenes følgeslagere. Noen av gårdene har inngått i stormannens jordegods og var bebodd av hans undergivne. Utenfor der igjen ligger gårder som helst skal tolkes som tilhørende sosiale grupper med en friere stilling i forhold til stormannen i sentrum. Fordelingen av synlige gravminner fra jernalderen støtter opp om en slik modell; i mange tilfeller finner vi gravhauger på stormannsgården i sentrum, mens det utenfor kjernen kan anes et ”tomt” belte uten synlige gravminner. Utenfor dette beltet kommer gravhaugene igjen.
Gårdenes navn, størrelse og beliggenhet forteller altså at det var rikelig med stormenn i Vestfold. Men bare noen ganske få steder finner vi komplekser av et slag som tillater å snakke om herskere med makt utover det rent lokale. Ett slikt kompleks finnes i Tjølling i den sørlige delen av Vestfold, der vi omkring en antatt stormannsbebyggelse på Huseby – vikingtidens Skiringssal – finner en gruppe gårder som passer inn i en modell som denne. Men dersom vi holder oss til stedsnavnene, finnes det en parallell til dette komplekset lenger nord i Vestfold. Dette nordlige komplekset har bare i svært liten grad vært fremme i diskusjonen.
I Re kommune, i kirkesognene Våle og Botne, finner vi nemlig en annen ”sal” eller hall, Hundsal. Gårdsnavnet Gurann i Botne (sammensatt med gud og rann, som betyr stort hus) betegnet kanskje også i sin tid en hallbygning. I det samme området opptrer også Guåker (bokstavelig talt gudenes åker), Gudum (”gudenes hjem”) og Viskjøl. Dette navnet har man gjerne tolket som et minne om kult knyttet til den lite kjente gudeskikkelsen Vidar. Sisteleddet er skjolf, som betyr borg eller vakttårn, eller muligens høysete. Kanskje har vi en hall her også.
I dette nordlige området - kanskje det kan kalles Hundsal-komplekset - opptrer dessuten en Huseby-gård, uten at vi vet hva denne gården het tidligere. Men navnet tyder i alle fall på at området har vært viktig nok til at kongsmakten skaffet seg fotfeste her i tidlig middelalder. Dessuten finnes her en gård som heter Kaupang. Det siste navnet er vel helst et oppkallingsnavn. Vi finner et Oppsal her også, og trolig er denne og noen av de andre Oppsal-gårdene i Vestfold oppkalt etter det sagnomsuste Uppsala i Sveariket. Slik oppkalling synes å ha vært nokså vanlig i de sentrale bygdene i yngre jernalder.
Finnes det noen funn som kan styrke det bildet som gårdsnavnene gir av Våle og Botne som et område med høvdinger og haller i vikingtid? To av de ikke altfor tallrike gullfunnene fra den siste delen av eldre jernalder i Vestfold er gjort innenfor Hundsal-komplekset. Den store gullhalsringen fra Ofegstad – 247 gram veier den – er enestående i Norge, og man må til Strårup i Sønderjylland for å finne en lignende. Den danske er datert til omkring år 400, og de to bør være noenlunde fra samme tid. Funnet ble gjort på 1800-tallet i Ofegstads utmark, altså på nabogården til Hundsal.
For øvrig er Hundsal-komplekset i nordre Vestfold lite synlig i det arkeologiske kildematerialet. Her mangler for eksempel de storslåtte skipssetningene som kjennes fra Tjølling og Sandeherred – det 40 meter lange ”steinskipet” på Elgesem i Sandeherred er landets største, og slike store skipsformede steinsetninger ser ut til å inngå som et markant element i landskapet i noen av de viktigste sentralområdene i Syd-Skandinavia i jernalder – med danekongens setegårder Jelling og Lejre som eksempler.
I noen grad må forskjellene i de arkeologiske funnene mellom Skiringssal og Hundsal skyldes at arkeologenes virksomhet har vært konsentrert om sydfylket like siden de første vitenskapelige utgravningene ble utført i Vestfold fra 1860-årene av. I mangel av funn må gårdsnavnenes vitnemål må veie tungt, og de tyder på at det i yngre jernalder fantes to dominerende sentra i Vestfold – ett syd i fylket og ett i nord.
Storhaugene – gravhauger med en diameter på 20 meter eller mer – glimrer likeledes med sitt fravær i nordfylket, med unntak av kjempehaugene ved Borre. I Tjølling finnes det mange, men de aller største – de med diameter større enn 30 meter – er ikke representert her heller. I utkanten av Skiringssal-komplekset ligger imidlertid Kongshaugen som inneholdt Gokstadskipet og et meget rikt gravutstyr for øvrig. Og kanskje er nettopp formuleringen ”i utkanten” en nøkkel til å tolke også de to eneste feltene med storhauger i Vestfold – Borrefeltet i nord og Mølenfeltet syd i fylket.
Disse to spektakulære gravfeltene ligger ved hver sin ende av Raet, den store morenen som løper fra sydvest til nordøst gjennom de folkerikeste bygdene i fylket. Raet var hovedferdselsåren gjennom Vestfold; her lå de rikeste gårdene – og de fleste gravfeltene. Borrefeltet ser ut til å ha blitt tatt i bruk på 600-tallet, mens dateringen av de store gravrøysene på Mølen foreløpig er usikker. Mange ting taler likevel for at også dette feltet skriver seg fra yngre jernalder. Disse to gravfeltene har ellers det til felles at de ikke ser ut til å å ha noen direkte gårdstilknytning. Mens de aller fleste gravfelt fra denne tiden er klare gårdsgravfelter, ligger røysene på Mølen nærmest i utmark og langt fra noen storgårder. Og på Borre har man så langt ikke klart å påvise spor etter noen bebyggelse av en slik dignitet at den kan forklare storhaugene der.
Så noen gårdsgravfelter er disse to neppe. En mer sannsynlig mulighet er at de monumentale gravfeltene i hver sin ende av Vestfold-raet ikke tilhører folk som bodde i den umiddelbare nærhet av feltene. Kanskje er de å regne som regionale monumenter – ja, rett og slett nekropoler for to herskerdynastier, ett i søndre og ett i nordre Vestfold? Dette øverste sjiktet i samfunnspyramiden var mindre knyttet til bestemte gårder, som de hadde mange av. De var mer knyttet til regioner og landskap, og til sine likemenn, som for en stor del var deres egne forfedre. Når slike folk døde, var det kanskje denne forbindelsen som var viktig å markere. I så fall kan det være på Mølen at de fant sitt siste hvilested, mange av de herrene og fruene som regjerte i Skiringssal i merovinger- og vikingtid, mens deres likemenn og -kvinner i Hundsal i nord lot seg gravlegge på Borre...
Lese mer?
Se også http://www.khm.uio.no/utstillinger/kaupang/link.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar