Det store gravfeltet på Lunde i Farsund kommune, Vest-Agder, har “git os store fund baade fra skeletgraver og brandgraver” (de Lange 1910:49). Ett funn fra Lundefeltet har imidlertid ikke blitt viet noen særlig oppmerksomhet. Det dreier seg om en rikt utstyrt, ubrent kvinnegrav fra tidlig folkevandringstid. Graven, som blant annet inneholdt seletøy og et senromersk konisk glassbeger, ble undersøkt av Michael Tyrholm så tidlig som i 1743. Gravgodset må i sin helhet regnes for tapt, men en analyse av gjenstandene fra graven plasserer den blant de rikeste kvinnegraver fra omkring år 400 i Norge.
Michael Tyrholm skrev i 1752 en fyldig innberetning om utgravningen og funnene. Vår analyse av funnforhold og gravgods er basert på denne innberetningen, som siden 1862 har ligget i Håndskriftsamlingen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo.
Sogneprest Tyrholm befant seg i sitt hjem på Vanse prestegård, da han den 7. mai 1743 mottok hastebud fra Hr. Commandeur Johan Wibe på Lunde. Kommandøren var i likhet med Tyrholm begeistret for tidens hagekunst, og tjenestefolkene var blitt oppmerksom på ”et gammel Gravsted”, da de var i ferd med å hente ”beqvemme store Steene som kunde tiene til et Gierde, Hand da vilde lægge omkring een Have.” Wibe anmodet pastoren om snarest å komme til hans gård på Lunde ”for at efftersøge, om der sammesteds noget viidere merckværdigt kunde findes.” Med brevet fulgte en knust ”Hanked Potte.”
Utgravningen
Allerede neste dag begav den 52-årige sognepresten Michael Tyrholm seg mot øst på rideveien, i retning av Johan Wibes gård på Lunde, som lå innerst i Lundevågen, ”een halv miil fra Kirken og Præstegaarden” i Vanse. Det var en typisk maidag på Lista, med solskinn og lett vind. Prost Tyrholm ferdes ofte på denne krokete rideveien, som førte gjennom lyng og stein i utmarken og på kryss og tvers av innmarken forbi hans venner, prestefamilien Toldorph på Huseby kongsgård, frem til Lunde. På sin vei passerte Tyrholm bønder i tradisjonell gang, "med mannen (...) først og kona noen skritt etter med sjalet tett viklet omkring hodet, skuldrene og ryggen” (Meberg 1951:41). Det var her den første veien på Lista mellom Jølle og Farsund skulle bli bygget 34 år senere, i 1777.
Vel forbi Huseby så Tyrholm de store gravhaugene på Lundefeltet tegne seg i silhuett på høyden over Lundevågens nordlige bredd. Bare ”et par 100 Skrit” før han rakk helt frem til Wibes gård, fikk Tyrholm øye på den åpnede gravhaugen, som lå på en eng rett øst for rideveien. ”Høyens Overdeel var lang og lav med nedheldende Kanter paa begge sider og ender; 9 alen lang og 5 alen bred uden om, men neppe 1 alen høy paa øverste Ryg fra jordens nederste flade, ikke omsat med Træer eller Steene, uden alleniste i hver Ende een Steen, hvis kanter stod ud af jorden og gav anledning til denne Høys opgravelse. Samme Høy hafde været noget opgravet tilforn over hver Ende, hvilket kunde kiendes af 2de Huuler, dog ikke dybere end til dend faste jord. (…) Denne Høy vender begge Ender i Sønden og Norden.”
Kommandør Wibes tjenestefolk hadde dagen i forveien fjernet tre store flate stein som dekket gravkammeret, så da Tyrholm besteg gravhaugen kunne han se ned i selve gravkammeret:
"Inden i dend aabnede Høy, da Jorden var kastet til begge sider, saae mand Graven i sig selv lang og fiirkantet, besat inden til med lange og jevne Kampesteene vel passede til sammen, 4 ved d. Vestre Side og 3 ved dend Østre, med een for hver ende. (…) Rummet inden udi var 4 alen i Længden og 1 1/2 alen i breden (…)."
Assistert av tjenestefolkene iverksatte prosten straks en omhyggelig undersøkelse av graven. Tyrholm ”befalede Arbeyderne, nu ikke meere at bruge Spade eller noget Redskab, men alleniste legge sig ned paa Sidesteenene, hvorpaa de flade Heller hafde hvilet, og med deris blotte Hænder føle frem allevegne i dend løse muld, om de der kunde træffe noget viidere mærkeligt med Hænderne (…).” På denne måten fant de i gravens nord- og sydøsthjørner to brune hankekar av samme type som det de dagen før hadde fjernet fra det sydvestlige hjørne.
Overraskelsen var stor da de i gravens fjerde hjørne fant et fint grønt, spissbunnet drikkeglass, ”(…) staaende på sin nederste og smaleste Ende i mulden.” Tyrholm fikk det ”saavit lykkelig (…) heel optagen.” Han ”rensede da Urnen, afskyllede dend med største varlighed, og strax udsatte dend i Luft og Soelskin, effter Arnkiels Raad, at tørres og hærde.”
”Dernest effterforskede (Tyrholm) viidere i dend Løse Grav-muld og fandt adskillige fleere ting, som henhører til de gamle tiders ornamenta og pretiosa.” Han tok således opp ”mangfoldige Perler, (…) en rund Kaaber-Kugle, (…) 2de smaa Ringe, (…) større stykker jern, (…) staal, (…) een eeniste flintesteen, (…) smating af Messing og et par folia bracteata.” Større interesse hos Tyrholm vakte det imidlertid at mens ”man opskuflede jorden saa sagtelig, blev (…) (man oppmerksom på) eeen liden rund gull plade, orbis aureus, Ligesom een Penge, lit større end een skilling.”
Etter undersøkelsens avslutning, pakket Tyrholm omhyggelig sammen funnene og bragte dem med seg tilbake til prestegården på Vanse, der han innlemmet dem i sin private samling av oldsaker.
Det tapte gravfunnet
Omtrent slik kan man, på grunnlag av Michael Tyrholms manuskript fra 1752, rekonstruere begivenhetene, slik de utspant seg ni år tidligere.
Tyrholms håndskrevne manuskript oppbevares i dag i håndskriftsamlingen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo, der det har katalognr. Ms.fol.1056:X. Her finnes likeledes en litt yngre avskrift av originalmanuskriptet (Ms.4° 571).
Ettersom manuskriptet aldri har blitt publisert, har Lundefunnet aldri fått den oppmerksomhet det visselig fortjener. Det illustreres klart ved det faktum at da Anders Lorange i 1877 foretok en gjenåpning av restene etter Tyrholms gravhaug, som ligger lengst øst på Lundefeltet, hadde han med all tydelighet ingen viten om den gamle utgravningen (Lorange 1878, Haug I). A. W. Brøgger røper heller ikke noen kjennskap til Tyrholms utgravning da han foretar en ettergravning i Haug I i 1906, og da Eyvind de Lange fire år senere publiserte Lundefunnene i sin helhet, er ikke 1743-gravningen med (Grimsrud 1998:17; de Lange 1910).
I forskningssammenheng er det vist til Tyrholms manuskript, men det er få som selv har forsøkt å lese det håndskrevne dokumentet (Nicolaysen1866a:64 f., 1866b:280; Bøe 1926, nr. 104; Grieg 1938:41). Glasset som i manuskriptet er beskrevet i tekst og tegning, er således enten utelatt eller ikke nærmere typebestemt i to større nyere avhandlinger om emnet (Straume 1983, Hansen 1987).
Siden Tyrholms tid er det selvsagt fremkommet atskillige gravfunn både fra Lunde og andre steder på Lista. Svært få graver kan imidlertid måle seg med det tapte funnet fra Lunde, hva rikdom i gravutstyret angår.
Michael Tyrholms beretning er selvsagt farget av forfatterens samtid, og uttrykker opplysningstidens idéer om ”de Gamle Tiders og Folkes simple væsen”. Prostens beskrivelse av gravens konstruksjon og innhold er ikke desto mindre grundig og nøyaktig - også målt med en senere tids målestokk.
Med utgangspunkt i det transkriberte manuskriptet[1] er det derfor i dag mulig å antyde noen mulige tolkninger av inventaret i graven, slik at funnet kan forståes i sin rette romlige og tidsmessige horisont og få en plass blant de sentrale funnene fra sydvestlandets eldre jernalder.
Glassbegeret
Et forsøk på å nytolke funnene fra Lunde begynner naturlig med glasset, som er det eneste funn fra graven som både er beskrevet og avbildet "in natura".
Tyrholm beskriver kort glasset slik: Det ”er af grønagtig couleur”, “anseelig, temmelig tyk og sleben med huule Ovaler rundt omkring, samt afsleben under dend spidse ende, hvorpaa dend stod i mulden”. Tyrholms beskrivelse plasserer glasset i Eggers gruppe av tykkveggede, olivengrønne glass med slipt dekor, typene 227-238 (Eggers 1951).
Tyrholms detaljtegning av glasset tegning gir ytterligere opplysninger. Formen er utpreget konisk, og dersom uttrykket "in natura", kan forstås som målestokk 1:1, er glasset ca. 18 cm høyt. Tyrholm nevner i beskrivelsen at bunnen var "afsleben under dend spidse ende", det vil si plan. Da bunnen imidlertid har en meget bratt avslutning på tegningen, kan det ikke helt utelukkes at glassets bunn av plasshensyn er utelatt. Bunnen kan derfor ha vært avrundet, eller det kan ha vært en fure over bunnen.
Dekoren består av tre rekker store, frittstående ovaler. Ovalene har samme størrelse, og avstanden mellom dem er konstant, idet rekkene av ovaler er plassert forskutt sidelengs i forhold til hverandre. Randen er slipt rund og muligens markert med en small fure under randen.
Glasset bør på dette grunnlag regnes som en variant av Eggers type 237 eller Straumes type VII, som særlig på grunnlag av den svenske Havorgraven fra Hallingbo socken på Gotland, dateres til overgangen C3-D1, dvs. sent i det 4. eller tidlig i det 5. århundre (Straume 1983:28 f.). Den påfallende koniske formen gjør det imidlertid sannsynlig at glasset nærmest er å henregne til Ulla Lund Hansens type Högom a - koniske glassbegre med ovalslip (Hansen 1987:119).
Glasset "var meget skrøbelig at handle, som dend og sees over alt at være igiennembrusten af jordens skarphed og fugtighed eller andre corrosive particler i saa Langvarig alder, hvorved dend dog ikke er adskilt, men tegner til opløsning”. Tyrholms beskrivelse av Lundebegerets bevaringstilstand tyder på at det på samme vis som glassene fra Högom, er svært ugjennomsiktig. Det er derfor ikke urimelig at Tyrholm kan ha oversett den for disse typer glassbegre karakteristiske rekke av små horisontale ovaler under munningsranden.
”Orbis aureus”
"Der fandtes ogsaa i Graven een liden rund guldplade, orbis aureus, Ligesom een Penge, lit større end een skilling. (…) Denne vaer saa reen og blank som dend nu er. (…) Ingen bogstav eller figurer fandtes paa dend som notæ Runicæ, Barbaricæ vel Magicæ. Dend synes alleniste at være hamret, og hammerslagene kiendelige af nogle fiine ophøyede streger imellem, hvilke nogle Beskuere har villet meene at være characterer, som jeg dog ikke, med de beste briller, kand ansee for andet end interstitia pulsus af hammerslagene, og som Guldet er ikke corruption undergivet, saa kand mand ikke dømme at dend har været anderledis end dend nu er." Kanskje det er denne lille orbis aureus som er avbildet i gravens sydvestlige hjørne?
På latin betyr orbis aureus ”sirkel av gull”. Aureus er i tillegg navnet på den tidlige keisertids romerske gullmynt. Denne gullplaten med merker av ”hammerslag”, er tidligere tolket som en gullbrakteat (Werlauff 1836:168; Grieg 1938:41; Skaare 1976:146). Da ”hammerslagene” ikke danner "bogstav eller figurer", kunne man tenke seg en D-brakteat, men da gullplaten hverken er forsynt med hempe eller hull til oppheng er tolkningen tvilsom. Dette inntrykket forsterkes av gullplatens unselige størrelse; "lit større end een skilling," skriver jo Tyrholm. En skilling målte på midten av 1700-tallet 1.4 – 1.5 cm i diameter, og gullplaten var altså "lit større", men neppe så stor som en toskilling med en diameter på 1.7 – 1.8 cm (Heide 1964:134ff.). Til sammenligning har den minste av Vest-Agders D-brakteater, fra Brekne i Vestbygda på Lista, en diameter på 2.0 cm.
Tyrholms fastholder imidlertid formlikheten med en mynt: "Ligesom een Penge”, ”denne Smule Guld i form af een Penge”, ”(dersom) denne Orbis aureus have været een brugelig Penge, da maatte mand slutte at der og har i de tider været visse Penge uden Præg". Tyrholm forestiller seg således at "dette har været een Numus Savaxy nedlagt hos dend Afdøde til at betale Charon hans portorium og færgeløn med" (jfr. Shetelig 1908:4f.).
En romerske solidus veier 4.55 g og har en diameter på 2.2 cm. En solidus er således mange ganger større enn en skilling, og det er meget lite sannsynlig at Tyrholms orbis aureus har vært en slik. Dessuten har de få romerske solidi som er funnet i Norge i regelen hempe eller hull til oppheng (Magnus & Myhre 1986:338). Mest sannsynlig har vi derfor å gjøre med et hamret, sirkulært prydbeslag, f. eks. til en knapp tilhørende en hektespenne, eller et stykke flatbanket betalingsgull, slik som kjennes fra Lundeborg på Fyn (Thomsen 1993:79). Betalingsgull er ellers en vanlig gjenstandstype i graver fra denne perioden.
”Folia bracteata”
Det ble videre funnet "et par folia bracteata, som synes forgylte med smaa huller i Kanterne". På latin betyr folia et blad, og bractea er en tynn plate. Man kan derav slutte at de to beslagene var bladtynne, forgylte og altså hadde små hull i kantene.
Tyrholms latinske betegnelse for en myntliknende gjenstand med merker etter ”hammerslag” er som nevnt ”orbis aureus”. Det er derfor lite trolig at Tyrholm benytter ordet bracteata med en mynt eller et hengesmykke med ensidig preg i tankene, og man kan neppe slutte at han med uttrykket ”folia bracteata” mener runde beslag med ensidig preget ornamentikk.
Tyrholm mener at de to beslag "muelig har tient til prydelig beslag paa skrinet." Til restene av skrinet vil han dessuten regne han "een smule Træ der var bunden med rust til et stykke jern". Selv om Tyrholm ikke skriver noe om formen på beslagene, synes det nærliggende å oppfatte dem som avlange kantbeslag.
Tyrholm kan muligens ha rett i sin antakelse, ettersom små treskrin finnes i flere av kvinnegravene fra Sejlflod på Jylland.[2] Men sikkert kan det ikke sies, all den stund han feilaktig tror at graven er en branngrav med fire urner, og at gjenstander utenom urnene med nødvendighet må "have været nedlagt i et jernbeslagen skrin mit i graven".
Det er selvsagt flere tolkningsmuligheter. En tolkning virker dog besnærende, med beskrivelsen av skaden på glasset i frisk erindring: "Det er forunderligt, at dette skrøbelige Kar i saa Langsommelig tid, og endelig nu ved dend sidste uroe og graving kunde blive conserveret, og ikke var kommen meere til skade end det Lidet som synes i dend øverste kant."
Tyrholm skriver at glassbegeret ble tatt opp svært omhyggelig, og at han fikk den "saavit lykkelig (…) heel optagen," og beskrivelsen antyder at skaden neppe har skjedd under oppholdet i graven, hvor glasset "alleniste (har) haft dend store flade Helle til Dække, som hvilede paa Side-Steenene med frit rum imellem, at intet kunde betynge Urnen." Dersom skaden stammer fra før begeret ble lagt i graven, er det ikke utenkelig at stykkene med folia bracteata, opprinnelig har vært montert som reparasjon på glasset. Det finnes mange reparerte fasettslipte glass innenfor det nordiske området (Straume 1983:67; Hougen 1935:pl. IX:5-7 og pl X:1-3). Det mest kjente eksemplet har vi fra folkevandringstidsgraven Snartemo V i Hægebostad, Vest-Agder.
Snartemobegerets rand var forsterket med et 1.3 cm bredt forgylt sølvbånd med presset dekorasjon i form av sittende mennesker og sammenslyngede dyrefigurer. Beslaget foreligger i 9 små og 2 større bruddstykker. Glasset er i tillegg reparert med én trekantet og fire rektangulære bøter av forgylt sølvblikk, som parvis er lagt over brudd på inn- og yttersiden og festet med nagler gjennom borede hull i glasset. Bøtene er dekorert med perlerand og muligvis et mønster (Hougen 1935:15, pl V).
Som tilfellet er med de to folia bracteata, er det vanskelig å tolke det likearmede korset som er avbildet i den nordre ende av graven. Det kan være en stor korsformet fibula, men da er lengdeforholdet mellom korsets armer helt galt gjengitt. Hvis avbildningen derimot kan regnes for noenlunde korrekt, svarer stykkets form helt til det nesten kvadratiske, forgylte og korsformede bronsebeslaget (l. 5.0 cm; br. 4.8 cm) i våpenofferfunnet fra Vennebo i Västergötland, som er tolket som remfordeler til et seletøy. Funnet tilhører første halvdel av det 5. århundre e. Kr. Til seletøyet i Vennebofunnet hørte også rektangulære, forgylte bronse- og sølvbeslag med stempelornamentikk, som kan kaste lys over Lundegravens "folia bracteata” (Arrhenius 1987:462).
Perlene
På Tyrholms tegning av graven ser en perlene ligge spredt i bunnen av graven. Da de fleste mindre gjenstander ble funnet ”ved muldens sagtelige opkastelse,” må dette være et noe tilfeldig bilde. Tyrholm manuskript inneholder imidlertid også ganske nøyaktige iakttakelser. De tre leirkarene og glassbegeret er f. eks. plassert riktig i hjørnene av gravkammeret, men det er tydelig at størrelsesforholdet mellom f.eks. leirkar og perler er fortegnet.
Tyrholm fant ”mangfoldige Perler som Laae i Mulden, og var i særdelished 5 sorter:
(1) Nogle grønne og runde Glab-Perler, (2) nogle sorte eller mørkeblaae og aflange Glab-Perler med flammede hvide streger omkring,[3] (3) nogle sorte og runde Glab-Perler med Gule Leerpletter,[4] (4) nogle røde, deels runde, deels Kantede, liige Coraller, dog, som mig synes, uægte.”(5) ”Nogle og de største, vare af Raf eller Bernsteen, hvilke i deris brugs tid har været blanke og polerede, men nu dumme, af adskillige facons, somme runde, eendeel lange andre Kantede, Lysere og mørkere.”
Betrakter man perlene på Tyrholms tegning, ser man en tendens til at perler av samme form ligger på rekke. Det gjelder særlig de større, avlange og runde perlene. I det sydøstlige hjørnet ligger tre store runde perler og en såkalt polyedrisk eller kubooktaedrisk perle. I motsetning til hva tilfellet er for de fleste andre perletyper, er forekomsten av disse karakteristiske blå polyedriske perlene kronologisk avgrenset til yngre romertid (Tempelmann-Maczynska 1985:37). Tyrholm nevner bare kantede korallrøde perler og store ravperler. Da ravperler av denne formen ikke figurerer på typelisten hos Magdalena Tempelmann-Maczynska, er det mulig at den polyedriske perlen er en rød opak glassperle av den mer sjeldne type 132, som helst dateres til periodene C 2 - D og er særlig utbredt i nedre Weichsel og i Vorpommern (Tempelmann-Maczynska 1985:38, 130).[5]
De største perlene i graven var av rav. Tyrholm nevner at de opprinnelig må ha vært blanke og polerte. Ravperlene forekommer i flere former, f.eks. runde, lange og kantede. Slike store, dreide ravperler er vanlige i graver fra sen keisertid og folkevandringstid, særlig i de østlige deler av Skandinaven, noe som gjerne settes i forbindelse med import av baltisk rav (Tempelmann-Maczynska 1985:112, 134). Også fra det danske området kan det ha vært en betydelig raveksport (Jensen 1982).
Tyrholm knytter videre særlige bemerkninger til ”2de smaa Ringe”, som lå sammen med perlene, ”hvilke ikke vare loddede sammen (…) men fladslagne og overbøyede i begge ender, og lit omdreyede mit paa, disse vare heele da de bleve fundne, men saa skiøre, at da mand forsøgte at rekke enderne lit fra hinanden, brast de over som glab. Jeg kand ikke viide af hvad slags metal de har været arbeydede, men saasnart de blev fundne, vare de ligesaa reene og blanke som de nu synes, gandske smaa og kleine, at de ikke kand passe til det mindste voxen Menniskes finger.”
Disse to meget små ringene, som etter beskrivelsen har vært av sølv eller bronse, var lukket med haker i hver ende. ”Dend mindste Ring hafde een af de røde Coraller liggendes i sig, som kand være skeed af een hændelse, da det eene med det andet er falden om hinanden.” Den omtalte korallperlen må etter Tyrholms beskrivelse ha vært en rund eller kantet opak korallrød glasperle. Perlen lå i ringen. Uansett om perlen var innfattet i ringen, satt på ringen eller var havnet helt tilfeldig i ringen, er forekomsten av to ringer av sølv- eller bronsetråd blant perlene bemerkelsesverdig.
Innenfor hele det germanske området var det skikk å feste metallringer med eller uten perler på de store perlekjedene av glass- og ravperler, som er så karakteristiske for den germanske kvinnedrakten i yngre romertid og folkevandringstid (Tempelmann-Maczynska 1985:141). I Norge kjennes fenomenet fra en kjelegrav fra Vestre Hanum, Vang i Hedmark, hvor det sammen med perlene lå to små ringer av bronsetråd, hvorpå det var festet henholdsvis to og tre glassperler (C. 15698 og C. 15699).
I denne sammenheng er det interessant å minne om grav OO fra Sejlflod, som dateres til overgangen mellom 4. og 5. årh. e. Kr. I denne kvinnegraven lå, sammen med en fibel av sølvblikk og en likearmet prydspenne, ni små ringer av sølvtråd. På fem av ringene var det trukket tre korallfargede, opake glasperler, mens det på hver av de fire andre satt en polykrom perle (Ringtved 1991:56f., fig. 21).
”Kaaber-Kugle”
Til perlene regner Tyrholm ”een rund Kaaber-Kugle saa stor som et Due-æg, hvilket sluttelig har været glat og poleret, men nu noget tæret af Kaaber-rust.”
Etter beskrivelsen må dette være et spinnehjul av bronse, av typen R. 166. Et tilsvarende bronsespinnehjul kjennes fra en rikt utstyrt kvinnegrav fra Bringsvær, Fjære i Aust-Agder (C. 7774).
Hankekar
I graven ble det funnet tre leirkar med hank. På tross av at det er hele kar, med bare små skader fra utgravningen, er det tydelig at disse gjenstandene ikke interesserer Tyrholm. Han konstaterer kort at de alle er ”Liige, og brune af Couleur.” Det er sannsynlig at disse fine bordkarene har vært ornamentert.
Av tegningen av graven fremgår det at vi har å gjøre med tre hankekar av typen R. 361. Karrene har rund buk, nesten ingen skulder og høy hals, og de er slik sett nokså typiske for den lokale utformning av hankekarene omkring år 400 e. Kr. Det karakteristiske hankekaret fra Vest-Agder i denne perioden er av fasong ”nesten som en mugge,” skriver Johannes Bøe (1931:60). Hanken på disse karene er ganske høy og rekker fra bukknekken og helt opp til randen. Et typisk eksempel tør være leirkaret med innsatte glassbiter fra Vemestad i Lyngdal kommune (Bøe 1931:62, fig. 71).
”Jernstykker”
Tyrholm nevner ”een smule Træ der var bunden med rust til et stykke jern. Der fandtes og større stykker jern, nogle 1 spand lange nogle mindre, gandske forrustede og ligesom forbrændte.” Som nevnt, antar Tyrholm at de lange jernstykkene som sannsynligvis er gjengitt på tegningen litt øst for midten av gravkisten, er deler av et jernbeslått skrin.
Det virker likevel mer sannsynlig at jernstykkene er beslag og/eller hank til et trespann. Flere av de senere undersøkte gravene på Lunde viste seg å inneholde slike bøtter. Det gjelder f. eks. den rikt utstyrte kvinnegraven B 4234 fra Sletten ved Lundevågen, som innehold et trespann med jernbeslag med munningsdiameter lik 27 cm. Hankene var festet til spannet med et smalt, loddrett beslag som nedentil deler seg i to oppadbøyde ender.
Ellers er det liten grunn til å tro at det fantes saks eller kniv i graven, ettersom disse gjenstandstypene ville ha vært lett gjenkjennelige for utgraveren.
”Smaating af Messing”
De ”smaating af Messing” som Tyrholm fant i graven, representerer sannsynligvis deler av det personlige utstyr av bronse, f. eks. nøkler, spenner, fibler eller nåler. Et større trekantet stykke som på Tyrholms tegning av graven er markert vest i graven, kan være rester av et tynt bronsekar, eventuelt det trekantede øret til en vestlandskjel. Vestlandskjeler av type R. 353 ble hyppig brukt som urner i Listas folkevandringstid. I en sekundærgrav som i 1885 fantes innsatt i kanten av Loranges Haug VIII på Lunde, var det således brukt en vestlandskjel som gjemme for de brente ben og tre små stykker gullblikk, og med et bronsefat av typen R. 348 som lokk (Grieg 1938:65f.).
Gravskikken
Som Lorange konstaterte i 1877, var den gravhaugen som Tyrholm undersøkte i 1743, bare de sørgelige levningene av en stor rundhaug på 28 meter i diameter.[6] Lorange fant rester av gravkammeret i haugens sydlige del. Allerede på Tyrholms tid var det altså tatt jord fra haugen, som på den måten hadde fått form av en N-S-orientert langhaug med skrånende ender og sider. Den målte i 1743 ca. 6 meter i lengden, ca. 4 m i bredden og var ca. 0.7m høy. I hver ende stakk det frem en stein, og det var gravet groper ned i nivå med markoverflaten. I praksis var det antagelig bare kjernerøysen over gravkammeret, som ikke var fjernet før Tyrholms undersøkelse.
Selve graven var imidlertid ikke forstyrret, idet den var skåret ned i naturbakken under haugen. Under torven ble det fjernet en del stein, før Tyrholm traff på én stor og to mindre, flate dekkheller. Disse lå over selve gravrommet. Kammeret var rektangulært og målte ca. 2.7 m i lengden og ca. 1 m i bredden. Tyrholms tegning viser et omhyggelig bygget kammer, bestående av fire heller eller blokker i vest, tre i øst og én på hver av kortsidene.
Tyrholm var fast overbevist om at alle ”Hedninger” ble brent. Han konkluderer derfor med ”at dette Gravsted visselig har været for een Fornemme Familie, og i de 4 Urner 4 Noble Personers aske forvaret, af hvilke Dend 4de uden tvivl har været dend fornemste, Ligesom Glas-Urnen maa holdes for dend ypperste og Værdigste, maaskee og Personen, effter gisning, kunde have været een Kiær Frue eller Elskelig Barn, som ved denne Urne blev distingveret.”
I dag må graven uten tvil tolkes som en jordfestegrav. Midt i graven lå en kvinne med sine perlekjeder av rav og glass. I gravens hjørner stod tre hankekar og et fasettslipt glassbeger. Det er deusuten indikasjoner på at kvinnen hadde med seg et trespann og en vestlandskjel. I gravens nordlige ende lå antagelig seletøyet til en hest.
Michael Tyrholm – en biografisk skisse
Michael Tyrholm (1691-1767) var født i Hobøl i Østfold, men vokste opp i Jelsa i Ryfylke og i Evje i Råbyggelaget, der hans far, Nils Hansen Tyrholm, var sogneprest (Valkner 1975). Sin skolegang hadde han på latinskolen i Bergen, og i 1714 fikk han sin kandidateksamen i teologi fra universitetet i København. Etter noen år å ha hjulpet faren, ble Tyrholm kapellan i Lyngdal i 1719, men da sognepresten der døde to år senere, tok livet en ny vending for unge hr. Michael.
For nå begynte hans litterære løpebane. Tyrholm satte igjen kursen mot København, der han begynte å skrive. Først forfattet han den nå ukjente Een Biblisk Veyviiser, men det var med en lang Devotion panegyrisk afmalet til kong Frederik IV at gjennombruddet kom. Takket være dette skriftet fikk magister Tyrholm, nå rundt 30 år gammel, preke i slottskirken i København. I 1725 kom den neste påskjønnelsen: Utnevnelsen til sogneprest i det rikeste sognekallet i daværende Lister og Mandals amt, Vanse.
Som prest nøt Tyrholm stor anerkjennelse i sin samtid. Han var neppe pietist, men ”hadde adskillig av denne retnings aktivitetstrang, som bl. a. gav sig utslag i husbesøk”, slik det heter i Norsk biografisk leksikon (Valkner 1975). Biskop Kærup omtaler ham som én av seks lærde prester i Stavanger stift (Berge 1926:330). I 1762 ble Tyrholm hedret med tittel av konsistorialråd (Valkner 1975).
I sin embetstid utfoldet Tyrholm seg på flere felt. Blant annet leverte han fint utførte kart over hele Norge og over Stavanger stift. Inntil restaureringen i 1848 stod et resultat av Tyrholms virksomhet som treskjærer, ”De fire evangelister”, på alteret i Vanse kirke. Han bygget dessuten ny prestegård på Vanse og brukte et betydelig pengebeløp "baade (på) at opprødde og istandsette den Steen-Have, lidet Løst-huus og Jord-Kielder for urter som ved og omkring den ved Præstegaarden befindede Hauge, nu befindes." (sitat fra Aabotstaksten 1768). Fremdeles står ”hans Navn (…) med de ældre Runer indhugget i en stor Sten i Prestegardens Have” (Flood 1894:217; jfr. Haugeland 1993).
Som skribent lyktes det ikke Michael Tyrholm å få et eneste av sine arbeider trykt i sin levetid. Flere av skriftene hans er imidlertid bevart, enten i original eller i avskrift.
I Håndskriftsamlingen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo finnes to manuskrifter av Tyrholm, foruten Ms.4° 571 og Ms.fol.1056:X om Lundegravningen. Det dreier seg om en antegnelse om Thomas v. Westen (trykt i Rørdam 1877) og et lite skrift med tittelen ”Om H. Peder Clausen” (trykt i Daae).
Tyrholm forfattet dessuten en krønike om bispene i Stavanger stift (frem til biskop Nyrops død i 1733, og han planla en norsk kirkehistorie, som han neppe kom særlig langt med. Ellers skrev han enkelte biografier, visstnok dels på oppdrag (Valkner 1975).
Manuskriptets historie
Første gang kildene ymter om Tyrholms innberetning, er faktisk så tidlig som i 1743, det samme året som presten undersøkte gravhaugen på Lunde. I fogd Tostrups ”Beskrivelse af Lister og Mandals Amt” heter det nemlig: ”(D)er er og funden i dette Aar paa den Adellige Sædegaard Lundes grund Een (Urne) af Glas, med mer, som beviser Hedningernes Skikker med sine Døde, hvilket vores Sogne-Præst vel yderligere beskriver” (Finne-Grønn 1897:14-15, vår understrekn.).
Tyrholms manuskript var åpenbart ment av forfatteren å skulle offentliggjøres og trykkes. Derom vitner også sogneprestens avslutningsord, der han overdrar glassbegeret og den lille orbis aureus ”med all denne ringe og eenfoldige Afhandling, til Andres Lærdere og dybere Indsigt i vore Antiqviteters Efftergrandskning.”
Vi har uten resultat forsøkt å oppspore hvor hen Tyrholm sendte sin innberetning. Han skriver at han vedlegger glassbegeret og den lille, runde gullplaten, og det er tydelig at han iallfall har ment å skjenke gjenstandene til en samling. Med henvisning til glassbegeret skriver han: "Er da de 2de forrige regaleret med Rum iblandt de Høyeste og Værdigste Antiqvitæter, ønsker jeg og denne 3die dend Ære at nyde Sted i et Høyt Raritæt-Cabinet.” Vi vil tro at det dreier seg om Kunstkammeret i København, men har bare indisier å støtte oss på.
Hvorfor det skulle gå ni år fra Tyrholm gjorde sin undersøkelse og til innberetningen ble ferdigskrevet og vi må anta sendt av gårde, er neppe mulig å svare på i dag, etter 250 år.
Første gang vi ellers kan forstå at manuskriptet eksisterer, er i 1836. I E. C. Werlauffs ”Bidrag til den nordiske Ravhandels Historie” fra samme år, heter det nemlig at ”i en Gravhöi i Wandsöe Præstegjeld paa Listerland fandtes Ravperler med Perler af Ler, Glas og Mosaik, sammesteds ogsaa en Glasurne og maaske en Guldbrakteat” (Werlauff 1836:168). Det er grunn til å regne med at det er Tyrholms Lundegrav som omtales. Altså må Werlauff eller noen i hans nærmeste omgangskrets ha hatt tilgang til manuskriptet.
Erich Christian Werlauff (1781-1871) var ingen hvemsomhelst i 1830-årenes oldforskning. Det samme kan for så vidt sies om hans omgangskrets. Werlauff var en polyhistor, en autodidakt av den gamle skolen, neppe helt ulik Michael Tyrholm. Fra 1812 virket han som Professor extraordinarius ved Københavns universitet, med det verv ”at læse over nordisk Historie og Oldsager”. Som oldtidsgransker han man villet gi ham en viktig rolle i utviklingen av den ”moderne” arkeologien i Danmark i første halvdel av 1800-tallet (jfr. Svestad 1995). I 1829 ble han utnevnt til overbibliotekar ved Det kongelige bibliotek, en stilling han hadde helt til han mot sin vilje gikk av i 1861 - som 80-åring!
Da han skrev sin avhandling om den nordiske ravhandelens historie i 1835-36, var Werlauff dessuten universitetets rektor. Da han tiltrådte, valgte han, som den første i universitetets historie, å holde tiltredelsestalen på dansk. E. C. Werlauff var i de fleste andre sammenhenger regnet for nokså konservativ - på sine eldre dager beklaget han i et brev at han aldri hadde besøkt Norge, der hans far var født, men, som han skriver, ”jeg har aldrig været meget for Forandring i nogen Henseende, heller ikke af Opholdssted” (Engelstoft 1953:330).
Vi kan altså med sikkerhet si at Werlauff har kjent til Tyrholms manuskript allerede i 1836. Kanskje eide han allerede originalmanuskriptet. Originalen ble nemlig skjenket Universitetsbiblioteket i Christiania i 1862 sammen med et antall andre dokumenter som angikk norske forhold - av nettopp Werlauff.
Og Lundemanuskriptet var ikke det eneste av Tyrholms arbeider som var i Werlauffs besittelse. Blant de papirene han overdro til Universitetsbiblioteket noen år tidligere, i 1849, fantes nemlig Tyrholms manuskript om Peder Claussøn Friis (Daae 1859).
Ms.4° 571 er altså en avskrift av Tyrholms original i Ms.fol.1056:X. Avskriften har en egen historie. I Fortidsminneforeningens årbøker for 1866 og 1867 heter det at dette manuskriptet først er skjenket foreningen av cand. phil. Vilhelm Boye i København, og deretter, det følgende år, gitt videre til Universitetsbiblioteket. Boye er ellers mest kjent for sin avhandling om “Fund af Egekister fra Bronzealderen i Danmark”, men hvordan hadde han fått tak i avskriften?
Vi har ikke klart å bringe klarhet i det spørsmålet. Men det er ikke Boye selv som har skrevet av originalmanuskriptet. På innsiden i permen i Ms. 4° 571 finnes nemlig en anmerkning signert Boye, der han viser til Werlauffs avhandling om ravhandelens historie, og gjør oppmerksom på at denne avhandlingens omtale av Tyrholms gravning, er den eneste henvisningen til manuskriptet som han har støtt på: ” Saafremt, hvad der er meget sandsynligt, han mener det Fund, som er beskrevet i dette Mpt, er det første Gang, jeg har seet det citeret”.
Håndskriften i Ms. 4° 571 er heller ikke Boyes. Det kan se ut som om Vilhelm Boye i det hele tatt ikke har vært klar over at det fantes et originalmanuskript.
Den rimeligste forklaringen synes å være at det er Werlauff som står bak avskriften. Hvordan den så er havnet i Boyes eie, kan vi bare spekulere på.
Vi må kunne regne det for sikkert at Tyrholms originalmanuskript fantes i København i 1830-årene, trolig tidligere. Det er en nærliggende slutning at manuskriptet har ligget i Det kongelige bibliotek, som Werlauff hadde arbeidet ved siden 1798 og bestyrte fra 1829 av. Werlauff hadde en særlig forkjærlighet for eldre dansk arkeologis litteraturhistorie, og det er rimelig at han har fattet interesse for manuskriptet (Petersen 1938).
Denne koplingen til Det kongelige bibliotek er interessant, selv om det neppe kan bevises at Tyrholms skrift tilhørte muséet, og ikke Werlauffs egen (betydelige) samling av beskrivelser og tegninger av oldsaker og fornminner.
Dersom Tyrholm virkelig sendte glassbegeret og ”gullplaten” til en samling i 1752, så er det vanskelig å finne en mer plausibel mottager enn Kunstskammeret i kongens København. Kunstkammeret var opprettet allerede under Frederik III i 1650, og samlingen inneholdet også oldsaker (Jensen 1992:27). Hvis Tyrholm sendte sine funn hit, er det ikke urimelig at manuskriptet i så fall ble oppbevart der det ”naturlig” hørte hjemme, altså i Det kongelige bibliotek.
Både kunstkammeret og biblioteket var i lovens forstand kongens. Årstallene for Werlauffs transaksjoner med Universitetsbiblioteket i Christiania er derfor kan hende ikke tilfeldige? Den første forsendelsen med dokumenter som angikk norske forhold, kom jo fra Werlauff til UB i 1849 – samme år som det danske eneveldet ble oppløst og Det kongelige bibliotek gikk over i statens eie.
Et antikvarisk miljø på Sydvestlandet
”Som i renessansen finn ein i tida frå om lag 1650 til slutten av 1700-talet ikkje nokon einheitlig oldtidsgranskande disiplin, men ei antikvarisk eller oldtidsgranskande verksemd som mykje godt går hand i hand med historieskrivinga,” skriver Asgeir Svestad (1995:118). Et slikt ”altetende” antikvarisk embetsmannsmiljø fantes i Christianssands stift i tiårene rundt 1750.
Vi får et glimt av denne kretsen gjennom Tyrholms 1752-manuskript, når han - nærmest i forbifarten – skriver at han ”haver (…) endnu een Grov trekantet Glass-Perle forvaret, hvilken er funden i Kong Augvalds Grav”. Det dreier seg antagelig om Flagghaugen på Avaldsnes kirkegård på Karmøy. Flagghaugen ble undersøkt i 1725 av presten Claus Munkeberg, som fant ”noen perler” (Shetelig 1912:53).[7] Det er all grunn til å anta at Tyrholm har fått sin ”perle” (ant. en spillebrikke) fra åndsfellen Munkeberg. Koplingen til den kong Augvald som omtales i fornaldersagaene og i sagaen om Olav Trygvasson, er karakteristisk for et oldtidsgranskende miljø hvis virksomhet ”går hand i hand med historieskrivinga.”
For ettertiden fremstår Michael Tyrholm helst i genialitetens lys (se f. eks. Rudjord 1992), men det er grunn til å tone ned og i en viss forstand “desentrere” personen Tyrholm. Han tilhørte et sydvestlandsk antikvarisk miljø, bestående av intellektuelle og embetsmenn. Denne kretsen fantes spredt rundt i det daværende Christianssands stift, og med gode forbindelser til København og lærde miljøer der. I selve stiftsstaden var stiftsprost, senere biskop J. C. Spidberg en ivrig samler og oldtidsgransker. Spidberg mistet sin samling av rariteter og oldsaker og en verdifull boksamling bestående av 5-6.000 bind i bybrannen i Kristiansand i 1734 (Steen 1941:293). Et bevart manuskript, som i dag befinner seg i Universitetsbiblioteket i Trondheim, er forfattet av Spidberg og Tyrholm i fellesskap. Det bærer den omstendelige tittelen “”Beretning om den af Statholder Rantzau tilsendte Rune-Skrift. J. C. Spidbergs og M. Tyrholms Betenkninger om Rune-Skrivten paa Rune-berget i Romsdahlen”, er datert Christianssand 1734, og indikerer at den sydvestlandske kretsens interessefelt ikke var begrenset av stiftets grenser.
Det fantes med andre ord en betydelig fornforskningstradisjon med røtter i opplysningstiden på sydvestlandet da stiftet fikk sin første offentlige oldsaksamling i og med etableringen av Kristiansand Museum i 1828 (Kjellevold 1963). De nære kontaktene med lærde miljøer i København hadde på det tidspunkt likeledes dype røtter, og dette faktum kan muligens forklare at oldtidsgranskere i den danske hovedstaden engasjerte seg tildels kraftig i oppbyggingen av det nye museet i Kristiansand, ikke minst i form av gjentatte bokgaver fra Oldskriftselskabets professor C. C. Rafn, som i stiftelsesåret sendte 24 bind og hefter med sagalitteratur samt noen islandske mineraler til Kristiansand (Kjellevold 1963:14).
Ser vi nærmere på de autoriteter som Tyrholm trekker veksler på og viser til i sitt manuskript fra 1752, viser det seg at han har forholdt seg til et stort antall av renessansens og opplysningstidens lærde forfattere. Samtidig finnes spredt i manuset henvisninger til norrøne tekster (Voluspá, Eddaen) og til forfattere fra antikken (Tacitus). Dette temmelig heterogene kildetilfanget er typisk for 1700-tallets antikvariske virksomhet.
Likevel er det vanskelig å ikke la seg imponere av Michael Tyrholms belesthet. Manuskriptet avslører en intim kjennskap til samtidens lærde litteratur.
Henvisninger til O. Rudbeck og O. Worm viser at renessansens litteratur fremdeles var gangbar midtveis ut i det 18. århundre. Tyrholm har tydeligvis lest så vel Museum Wormianum og Monumenta Danica av Worm. Men her er også referanser til andre, mindre kjente skandinaviske forfattere, f. eks. til Trogillus Arnkiel, som publiserte det første gullhornfunnet fra Gallehus i 1644, eller til Petrus Lagerlöf.
Noe av den litteratur Tyrholm har forholdt seg til, er det vi med et anakronistisk begrep kan kalle ”spesiallitteratur”, således Gotthilf Treuers avhandling om branngravskikken under hedendommen fra 1688. William Camden var først og fremst poet, men skrev meget om språk og tradisjoner, deriblant oldtidsminner.
Metoden må Tyrholm blant annet ha hentet fra tyskeren Johann Daniel Major. Han gav i 1674 ut boken Unvorgreiffliches Bedencken von Kunst- und Naturalien Kammeren insgemeinen – ment som en idealfremstilling av muséene (Svestad 1995:120). Ifølge Svestad var ytterpunktene i det han kaller det klassiske epistemets mathesis: ”ein vitskap om kalkulerbar orden, og genesis; ein analyse av korleis orden blei konstituert, basert på empiriske seriar” (1995:116).
Etter Major var det to måter å erkjenne naturen på: gjennom det guddommelige Ordet og ved fornuft (Svestad 1995:120). M. Foucault hevder at kart og tegninger i datidens tekster bekrefter den klassiske kunnskapens representerende karakter (Svestad 1995:127). Slike grafiske fremstillinger er tegn uten egentlig verdi utover det å representere. Derfor kan de la seg forme nøyaktig, slik tilfellet er med Tyrholms tilsynelatende ”moderne” tegninger fra hans undersøkelse på Lunde.
Tyrholm avslører i sin beretning solid empirisk kjennskap til Listas gravminner. Det er ingen som helst grunn til å tro at Lundehaugen var den første gravhaug Tyrholm undersøkte. Således skriver han at liksom ”der er forskiel paa Høye i almindelighed, saa er der og forskiel paa Grav-Hæye i særdelished, som mand ej allene finder hos Antiqvarios, men og af Erfarenhed (…).” Også i den forstand var han typisk. Så godt som alle de fremste antikvarene bedrev utgravninger eller forfattet skildringer av gravhauger i denne perioden. Det gjelder blant annet brorparten av de forfatterne Tyrholm leste – så som Olof Rudbeck, Thomas Bartholin d. y., Johann Daniel Major og Trogillus Arnkiel.
Michael Tyrholm har det til felles med flere av sine samtidige, at de innenfor det klassiske epistemet gir temmelig detaljerte beskrivelser og ”dokumentasjon” av fornminnene og utgravningene (Svestad 1995:135; jfr. Rydbeck 1943; Klindt-Jensen 1975).
Konklusjon
Den “nye” Lundegraven slutter seg forsåvidt til de rike folkevandringstidsfunnene fra Lunde og en del andre gårder på Lista. Men mens tidligere publiserte gravfunn fra Lunde i hovedsak tilhører de 5. og 6. århundrer, må Michael Tyrholms funn tidfestes til begynnelsen av folkevandringstid, sent 300- eller tidlig 400-tall. Vi har således å gjøre med én av de eldste, rikt utstyrte jordfestegravene som kjennes fra Vest-Agders folkevandringstid. Lundegraven har tidligere blitt gitt en datering til yngre romertid, men vi har ikke funnet støtte for en slik tolkning (Bøe 1926; Grieg 1938:41; Hansen 1987).
I senere faser av folkevandringstiden får de europeiske forbindelsene, slik vi kan spore dem i gravmaterialet, en vestlig, Nordsjørelatert orientering som klarest uttrykkes i ringknappsverdet fra Snartemo V. Det gravfunnet vi her har omtalt, tilhører derimot et miljø med nære kontakter til det sydøsteuropeiske området. Gravens lysgrønne, tykkveggede og ovalslipte glassbeger falle inn under den østlige gruppen, som oftest henføres til de sydøsteuropeiske eller syriske glasshytter (Hansen 1973:21ff., 1987:257).
Konsentrasjonen av disse glassene i Skandinavia har imidlertid også fått forskere som Eldrid Straume til å åpne for den mulighet at det kan ha skjedd en forflytning av håndverkere til det nordiske området fra Sîntana de Mures-Cernjachov-komplekset ved Svartehavet (Straume 1983:100).
De deler av gravutstyret som vi tentativt har tolket som en remfordeler og flere beslag til et seletøy, kan likeledes peke mot øst. Birgit Arrhenius mener at seletøy med stempel- og karvesnittornamentikk skal tas til inntekt for forbindelser mellom Norden og Sydøsteuropa på Attilas tid (1987:462).
I samme retning peker muligens perlene fra Lundegraven. Glassperlene kan oppvise klare fellestrekk med perler fra nedre Weischel og Vorpommern, mens ravperlene kan hende er kommet fra Polen eller Baltikum.
Av Frans-Arne Stylegar og Liv Kristine Appel
Litteratur
Arrhenius, B. 1987. Skandinavien und Osteuropa in der Völkerwanderungszeit. I: W. Menghin (red.), Germanen, Hunnen und Awaren. Schätze der Völkewanderungszeit. Nürnberg.
Berge, A. 1926. Lista. En bygdebok. Tønsberg.
Bøe, J. 1926. Norsk gravguld fra ældre jernalder. Bergens Museums Aarbok 1926, Historisk-antikvarisk række, Nr.2. Bergen.
Daae, L. 1859. Nye Bidrag til Peder Claussøns Biographi. Illustreret Nyhedsblad, 13. februar 1859.
Eggers, H.J 1951. Die römische Import im freien Germanien. Atlas der Urgechicte I. Glückstadt.
Engelstoft, P. 1953. Dansk Biografisk Leksikon. København.
Finne-Grønn, S. H. 1897. Familien Tostrup fra Lister (med 6 autotypier); samt Foged Tostrups beskrivelse af Lister og Mandals amt af 1743. Christiania.
Flood, C. 1894. Listerlandet. Christiania.
Grieg, S. 1938. Listas jernalder. Bidrag til Vest-Agders eldste kulturhistorie. Oslo.
Grimsrud, O. 1998. Økonomisk ideologi i jernalder. En diskusjon om samfunnsorganisering i jernalder med utgangspunkt i arkeologisk materiale fra Lista. Upubl. avhandl. til hovedfag i nordisk arkeologi, UiO.
Hansen, U. L. 1987. Römischer Import im Norden. København.
Haugeland, I. K. 1993. Vanse prestegårdshage. Historie og restaureringsplan.Kristiansand.
Hede, H. 1964. Danmarks og Norges mønter. København.
Hougen, B. 1935. Snartemofunnene. Studier i folkevandringstidens ornamentikk og tekstilhistorie. Norske oldfunn VII. Oslo.
Jensen, J. 1982. Nordens guld: en bog om oldtidens rav, mennesker og myter. København.
Jensen, J. 1992. Thomsens museum. Historien om Nationalmuseet. København.
Kjellevold, G. 1963. Kristiansand Museum 1828-1963. Oslo.
Klindt-Jensen, O. 1975. A History of Scandinavian Archaeology. London.
Lorange, A. 1878. Indberetning om en Reise paa Lister 1877. Foreningen til norske Fortidsminders bevaring. Årsberetning.
de Lange, E. 1910. En gravplass fra ældre jernalder paa Lunde, Vanse prestegjæld, Lister og
Mandals amt. Oldtiden I. Stavanger.
Meberg, D. J. 1951. Lista i helg og yrke. Flekkefjord.
Magnus, B. & B. Myhre 1986. Cappelens Norgeshistorie, bd. 1. Forhistorien. Fra jegergrupper til høvdingsamfunn. Oslo.
Nicolaysen, N. 1866a. Foreningen til norske Fortidsminders bevaring. Årsberetning.
Nicolaysen, N. 1866b. Norske Fornlevninger. Christiania.
Olldag, I. E. 1994. Glasperler i danske fund fra romersk jernalder. Aarbøger for Nordisk Oldkyndighed og Historie 1992. København.
Petersen, C. S. 1938. Stenalder – broncealder – jernalder. Bidrag til nordisk arkæologis litterærhistorie 1776-1865. København.
Ringtved, J. 1991. Fremmede genstande på Sejlflodgravpladsen, Nordjylland. Importens lokale kontekst. I: Samfundsorganisation og Regional Variation. Norden i romersk jernalder og folkevandringstid. Jysk Arkæologisk Selskabs Skrifter XXVII. Århus.
Rudjord, K. 1992. Listaboka III. Bygdehistorie fra istid til 1800-tallet. Farsund.
Rydbeck, O. 1943. Den arkeologiske forskningen och Historiska museet vid Lunds universitet under tvåhundra år, 1735-1937. Meddelanden från Lunds universitets historiska museum. Lund.
Rygh, O. 1885. Norske Oldsager. Christiania.
Rørdam, H. F. (red.) 1877. Kirkehistoriske samlinger, 3. række. København.
Schetelig, H. 1908. Færgepengen. Spor av græsk gravskik i Norge. Sproglige og historiske afhandlinger viede Sophus Bugges minde. Christiania.
Schetelig, H. 1912. Vestlandske Graver fra Jernalderen. Bergens Museums Skrifter, Ny række, bd. II, no. 1. Bergen.
Slomann, W 1952. Sætrangfunnet. Norske Oldfunn IX. Oslo.
Steen, S. 1941. Kristiansands historie 1641-1841. Oslo.
Straume, E. 1983. Fasettslipte glass i nordiske graver fra 4. og 5. århundre e. Kr. Oslo.
Svestad, A. 1995. Oldsakenes orden. Om tilkomsten av arkeologi. Oslo.
Tempelmann-Maczynska, M. 1985. Die Perlen der römischen Kaiserzeit und der frühen Phase der Völkerwanderungszeit im mitteleuropäischen Barbaricum. Römisch-Germanische Forschungen. Bd. 43. Mainz am Rhein.
Thomsen, P. O. 1993. Lundeborg - en handelsplads fra jernalderen. Skrifter fra Svendborg & omegns museum 32. Svendborg.
Valkner, K. 1975. Tyrholm, Michael, 1691-1767. Norsk biografisk leksikon. Bd. XVII. Oslo.
Werlauff, E. C. 1836. Bidrag til den nordiske Ravhandels Historie. Kgl. Danske Vidensk. Selskabs historiske og philosphiske Afhandlinger V. København.
[1] Originalmanuskriptet er transkribert av Per Inge Nilssen, Kristiansand, på oppdrag fra artikkelforfatterne.
[2] Pers. medd. Jytte Ringtved.
[3] Sannsynligvis nokså sene, mørke perler med bølgede streker (særlig C2-D) tilhørende gruppen av “gestreifte Perlen”, gruppe 22 (Tempelmann-Maczynskas 1985:58).
[4] Disse perler tilhører sannsynligvis de såkalte “Augenperlen”, gruppe 21 (evt. 212c) som dukker opp i B2, men først blir vanlige i den sene del av yngre romertid, C2 og C3 (Tempelmann-Maczynskas 1985:48).
[5] Tilsv. Inge E. Olldags type 1104 og 1105 (Olldag 1994).
[6] Brøgger fant i 1906 at haugen opprinnelig hadde vært 2.8 m høy (Grimsrud 1998:17).
[7] ”Perlen” skal antagelig være en spillebrikke av den hvelvede typen av glass som ble funnet i Flagghaugen i forrige århundre. Tyrholms beskrivelse av gjenstanden som ”grov” og ”trekantet”, passer for øvrig enda bedre med koniske, merovingertids spillebrikker av typen fra Storhaug. Det kan ikke helt utelukkes at Munkeberg i realiteten fant en sekundærgrav fra merovingertid i Flagghaugen, eller at han faktisk undersøkte den nærliggende, nå bortkjørte Kjellerhaugen.
Frans-Arne H. Stylegar er kulturhistoriker, arkeolog og skribent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar