”Østfold har en fattig vikingtid – det er få gravfunn og lite av gjenstander i gravene.” ”Gravskikken i Østfold i vikingtiden er helt annerledes enn i nabofylkene.” Noen av leserne vil ha hørt uttalelser av denne typen før. Det har vært vanlig å hevde at det arkeologiske materialet fra vikingtiden i Østfold er vesentlig annerledes enn det fra nabofylkene, særlig materialet fra Vestfold og Akershus. Det er noe sant i slike påstander, men ikke mye. For det første viser det seg at forskjellene innad i vårt fylke er minst like påfallende som forskjellene mellom Østfold og hvilket som helst av nabolandskapene. Skal vi dømme på grunnlag av gravfunnene, er Østfold to klart adskilte landskap i vikingtiden. Mye av det som er sagt og skrevet om vikingtiden hos oss, har en viss gyldighet for ytre Østfold, men ikke for det indre av fylket. Trolig gjenspeiler forskjellene innad i fylket blant annet ulike kulturelle forbindelser. Det indre området har således mye til felles med resten av Østlandet, mens bygdene i ytre Østfold bedre kan sammenlignes med Bohuslän og det sør-skandinaviske området.
De gravfunnene vi har fra Østfolds vikingtid, representerer helt sikkert bare en del av de eksisterende levningene fra denne perioden, men det er først i de aller seneste årene at man har kommet på sporet av andre viktige kildetyper, først og fremst bebyggelser. De påviste bebyggelsene, som man hittil knapt har rukket å sette i gang undersøkelser av, ser imidlertid ut til å være rike. Det er kanskje typisk at man på disse boplassene nå begynner å finne importfunn fra De britiske øyer, mynter, spor etter håndverksproduksjon og annet som i liten grad finnes i de samtidige gravene. Men foreløpig er det altså gravfunnene vi først og fremst må bygge på.
Vikingtiden utgjør den siste av de forhistoriske periodene, men er samtidig en overgangstid mellom forhistorisk og historisk tid, der andre kilder enn de rent arkeologiske spiller en viktig rolle. Det dreier seg først og fremst om skriftlige kilder som skaldekvad, utenlandske samtidskilder og senere sagaer, men også stedsnavn. En viktig samtidskilde utgjør runeinnskriftene. Brorparten av runeinnskriftene vi kjenner fra Østfold, er imidlertid yngre enn vikingtiden. Bare én innskrift er trolig fra vikingtid – den på Bjørnebysteinen fra Degernes i Rakkestad, men den er hittil ikke tydet.
Tradisjonelt legges startpunktet for vikingtiden til ca. år 800, mens man gjerne lar den slutte en gang på 1000-tallet. Historisk innevarsles vikingtiden av de første dokumenterte norrøne angrep mot De britiske øyer henimot slutten av 700-tallet. Slutten på perioden settes litt forskjellig – i Norge er årstallet 1050 vanlig å regne som den endelige overgangen mellom vikingtid og middelalder. I det arkeologiske materialet kjennetegnes vikingtiden av at nye smykkeformer og våpentyper gjør sitt inntog, samt av nye stiltrekk opptrer. Hovedinntrykket er likevel at den materielle kulturen i vikingtiden var jevnt utviklet fra den som hadde eksistert i merovingertiden.
Vikingtiden oppfattes ofte som en periode med store og avgjørende endringer i samfunn og kultur, ikke sjelden beskrevet gjennom utviklingsskjemaer av typen ”fra stamme til stat”, ”fra hedendom til kristendom” eller ”fra trelldom til føydalisme”. Svært forenklet kan man i tråd med denne oppfatningen si at de skandinaviske samfunnene ved inngangen til vikingtiden besto av et større antall riker eller småkongedømmer, der befolkningen praktiserte en norrøn, hedensk kult og religion, og med en økonomi som i stor grad var basert på ufri arbeidskraft. Motsatt besto Skandinavia ved overgangen til tidlig middelalder av de kristne, føydale kongedømmene Danmark, Sverige og Norge, om enn bare i kimeform.
Det er framfor alt vikingtoktene som særpreger vikingtiden i forhold til periodene før og etter. Plyndringstoktene som innledet perioden, utgikk muligens fra Sørvestlandet. De første dokumenterte angrepene rammet England og Irland, senere også Frankrike. Vikingaktiviteten tiltok utover i 800-årene; flåtene ble større og angrepene mer koordinerte. På 830-tallet hører man om nye angrep mot engelske kyster, og i 839 overvintret nordiske vikinger for første gang i Dublin. I 844 herjet vikinger i Spania, og året etter ble Paris og Hamburg plyndret. I 866 landet “Den store hæren” i East Anglia, og fra 870-årene bosatte vikinger seg permanent i England. Plyndringstoktene gikk over fra sporadiske angrep til regulære armeer på felttog. Det ble opprettet vikingriker i York og Dublin , samt i Novgorod , og senere også i Normandie. Innen utgangen av 800-tallet startet det norrøne landnåmet på Island, Orknøyene og Færøyene. Henimot slutten av 800-tallet opererte flere forskjellige vikinghærer i Vest-Europa. Hærene kjempet for ære, gods, jord og politisk makt – og de sloss tidvis mot hverandre. De sene vikingtogene mot vest fra slutten av 900-tallet hadde sammenheng med at Danmark og Norge da begynte å framstå som samlede riker. I 980 tok angrepene mot England til igjen – nesten 30 år etter at engelskmennene i 954 hadde styrtet den siste vikingherskeren i York, Eirik Blodøks.
I norsk vikingtidsarkeologi inntar som nevnt gravfunnene en framtredende plass. Gravskikken i vikingtiden var svært variert. Vi finner både ubrente og brente begravelser, dels i haug og dels under flatmark. Ser vi på landet som helhet, er gravfunnene fra vikingtiden flere enn fra noen annen forhistorisk periode av tilsvarende varighet. Fra det nåværende Norge kjennes omkring 6000 gravfunn. Større gravplasser ser ut til å ha vært sjeldne. Kvinnegravene inneholder ofte draktutstyr i form av ovale spenner – ofte i par, og i mange tilfeller med en tredje spenne (likearmet, trefliket eller rund, eller et omformet frankisk eller irsk/engelsk beslag), samt hengesmykker, perler og armringer. Ringspenner av forskjellige typer finnes i både kvinne- og mannsgraver. Tekstil- og jordbruksredskaper opptrer også i kvinnegravene, og likeledes bronsenøkler. Nøklene er blitt satt i forbindelse med de gravlagte kvinnenes status som husfruer. Draktspennene er som regel dekorert i den stil som dominerte til enhver tid. Den eldste av vikingtidsstilene er Oseberg-stilen med sine karakteristiske gripedyr; den følges kronologisk av Borre-stilen, Jellinge-stilen, Mammen-stilen og, som den yngste av stilartene i perioden, Ringerike-stilen.
I mannsgravene dominerer våpen. Funn med ett våpen utgjør den største gruppen. Den vanligste våpenkombinasjonen er ellers øks og sverd, mens graver med tre angrepsvåpen bare utgjør 10–15 prosent av våpengravene. Det øvrige våpenutstyret besto av skjold, antagelig ringbrynje, og hjelm. Enkelte av våpnene er importvare. Det dreier seg særlig om noen sverdtyper, men også enkelte spyd. Hesteutstyr er vanlig; i nærmere 1000 graver er det funnet bissel. Såkalte ”rangler” er påvist i noen av gravene med hesteutstyr, og det er trolig at ranglenes funksjon har sammenheng med bruken av hest. I mannsgravene opptrer ellers jordbruksredskaper, snekker- og smedutstyr.
Begravelser i båt utgjør en særpreget type av graver. Slike graver er kjent over store deler av den norrøne verden – eksempelvis i de skandinaviske landene, i Storbritannia, i Russland og i Frankrike. Flest båtgraver er funnet i Norge. Både manns- og kvinnegraver, brente og ubrente begravelser kjennes. Båtgraver finnes i visse innlandsdistrikter, men de fleste synes å opptre i til dels påfallende konsentrasjoner langs hele kysten. Noen steder finnes det hele felt med båtgraver. En spesiell form for båtgraver er de store skipsgravene som særlig kjennes fra Oseberg og Gokstad i Vestfold og Rolvsøy i Østfold. Skipsgravene kan knyttes til samfunnets øverste sjikt, trolig til kongeslekter. Foruten de tre nevnte stedene, samt to andre funnplasser ved Oslofjorden, kjennes skipsgraver fra Buskerud, Rogaland, Sogn og Fjordane og Trøndelag. Skipsgraver fra vikingtiden er også kjent fra Danmark.
Skatte- eller depotfunnene utgjør en annen viktig kildekategori i vikingtiden. Som betegnelsen viser, dreier det seg om gjenstander av edelmetall som er gravd ned eller gjemt unna på annen måte. Skattefunnene i vikingtiden består i hovedsak av sølv. Barrer, ringer, stenger, hals- og armringer og arabiske eller vest-europeiske mynter er vanlige gjenstandstyper i skattefunnene, og ofte er gjenstandene kuttet opp i mindre biter (såkalt brudd- eller hakkesølv). Også i dette funnmaterialet kan det påvises regionale forskjeller. Således er det nylig vist at det er en klar sammenheng mellom Oslofjord-området og øvrige deler av Skagerrak–Kattegat-regionen (Vest-Sverige og Jylland) med hensyn til hvordan skattefunnene er sammensatt.
Kunnskapen vår om vikingtidens bosetningsmønster og byggeskikk er fremdeles mangelfull, men interessante undersøkelser har vært gjennomført de seneste årene. De fremdeles temmelig fåtallige undersøkte gårdsanleggene fra perioden framviser stor variasjon. Til det arkeologiske kildetilfanget i vikingtiden hører likeledes anlegg for å framstille jern. Det har foregått en markant økning i jernproduksjonen i Øst-Norge i sen vikingtid. Blant de ressursene som har vært utnyttet i perioden, skal vi også regne kvernsteinsbrudd, kjent fra blant annet Sogn og Fjordane, Oppland og Nordland, klebersteinsbruddene, som i mange tilfeller har bruksfaser i vikingtiden og steder hvor man har brutt emner til bryner. Fangstprodukter har utvilsomt også spilt en viktig rolle i vikingtidens økonomi.
Gravfunnene
La oss så se nærmere på det arkeologiske materialet fra Østfold. Herfra kjenner vi nå i overkant av 270 funn fra vikingtid – og da har vi bare regnet med sikre gravfunn eller løsfunn som det er rimelig å knytte til graver. De fleste funnene er gjort i de ytre bygdene. Holder vi oss til den gamle inndelingen i prestegjeld, dominerer Tune (med Rolvsøy) med 47 funn, Skjeberg med 37, Borge med 16, Råde med 23, Onsøy med 11 og Rygge med 14. Men i motsetning til det som var tilfellet i merovingertid, har også indre Østfold nå mange funn. Flest har Rakkestad med 32, men også Eidsberg (20 funn), Spydeberg (ti funn), Trøgstad (ti funn), Våler (ni funn) og Askim (sju funn) markerer seg.
Når alle funnstedene festes til kartet, får vi fram et bilde som forsterker det inntrykket merovingertidsfunnene ga: vi har å gjøre med to distinkte funnkonsentrasjoner. La oss kalle dem ”vikingtidsbygder”, men huske på at hver av dem omfatter et større distrikt enn én enkelt bygd. Det dreier seg igjen om et område på det ytre Raet med tyngdepunkt i bygdelagene rundt Glomma-munningen, og et område i indre Østfold, der tyngdepunktet synes å ligge i området Rakkestad–Eidsberg på østsiden av Glomma. I merovingertid var det, som vi husker, mulig å skjelne ”Eidsberg-komplekset” og ”Tune-komplekset” i det arkeologiske materialet. Men (grav)funnene var enten for få eller for usikre med hensyn til dateringen (storhaugene) til at det gikk an å si noe fyllestgjørende om eventuelle forskjeller mellom de to områdene. Når det gjelder vikingtiden, er imidlertid forholdet et annet. Nå finnes det nemlig klare, påviselige ulikheter mellom de to vikingtidsbygdene. Gravleggingstradisjonene er rett og slett forskjellige i indre og ytre Østfold.
La oss likevel se på Østfold under ett i første omgang, og sammenligne gravmaterialet herfra med det som har framkommet av funn i de andre østlands-fylkene.
Generelt er det stor forskjell i funnmengde mellom eldre jernalder (romertid og folkevandringstid) og vikingtid. I det indre østlands-området, i fylkene Akershus, Hedmark, Oppland og Telemark, øker antallet funn kraftig i vikingtid. I Buskerud og Vestfold er funnøkningen mindre, men tydelig. Østfold utgjør sammen med Agder-fylkene et unntak fra det generelle bildet. Her er det nemlig klart flere funn fra den eldre perioden enn fra den yngre.
Ellers er det bemerkelsesverdig at Østfold sammen med Vestfold har en høyere andel kvinnegraver enn de andre regionene. Gravutstyret i kvinnegravene er også karakteristisk. Således er det relativt få funn av de ovale spennene som ellers er så typiske for vikingtidens kvinnegraver over hele Skandinavia, bortsett fra Gotland. Det er flere kvinnegraver som inneholder perler enn ovalspenner, mens forholdet er det motsatte i alle de andre østlands-fylkene. Ser vi på mannsgravene, viser det seg at det relativt sett er få våpengraver i Østfold. Vestfold har for eksempel en langt større andel våpengraver. Blant våpengravene er det, relativt sett, mange graver med sverd. Felles for landskapene på begge sider av Oslofjorden er at andelen våpengraver øker i yngre vikingtid, det vil si på 900-tallet.
Generelt sett inneholder gravene i Østfold, uansett kjønn, færre gjenstander enn det som er vanlig ellers på Østlandet. Rikest på gjenstander er mannsgravene, og det gjelder også for resten av landet. Østfold (og Akershus) har derimot et betydelig innslag av kleberkar i gravene, i motsetning til innlandsfylker som Oppland og Buskerud, som har mange gjenstandsrike graver, men få kleberkar. Jordbruksredskaper som sigder, ljåer og lauvkniver finnes i mange graver på Østlandet. Flest slike graver har Telemark, Vestfold, østre del av Drammensvassdraget, samt Hedmark og Toten. I Østfold (og Akershus) er det så å si ingen jordbruksredskaper i gravfunnene. Forholdet er noe av det samme for smedredskapene.
Når det gjelder hesteutstyr, er de fleste såkalte ”ranglene” funnet i Vestfold, Hedmark, Oppland og Numedal, mens de er meget sjeldne i Østfold og Akershus. Til hesteutstyret i gravene hører også bisler. De er også svært utbredt, blant annet i Vestfold, men forekommer langt sjeldnere i Østfold.
Det finnes karakteristiske forskjeller også i likbehandlingen. I Østfold dominerer branngravene stort der det har vært mulig å fastslå om den døde er gravlagt brent eller ubrent. Skjelettgraver synes å være sjeldne i Østfold, mens det er et knapt flertall av skjelettgraver i Vestfold, og skjelettgravene ser ut til å dominere over branngravene også videre vestover, i Telemark og Agder.
Etter denne summariske gjennomgangen, kan det være interessant å se hvordan disse forholdene tar seg ut dersom vi undersøker hvordan de ulike gjenstandstypene fordeler seg geografisk innenfor Østfold fylke. Da viser det seg at det er betydelige forskjeller mellom våre to vikingtidsbygder.
Påstanden om at det er langt flere funn fra romertid og folkevandringstid enn fra vikingtid i Østfold, er riktig nok, når man betrakter fylket som helhet. Men studerer vi materialet nærmere, oppdager vi at det er i ytre Østfold, og særlig i Ra-bygdene på begge sider av Glomma-munningen, at vi har en nedgang i antall funn. I indre Østfold er det ingen nedgang; snarere tvert imot, bygder som Rakkestad, Eidsberg og Trøgstad har flere funn fra 800- og 900-tallet enn fra eldre jernalder.
Men det er ikke bare funnhyppigheten som skiller de to vikingtidsbygdene. Det finnes også karakteristiske forskjeller i gravutstyret. I snitt inneholder gravene i indre Østfold flere gjenstander enn gravene i det ytre området. Det indre området ligner i så måte mer på resten av Østlandet, selv om det ligger klart etter for eksempel Vestfold. Ytre Østfold skiller seg klart ut fra resten av Østlandet.
Hva da med forholdet mellom kvinne- og mannsgraver? I de delene av Østlandet der den kjønnsmessige fordelingen av vikingtidsgraver er godt undersøkt, viser det seg (med noen viktige unntak som vi kommer tilbake til senere) at mannsgravene dominerer stort. I Telemark og Gudbrandsdalen er for eksempel bare 10–12 % av gravene kvinnegraver. Igjen deler materialet fra Østfold seg i to klare grupper. I indre Østfold er 23 prosent av gravene kvinnegraver – i ytre Østfold så mange som 42 prosent. Det er altså først og fremst i ytre Østfold at det er uvanlige mange kvinnegraver. Her er det særlig gravene fra Skjeberg, Borge og Tune som trekker snittet opp.
Graver som inneholder hesteutstyr, er relativt sjeldne i Østfold som helhet. Men av totalt åtte funn som kan stedfestes og som inneholder bisselmunnbitt, er seks gjort i indre Østfold. Inkluderer vi også annet hesteutstyr, som rangler, viser det seg at 11 av 14 funn er gjort i indre Østfold. Konklusjonen er den samme som tidligere: det er ytre Østfold som skiller seg ut fra det gjengse mønsteret på Østlandet. Vi var inne på at Østfold og Akershus peker seg ut ved å ha et betydelig innslag av kleberkar i gravene. Her er forholdet det at 36 av de 58 funnene som inneholder kar av kleber, er gjort i indre Østfold. Eidsberg har flest, med 11 funn. Når vi tar med i beregningen at det totalt sett er klart flere gravfunn i de ytre bygdene enn i de indre, må det sies å være en betydelig forskjell.
Også når det gjelder mannsgravene med våpen, er det forskjeller. I landet som helhet utgjør funnene med ett våpen den største gruppen, eller ca. 2/3 av alle våpengraver. Én øks funnet alene er vanligst. På Østlandet (minus Østfold og Vestfold) inneholder 74 prosent av våpengravene bare ett våpen. I gruppen med to angrepsvåpen er den vanligste kombinasjonen øks og sverd. I indre Østfold inneholder 82 prosent av våpengravene ett våpen – i ytre Østfold bare 62 prosent. Mer påtagelig er forskjellen i våpensammensetning. I ytre Østfold er sverdet det vanligste våpenet i gravene; 26 av de totalt 45 funnene inneholder således sverd, og det tilsvarer 58 prosent. I indre Østfold er det sverd i bare åtte av til sammen 28 funn, det vil si i 29 prosent av funnene. Sverdet er da heller ikke det vanligste enkeltvåpenet i gravene i indre Østfold. Her er det nemlig spydet som dominerer – i 17 av 28 funn finnes spyd. 13 av funnene fra indre Østfold inneholder et spyd som eneste våpen. I ytre Østfold forekommer sverd og øks like hyppig som eneste våpen, mens graver som kun inneholder spyd som våpen, er sjeldne. Den vanligste våpenkombinasjonen i det ytre området er sverd og øks, som finnes i åtte funn. I indre Østfold er det få funn som inneholder flere enn ett våpen, men i to graver finnes kombinasjonen spyd/øks.
Om vi sammenligner ytre Østfold med Vestfold, er forholdene nokså like. Våpenkombinasjonen øks/sverd utgjør en like stor andel av gravene i begge områder, og andelen graver med sverd er omtrent den samme. Kombinasjonene sverd/spyd og spyd/øks er også like hyppige her. Den store forskjellen mellom disse områdene er at mens noe nær en firedel av våpengravene øst for fjorden inneholder kun sverd, er det bare 5 prosent av gravene på vestsiden som gjør det. Andelen graver med bare øks er mer ens, selv om ytre Østfold ligger noe høyere (24 prosent mot 16 prosent). En annen forskjell er at graver med ”fullt” våpensett – sverd, spyd og øks – ser ut til å være vanligere i Vestfold (19 prosent mot 7 prosent).
Det er mulig at disse ulikhetene er mer tilsynelatende enn reelle. Ikke et eneste av de funnene fra ytre Østfold som inneholder et sverd som eneste våpen, er kommet inn til museet som et resultat av kyndige utgravninger. Det dreier seg dels om enkeltfunn av sverd, dels om dårlig opplyste funn fra gravhauger. Ikke sjelden hører vi om andre jernsaker som skal ha blitt funnet sammen med sverdet, men ikke tatt vare på. I det hele tatt må vi tro at sverd har lettere for å bli erkjent som oldsaker av finnerne enn økser og spyd. Graver under flatmark utgjør også et mulig usikkerhetsmoment i ytre Østfold. Bare én eneste flatmarksgrav fra vikingtid er fagmessig undersøkt i fylket. Denne graven, fra Rør nordre i Rygge, lå så dypt under markoverflaten at den neppe ville ha blitt oppdaget ved ordinært jordbruksarbeid – og heller ikke ved bruk av metalldetektor. Rør-graven, som er datert til omkring 900 e.Kr., inneholdt en ubrent mannsgrav med sverd, spyd og øks – altså en våpenoppsetning som er relativt sjelden i Østfold-materialet. En lignende grav fra sen vikingtid ble funnet på 1,5 meters dybde under en utvidelse av Tune kirkegård i 1963. De(n) graven(e) skal ha inneholdt tre sverd, tre spyd og to sammensmidde jernringer, men gjenstandene er dessverre kommet bort.
Det kan derfor tenkes at våpensammensetningen i ytre Østfold og Vestfold reelt sett er temmelig lik. Ut fra det samme resonnementet skal vi helst regne med at den høye andelen spyd i indre Østfold gjenspeiler en reell forskjell i gravleggingstradisjon mellom vikingtidsbygdene i indre og ytre Østfold.
Hva betyr disse forskjellene? Det er vanskelig å gi noen klare svar, utover det å konstatere at det dreier seg om ulike tradisjoner, kanskje også forskjeller i kultur. Ytre Østfold oppviser i noen henseender klare fellestrekk med Bohuslän. For også i Bohuslän er branngravskikken dominerende, og der glimrer likeledes de karakteristiske gravene med mange redskaper med sitt fravær. I likhet med i ytre Østfold finnes i Bohuslän gjerne kammer og glassperler i gravene. Et påfallende trekk ved gravskikken i ytre Østfold, iallfall når vi holder oss til mannsgravene, er motsetningen mellom – på den ene siden – et antall meget rikt utstyrte graver og – på den andre siden – flertallet av gravene som er temmelig enkle i sitt utstyr. Dette fenomenet særmerker ytre Østfold, dels i forhold til Bohuslän, og dels i forhold til Vestfold. Det er derimot et skille som kan sammenlignes med den klare sjiktingen i danske vikingtidsgraver mellom ”stormandsgrave” og ”bondegrave”. I ytre Østfold er det vanskelig å påvise noe klart ”mellomsjikt” i gravene – og slik er det også i Danmark.
Når det gjelder våpengravene, er det mange likhetstrekk mellom ytre Østfold og Vestfold, men også en del iøynefallende forskjeller, selv om de, som nevnt, kan være mer tilsynelatende enn reelle. Ser vi på våpenkombinasjonene, er det faktisk Romerike som ligner mest på ytre Østfold. Men antallet våpengraver er relativt sett betydelig høyere på Romerike enn i ytre Østfold. På Romerike inneholder dessuten mer enn 2/5 av gravene spyd, og hele 17 prosent av våpengravene har spydet som eneste våpen. I så måte er det berøringspunkter med gravskikken også i indre Østfold. Men kan hende viser overvekten av spyd i det indre av fylket i stedet til svensk innflytelse? I Sverige er nemlig spydet det vanligste våpenet i mannsgraver fra vikingtid. Andre forhold ved gravskikken – så som utbredelsen av kleberkar og hesteutstyr – peker for indre Østfolds del mot en kultursammenheng med Romerike.
Forskjellene – og kanskje også bakgrunnen for dem – blir klarere når vi nå går over til å se nærmere på noen av de mer spesielle gravfunnene fra Østfolds vikingtid. Vi begynner med de kanskje mest merkverdige – med skipsgravene fra Rolvsøy og med de mindre kjente båtgravene fra Ra-bygdene.
Kongelige skipsgraver ved Visterflo?
”Alle” kjenner til Tuneskipet fra Haugen i Rolvsøy, men hvor mange er det som vet at den første arkeologiske utgravningen vi kan dokumentere i Østfold, også resulterte i funn av et vikingskip? I Ålborg Stiftsbibliotek fant man for mange år siden en liten, håndskreven beretning om Werenskiold-Huitfeldts gravkapell fra 1753 ved Skjeberg kirke. Skriftets forfatter er Søren Thestrup, teologisk kandidat fra Jylland, som i 1750-årene var huslærer hos sognepresten i Skjeberg. Det er datert 1755 og er en slags arkeologisk avhandling med ”historiske, critiske og moralske Anmerkninger, indeholdende de fleeste af de poleerede Nationers Liigbegiængelses og Begravelses Skikke, baade i de ældre og nyere Tiider, hvorved tillige viises den Ære og Høyagtelse fast alle Nationer har haft for de Dødes Begravelser og Jordefærd”. Skriftet er på verseform. I en kommentar til ett av disse versene meddeler Thestrup at det også kjennes eksempler på den skikk at en stormann ble ”brændt i sit Sørøver-Skib, ifald han eyet Skib, paa det at der kunde være nogen Forskiel imellem de fornemmes og gemenes Liigbegiængelse”. Han nevner at et slikt skip i 1751 var blitt funnet i Rolvsøy. Skipet var stort og uten dekk, bygd av eikeplanker og sammenføyd med ”jernbolter”. Dessuten fantes brente menneske- og hestebein, mens man ”vil ogsaa si at der skal være fundet Penger”.
Kandidat Thestrup skriver ikke hvor i Rolvsøy skipsfunnet ble gjort. Men antikvar Klüwer, som besøkte distriktet i 1823, skriver at det på hans tid lå en stor ”Skibshøi” på Rostad, og i den skulle det 80–90 år tidligere ha blitt funnet et fartøy, ”hvor Rester af Bredderne, samt Dragspigerne endnu fandtes”. Det er liten tvil om at det er ”utgravningen” på Rostad som Søren Thestrup beskriver i 1755. Rostad-skipet var dermed den første skipsgraven fra vikingtid som ble gjenfunnet i moderne tid.
Funnopplysningene er mangelfulle, men utgravningen må ha vært omfattende, all den stund det var mulig å se at fartøyet var stort og uten dekk. Helst skal vi regne med at skipet har vært blottlagt i full lengde i haugen. Utgravningen må ha vært omfattende og tidkrevende, og den må ha påkalt stor oppmerksomhet i bygdene rundt Rolvsøy. Den historisk interesserte kandidat Thestrup tok jo turen helt fra Skjeberg prestegård for å beskue funnet. I grunnen er det underlig at utgravningen ikke fant veien inn i andre beretninger enn Thestrups. Av hans skrift forstår vi likevel at det dreier seg om en skipsbegravelse fra vikingtid. Fartøyet var dekkløst og bygd av eikeplanker, slik som de mer kjente vikingskipene fra for eksempel Gokstad og Haugen i Rolvsøy. At én eller flere hester var blitt gravlagt i skipet er likeledes et trekk vi kjenner igjen fra disse begravelsene. Opplysningene om at det også skulle ha blitt funnet ”penger” i skipet, forteller oss neppe noe annet enn at det fantes rikt gravutstyr om bord, kanskje også gjenstander av edelt metall. Ingenting av dette er bevart, og 70 år senere fant Klüwer bare muntlig tradisjon om utgravningen.
I 1867 ble så vikingskip nummer to funnet og undersøkt i Rolvsøy. Rolvsøy hørte på den tiden til Tune, og navnet Tuneskipet festet seg ved gravskipet. Funnstedet var en stor gravhaug på Haugen, nabogården til Rostad. Båthaugen, som gravhaugen ble kalt, var den eneste i Østfold som i størrelse kunne måle seg med Jellhaugen i Berg. Haugen var ca. 80 meter i diameter og nesten fire meter høy. Til sammenligning var gravhaugen som gjemte Osebergskipet bare halvparten så stor. Tidligere skal det ha ligget minst to kjempehauger til på Haugen. Båthaugen lå oppe på høyden, like ved husene på gården – flere hundre meter fra Visterflo og omkring 20 meter over vannet.
Det ca. 20 meter lange og 4,35 meter brede fartøyet var bygd av eik og ble funnet i et naturlig leirlag i haugen. Skipet var blitt plassert parallelt med Visterflo og med forstavnen pekende mot sørøst. Mesteparten av skroget var innkapslet i leiren. Innsiden av skroget hadde blitt foret med mose og einer før skipet ble dekket av leire. Bak i skipet fantes et tømret kammer; et firesidig rom bygd av stående eikeplanker, og med hjørnestolper rammet ned i leiren utenfor skipet på begge sider. Taket på kammeret var flatt, og dermed ulikt kamrene fra Oseberg og Gokstad. Slike palisadekonstruksjoner, som byggeteknikken kalles, er velkjent i både verdslige og kirkelige bygg fra 900- og 1000-tallet i Nord- og Vest-Europa. Kammeret i Tuneskipet kan ha lignet på gravkammeret i den nordre haugen i Jelling i Danmark.
Arkeologen Oluf Rygh, som ledet utgravningsarbeidet I 1867, beskrev senere i et brev til antikvar Nicolay Nicolaysen hva han fant:
”Ben (ubrændte) af 1 Mand laa i et Rum noget aktenfor Masten, hvilket var afmærket med Træplugger, nedstukne i Leret i Firkant. Sammesteds (det var udgravet før jeg kom) var der Ben af 1 Hest, en liden Klump sammenrullet Tøi og to Glasperler. Endvidere er der i selve Baaden fundet et Ror (af samme form som det i Nydamsbaaden) og Stykker af en Ski, nogle smaa udskaarne Træstykker som jeg efter Sammenligning med Borrefundet skulde tro hørte til en Sadel, et lidet Spunds som til en Tønde m. m. Lengere opp i Haugen saaes paa mange Steder Ruststriber efter Jernsager, men kun paa et Par Steder lykkedes det mig at skjelne Formen (etsteds var der et Sverd med Haandtag af yngre Jernalders Form, et andet Sted to Spydspidser, et tredje en Ringbrynje om jeg ikke tager meget feil). Ligeledes længere opp i Haugen var der samlet paa et Sted Ben af mindst to Heste. Ved Baadens ene Side fandtes en Spade af Træ og en Haandspiger.”
Det skal videre ha vært en skjoldbule blant gravgodset, og muligens lå også skipsankeret i haugen. Noen år senere ble det funnet en spillterning av bein på Haugen, i jord som var tilkjørt fra Båthaugen. Trolig har den også hørt til i funnet. Brettspill fantes i Gokstadskipet, og også i det danske Ladbyskipet.
Som tilfellet er med flere av de andre skipsgravene fra vikingtiden, var Båthaugen blitt plyndret i gammel tid, kan hende relativt kort tid etter begravelsen. De gjenstandene som Rygh skriver at fantes ”lengere opp i haugen”, det vil blant annet si den gravlagte mannens våpenutstyr, må ha blitt fjernet fra sitt opprinnelige leie i forbindelse med haugbrottet. Bevaringstilstanden for de gjenstandene som ble flyttet på ved det tilfellet var, som Rygh også skriver, dårlig. Derfor kan vi bare spekulere over hva det rike gravgodset en gang besto av. Siden en øks ikke nevnes blant de gjenstandene som Rygh så levninger av, er det fristende å tenke seg at den gravlagtes øks – et herskersymbol i vikingtiden – var blant de sakene som bevisst ble fjernet under innbruddet i haugen. Men vi kan ikke vite om det var slik. Haugbrottet i Båthaugen og i de andre skipsgravene fra vikingtiden har neppe vært innbrudd i moderne forstand. Det dreier seg om nokså store ”utgravninger” som trolig har funnet sted i full offentlighet. I flere tilfeller er det tydelig at ”gravrøverne” har vært fullt klar over ikke bare hva de ville ha tak i, men også nøyaktig hvor de kunne finne det. Og noen ganger ser det altså ut til at det nettopp er økser, sverdoppheng, sporer og andre synlige tegn på avdødes verdighet man har villet fjerne fra haugen. Det kan tenkes at det er nye dynastier som står bak haugbrottene. I så fall kan de gjennom innbrudd i hauger som tilhørte avdøde stormenn eller konger, bokstavelig talt ha tilranet seg legitimitet. Fra forrige kapittel husker vi at også Jellhaugen var blitt ”ranet” i sen merovingertid eller tidlig vikingtid.
Tuneskipet er gjennom årringsanalyse av skipstømmeret nylig blitt datert til 905–910 e. Kr. Men hvem var gravlagt i skipet – var det en konge? Det spørsmålet kan ikke kildene besvare sikkert. Det vi kan si, er at Tuneskips-graven uttrykker overregionalitet. Gravformen gjenfinnes ikke bare i Vestfold, men i Ladby på Fyn og i Hedeby i Nord-Tyskland. Enkelte av de andre skipsgravene fra vikingtid har et utpreget kosmopolitisk preg; gravgodset i Ladby-graven, for eksempel, viser klart den gravlagtes forbindelse ikke bare med kontinentet og De britiske øyer, men også med Kiev og Konstantinopel. De dårlig opplyste gjenstandsfunnene fra Båthaugen gir ikke like klare svar i så måte, men det er i og for seg ingen grunn til å anta at mannen i Tuneskipet har hatt noe mindre omfattende kontaktnett. For skipsgravene avspeiler en ensartet, internasjonal livsstil hos en liten gruppe mennesker av høy rang i samtidens Skandinavia. Konkrete minner om denne livsstilen finnes igjen i gjenstandene i Tuneskips-graven, først og fremst i terningen av bein. Andre elementer av levemåten til vikingtidens ypperste samfunnssjikt finner vi sikrere spor etter i den tredje fyrstegraven fra denne lille kretsen av gårder ved Visterflo, nemlig i kammergraven fra Haugen (se nedenfor).
Det kan være interessant å stille spørsmålet om hvorfor disse fyrstelige begravelsene fant sted nettopp i Rolvsøy. Vi tror det må ha med Tune-komplekset å gjøre. Vanskeligere er det å avgjøre nøyaktig hva som er sammenhengen mellom disse gravene og Tune. Det kan dreie seg om et nytt herskerdynasti som på et tidspunkt har fått makten over området her, og som symbolsk – ved å plassere de mektige monumentene over slektens døde på den andre siden av Visterflo – markerer avstand til det gamle maktsenteret på Raet ved Valaskjold og Tune. Arkeologen A.W. Brøgger mente at det var slik det hadde foregått. Men det kan like gjerne dreie seg om et uttrykk for Tune-kompleksets fortsatte maktposisjon i vikingtiden. Avstanden fra Tune til Haugen/Rostad er ikke stor, og man kan av grunner som vi ikke kjenner, ha ønsket å etablere en monumental ”nekropol”, en dødeby, på denne siden av Visterflo. Kanskje var det rett og slett ikke plass til et slikt monument som de to skipshaugene, kammergraven på Haugen og de andre fjernede kjempehaugene til sammen må ha utgjort, på den andre siden av elven. Eller man kan helt enkelt ha ønsket å utvide det symbolske maktlandskapet knyttet til Tune, slik at det også kom til å omfatte området på motsatt elvebredd. Kanskje var meningen at de skulle ses fra den mulige havnen i Visterflo, eller være synlig for de reisende som skulle over Eidet og videre oppover i Glomma? Vi vet det ikke. Men sammenhengen med Tune kan det ikke være tvil om.
Det har vært pekt på at alle de ubrente skipsgravene med ”kongelig” utstyr og med en lengde på 20 meter eller mer som vi i dag kjenner, er funnet i periferien av den danske innflytelsessfæren i tidlig vikingtid. Foruten Tuneskipet dreier seg om gravfunnene fra Oseberg (datert til 834), Hedeby (datert til ca. 840/850), Gokstad (datert til ca. 900–905) og Ladby (datert til begynnelsen av 900-tallet), muligens også den store båtgraven fra Borre (datert til begynnelsen av 900-tallet), som var minst 17 meter lang. De øvrige store, ubrente båt- eller skipsgravene fra Skandinavia – de to fra Karmøy – er enten vesentlig eldre eller vesentlig yngre enn denne gruppen, og disse begravelsene viser trolig at den politiske utviklingen på Sørvestlandet har vært en annen enn i Kattegat–Skagerrak-området. For det er neppe tvil om at skipsgravene ved Oslofjorden skal regnes nettopp som politiske manifestasjoner.
Disse fyrstelige gravene opptrer altså i perioden fra 834 til 910, litt i overkant av to generasjoner. Gravene fra Gokstad, Borre, Rolvsøy og Ladby er nesten samtidige – og iallfall så nær hverandre i tid at de gravlagte mennene i disse skipene bør ha kjent hverandre. Nylig har det vært foreslått at personene som ble gravlagt i skipshaugene, kan ha hatt viktige militære og administrative funksjoner knyttet til den danske kongemakten i tidlig vikingtid – og at skipsgravene i vårt område dermed har nær sammenheng med den danske rikssamlingen og den tidlige danske kongemaktens ideologi. Men gjennom store deler av denne perioden var stormakten Danmark utsatt for politisk kaos og interne maktkamper, og det er trolig at det danske overherredømmet i store deler av Skandinavia var svekket i den tiden de store skipsgravene blir anlagt. Nye dynastier, for eksempel på det norske Vestlandet, kan ha gjort seg gjeldende nettopp i disse årene. Kanskje uttrykker skipsgravene den svekkede danske kongemaktens forsøk på å befeste sitt herredømme i de ”gamle” danske landskapene rundt Viken? Dersom vi et øyeblikk skjeler til våpengravene, viser det seg at det relativt store antallet sverdgraver i ytre Østfold og Vestfold har en parallell i Schleswig i Nord-Tyskland, der den danske vikingtidsbyen Hedeby lå, og der den sørligste av de fyrstelige skipsgravene er funnet. Også i Schleswig er det nemlig sverdet som dominerer i våpengravene. Det er således mulig at det finnes en sammenheng mellom skipsgravene og våpensammensetningen i de ordinære mannsgravene på den ene siden, og de danske grenselandskapene på den andre.
Båtgravene i Østfold
Skillet mellom båt og skip settes gjerne ved en lengde på 15 meter. Fartøyer som er kortere enn 15 meter, regnes som båter. I vikingtiden ble også båter av og til satt ned i gravene, og i Østfold har vi en god del slike båtgraver. Båtgravene har en langt større utbredelse enn de egentlige skipsgravene, og vi kjenner dem fra store deler av norskekysten, fra Sverige, fra Island og fra de norrøne “koloniene” i Russland og på De britiske øyer. Brorparten av de kjente båtgravene er funnet i Norge.
Båtgravene kan være brente eller ubrente, og størrelsen på båten varierer stort – fra “storbåtgraver” som den fra Borre, til småbåter. Av og til har bare et stykke av en båt, eksempelvis en del av bordgangen, blitt lagt med i graven. I slike tilfeller er det tale om begravelser med båt, og ikke i båt. Båtgravene representerer en særskilt nordisk gravskikk, og som sådan har båtgravskikken en lang tradisjon bak seg når de første kjente eksemplene dukker opp i Østfold. Vi kjenner begravelser i eller med båt allerede i folkevandringstid på det store gravfeltet på Store-Dal i Skjeberg. For lenge siden pekte arkeologen Haakon Shetelig på at båtgravene fra vikingtid syntes å opptre i karakteristiske grupper rundt de store skipsgravene. Og i Østfold ser det ut til at det er tilfellet.
Den rikest utstyrte båtgraven fra Østfold er da heller ikke funnet langt fra skipsgravene ved Visterflo. Vi skal ikke lenger enn til Valle, nærmere Sarpsborg, der en båtgrav ble tilfeldig oppdaget under gravearbeider i 1894. Ifølge finneren var båten minst ni–ti meter lang og tre meter bred. Funnstedet var nær Glomma-bredden, og båten var trolig plassert i en grøft som var skåret ned i den leirholdige grunnen. Det var ikke spor etter noen gravhaug, men i en avisreportasje fra den tiden opplyses det at det hadde stått en stor bautastein på stedet tidligere. En god del gjenstander ble funnet i en liten kjernerøys midt i båten, men bare noen av disse sakene ble tatt vare på. Gravgodset viser at det var en mann som hadde blitt stedt til hvile på Valle omkring år 900, muligens noe tidligere. De bevarte gjenstandene fra graven består av en skålvekt av bronse med geometriske ornamenter, to vektlodd, et angel-saksisk sverdhjalt med innlagte ornamenter av sølv, en øks av jern, et skiferbryne og en isbrodd til en hest.
Andre sikre vikingtids båtgraver har vi fra Store-Dal , Hunn i Borge og Roer i Rygge. Båtgraver som ikke kan dateres nærmere enn til yngre jernalder, er dessuten funnet på Rør nordre i Rygge, på Kirkøy i Hvaler og på Gjellestad i Berg, i nærheten av Jellhaugen.
En del av gravfunnene fra vikingtid inneholder klinknagler og spiker, men ikke mange nok til at det kan være snakk om begravelse i båt. I slike “naglegraver” kan vi ha å gjøre med begravelser i trekister, eller med graver der deler av en båt inngår i gravgodset. Kan hende er naglegravene en slags symbolske båtgraver. Disse usikre båtgravene har imidlertid et noe annerledes fordelingsmønster enn de sikre båtgravene, ettersom de også finnes i et begrenset antall i indre Østfold.
Men hovedinntrykket er likevel at både båtgraver og naglegraver finnes i et nokså klart definert område med sentrum i Tune–Rolvsøy og skipsgravene der. Gravutstyret varierer, men det er tendens til at båtgravene inneholder et større utvalg av gravgods enn de ”vanlige” vikingtidsgravene i Østfold.
Spørsmålet om hvem som er gravlagt i båtgravene, er gammelt. Sett i et nordeuropeisk perspektiv er mange av båtgravene rikt utstyrt, men langt flere er hverken rikere eller fattigere enn flertallet av samtidige graver. Så vel kvinner som menn er gravlagt i båter. Blant de svenske seriene av rike båtgraver anlagt med én grav for hver generasjon, er hovedparten mannsgraver, men én av seriene inneholder kun kvinnegraver. På romertidsgravfeltet Slusegård på Bornholm er et stort antall båtgraver undersøkt. Slusegård-gravene er de eldste egentlige båtgravene som kjennes. Båtgravene på Slusegård er klart gravfeltets rikeste, med mange vitnesbyrd om de gravlagte menns høye status. Diskusjonen om hvorvidt båtgravene generelt sett er “rike” eller ikke, går som en rød tråd gjennom litteraturen. Haakon Shetelig konstaterte så tidlig som i 1912 at klinknagler og spiker fantes i 20 prosent av mannsgravene og i 27 prosent av kvinnegravene fra yngre jernalder på Vestlandet. Tallene for Østfold ligger også i den størrelsesorden.
Helt siden publiseringen av Oseberg-funnet fra 1916 og framover, har den tanken rådet grunnen at gravskipet eller -båten har å gjøre med forestillinger om det hinsidige, eller at båten skal forstås som et element i en fruktbarhetskult. Arkeologen Arnfrid Opedal har nylig analysert et båtgravfelt på Karmøy. Hennes tolkning er at “båtgravene (...) kunne inngå i en legitimeringsprosess av en gammel maktelite og samfunnsorden i tider med en ytre trussel”. Hun setter med andre ord båtgravene fra Karmøy i forbindelse med et ledende sjikt i den yngre jernalders samfunn. Andre har ment å kunne knytte båtbegravelsene til kongens betrodde menn. Slik sett kan båtgravene i en viss forstand oppfattes som en parallell til ryttergravene, som i Norge har sitt tyngdepunkt i det indre av Østlandet, samt i Vestfold.
Ryttergraver
Ryttergraver er, kort og godt, graver som inneholder rideutstyr. I praksis er det kun forekomsten av sporer og stigbøyler som definerer en ryttergrav, all den stund det bare er disse gjenstandene (og sadler, men de er ytterst sjeldne i gravfunnene) som utelukkende benyttes til ridning. Alt annet hesteutstyr fra yngre jernalder – bisler, seletøybeslag, hestebrodder og høvrer – er kombinasjonsutstyr eller brukes til kjøring med vogn eller slede. Ryttergravene opptrer på 900- og 1000-tallet, og de er alle mannsgraver. I Østfold har vi to sikre ryttergraver – én fra Hunn i Borge og én fra Mysen søndre i Eidsberg. Begge disse gravene er fra begynnelsen av 900-tallet, og i begge tilfeller var den avdøde godt forsynt med våpen. I graven fra Mysen fantes sverd, spyd, øks og et par sporer. Den rike Hunn-graven inneholdt på sin side blant annet et sverd, en øks, en skjoldbule, et par sporer, et kleberkar, to drikkehorn og et stekespidd. Men rideutstyr fantes trolig også i Tuneskipsgraven, og vi har mer usikre opplysninger om sporer i graver fra så vel Opstad som Sande i Tune.
Det kanskje mest fornemme av alle gjenstandsfunn fra vikingtid på østsiden av Oslofjorden – den praktfulle gullsporen fra Rød i Rygge – er jo også utstyr som har tilhørt en rytter. Funnet ble gjort i to omganger, i 1872 og i 1917, og består av en spore, en smygestol (en remprydelse som har sittet på sporeremmen og skjult selve festespennen, som antagelig var av jern) og et remendebeslag (et beslag som har sittet ytterst på sporeremmen) framstilt av 22 karat gull! Stykkene er dekorert i Borre-stil, og de tilhører trolig tiden omkring 900 e.Kr. Funnstedet var en liten dalsenkning øst for den vesle gården Rød under Værne kloster. Den filigransornerte gullsporen fra Rød er uten paralleller i vikingtidsmaterialet. Men både stilmessig, tidsmessig og hva symbolinnholdet angår, slutter funnet seg til miljøet rundt skipsgravene. Men det er vel ikke noe gravfunn – noen ryttergrav? Nei, antagelig ikke. De som har behandlet funnet tidligere, har gjerne tatt for gitt at det dreier seg om et depotfunn, en skatt som har blitt gjemt unna. Men det finnes ikke noe annet skattefunn fra vikingtid som kan sammenlignes med gullsporen. Bare Erling Johansen har vært skeptisk og ikke villet ta noe endelig standpunkt til hva slags funn vi har å gjøre med. Det kan jo være vanskelig å tilskrive unike gjenstandsfunn den ene eller den andre funnkategorien, i hvert fall når funnsammenhengen er så uklar som her.
Det er et vesentlig poeng at sporen og remendebeslaget ble funnet over 100 meter fra hverandre. Kanskje er rideutstyret forsettelig plukket fra hverandre før nedleggingen? Derfor bør vi heller ikke legge så stor vekt på at det bare er én spore som er funnet – den andre kan fremdeles ligge gjemt i Rygges jord. Det er for øvrig ikke noe helt ukjent fenomen at det kun finnes én spore også i gravfunn. Det var for eksempel tilfelle med graven i det danske Ladbyskipet. Man kan derfor ikke avvise tanken om at Rød-funnet skriver seg fra en grav, enten fra en flatmarksgrav eller fra én av de gravhaugene som finnes flere steder i nærheten av funnstedet. En spennende tanke – selv om vi kanskje aldri får vite om det faktisk forholder seg slik – er at gullsporen, smøygestolen og remendebeslaget fra Rød er resultatet av et haugbrott. Kan det være storhaugen på ”Søsters hvile” oppe ved Værne kloster man har brutt seg inn i og ranet? Og kan spredningen over et større område av sporens enkelte bestanddeler skyldes at noen på dette viset symbolsk har villet bryte ned den gravlagtes makt og myndighet? La det bare være nevnt som en mulighet. Det er i det minste en tolkning som tar hensyn til særegenhetene ved Rød-funnet. Men i så fall har vi jo også en ryttergrav her – selv om vi bare indirekte har funnet spor etter selve begravelsen. Noen ordinær ryttergrav kan det ikke være tale om – den praktfulle gullsporen viser tydelig det.
Betrakter vi ryttergravene på Østlandet som helhet, ser det ut til at mennene i disse gravene skiller seg ut ved at de har rideutstyr, spesielt mange våpen og ved i det hele tatt å ha mer av slikt som en kriger har bruk for. Vi må tro at ryttergravene tilhører folk som har hatt en militær status. Men de fleste ryttergravene er ikke overdådig utstyrt – de har gjerne et betydelig antall våpen, ofte også en del redskaper – men mangler i de fleste tilfeller det prangende utstyret som kjennetegner for eksempel skipsgravene. Unntaket fra denne regelen er det først og fremst nettopp skipsgravene som representerer. Rideutstyr fantes jo både i Tuneskipet og i storbåten fra Borre, så vel som i skipsgravene fra Ladby og Hedeby. Arkeologen Dagfinn Skre har foreslått at de fleste av dem som ligger i ryttergravene, har vært militære ledere i kongemaktens tjeneste. De kan ha vært lendmenn, men oftere sveithøvdinger – lokale ledere som sto i spissen for hver sine avdelinger i den hærstyrken som en stormenn var forventet å skulle stille opp med når kongen kalte. Skre mener at disse militære lederne har vært rekruttert fra det lokale aristokratiet, og at de trolig har blitt begravet på sine setegårder.
Ryttergraver finnes også i et betydelig antall i Danmark. Brorparten av de danske ryttergravene finnes i de vestlige og sørlige deler av landet. Ryttergravene i Øst-Danmark og i Skåne er betraktelig færre, og det er således disse områdene, særlig Øst-Sjælland og Skåne, som har et spredningsmønster som kan minne om Østfolds. For de danske ryttergravenes del har enkelte tenkt seg at de er ideologisk knyttet til et nytt kongedynasti som kom til makten i Danmark henimot slutten av 800-tallet. Dette nye Olaf-dynastiet kan ha tatt i bruk ryttergravskikken som en del av Odin-kulten og forestillingene om Valhall og Odins lojale hærskare, de udødelige einherjene – både for å symbolisere slektens avstamming fra Odin og som et bilde på både kongens og andre stormenns ”lid” eller væpnede følge. I så fall kan stormenn rundt i det danske riket ha lagt seg til ryttergravskikken etter at Olaf-dynastiet hadde introdusert den. Kan hende viser spredningen av ryttergraver dermed det danske maktområdet på begynnelsen av 900-tallet – slik skipsgravene muligens også gjør det.
Det er for så vidt ingen ting i veien for at begge disse teoriene kan ha mye for seg.
Båtsymbolikk, ryttere og ”håndgangne menn”
Men kan det være at båtgravene – i det minste de av dem som inneholder våpenutstyr – skal tolkes på samme måte? Under enhver omstendighet er det berøringspunkter mellom de to gravskikkene: også i det vi kan kalle våpenbåtgraver viser det seg at det generelt er flere våpen og mer personlig utstyr enn i de vanlige våpengravene. Det er åpenbart når det gjelder båtgraver som den fra Valle, men tydelig også i de sikre båtgravene fra Store-Dal og Roer. Således skriver for eksempel en stor del av snekkerredskapene (høvler, meisler) i ytre Østfold seg fra nettopp båtgraver. Trekker vi inn naglegravene også, gjelder det faktisk flertallet av slike redskaper. Ryttergravene er i stor utstrekning et innlandsfenomen i Norge, med størst utbredelse på Romerike og Hedemarken. Det er interessant å legge merke til at av de relativt sett fåtallige graver med rytterutstyr som er påvist i kystdistriktene, er flere sikre båtgraver. Når det gjelder Vestfold, er minst tre av de syv ryttergravene også båtgraver. Det gjelder blant annet den rikeste av gravene fra de store gravfeltene på Kaupang-gårdene i Tjølling. I utstyr er Kaupang-graven en nokså typisk ryttergrav – med fullt våpensett og spesialverktøy til trearbeid og så videre. Men båten er kommet inn som et nytt element.
I et par tilfeller viser gravgodset tydelig at de som er gravlagt i våpenbåtgravene i Østfold, også har hatt en særskilt status. Det gjelder skålvekten og loddene i Valle-graven, og det gjelder et antall spillebrikker fra båtgraven fra Roer i Rygge. Spillebrikker opptrer oftest i graver som vi helst vil oppfatte som rike. Som gruppe kan med andre ord båtgravene med våpen oppvise flere av de særtrekk som arkeologen Helge Braathen finner i ryttergravene. Det som skiller mennene i båtgravene fra dem i ryttergravene, er at båtgravene nokså innlysende inneholder en båt eller deler av en båt og bare unntaksvis sporer eller stigbøyler, mens ryttergravene på sin side inneholder rideutstyr, men sjelden båt. Imidlertid finnes det interessante kombinasjonsgraver. Noen av disse “ryttergravene i båt” (eller skip) hører til de rikeste yngre jernalders gravfunn vi kjenner i Norden. Jeg tenker på skipsgravene fra Tune og Borre her hjemme, og Hedeby og Ladby i Danmark.
Det synes derfor rimelig å knytte våpengravene i båt til menn med en særskilt status. Når det i all hovedsak bare er voksne individer som har blitt gravlagt i båt, tyder det på at vi har å gjøre med en rang som er oppnådd eller tildelt, og ikke en medfødt status. Inventaret i det man kan kalle “våpenbåtgraver” kan tyde på at denne statusen har vært militær. Anton W. Brøgger hevdet allerede i 1921, i sin avhandling om “Rolvsøyætten”, at de mindre båtgravene finnes i klynger omkring de store skipsgravene. Han tok det som et tegn på at denne spesielle gravskikken var knesatt av høvdingslekter, og at den har spredt seg fra disse miljøene og ut til deres nærmeste krets. Den tanken virker rimelig i Østfold.
Trolig finnes det en sammenheng mellom menn som hadde sjømilitære ledelsesoppgaver og noen av båtgravene. Båten som symbol har vært knyttet til et ledende sjikt i kystsamfunnet. Det karakteristiske inventaret i mannsgravene med båt tyder på at gravskikken er knyttet til militære ledelsesoppgaver, og i den forstand er det grunnlag for å hevde at våpenbåtgravene utgjør et maritimt sidestykke til innlandets ryttergraver. Men hvorfor gravlegges noen av de militære lederne også i ytre Østfold – som på Hunn – i ryttergraver? Det må dreie seg om ulike ledelsesoppgaver, kanskje oppgaver på ulike nivåer. En mulig tolkning er at våpengravene i båt representerer skipssjefer. Hver av dem kan dermed ha hatt ansvar for et skipsmannskap som en ”lendmann” eller en høvding med en lokal maktposisjon rådde over. I så måte er det kanskje ikke tilfeldig at våpenbåtgravene ser ut til å være knyttet ikke bare til Tune-komplekset, men også til den antatte høvdinggården Værne i Rygge? Har det sittet en ”lendmann” i Rygge – en representant for dem, hvem de nå var, som hadde gravplassen sin ved Visterflo? Da kan det ha vært han som eide gullsporen, og som kanskje ble gravlagt med den. Kanskje skal vi også tenke oss at den enslige ryttergraven fra Mysen viser at det fantes en ”håndgangen mann” også der. Om den sistnevnte så har sverget lojalitet til ”Tune”, eller om det satt en lokal hersker i ”Eidsberg” som Mysen-rytteren skyldte sin posisjon, er et helt annet spørsmål. På den ene siden er gravleggingstradisjonene i vikingtid, som vi har sett, klart forskjellige i disse to områdene. Men på den annen side glimrer de absolutte toppsjiktsgravene med sitt fravær i det indre av fylket. Mest trolig er det derfor at stormennene i de sentrale bygdene i indre Østfold politisk står i et slags avhengighetsforhold til Tune-miljøet når vi kommer til begynnelsen av 900-tallet.
Fra senere sagakilder vet vi at lokale stormenn kunne ha et temmelig stort følge. Hvordan har stormenn rundt i Østfold kunnet underholde slike krigerflokker? Det er lite trolig at det er én gård som alene har brødfødd et så stort antall hærmenn. Mer sannsynlig er det at stormannen har gitt mennene i liden inntektene av gårder i jordegodset sitt. Trolig har hærmennene derfor sittet på bebyggelser i nærheten av hovedgården, ettersom vi i hovedsak skal regne med lokale jordegods i denne perioden. Man kan spørre seg hvorfor det ikke i Østfold kan påvises hele serier av båtgraver, med én grav for hver generasjon, slik tilfellet er med de svenske båtgravfeltene fra vendeltid? Dersom jord ble tildelt menn i en godsbesittende stormanns væpnede lid, skal vi neppe forestille oss et statisk system med faste “embetsgårder” gjennom en periode på flere hundre år. Det har trolig vært slik i yngre jernalder at gods som var gitt av en stormann til en underordnet i bytte mot lojalitet og tjeneste, også kunne gå tilbake til stormannen. Til andre tider kan disse bebyggelsene ha blitt drevet av leilendinger eller andre som har stått i et mer direkte underordningsforhold til stormannen. Leilendingene har ikke nødvendigvis hatt rett til å bli gravlagt i haug eller med våpen. Det er mulig at dette er forklaringen på at vi finner enkeltliggende ”offisersgraver”, som ryttergravene fra Mysen søndre og Hunn eller våpenbåtgraven fra Valle.
Om litt skal vi se at hypotesen om lokale gods med hærmenn og andre undergivne plassert i bebyggelser som omgir sentralt plasserte hovedgårder, gir god mening i Østfold. Ikke bare for å forstå viktige elementer av gravskikkene i dette landskapet i vikingtid, men også når det gjelder å tolke en del svært karakteristiske typer av stedsnavn som finnes i fylket. Det er imidlertid enda noen gravfunn vi må se nærmere på først.
Kammergraven fra Haugen
Tre år før Oluf Rygh kom til Rolvsøy i 1867 for å grave ut Tuneskipet, hadde man støtt på en annen bemerkelsesverdig grav på Haugen. I en vid, men nokså lav haug nær Visterflo støtte folk på gården på et stort, tømret gravkammer. Kammeret var gravd ned i den leirholdige undergrunnen. Det var bygd av liggende stokker, fire av dem i høyden. Tømmerkammeret var kvadratisk, og hver side målte ca. 3,75 meter. Høyden var ca. en halv meter, og over det hele var lagt et flatt tak – også det av tømmerstokker. Gulvet inne i kammeret var dekket med einer.
Dessverre var det først da Rygh kom til gården, at fagarkeologene fattet interesse for funnet som var gjort tre år tidligere. Rygh ble forevist haugtomten, men det viste seg at de fleste funnene fra kammergraven var blitt ødelagt eller spredt for alle vinder i mellomtiden. Men han fikk da samlet inn de gjenstandene som var bevart, og, ikke minst viktig, han fikk i stand en fyldig rapport om funnet.
Igjen dreier det seg om en grav fra omkring 900. Kammeret hadde vært utstyrt med et meget rikt gravgods. Her fantes en skålvekt av bronse og noen vektlodd av bronse og jern, en del tekstiler, deriblant et silkebånd og et vevd bånd hvis motiv trolig er en skipsbegravelse, levninger av dundyner og -puter, hesteutstyr i form av seletøy og et bisselmunnbitt, en ringnål av bronse, to drikkehorn, en bronsekjele, to kleberkar, to eller tre bøtter av tre, samt bein av minst to store hunder.
Slike rike kammergraver er et særkjenne ved Sør-Skandinavia på 900-tallet. De finnes på Jylland og i Schleswig, på Fyn, på Langeland og på Lolland. Sikre funn mangler på Sjælland, og i Skåne finnes bare én sikker kammergrav. Kammergravene kjennes ellers i Mälar-området i Sverige, først og fremst på Birka, og i noen grad i Västergötland. Graven fra Haugen er den eneste som kjennes innenfor det nåværende Norges grenser. En har ment at kammergravskikken i Danmark er et uttrykk for aristokratiets bevisste avstandtagen fra den vesteuropeiske kristenheten, og som en del av samfunnets streben etter å bevare sin selvstendighet og identitet i en periode med stort trykk fra riker lenger sør i Europa. Spredningsmønsteret er ikke helt ulikt skipsgravenes, og enkelte steder, først og fremst i Hedeby og i Rolvsøy, opptrer skipsgraver og kammergraver om hverandre på gravplassene. Kammergraven fra Haugen understreker således ikke bare denne gravplassens tilknytning til det øverste samfunnssjiktet midt i vikingtiden, men viser også de gravlagtes åpenbare forbindelser til Danmark.
Det er ikke helt umulig at det kan ha vært flere kammergraver i Østfold. Anders Lorange skriver et sted at det sommeren 1868 ble kjørt ut en stor rundhaug på dyrket mark på Gudim i Rakkestad. I haugen fantes et firkantet rom bygd av tømmerstokker, men ikke noe gravgods. Kan hende var det en plyndret kammergrav fra vikingtid man hadde støtt på.
I Danmark motsvares de rike ryttergravene av kvinnegraver der de gravlagte er stedt til hvile i vognkrybber (“vognfadinger”). Selve krybben er oftest borte, og det er bare jernbeslagene og, av og til, avtrykket av treverket i bunnen av graven som er bevart. Slike graver er så langt ikke påvist i Norge. Men nettopp i ytre Østfold, der sør-skandinaviske gravleggingstradisjoner ser ut til å gjøre seg gjeldende blant ledende grupper i vikingtid, ville det ikke være særlig oppsiktsvekkende om vognkrybbegraver skulle kunne påvises. Her skal vi bare nevne én mulighet. Da Anders Lorange undersøkte et gravfelt på Gimmen i Idd, Halden, i 1868, mente han i en av haugene å ha funnet spor av et ”tregulv”, som ”kunde optages i store stykker”. Ovenpå ”gulvet” lå en mengde menneske- og dyrebein, sannsynligvis hestebein, om hverandre. Her fantes også skår av et importert tinnfoliert leirkar, en vinkanne av en type som er sjelden i Norge, men blant annet er funnet på Kaupang i Vestfold og på høvdinggården Borg på Vestvågøy i Lofoten. Ellers fantes et bryne og en del klinknagler som etter Loranges mening hadde vært brukt til å sammenklinke ”gulvet”. Opplysningene om ”tregulvet”, naglene og et større antall forrustede jernstykker, deriblant noen beslag, som skriver seg fra Gimmen-utgravningene til Lorange, men som ikke kan stedfestes, gjør at man kan mistenke at det kan dreie seg om en begravelse av en uvanlig type i Østfold – kanskje i ”vognfading”.
Kvinnegraver og handel
Vi husker at det var en vesentlig forskjell i antall kvinnegraver mellom indre og ytre Østfold. I indre Østfold er 23 prosent av de gravene som kan kjønnsbestemmes, kvinnegraver – i ytre Østfold så mange som 42 prosent. Det er med andre ord uvanlig mange kvinnegraver i ytre Østfold. Det er først og fremst gravene fra Skjeberg, Borge og Tune som trekker snittet opp. Særlig er det mange kvinnegraver på de store gravfeltene på Hunn og Store-Dal. På begge disse gravplassene er det faktisk flere sikre kvinnegraver enn sikre mannsgraver. I gjennomsnitt på landsbasis er imidlertid bare hver femte grav fra vikingtiden en kvinnegrav.
Det ser ut til å være typisk for enkelte kystområder i Norge at det finnes slike ”lommer” med særlig mange kvinnegraver. Hva er forklaringen? Trolig finnes det ikke bare én. Noen kvinner kan ha fått en selvstendig status fordi ektemennene deres var døde i krig eller viking. De senere landskapslovene ga enker myndighet over sin egen del av arven, men ikke over mannens gods. Men dersom enkestatus var hovedårsaken til funnbildet, ville man ha forventet å finne en jevn spredning av ”enkegraver” over hele kystlandet, og det er altså ikke tilfellet, heller ikke i Østfold.
En undersøkelse av forholdet mellom kvinne- og mannsgraver på kyststrekningen fra Mølen til Borre i Vestfold viser at det er i sentralområdene, deriblant Kaupang i Tjølling, at andelen kvinnegraver er størst. De to andre områdene i Vestfold der kvinnegravene er flere enn i landskapet for øvrig, utmerker seg ved å ha spesielt mange importfunn, og det er tenkelig at det har ligget anløpsplasser eller kaupanger der. Det har derfor vært foreslått at den ”skjeve” kjønnsmessige fordelingen i enkelte kystområder skyldes at kvinner i disse områdene har kunnet erverve seg en særlig status utenfor husholdet og slekten. På grunn av det store innslaget av kvinnegraver på Kaupang, har man villet knytte denne særlige rollen til handel. Det kan med andre ord tenkes at det er i tilknytning til steder der det har foregått handel i vikingtiden, at vi finner mange kvinnegraver.
Tanken er interessant, men ikke uten problemer. Den alvorligste innvendingen er kanskje at dominansen av kvinnegraver på de store gravfeltene i Tune, Borge og Skjeberg ikke er noe nytt fenomen i vikingtid, men kan spores alt i romertid. Likevel er det et faktum at med ett unntak så er alle funn av skålvekter og/eller vektlodd fra vikingtid i Østfold gjort nettopp i dette området, selv om disse funnene synes å skrive seg fra mannsgraver. Tilstedeværelsen av skattefunn har også blitt satt i sammenheng med handelsplasser. Det er en viss tendens til at skattefunnene i Østfold grupperer seg omkring Glomma-munningen. Men det dreier seg om relativt få funn, totalt sett. Fra Haugen i Borge har vi et lite sølvfunn. fra Fuglevik på Kråkerøy en større myntskatt fra sen vikingtid og fra Strømshaug i Råde én, muligens to, myntskatter. Utenfor dette området har vi tre skattefunn – fra Gjulem og Gjølstad i Rakkestad og fra Os i Halden.
Vi har alt vært inne på at det er en klar sammenheng mellom Oslofjord-området og øvrige deler av Skagerrak-Kattegat-regionen med hensyn til skattefunnenes formforråd og sammensetning. I dette området begynte man å kutte sølvet sitt i mindre biter tidlig på 900-tallet, og fenomenet sprer seg gradvis nordover og østover. Det kan bety at sølvet i dette området har fungert som betalingsmiddel i en vektbasert økonomi. Utenfor Skagerrak-Kattegat-området er skattefunnenes sammensetning annerledes, blant annet med et markant innslag av gullarmringer, som trolig har fungert som verdighetstegn. Det er sannsynlig at det i et så sentralt distrikt innenfor denne regionen som Tune-området må sies å ha vært, har eksistert én eller flere handelsplasser før etableringen av byanlegget ved Sarpsfossen tidlig på 1000-tallet. Men vi har fremdeles ikke funn som kan fortelle oss hvor en slik plass eventuelt har ligget. Et sted ved selve Glomma-bredden er én mulighet, ved bunnen av én av de kilene som skjærer seg dypt inn i landet i Onsøy, Borge og Skjeberg er andre. Eller hvorfor ikke i Rolvsøy? Viser skipsgravene og kammergraven her – på samme måte som kammergravene på Birka i Mälaren og skips- og kammergravene ved Hedeby i Sønderjylland – oss veien til en kaupang ved Visterflo, en mulig forløper til Borg? Bare systematiske, arkeologiske undersøkelser, eller fremtidige, heldige funn, kan gi oss svaret.
Gård og gods
Mangelen på skriftlige samtidskilder gjør det vanskelig å rekonstruere landskap og samfunnsorganisasjon i yngre jernalder og vikingtid. Arkeologiske kilder må derfor spille en sentral rolle. Men arkeologien lar oss uvegerlig sitte igjen med en del spørsmål: Den viser oss en del mønstre og relasjoner som igjen må være gjenstand for videre fortolkning. Men ved hjelp av de få skriftlige samtidskildene vi har, runeinnskrifter, de gammelislandske eddadiktene og skaldekvadene og, i særlig grad, stedsnavnene, er det mulig å gi et fyldigere bilde. En slik tverrvitenskapelig innfallsvinkel har vist seg fruktbar i andre deler av Skandinavia, og vi skal i det følgende forsøke å vise at den er det også i Østfold.
Innenfor gårdsforskningen har overgangen fra eldre til yngre jernalder blitt diskutert i en årrekke. Over store deler av Skandinavia mangler vi nemlig bosetningsspor fra merovingertid og vikingtid, mens sporene fra bronsealder og – særlig – yngre romertid/folkevandringstid er mange. Som vi har sett tidligere, har man kunnet dokumentere en del steder at bebyggelser og åkersystemer med lang kontinuitet blir forlatt omkring år 600. Noe av forklaringen ser ut til å være at bebyggelsene omorganiseres, og at det innføres nye driftsformer i jordbruket, muligvis med økt vektlegging av åkerbruk. I Østfold er det ikke gjennomført arkeologiske undersøkelser med sikte på å bestemme karakteren av denne omleggingen. Men der slike undersøkelser er gjort, ser det ut til å være et tilbakevendende mønster, i den forstand at bare en mindre andel av bebyggelsene fra eldre jernalder viser seg å ha vært kontinuerlig bosatt fra folkevandringstid og gjennom merovingertid og vikingtid.
Bak omstruktureringen av bebyggelser og kulturlandskap omkring år 600 vil mange nå se det jordeiende aristokratiet og de selveiende bøndene, som har hatt sine seter på de gårdene som var bosatt kontinuerlig fra yngre romertid og videre gjennom folkevandringstid og merovingertid. Sannsynligvis legges grunnlaget for vikingtidens samfunn og bosetningsmønster i denne perioden. Og vikingtidens bosetningsmønster synes å være kjennetegnet av jordherrer som med basis i sine hovedgårder kontrollerte større og mindre jordegods som dels ble drevet med ufri arbeidskraft i form av treller. I den gjenstående delen av dette kapitlet skal vi forsøke å sirkle inn noen av disse hovedgårdene, og ved hjelp av først og fremst arkeologi og stedsnavn se nærmere på hvordan de lokale godsene i Østfold kan ha fungert.
Noen av hovedgårdene i yngre jernalder i Østfold har vi vært innom tidligere. Det dreier seg om Tune, Odinssalr i Onsøy og Tesalr i Råde. Stedsnavn som inneholder leddet ”sal” viser oss trolig i mange tilfeller bebyggelser der stormennene har hatt sine hallbygninger. Andre eksempler fra Østfold er Oppsal, som finnes i Eidsberg og i Rødenes (”den øvre salen” eller ”salen som ligger høyt”). Disse navnene viser oss antagelig ikke selve stormannsgårdene. Begge disse gårdene ser ut til å ligge i utkanten av sentrale bebyggelseskomplekser, henholdsvis Folkenborg i Mysen og Folkenborg i Rødenes. Det er mulig at leddet ”borg” i disse navnene er synonymt med ”hall”. Til samme kategori skal vi trolig også regne Trømborg i Eidsberg (Treginsborg, av mannstilnavnet tregin, ”den sorgfulle” eller ”angerfulle”), kanskje også Borge i sognet med samme navn. I de fleste tilfeller viser imidlertid ordet ”borg” i stedsnavn enten til en bygdeborg eller helt allment til betydningen berg, høydedrag.
Andre termer som har vært i bruk i yngre jernalder og vikingtid for å betegne sentrale lokaliteter av forskjellig slag, er blant annet husar, åker (akr), vang (vangr), horg (harg/horgr), haug (haugr), stav (stafr), al, hov (hof), ve (vé) og voll (vollr). I noen tilfeller viser disse termene til sentrale bebyggelser, i andre til forsamlingsplasser, innendørs eller utendørs kultsteder, administrasjonsgårder etc. Husar kjenner vi igjen i Enhus på Kråkerøy, og Huser på Hvaler og i Rødenes. Det er mulig at navnet Husemarken i Ullerøy viser til en forsvunnet husar-bebyggelse i dette området. Opphus i Borge var i middelalderen bosted for presten i Borge, og navnet kan likeledes tyde på at det tidligere har vært en husar-bebyggelse mer sentralt plassert i kirkebygden her.
Navn som inneholder et gudenavn, slik som Odinssalr, kalles teofore eller gudebetegnende. Slike navn opptrer både i sentrale og mer perifere miljøer i Østfold. De er altså ikke i seg selv tegn på et sentrum, men det er tydelig at de samtidig regelmessig opptrer i den navnefloraen som omgir hovedgårdsmiljøene. I noen tilfeller, som nettopp Odinssalr, betegner de kan hende selve stormannsbebyggelsen, og det samme er muligens tilfelle med Frøshov i Trøgstad og Gudim i Rakkestad. Disse navnene betyr henholdsvis ”Frøys hov” og ”gudenes hjem”. Andre navn, som Forsetlund i Onsøy, Gudim (sammensetning av “gud” og “vin”, slette) i Askim og Onsaker (”Odins åker”) i Våler er knyttet til sentrale navnemiljøer, men har ikke til å begynne med vært bebyggelsesnavn.
De andre navnegruppene, slike som inneholder elementene hov, åker, vang, haug og *al, men også navn som Løken (sammensetning av ”leikr” og ”vin”) og Lund (egentlig ”liten skog”, men kan i noen tilfeller sikte til ”hellig lund”), grupperer seg i karakteristiske konsentrasjoner rundt i Østfold-landskapet. Også disse navnene tilhører i mange tilfeller hovedgårdsmiljøene. Vi skal se på noen eksempler.
I Råde opptrer gårdsnavnene Løken, Voll, Haug og Aker i nær tilknytning til Tesalr/Huseby. Navnekomplekset i Onsøy har vi vært innom flere ganger. Til dette komplekset hører ikke bare Odinssalr og Forsetlund, men også navn som Hov, Hovland, Lund/Lunder/Lundeby, Hauge, Valle og Elingård (tidligere Elin, av al, som muligens har betydningen ”beskyttet, vernet” eller ”hellig, fredet” ), kanskje også Gjølberg, som kan tenkes å være en parallell til det uforklarte Gillberga, eller av og til Gilleby, som forekommer i en del svenske sentrale navnekomplekser i yngre jernalder. Mindre samlinger i ytre Østfold finnes blant annet i Rygge, der vi foruten kirkestedet Rygge (mulig sammensetning med -hof) finner Vang, Løken og Lyby (av lýdr, ljódr, som har betydningen ”folk, samlet folkemengde”), og i Idd, der vi i grenden rundt Idd kirke har navnene Hov, Lund, Voll og Vevlen. Vevlen (Viflin) inneholder kan hende betegnelsen på en før-kristen kultleder (*vivil). Til dette komplekset på Iddesletta kommer også Snekketorp og Nokkedalen, som vi behandlet i et tidligere kapittel.
De samme karakteristiske kompleksene finnes i de indre bygder. I Askim opptrer Hov, Løken, Hauger og Vang rundt Askim kirke og prestegård. I Trøgstad finner vi Hov, Løken, Frøshov og Lund – det kan være verdt å nevne Skjønhaug også, der førsteleddet er tolket som sjón, ”syn”, kanskje i betydningen ”utsikt”. Vi har nevnt Gudim i Rakkestad, som er nabogård til kirkestedet. I samme bygdelag opptrer Haug, Lund og Ski (av skeid, som her kan bety ”bane til kappløp eller kappridning”). Flere eksempler finnes også.
Dette nokså faste mønsteret viser oss for det første at det er en klar sammenheng mellom navn som viser til religionsutøvelse eller kult på den ene siden, og navn som viser til sentralbebyggelser eller stormannsgårder på den andre. Dette sammenfallet må være et resultat av at stormennene i yngre jernalder og vikingtid stod i spissen for kulten, og at de dels hadde monopolisert den, og dels var avhengige av å ha et særlig nært forhold til gudene for å kunne utøve sine plikter og rettigheter som aristokrater. Dernest forteller den topografiske fordelingen av slike sentrale navnekomplekser i Østfold oss at stormennene i denne perioden har sittet på hovedgårder som var temmelig jevnt spredt i landskapet – eller landskapene, for å være mer nøyaktig, ettersom disse kompleksene faller i to like klare grupper, én i ytre Østfold og én i indre, som en del av de funngruppene vi har diskutert tidligere. Uten at vi skal berøre det fenomenet noe nærmere i dette kapitlet, er det et nesten fullstendig sammenfall mellom disse navnekompleksene/hovedgårdsområdene og de senere kirkestedene, i de fleste tilfeller så direkte at vi må anta at middelalderkirkene i fylket i stor utstrekning ble reist i tilknytning til det som hadde vært stormannsbebyggelser i yngre jernalder og vikingtid. Kontinuiteten i så måte handler trolig mer om maktkontinuitet enn ”kultkontinuitet”.
Til disse spesielle miljøene hører også stedsnavn som inneholder ”titler” og betegnelser for ulike lederfunksjoner. Det dreier seg om termer som kan gjenfinnes i det eldste skaldespråket, i runeinnskrifter eller i skriftlige kilder fra det angelsaksiske England, og som synes å kunne føres tilbake til væpnede stormannsfølger i yngre jernalder. Tidligere har vi vært inne på at leddet folkins- i navnet Folkenborg kanskje har sammenheng med fylkir, som betyr konge. På sikrere grunn er vi med navnet Jale i Skjeberg, som trolig kommer av Jarleif – og som viser til høvdingtittelen jarl. Likeledes i Skjeberg finner vi Tegneby. ”Tegn” er en gammel germansk betegnelse for en edsvoren kriger av høy rang. Slike ”tegner” omtales i en del runeinnskrifter, foruten i stedsnavn. De ser ut til å være et Kattegat–Skagerrak-fenomen. I det nåværende Norge finnes navnet Tegneby bare i Såner i Follo foruten i Skjeberg. En Tegneby finnes også i Orust i Bohuslän. Det er ikke tilfeldig at det ikke bare er førsteleddet som er likt i de tre tilfellene, men at navnene er identiske. I svenske sentralbygder opptrer regelmessig slike navnesammensetninger av ”titler” og -by. Foruten Tegneby, dreier det seg om navn som Rinkeby (”rink” er også en eldre betegnelse på en kriger av høy rang), Karleby (”karl” betegner trolig en kriger av lavere rang enn ”tegner” og ”rinker”), Svenneby (av sveinn, ”følgeslager”) og Smedby (som trolig skal forstås som våpensmed). Noen rinker eller karler har vi neppe spor etter i stedsnavnene fra Østfold. Svenneby og Smedby ser derimot ut til å være et typisk innslag i kompleksene i indre Østfold. Begge disse navnene forekommer i en del tilfeller i det indre østlandsområdet, men ikke ellers i Norge.
I Østfold finner vi Smedby to ganger i Trøgstad og Svenneby to ganger i Eidsberg og én gang i Spydeberg. Det er rimelig å knytte bebyggelsene som disse navnene tilhører, til hovedgårder i de respektive bygdene. Men spredningsmønsteret er så vidt spesielt at det er fristende å tenke seg at de har samme bakgrunn – og samme utgangspunkt. I sentrum av den store sirkelen som de fire plassene på østsiden av Glomma danner, ligger det som trolig kan oppfattes som et bebyggelseskompleks av høy rang i området Folkenborg–Mysen–Sletner. Kan det være at en stormann i dette området har forsøkt å få makt og innflytelse over et større område ved å sette inn lojale tjenere på større gårder i bygdene omkring?
Et annet navn som kan tolkes inn i en lignende sammenheng, er Holleby i Tune. Oluf Rygh foreslo i sin tid at navnet var en sammensetning med kvinnenavnet Halla. Navneforskeren Kåre Hoel nevner alternative muligheter. Han anfører blant annet at adjektivet hollr, ”tro, pålitelig” er en mulig tolkning av førsteleddet. Denne tolkningen har også vært framført i bygdeboken for Tune. Hvis den har noe for seg, er Holleby sammenlignbart med noen av de by-navnene vi har diskutert ovenfor (Svenneby, Tegneby). Asgaut Steinnes diskuterer i én sammenheng navn som inneholder elementet ”rakke”. Ordet betyr egentlig ”hannhund”, og forekommer i Østfold i navnet Rakkestad, som foruten i sognet av samme navn, også forekommer i Rødenes. I begge tilfeller dreier det seg om gårder i sentrale komplekser. Komplekset i Rakkestad har vi behandlet tidligere. Rakkestad i Rødenes ligger nær Folkenborg og middelalderkirken. I Sverige og Danmark finnes det samme navneleddet i Rackeby/Rakkeby. Steinnes mener at ”rakke” har vært et tilnavn som har vært knyttet til menn som satt på kongelige administrasjonsgårder.
Når langt de fleste av de stedsnavnene som kan knyttes til ”kongelige” tjenere eller ”embetsmenn” finnes i indre Østfold, er det trolig et signal om at den sosiale dynamikken har vært annerledes i disse bygdene enn i ytre Østfold. Det er ikke så godt å si hvorfor det har vært slik, eller hvem ”sveinene”, ”rakkene” og ”smedene” har tjent under. Det kan ha vært lokale stormenn, eller det kan ha vært en ”konge” som hadde makt over mesteparten av indre Østfold. Men hvorfor glimrer da disse ”tjenerne” med sitt fravær i sentralkompleksene i Ra-bygdene? En dristig hypotese er at den ”kongen” som disse mennene hadde sverget lojalitet til, ikke hadde sitt sete i det indre området overhodet, men i ytre Østfold. I så fall kan det tenkes at disse navnene markerer at aristokratiet i indre Østfold har underkastet seg en større autoritet, muligvis en fra det miljøet som på 900-tallet gravlegger sine døde ved Visterflo i Rolvsøy ..?
Østfold i vikingtiden: et stormannssamfunn
Funn og fornminner underbygger bildet av et hierarkisk oppbygd kulturlandskap i perioden.
Det gjelder for eksempel storhaugene. Det er en klar sammenheng mellom den landskapsmessige fordelingen av de store gravhaugene og de sentrale navnekompleksene. En sammenheng, men en som er noe mer sammensatt, finnes likeledes mellom sentralbebyggelsene og gravfunnene fra vikingtid. De rike vikingtidsgravfunnene er med få unntak gjort innenfor eller i nær tilknytning til disse kompleksene. Utenfor kompleksene finnes et mer eller mindre bredt belte uten gravfunn, mens det utenfor dette beltet igjen forekommer gravfunn fra vikingtid. I noen grad får vi det samme bildet dersom vi ser på fordelingen av gravhauger overhodet, uten hensyn til om de er fra eldre eller yngre jernalder. En nøkkel til å forstå dette mønsteret, er sammenhengen mellom gravlegging og arverett.
Én av gravhaugenes funksjoner synes nemlig å ha vært å fastslå arvingenes rett til jorden. Overføring av arv etter den døde var et sentralt element i de ritualene som fant sted i forbindelse med dødsfall. I det minste så langt tilbake som til begynnelsen av 400-tallet, da innskriften på Tunesteinen omtaler ”arbija” (arveøl), var betegnelsen på gjestebudet som ble holdt i forbindelse med begravelsen, knyttet til arv. Arkeologen Dagfinn Skre mener at gravhaugene i yngre jernalder ble bygd i forbindelse med arveskifter. Men dersom haugene og andre ”synlige” begravelser uttrykker et eierforhold til gård og jord, hva da med gårder som ikke har slike monumenter? Det har vært foreslått at disse gårdene i yngre jernalder og vikingtid ble drevet av treller eller leilendinger. Kan det da tenkes at det påfallende spredningsmønsteret i Østfold er et resultat av en godsstruktur – av at stormannsbebyggelsene i sentralområdene er omgitt av bebyggelser bosatt og drevet av folk uten eiendomsrett til jorden de bebor, og uten rett til ”synlig” begravelse? Og har i så fall ”gravhaug-gårdene” utenfor de ”tomme” randområdene vært sete for frie bønder, for folk som har hatt arverett til egen jord, men som kanskje har vært stormannens allierte? Det er iallfall en rimelig tolkning av materialet fra Østfold. Vi skal se på et par tydelige eksempler.
I Våler finner vi i Kirkebygda, i området rundt steinkirken fra middelalderen, et interessant kompleks med gårdene Torsnes, Løken og Haug. Her ligger også Flesberg, som på 1300-tallet kan ha vært setegård for Bolt-slekten, som eide en stor del av jorden i Våler i senmiddelalderen. På prestegården finnes et større gravfelt, og vikingtidsfunnene fra Våler skriver seg dels fra dette sentralområdet, og dels fra gårder lenger vekk, i vest og sørvest. Sør for Kirkebygda, ned mot Vansjø, er det et større område der det hverken finnes gravhauger eller er gjort vikingtidsfunn. De fleste gårdene i dette området har navn som ender på -rød. Gårder med slike navn regnes gjerne for å være ryddet i kristen middelalder, dels fordi de i mange tilfeller er små og med lav landskyld, og dels fordi de av og til inneholder personnavn som utvilsomt tilhører kristen tid (Jon og Pål, for eksempel). Det er også et faktum at endelsen -rød eller -rud var produktiv langt opp i tid, og i Østfold ble brukt for å navngi husmannsplasser i senere tid. Men i Våler ble brorparten av -rød-gårdene i distriktet sør for Kirkebygda regnet som fullgårder i kilder fra tidlig på 1600-tallet, og det er heller ingenting ved det arkeologiske funnmaterialet herfra som tilsier at området først fikk fast bosetning i middelalderen. Således er det et større antall funn fra slutten av steinalderen og bronsealderen fra gårdene her, og det skulle normalt tyde på at gårdsbosetningen i området er betraktelig eldre enn fra kristen middelalder. Innenfor svensk forskning mener man at navn på -ryd, -röd eller -rud har vært brukt alt i vikingtiden , og at bebyggelser med slike navn inngår som en fast del av vikingtidens og den tidlige middelalderens bebyggelseslandskap, og hører til den ekspansjonen i bebyggelsen som begynte i vikingtid og fortsatte i tidlig middelalder. Trolig skal vi regne med at mange av -rød-gårdene også i Østfold er tatt opp i vikingtid. Når disse bebyggelsene i all hovedsak likevel ikke har gravhauger eller gravfunn fra vikingtid, kan det skyldes at de har vært drevet av treller eller leilendinger som har vært knyttet til en hovedgård. Navnene på disse perifere bosetningene vitner av og til om lav – og i noen tilfeller kanskje også ufri – sosial status. Mansrud i Trøgstad og Mansrød i Idd inneholder muligens det gammelnorske ordet man, som betyr trell eller flokk av treller. I Kåterud i Rakkestad har vi leddet kot, som betyr kott eller hytte.
Det er flere eksempler på at -rød-gårder ligger som perler på en snor omkring sentrale bebyggelsesområder. I Rakkestad finnes et titall slike rydningsplasser i en nord–sør-gående kjede øst for sentralområdet omkring Rakkestad–Gudim. Utenfor denne kjeden, der det hverken finnes gravhauger eller funn fra vikingtid, dukker gravfunnene opp igjen. Bebyggelsesnavn på -torp, som er nokså utbredt i Østfold, har et lignende utbredelsesmønster, og disse gårdene kan ha stått i det samme underordningsforholdet til hovedgårdene som -rød-gårdene.
I områdene sør og nord for Eidsberg kirke og nabogårdene Huseby og Lekum finner vi det samme mønsteret, og likeledes omkring Folkenborg/Rødenes kirke i Marker, omkring Mysen/Folkenborg/Sletner i Eidsberg og i to konsentrasjoner øst og vest for komplekset Frøshov/Hov/Løken i Trøgstad. I ytre Østfold finnes gode eksempler omkring Os (i nåværende Halden by) og Rokke kirke i Halden.
Dette bildet ser ut til å være identisk med det som kan påvises i Sør-Skandinavia i yngre jernalder og vikingtid. Der er det for flere sentrale bebyggelsers vedkommende påvist at de har vært omgitt av mindre, avledete bosetninger, ofte med -torp-navn. Det gjelder for eksempel Uppåkra i Skåne. Denne strukturen med samling rundt et sentrum tolkes av flere som et resultat av at bosetningen i yngre jernalder har vært organisert på bygdenivå, som en politisk og økonomisk enhet – altså som lokale gods. I en del svenske eksempler, med Gamla Uppsala som det fremste, finnes i tilknytning til selve sentralbebyggelsen et antall mindre bebyggelser med relativt unge navn sammensatt med -by. Utenfor dette kjerneområdet finnes avledete bebyggelser, ofte med -torp-navn. Også i Østfold er det en tendens til at bebyggelser med navn på -by finnes i sentralområdene. Det gjelder for eksempel Tune, med Holleby i den nordlige og Skjeggeby, Melleby og Nordby i den østlige utkanten av sentralområdet. Men vi har også interessante ”-by-konsentrasjoner” i Rakkestad, i Båstad og i Rødenes. Svært forenklet synes den typiske bebyggelsesstrukturen i Østfold i vikingtid og tidlig middelalder å være en hovedgård med kirke omgitt av -by-bebyggelser nær ved, og med -rød-bebyggelser, eventuelt også -torp-bebyggelser, i en krets utenfor. I større avstand fra hovedgården finnes ”vanlige” bondegårder. Gravfunnene fra vikingtid, og i noen grad gravhaugene, finnes på hovedgården og på -by-bebyggelsene rundt den, samt på de ”vanlige” gårdene. Det må være rimelig, på samme vis som i Sør-Skandinavia, å tolke dette mønsteret som resultatet av en godsstruktur.
Vi kan nå se en forklaring på iallfall ett av de trekkene som gravskikken i Østfold i vikingtid fra den som er typisk i andre landsdeler: Det manglende sosiale ”mellomsjiktet” som ellers kommer til uttrykk i de redskapsrike gravene for eksempel i Vestfold, kan rett og slett skyldes at man i Østfold har hatt en godsstruktur av sørskandinavisk type i vikingtid, og følgelig en lavere andel frie bønder med rett til å bygge gravhauger og bli begravet med våpen og annet utstyr.
Fra Øst for Folden, Østfolds historie, bind 1, 2003
Frans-Arne H. Stylegar er kulturhistoriker, arkeolog og skribent.