Tuneskipet eller Haugenskipet?

Skipsgravene fra vikingtiden på Rolvsøy er en klassiker i norsk arkeologi. Den klart mest kjente av dem kom for dagen og ble undersøkt av Oldsaksamlingens Oluf Rygh i 1867. Skipet fikk raskt festet det mindre heldige navnet «Tuneskipet» til seg, ettersom Rolvsøy på det tidspunktet var en del av Tune sogn og prestegjeld. Funnstedet var gården Haugen. Det vil si: Det har de aller fleste tatt for gitt at det var fram til ganske nylig. I 2017 problematiserte imidlertid arkeologen Jan Bill dette, og konkluderte med at jordet der vikingskipet ble funnet, ikke lå på Haugen i det hele tatt i 1867, men tilhørte nabogården Rostad.  

Utsnitt av utskiftningskart over Haugen og Rostad.

Jeg må nok innrømme at Bill delvis kan ha tatt inspirasjon fra meg, etter at jeg noen år tidlige i forbifarten nevnte muligheten for at det kunne foreligge en viss sammenblanding mellom Haugen og Rostad i kildene.  Men det er Bill som langt mer systematisk har utviklet dette synspunktet. Altså: ikke bare har det berømte vikingskipet fremdeles et navn som knytter det til Tune, og ikke til Rolvsøy, men selv Haugen er ute av bildet som funnsted. Men, la meg si det med én gang: Bill tar feil. «Tuneskipet» ble uten snev av tvil funnet på Haugen.

Det er på sin plass med en loftsrydding, og den må nødvendigvis være grundig, og kanskje også litt teknisk. Men, kjære leser, prøv å følge med i svingene når jeg går gjennom den kompliserte eiendomshistorien som har gjort det mulig å konkludere med at skipet ble funnet på Rostad, og ikke på Haugen.

Lokaliseringen av Båthaugen

Gravhaugen som gjemte skipet, Båthaugen, ble fullstendig fjernet i forbindelse med utgravningen i 1867 og tiden deretter. Det ble ikke opptatt noe kart den gangen, og det rådet lenge en viss usikkerhet om hvor haugen faktisk hadde ligget. Jeg har ikke funnet opplysninger om at arkeologer besøkte stedet igjen før i 1915. I november dette året var arkeologene A.W. Brøgger og Haakon Schetelig og riksantikvar Harry Fett i Sarpsborg, i anledning den pågående utgravningen av St. Marie kirkeruin. I forbindelse med besøket var de også innom flere andre fornminnelokaliteter i området, deriblant «stedet hvor Tuneskibet i sin tid blev opgravet».

Anledningen var at det endelig nærmet seg publisering av utgravingen femti år tidligere, og det var Schetelig som hadde fått jobben som forfatter. Han fikk påvist funnstedet av Martin Arvesen Haugen, 83 år gammel og bror av den avdøde finneren, Ole Arvesen Haugen.  Brøgger (?) fotograferte dessuten det påviste stedet. I desember samme år foretok videre Bjarne Didriksen, formann for den nyetablerte avdelingen av Fortidsminneforeningen i Sarpsborg, et intervju med Martin Arvesen om Båthaugen.

Enda mange år senere rådet det likevel en viss usikkerhet om det nøyaktige funnstedet. Østfold historielag hadde i lengre tid villet gjøre noe ut av stedet og vise det fram for publikum. Arbeidet ble kronet med hell i 1947, da en minnestein ble reist på Haugen, og endelig i 1952, da funnstedet var blitt parkmessig opparbeidet og åpnet under stor festivitas. Som del av forarbeidene ble funnstedet påvist av Mathilde Haugen, den da 87 år gamle datteren av Ole Arvesen, som så vidt kunne huske Båthaugen og utgravningen i 1867. Det skjedde i november 1946.

Men om funnstedet var blitt endelig lokalisert, var og er det likevel ulike versjoner av hvilken gård stedet egentlig hørte til. Rygh skrev i 1867 at det var på Haugen, uten å spesifisere nærmere.  Det eldste kjente dokumentet om funnet – et brev fra Hans Bassøe i Råde til Rygh datert 12. september 1867 – sier at funnstedet lå «midt imellem de to Haugen-gaardene og paa Ole Arnesens Grund» . Sistnevnte får støtte i en avisnotis samme år, der det heter at det «paa Ole Arvesen Hougens Ejendom paa Rolfsøen… ved Jordgravning (er) fundet et Fartøi af Eg».  Ole Arvesen var på det tidspunktet eier av det ene av to bruk på Øvre Haugen. Likevel kom Schetelig til at funnstedet lå på et tredje bruk, Nedre Haugen.  Bill leser Schetelig dit hen at han mente at Båthaugen lå på Johan Simensens bruk på Haugen, og ikke på Ole Arvesens, men det er det knapt noe grunnlag for. 

Dette er kanskje detaljer, men det er viktige detaljer, fordi Bill går videre: Ved å følge de enkelte gårds- og bruksnumrene («matriklene», som han kaller dem, med tydelig referanse til dansk språkbruk) tilbake i tid, konkluderer han med at funnstedet i 1867 ikke tilhørte Haugengårdene i det hele tatt, men lå til nabogården, Søndre Rostad.

Bill spekulerer også på om Ole Arvesen Haugen har utgitt seg for å være eier av gården, i økonomisk vinnings hensikt. Videre låner han øre til Ryghs vurdering av Ole Arvesen som «en underlige Skrue».  At Rygh kanskje ikke kom så godt ut av det med Ole Arvesen, er så sin sak. Men det kan jo ha vært andre, mer åpenbare årsaker til det enn at Ole Arvesen var en kjeltring, slik Bill forsiktig antyder.

«Det lyste nok en hellig flamme i hans eget indre (…), men den var uten varme», skriver Brøgger om Rygh og kaller ham «et uromantisk flidsgeni».  Det er også sagt at det for «den strenge og flittige gransker Rygh sto… som en profanasjon å slippe det store publikum i Vitenskapens store mysterier». Like relevant i vår sammenheng er kanskje det faktum at «den forsiktige Rygh var, også politisk sett, stokk konservativ».

Ole Arvesen var nok på mange måter hans rake motsats. Som medlem av bondevennforeningen og seinere en av stifterne av «Thunø Venstreforening», var han radikal. Han var også medlem av herredstyret og fattigkommisjonen i Tune.  I en tid med økende politiske motsetninger mellom bondeopposisjon og progressive akademikere og borgere på den ene siden og embetsmannsstaten og dens representanter på den andre, kunne saktens denne forskjellen mellom professor Rygh og Ole Arvesen har ført til en viss skepsis i forholdet mellom dem.

Men Ryghs bemerkning var nok først og fremst knyttet til hans misnøye over at Ole Arvesen hadde gått løs på den store gravhaugen alene, uten Fortidsminneforeningens viten og vilje – og uten deltakelse av en «kvalifisert» embetsmann. Den samme løytnant Bassøe som anmeldte funnet i 1867, hadde tre år tidligere gravd ut en monumental storhaug på Råde prestegård, uten at det førte til kritikk fra Foreningen. Vi skal merke oss at fram til lov om fornminner kom i 1905, var Ole Arvesen og andre grunneiere i sin fulle rett til å grave ut hauger på egen eiendom, og det skjedde da også i stor stil. Ofte til Fortidsminneforeningens fortvilelse, får vi legge til.

Alt tyder ellers på at Ole Arvesen var en historieinteressert mann, og utvilsomt stolt over sin store oppdagelse. Hjemme hos familien på Haugen var stua preget av minner fra utgravningen, forarbeidet av trerester fra Båthaugen som var etterlatt av Rygh i 1867: et tobakksskrin, en pipe (sølvbeslått og med en inskripsjon som fortalte om skipsfunnet) – og et portrett av venstrehøvdingen Johan Sverdrup med ramme laget av det samme trevirket.

Skiftende grenser

Kvadratmilkart, 1774. På dette tidspunkteet utgjorde de ulike navne-
og matrikkelgårdene i området fremdeles relativt klart atskilte enheter.

I prinsippet kan en følge et gårdsbruk bakover i tid gjennom et utvalg kilder, slik Jan Bill gjør. Men den fysiske avgrensningen og utstrekningen av det enkelte bruk kan likevel ha gjennomgått endringer i løpet av denne perioden: Teiger kan ha skiftet mellom bruk gjennom kjøp og salg, og utskiftninger (jordskifte) kan i noen tilfeller ha kastet hele systemet om kull. I tilfellet Haugen og Rostad har begge disse faktorene hatt overmåte stor betydning, særlig fra midten av 1800-og tallet og fram til tidlig 1900-tall. Det betyr at dagens eiendomsgrenser på disse gårdene er et dårlig utgangspunkt for å rekonstruere bruks- og eiendomshistorien.

Ekstra komplisert blir saken i vårt tilfelle. Det vanlige er jo at både bytte av teiger og utskiftninger foregår innenfor én og samme matrikkelgård, og at det samme gjelder utskiftninger. Men slik var det ikke her. 

Haugen og Rostad har fra gammelt av ligget «voll-i-voll», dvs. innmark mot innmark, i et avgrenset bosetningsområde ned mot Visterflo. Disse to navnegårdene var oppdelt i flere matrikkelgårder (skatteobjekter) på det tidspunktet da kildene begynner å flyte rikere omkring 1600: Rostad var tre gårder i 1604, Haugen fremdeles kun én, men i 1647 var antallet matrikkelgårder økt til henholdsvis fire og to.

Disse seks matrikkelgårdene kan følges i de yngre kildene. På Rostad dreier det seg om Nordre, Mellom- og Søndre Rostad, samt Rostadødegården; på Haugen Øvre og Nedre (også kalt Vestre og Østre) Haugen. Tidvis, og i økende grad utover på 1700- og 1800-tallet, kon hver av disse gårdene til å bestå av flere bruk. Går vi helt fram til 1838-matrikkelen var det 10 bruk på Rostad og to på Haugen.

Matrikkelgårdene innenfor dette området var lenge tydelig avgrenset fra hverandre, slik f.eks. et kart fra 1774, viser (fig 3). Det var et klart skille mellom de enkelte delingsproduktene. Matrikkelgårdene er øyensynlig oppstått gjennom at en eksisterende eiendom er blitt delt ved at det ble trukket en grense tvers over gårdsvaldet. Dette kalles «odelsskifte», og kunne foregå både i middelalderen og seinere. Dette var en vanlig delingsmåte i Østfold, men ikke den eneste.

Men gjennom arv, kjøp og salg foregikk nemlig den videre delingen ofte i form av det som kalles «leilendingsskifte»: Heller enn å dele gården tvers over i to eller flere deler, kunne den enkelte brukeren få deler av hvert enkelt jordstykke, slik at disse etter hvert kom til å ligge om hverandre, i teigblanding. Når et bruk eller deler av det kom på handel, kunne det dessuten hende at et jordstykke som tilhørte én matrikkelgård, kom til å høre til eieren av en annen matrikkelgård. Det siste var selvsagt mest aktuelt der matrikkelgårder lå voll-i-voll, som i vårt tilfelle.

Haugen og Rostad

Mye av forvirringen når det gjelder gårdstilhørigheten til Båthaugen, skyldes slike eiendomshandler og makeskifter. Hvordan kan det ha seg at den eiendommen som Bill fokuserer på, den hvis gårdstun ligger nærmest funnstedet fra 1867, i dag har et gårdsnummer som indikerer at den både innbefatter deler av Nedre Haugen og deler av Søndre Rostad?

Forklaringen ligger i bunn og grunn hos én mann, Syver Gundrosen Rostad. Faren, Gundo Gundrosen, hadde delt sitt bruk på Søndre Rostad med sin eldste sønn i 1856.  Fire år deretter solgte enken etter Gundro senior den resterende delen av bruket til en annen sønn, Syver Gundrosen.  Gundro og Syver drev hvert sitt bruk, men i 1870 stykket sistnevnte opp sitt bruk og solgte de ulike delene til naboene. Syver beholdt bare våningshus med tomt, frukthage og en innhegnet urtehage, men flyttet kort tid etter til Glemmen.

Johan Simensen Haugen, som eide og brukte Nedre Haugen, kjøpte vesentlige deler av Søndre Rostad, og flere av naboene, både på Haugen og Rostad, var også blant kjøperne.  Gundro Gundrosen kjøpte også en del av brorens bruk, og gjorde deretter makeskifte med Johan Simensen, slik at de fikk sine eiendomsteiger mest mulig samlet i tilknytning til sine respektive og allerede eksisterende bruk.

Dette er altså forklaringen på at Johan Simensens gård i de yngre kildene som Bill viser til, har tilhørighet til både Haugen og Søndre Rostad. Samtidig er det ingen som helst tvil om at utgangspunktet for Johans bruk var Nedre Haugen, eller at de jordstykkene som ble kjøpt i 1870, ikke befant seg i nærheten av Båthaugen.

I vår sammenheng har tunplasseringen også en viss interesse. Ole Arvesen bodde på Øvre Haugen, med gammelt matrikkelnummer 278b. Dette tunet befinner seg i dag et par hundre meter sør for funnstedet. Det gamle tunet på Øvre Haugen (gammelt nummer 278) ligger imidlertid ca. 300 meter vest for funnstedet. Forklaringen er at eieren av Øvre Haugen, Arve Johnsen, i 1843 solgte halvdelen av gården til eldstesønnen, vår Ole Arvesen, i 1843, og at sistnevnte deretter etablerte sitt eget tun langt sør i gårdsvaldet.  Det gamle våningshuset på Oles bruk har en innskrift som sier at bygningen er oppført «Anno 1848».

Arve Johnsen selv ble boende i det gamle tunet, og etter hans død i 1861 skjøtet enken bruket over til stesønnen, Johan Martin Arvesen.  Det gårdstunet som i dag vises som Rostad Søndre på kartene, er derimot det gamle tunet på Nedre Haugen, slik kart og andre kilder tydelig viser.

Dette var verken første eller siste gang teiger skiftet eier innenfor denne gruppen av gårder. De eiendomsteigene som gjenfinnes i dagens matrikkel og kartverk, skyldes imidlertid ikke først og fremst disse skiftene.

Utskiftning og nye grenser

Emil Johansen kjøpte i 1891 Johan Simensens bruk (gammelt nummer 279) på auksjon.  Han var utdannet agronom fra Kalnes og har sikkert snart sett seg lei på de kompliserte og ofte upraktiske grensene mellom brukene på gården. Det var i hvert fall han som i 1902 tok initiativ til utskiftning av innmarka på Haugen, med den målsetting at alle brukerne skulle få sine teiger «udlagt i et sammenhængende Stykke».

Jordskifteretten fant at ikke bare viste innmarka på Haugen seg «i ikke ringe Grad at tiltrænge en Udskiftning», men at også «betydelige Dele av Gaarden Rostad laa indblandet med Dele af Haugen».  På grunn av denne teigblandingen kunne det ikke nytte å gjennomføre et jordskifte på Haugen alene, og man gikk derfor videre til en overutskiftning som omfattet hele Haugen og Rostad. Denne ble avsluttet og tinglyst i 1905.  Resultatet var en omfattende endring av grensene mellom brukene, både på Haugen og Rostad.

Dagens bruksgrenser er et resultat av utskiftningen i 1905. Det er derfor ikke mulig å føre en gitt, avgrenset eiendomsteig i dette området lenger tilbake enn til utskiftningen. Det ble tatt opp kartforretning i forbindelse med utskiftningen. Utskiftningskartet viser både nye og gamle grenser på Haugen og Rostad. Kartet dokumenterer at Båthaugen lå på en teig like ved tunet på Nedre Haugen, men tilhørende Øvre Haugen, nærmere bestemt Ole Arvesens bruk.

Tuneskipet eller Haugenskipet?

Så langt er vi kommet i mål med loftsryddingen. «Tuneskipet» ble funnet på Haugen, det er hevet over enhver tvil. Den litt uheldige navnebruken er det nok vanskelig å gjøre noe med nå. «Haugenskipet» vil trolig forbli «Tuneskipet». Det er forståelig at dette av og til har skapt – og skaper – irritasjon lokalt. For ikke bare er skipsfunnet oppkalt etter en kommune som ikke eksisterer lenger, men navnet viser endatil, i hvert fall indirekte, til storkommunen Sarpsborg, og ikke til Fredrikstad.

Noe tilsvarende møter vi ikke ved de andre store skipsgravene. Det er riktig nok, som Jan Bill framhever, at flere av dem ikke har fått navn etter gården der de ble funnet, selv om det vanlige i dag er å bruke gårdsnavnet (jf. Jellestadskipet).  Men det er neppe noen annen av de store skipsgravene som har et navn som forutsetter kjennskap til geistlige inndelinger for godt over hundre år siden om man vil forstå logikken bak.

Problemene knyttet til skipsgravene på Rolvsøy er uansett ikke over med dette. Hele dette funnkomplekset på østsiden av fjorden er i stor grad fortsatt innhyllet i et mystikkens slør, med en rekke ubesvarte spørsmål: Bare for å ta ett, sentralt spørsmål: Hvor mange skipsgraver er det egentlig snakk om på Rolvsøy – én, to, tre eller fire? Dette kommer jeg tilbake i kommende artikler. Uten å røpe for mye, er svaret i hvert fall ikke én….

Odyssevs på Træna

Presten og historikeren Jonas Ramus (1649-1718) mente at den greske sagnhelten Odyssevs på sin sagnomsuste og strabasiøse ferd – som er skildret i diktet Odysseen og skal ha vart i ti år – kom til Nord-Norge. Han var ikke alene om å tenke i slike baner – en svensk samtidig av ham, Oluf Rudbeck, hadde noen år tidligere med brask og bram «bevist» at Platons Atlantis var identisk med Gamla Uppsala.

I dag høres det bokstavelig talt fantastisk ut, men for historikere omkring år 1700 var mye av dette gjengs tankegods. Moderne oppfatninger og kunnskap om kronologi, etymologi og kildekritikk var knapt i sin spede barndom, og referanserammen for forfattere som Ramus og Rudbeck var Bibelen, sagnmateriale og et vell av andre skrifter av høyst ulik verdi og ditto utsagnskraft.

Ramus var prestesønn fra Gossen i Aukra, og etter langvarige studier i København ble han selv prest, først i Sørum og så i Norderhov. Han var fremdeles på Romerike da han utga sitt første historiske verk i Christiania, en framstilling på latin om den tidligste norske historien, Nori Regnum. Boka kom i oversatt utgave i 1711 ved slottspresten på Akershus, Anders Jensen Borch, og under tittelen Det Gamle og Hedenske Norge, oversat i vort ædele Danske Tungemaal af det Latinske.

I Nori Regnum finner vi ansatsene til noen av de idéene som Jonas Ramus skulle bli kjent for, men som først en del år senere skulle rendyrkes i et nytt verk, Ulysses et Otinus (1702). Hovedtesen i Ulysses er at Odyssevs og den nordiske Odin i virkeligheten var én og samme person, og at de stedene Odyssevs besøkte, kunne gjenfinnes i Norge, spesielt i Nord-Norge. Boka kom seinere i flere opplag, med forord og anbefalinger av ulike lærde. I flere kommende verker tok Ramus opp de samme idéene, i mer eller mindre raffinert form.

Odyssevs hadde selv ved et tilfelle kalt seg «Outis» (gresk «Ingen»; Ramus skriver «Outin»), som Ramus mente minte om Odins navn. Ellers var det en miks av stedsnavn og topografiske forhold som var de viktigste argumentene hans for at Odyssevs måtte ha vært i Norge.

I Odysseen er hovedpersonen gudinnen Athenes yndling, men havguden Poseidon er hans arge motstander. Det er sistnevnte som sørger for at Odyssevs møter så mange vanskeligheter på reisen hjem fra Troja. Helten kommer blant annet til øya der Kirke, solgudens datter, bor. Hun inviterer Odyssevs’ mannskap inn i palasset sitt, før hun forvandler dem til svin. Odyssevs kommer seg til slutt vekk fra øya, og får gode råd fra Kirke med på ferden videre.

Takket være Kirke er Odyssevs blitt advart mot det sekshodete uhyret Skylla og malstrømmen Kharybdis, og han unngår begge ved sette kursen midt imellom dem. Da de når øya Thrinakia, oppdager de solgudens husdyr, som går og beiter. Kirke hadde advart dem mot å røre de hellige dyra. men etter lang tid på øya, med matrasjoner som er i ferd med å ta slutt og ingen utsikter til bør, slakter de én okse. Deretter får de vind og drar videre, men møter solgudens hevn i form av skipbrudd. Odyssevs er den eneste overlevende og skylles i land på den mørke og dystre øya Ogygia, der han møter nymfen Kalypso og oppholder seg i sju år før han endelig kommer hjem til Ithaka.

Ramus sitt trumfkort var hele tiden Moskstraumen i Lofoten. I 1719 avviste han andre forfattere, som hadde ment å gjenfinne Skylla og Kharybdis ved Sicilia:

At Ulysses… kom til de Haf-Svelge Scyllam og Charybdin, som brusede som en sydende Gryde med Skum og Røg, som stod op i Luften, det kand ikke… forklares om det Sund ved Sicilien, fordi der paa Steden findes hverken saa høye Bierge, som de mørke Skyer ligge paa, ejheller saa mørk Land, hvor Solen aldri skinner, ejheller saa farlig Strøm, at de sejlende jo kan uden Skade komme der igiennem, men det kommer i alle maader overeens med MoskøeStrømmen paa Helgeland, som ved den Øe Moskøen deeler sig i tvende Strømme…

De «høye Bierge» fant Ramus igjen i Hellsegga på Moskenesøya. Og hvem vet om ikke Skylla egentlig var Skarholm? Thrinakia, der solguden Helios holdt buskapen sin, passet best med Træna, mente han. På tilsvarende vis argumenterte han for at Kalypsos Ogygia måtte være Hinnøya («den Øe Hindren»),

som laa ved enden af Havet… paa hvilken Øe der var fire Floder nær hos hinanden, som hafde hver sin særdelis udgang: Det siunis at kunde forstaaes om den Øe Hindren: Hvilken Øe ligeledis ved 4 Fjorder bliver igiennemskaaren og delt i 4 Parter…

Ramus dro også paralleller til hjemlige kilder; Kirke fant han f.eks. igjen i eddadiktenes sterke jotnekvinne, Hyrrokkin.

Idéene hans fikk stor tilslutning i samtiden. Fremdeles i 1763 kunne Peter Frederik Suhm (1728-1798) skrive at Ramus var «en af de lærdeste Mænd, som Norge har havt», at hans Norges Beskrivelse var «den beste Geographie, vi hidindtil have over dette Rige», og at Ulysses et Otinus var «hans sindrigste og lærdeste Skrift».

Hundre år senere var dommen over Jonas Ramus’ forfatterskap en ganske annen. Paul Botten-Hansen (1855) viste til «hvilken Galskab» hans «Oldtidssværmerier ledede til», mens Ludvig Daae (1886) avfeide hele hans «lidet betydningsfulde Bane som Historiker». Hos Francis Bull het det (1924) at Ramus «baade av samtid og eftertid ofte (har) været opfattet som en halvveis latterlig figur».

Seinere forfattere har gjerne vist til en uttalelse fra Árni Magnússon i 1706, da Tormod Torfæus lå alvorlig syk. Árni skrev at dersom Torfæus døde, fryktet han at Jonas Ramus «eller saadan Een» skulle få embetet «og skrive noget hvishvass, som confuderer semidoctos og prostituerer væsenet hos de lærde». Uttalelsen er ekte nok, men den er hentet fra et brev med oppfordring til en bekjent om å hjelpe Árni selv til å få stillingen. Og ti år seinere var det Árni Magnússon selv som hjalp to av Ramus’ verker gjennom sensuren i København. Om Norges Beskrivelse skrev han at den ville være «nøttig for alle dem som ret ville vide Norges Beskaffenhed, og til gavns læse den Norske Historie».

Arabisk sølv

Den persiske forfatteren og geografen Ibn Ḵordāḏbeh skrev rundt 870 om ‘Rus, vikinger, som på hans tid kom ridende på kameler lastet med pelsverk og andre handelsvarer til Bagdad – den viktigste byen langs Silkeveien. Han nevner ikke hva ‘Rus fikk i retur, men det er liten tvil om at det blant annet dreide seg om dirhemer, arabiske sølvmynter som var ettertraktet også i det fjerne Norden. Tro det eller ei, men det er funnet mer enn en halv million slike lødige sølvmynter her hjemme, og antallet øker for hvert år. Dirhem-funnene er det tydeligste tegnet på kontaktene mellom Kalifatet og Skandinavia i vikingtiden – så vel som et håndfast bevis på vikingenes sans for sølv.

Nå skal det sies at Norge er lillebror når det gjelder funn av dirhemer. I 2008 viste en samlet oversikt at det var gjort i overkant av 600 funn her hjemme. Sverige dominerer stort, og bare på Gotland er det funnet over 65 tusen stykker! Ellers er det gjort mange funn også ellers rundt Østersjøen, samt langs vannveiene i Russland og Ukraina.

Kufiske mynter fra et depotfunn fra Våje, Arendal i Agder.
Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet  Oslo, CC-BY-4.0

Etter hvert som metallsøking er blitt en utbredt hobby, og stadig oftere også tas i bruk i forbindelse med arkeologiske undersøkelser, har antallet funn vokst dramatisk. Jeg har ikke fullstendig oversikt over nye funn i Norge, men bare i Vestfold er det funnet nærmere 200 dirhemer gjennom metallsøk i løpet av de seinere år. Myntene er ellers funnet over store deler av landet, fra Troms i nord til Østfold i sør. Oslofjordområdet har de fleste funnene, men også Innlandet og Trøndelag er godt representert. På Vestlandet er det færre funn.

Funn «over alt»

Fra Danmark fortelles det at et jorde ikke er undersøkt godt nok med metalldetektor dersom det ikke er funnet en arabisk sølvmynt. Den svenske arkeologen Martin Rundkvist har nylig oppsummert at systematisk metallsøk i jordbruksbygder i det sørlige Sverige alltid resulterer i funn av dirhemer – uten hensyn til om det er gjort andre funn på stedet tidligere, og selv om man ikke skulle finne så mye annet. Han foreslår at dirhemer finnes «over alt», men tynt spredt.

Dirhem var sølvmyntenheten i det arabiske myntsystemet i flere hundre år, og er fremdeles myntstandard i enkelte land. I den perioden vi her tar for oss, fulgte dirhemen en sølvvekt på i overkant av 3 gram.

I norske funn spenner dirhemene i pregningstid over tre hundre år fra rundt år 700 til litt etter år 1000. Hovedmengden ligger innenfor 850-950. Myntene er preget over et stort område der islam dominerte. På Kaupang i Vestfold var det dirhemer som dominerte blant myntfunnene – fra myntsteder som Tudgha (Marokko) og al-Abbasiyya (Tunisia) i vest, Basra (Irak) i sør og Samarkand (Usbekistan) i øst.

Slike mynter kalles også «kufiske», på grunn av den spesielle skrifttypen som er brukt i korantekstene og de andre innskriftene de er utstyrt med. Med skrift oppgis navnet på regenten, et religiøst vers, myntsted og årstall. Én av myntene fra et stort skattefunn i Grimstad har følgende innskrift: «I Allahs navn! Denne dirhem ble slått i aš-Šāš i året 286». aš-Šāš er dagens Tasjkent, hovedstaden i Usbekistan. År 286 tilsvarer tidsrommet 17. januar 899 til 6. januar 900 etter tradisjonell, kristen tidsregning.

 Handel er nok en vesentlig del av forklaringen på hvordan de islamske myntene havnet i Skandinavia. Muslimske handelsmenn ved Volga og Don brukte dirhemer i stor skala, og disse myntene var ettertraktet blant annet på grunn av lødigheten. Myntmetallet kom først og fremst fra de rike sølvforekomstene i Panjshir (Afghanistan) og i dagens Usbekistan. Det er ikke tilfeldig at mange av myntene som er funnet i Skandinavia, er preget under det samanidiske dynastiet, som på 800- og 900-tallet rådet grunnen i store deler av Iran og Sentral-Asia. Sølvutvinningen under det samanidiske styret var nemlig stor at den faktisk skal ha overgått hele verdens produksjon på 1500-tallet, ifølge arabiske kilder.

Da sølvinnholdet i myntene gikk ned på slutten av 900-tallet over store deler av den islamske verden, fra Spania til Sentral-Asia, tørket også funnene her hjemme inn. Det har vært anslått at noe sånt som 125 millioner dirhemer havnet i Nord-Europa i løpet av vikingtiden. Det tilsvarer rundt regnet 375 tonn med sølv! Hva skulle man med slike mengder?

Det er vanlig å regne med at mange av myntene ble smeltet ned og brukt som råstoff til å framstille sølvbarrer og draktsmykker. På Kaupang er det funnet BY- en smelteklump fra en produksjon som aldri ble avsluttet. 12 fragmenterte dirhemer er fortsatt synlige i smelteklumpen. Andre mynter ble mistet, gjemt unna som del av nedgravde skatter eller brukt som anheng og lagt i graver.

Som mynt hadde de islamske myntene neppe noen funksjon her hjemme. Når vi likevel finner dem i så stort antall, skyldes det at handel og vareutveksling var basert på sølv som verdimetall. I vikingtidssamfunnene i nord var det veid sølv som var betalingsmiddelet. Derfor viser seg ofte at de dirhemene arkeologene finner, er klippet, bøyd eller risset i med kniv for å teste sølvinnholdet.

Vikingene og Silkeveien

Møtet med muslimske kjøpmenn ved de store elvene i Russland og enda videre innebar at vikingene ble knyttet til de store eurasiske handelsrutene som med en fellesbetegnelse kalles Silkeveien. I realiteten dreide seg om flere ruter som allerede på det tidspunktet hadde vært trafikkert i århundrer, og som spilte en avgjørende rolle i forbindelsene mellom øst og vest – fra Kina og India til Vest-Europa.

Silkeeveien, omkr. 900. Briangotts, CC BY-SA .3.0

<http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/>, via Wikimedia Commons 

Den voldsomme utmyntningen i Kalifatet var et uttrykk for det økonomiske oppsvinget som byer som Bagdad, Samarkand og Bukhara opplevde etter at islam hadde gått sin seiersgang over store deler av Midtøsten og Sentral-Asia i perioden før vikingtiden. Disse byene lå bokstavelig talt midt i smørøyet, og pleide kontakter mot både øst og vest.

Abbasideriket opplevde en gullalder på 700- og 800-tallet. Det enorme riket – større enn Romerriket hadde vært – var sentrert rundt storbyer som Bagdad og Samara. I perioden som fulgte, spilte samanideriket med sine hovedsteder i Bukhara, Samarkand og Herat en hovedrolle.

De arabiske samtidskildene som skildrer ‘rus eller vikinger langs de store elvene i Russland og Ukraina – som Ibn Fadlans berømte beretning fra begynnelsen av 900-tallet – er knyttet til dette handelsnettverket og til behovet for diplomatiske forbindelser som oppsto i kjølvannet av slike kontakter.

En rekke produkter ble utvekslet langs de øst-vest-gående handelsveiene, ikke bare silke. Men, som arkeologen Marianne Vedeler har vist, spilte også silkestoffer en rolle, selv her nord. Skandinaviske høvdinger fikk smaken på silke, og luksustekstiler fra Sentral-Asia fikk innpass også i Norge. I overklassegraver som Oseberg og Gokstad i Vestfold og Haugen i Rolvsøy i Østfold er det funnet vevde silkestoffer, broderier og bånd med innslag av silke. Det er grunn til å tro at disse stoffene er kommet hit fra persisk område, der det ble importert og produsert silketekstiler i store mengder.

Kina var ikke den eneste produsenten av silke i vikingtiden. Ifølge den bysantinske historikeren Prokopios, ble keiser Justinian i år 552 oppsøkt av kristne munker som hadde vendt tilbake fra en misjonsreise til Kina. Munkene hadde smuglet med seg silkeorm-egg og morbærtrær som føde for silkeormene. Det ble starten på den bysantinske silkeindustrien, med sentra som Konstantinopel (Istanbul), Theben, Beirut og Antiokia (Antakya).

Heldige funn av silkestoffer og andre luksusprodukter som er blitt framstilt i Midt-Østen og enda lenger øst, viser sammen med de islamske dirhemene hva slags saker som nådde Skandinavia via Silkeveien. Men hva slags varer gikk motsatt vei? Sannsynligvis produkter som er langt vanskeligere å etterspore i det arkeologiske materialet. I de arabiske samtidskildene nevnes først og fremst pelsverk og slaver.

Innskrifter i kirkene

Eldre kirkedør fra Nesseby Finnmark.

 Har du besøkt en eldre kirke i Norge og lagt merke til alt «krotet» på dører og vegger? Så vel på stein- som trekirker er mengden av «innskrifter» på murer og vegger påfallende. Men ikke overalt: Graffitien er i stor grad konsentrert om dører, døråpninger og rundt alteret. Hvorfor er det slik?

For den som vil se, er både mengden og plasseringen av graffiti påfallende. Det gjelder enten kirkene går tilbake til middelalderen eller er oppført i løpet av de første hundre årene etter Reformasjonen: Dører og innganger, og av og til altertavla, er overstrødd med initialer, bumerker, årstall og andre, mer vanskelig tolkbare tegn, mens kirken ellers gjerne mangler tilsvarende «krot».

I en kilde fra 1800 gjengis én forklaring på dette fenomenet, idet det heter at

af de Syges Navne indskiæres det første Bogstav paa Kirke-Dørren, i den Formening, at det skal virke Forandring.

Det samme gjelder på og rundt alteret. Kilden er Fredrik Arentz Krog (f. 1769), som var prost på Karmøy. Krog var skeptisk til denne praksisen, for å si det mildt:

Hvor daarligt altsaa, at ansee Kirkens Dørre eller Altere for helligere, og mere mirakelske, end alle andre Boeliger. Ønskeligt var det, at man i det øvrige vilde holde sine Forsamlings Huse i bedre Stand, og Orden, og Reenlighed; i det Sted man lader dem see du som Fængsler, forfalde, og fyldes med den uanstændigste Ureenlighed!

Kirkedør fra Avaldsnes kirke, Rogaland.

I katolsk middelalder hadde dørhammeren, jernringen på kirkedøra, hatt en spesiell betydning: Den som var forfulgt, og kanskje flyktet for livet, var berget om det lyktes ham å komme inn i kirken, eller om så bare gripe fatt i jernringer på kirkedøra. Da var han i kontakt med hellige, og å røre ved ham var helligbrøde.

I én av oppskriftene av Draumkvedet heter det om Olav Åsteson at han stiller seg ved kirkedøra og forteller om sine syner, mens presten står for alteret og legger ut om tekstene sine:

Presten stende på predikstolen

legg ut tekstinne sine

Olav han stende for kyrkjedynni

Fortel utav draumene sine.

Inngåelse av ekteskap foregikk før Refomasjonen utenfor kirken, foran døra. I den danske folkevisa om Tyge Hermansens brud, som forgjeves venter på sin beiler, fortelles det derfor:

Bruden staaer for Kirkedør,

Rød som en Rosensblomme.

På kirkeportaler fra middelalderen finnes ofte dyrefigurer. Hensikten med dem var å holde vondemaktene borte. Til ut på 1800-tallet var det vanlig at kirkedørene slo innover og ble stengt ved en bom tvers over døra så snart gudstjenesten var i gang. Denne praksisen ble ikke forbudt før etter den tragiske ulykken i Grue kirke i 1822, da et lynnedslag førte til brann og menigheten styrtet mot døra uten å kunne komme ut, og 113 mennesker omkom.

Innskrifter på baksiden av altertavla,
Gjerde kirke, Etne, Hordaland

Når det gjelder å skjære inn navnet på den berørte av sykdom på kirkedøra eller på alteret, eller eventuelt på kirkeklokkene, ble det regnet for spesielt virksomt mot «elsk» og «grand».

«Elsk» var en tilstand som man mente kom av at en av underjordsfolket hadde lagt seg etter en og plaget en med sin elskov. En avdød slektning eller den døde i gravhaugen kunne på samme måte legge sin elsk på kvinner og menn. «Grand» kunne helbredes på samme måte.

Jeg har selvsag ikke besøkt alle landets eldre kirker elle bevarte deler fra disse. Men jeg har sett mange av dem, og er ikke i tvil om det ovenstående i all mulig hovedsak er riktig. Når det gjelder innholdet i «krotet» på dører og portaler, samt på og rundt altere, har jeg ikke observert noe tydelig mønster med hensyn til hva slags innskrifter det dreier seg om. Jeg har observert en miks av initialer, bumerker, årstall og symboler i form av skip, solur og labyrinter.

Én type innskrifter verdt å merke seg er slike som består av bokstavene «VV», «M» eller «MM». Trolig er dette «krot» relatert til jomfru Maria, det være seg «Virgo Virginum», «Maria» eller «Maria møy».

Gotere fra "Skandza"

"Gotisk" steinsetting Odry, Polen. Przykuta, CC BY-SA 3.0
<https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0>, via Wikimedia Commons

Goterne – et germansk folk som spilte en vesentlig rolle i europeisk historie i folkevandringstiden som innbitte motstandere av det mektige Romerriket – etablerte riker ved Svartehavet, i Italia og I Spania. Men hvem var de egentlig, og hvor kom de fra? Selv mente goterne at de opprinnelig hadde vandret ut fra Skandinavia.

I de skriftlige samtidskildene møter vi dem for første gang på 200-tallet e.Kr. Da er de bosatt nord for Svartehavet, i det som i dag er Romania, Moldova, Ukraina og Belarus. Når de romerske forfatterne er opptatt av dem, skyldes det at goterne med dette landområdet som utgangspunkt flere ganger angrep de østlige delene av Romerriket. I 250-årene hører vi at de herjer i Svartehavsområdet, fulgt av angrep mot Marmarahavet og Bithynia. Ti år seinere angrep de selve Bysants og flere byer i Hellas. Så, omkring 270, angrep de igjen Bysants med en mektig flåte, og kom så langt som til Kreta, Kypros og Rhodos.

I det neste århundret falt kong Ermanariks (død 376) goterrike ved Svartehavet, idet hunerne og deres allierte steppefolk rykket vestover. Mange gotere trakk deretter mot Romerrikets grenser ved Donau og søkte beskyttelse hos romerne. En gruppe under ledelse av Alaric (død 410) ble romerske allierte, men gjorde opprør og plyndret selve byen Roma i 410. Hans visigotere («vestgotere») etablerte seinere et rike i Gallia og deretter på den iberiske halvøya. Riket deres i Spania og Portugal gikk først under da araberne invaderte halvøya tidlig på 700-tallet.

De goterne som var blitt værende under hunisk overherredømme på Balkan, opprettet sitt eget rike i området etter Attilas død. Under sin berømte konge, Theoderik (død 526), erobret disse ostrogoterne («østgoterne») Italia og gjorde Ravenna til sin hovedstad. Etter Teoderiks død fulgte en langvarig og blodig krig mot det østromerske riket. De goterne som overlevde, ble til slutt absorbert av et annet germansk folk, langobardene, som tok makten i det nordlige Italia i 568.

De rikene som goterne opprettet i Vest-Europa i slutten av folkevandringstiden, var kristne kongedømmer som sto i like stor gjeld til den romerske arven i disse områdene som til den germanske kulturen og identiteten erobrerne bar med seg. Goterne var blitt bygrunnleggere, kirkebyggere og lovgivere. Noen av dem var også historikere og kronikører, og det er fra disses skrifter – samt fra romerske samtidskilder – at vi får et gløtt inn i hvordan goterne selv så på sitt opphav.

Den uten sammenlikning mest berømte av disse skriftene er Jordanes’ goterhistorie, Om goternes opphav og bedrifter. Jordanes levde midt på 500-tallet og oppholdt seg i Konstantinopel. Goterhistorien bygger blant annet på et større, nå tapt verk av Cassiodorus, som hadde vært knyttet til Teoderiks hoff i Ravenna. Cassiodorus’ anliggende var ikke minst å gi Teoderik og hans slekt en ærerik forhistorie, og både hans og Jordanes’ verk må ses i lys av dette.

Jordanes viser i sitt verk også til en annen, eldre forfatter, Ablasius, som ikke er kjent fra andre kilder, men som førstnevnte ser ut til å ha fått flere opplysninger om goternes eldre historie fra. Etter enkeltes mening er denne forfatteren et slags manglende mellomledd mellom Jordanes’ verk og goternes tapte muntlige tradisjoner.

Det er her Jordanes opplysninger om goternes opphav og vandringer kommer inn i bildet.

Han innleder nemlig sin goterhistorie med et geografisk overblikk, og skriver om den skandinaviske halvøya, som han i tråd med datidens praksis benevner «Skandza»:

I dette same uhorvelege havet, i den arktiske eller nordlege luten, ligg det òg ei stor øy som heiter Skandza; og der skal forteljingi vår med Guds hjelp taka til; for det folket som du vil vita upphavet til, det braut fram som ein biesvarm og morfanget åt denne øyi, og kom til Europa derifrå…

Ifølge Jordanes kom altså goterne opprinnelig fra «Skandza», og derfra reiste de til sjøs og under ledelse av en kong Berig til et område sør for Østersjøen som Jordanes kaller «Gothiscandza». Det regnes av mange for å betegne Wisładeltaet i dagens Polen. Videre forteller han at goterne etter kort tid også overtok et landområde som hadde tilhørt «Ulmerugi». Fem generasjoner senere skal så goterne ha forlatt «Gothiscandza» og vandret videre til et sted som Jordanes kaller «Oium» i skyternes land. Flere forskere plasserer dette «Oium» et sted ved Svartehavet, der goterne oppholdt seg når de første gang dukker opp i de romerske kildene.

Jordanes støtter seg i denne forbindelsen blant annet på muntlig tradisjon, som han skriver – her i Sigmund Skards norske oversettelse:

Soleis er det vanleg fortalt i fornkvedi deira òg, mest som i ei sogebok; og Ablabius, som so meisterleg hev skildra gotefolket, sannar det same i det sers pålitelege sogeverket sitt. Sume av dei eldre òg held på dette.

For å oppsummere: Ifølge Jordanes krysset goterne Østersjøen fra sin hjemstavn et sted i Skandinavia og slo seg ned i det nåværende Polen. Ut fra det han skriver, skjedde det rundt vår tidsregning begynnelse. Derfra vandret de seinere videre sørover, til områder I dagens Ukraina og Sør-Russland.

I generasjoner har historikere, arkeologer og filologer diskutert goternes påståtte skandinaviske opphav og vandringer, uten at det kan sies å være oppnådd enighet. Det er ikke så underlig, ettersom Jordanes er den eneste bevarte skriftlige kilden som beskriver denne vandringshistorien. Hadde Jordanes eller hans kilder igjen faktisk tilgang til gotiske muntlige overleveringer, eller har han selv (eller hans forgjengere) bevisst villet gi goterne en opprinnelse i det fjerne nord? Og hvis opplysningene er basert på faktisk tradisjonsmateriale – dreier det seg i så fall om «historie» i moderne forstand eller om en overklasse-ideologi som hevdet skandinavisk opphav?

Arkeologer har lenge ment å kunne se spor i sitt kildemateriale etter de gotiske vandringene. I Polen dreier det seg først og fremst om den såkalte Wielbark-kulturen – et arkeologisk funnkompleks som dukker opp i Wisładeltaet i det første århundret e.Kr., og som på flere punkter representerer et nytt innslag der.  Husene på Wielbark-boplassene er av samme type som i Skandinavia, og på gravplassene finner vi både kremasjons- og jordfestegraver – som i deler av Skandinavia. Stedvis forekommer også gravhauger, samt andre synlige gravminner I form av runde steinsettinger («dommerringer»). Det er ikke helt urimelig å tenke seg at dette representerer Jordanes’ «Gothiscandza».

Hundre år senere opptrer en annen arkeologisk «kultur», den såkalte Chernyakov- eller Sântana de Mureș-kulturen, nord for Svartehavet. Den oppviser noen av de samme trekkene som Wielbark-kulturen, blant annet når det gjelder miksen av brente og ubrente begravelser. Kan hende viser Chernyakov-kulturens utstrekning det området som Jordanes kaller «Oium», og som var goternes kjerneområde på det tidspunktet de havnet i fokus hos de romerske forfatterne.

Hva med Skandinavia? Gitt den usikre forutsetningen om at goterne faktisk kunne føre sine røtter tilbake til Skandinavia, er spørsmålet: Hvor i Skandinavia? Her er det først og fremst arkeologien som kan bidra, selv om det også f.eks. har vært pekt på likheter mellom folkenavnet goter og gutene på Gotland eller gautene i fastlands-Sverige.

Det er særlig innenfor en svensk forskningstradisjon at «goter-problemet» har vært et viktig tema, og debatten har i stor grad dreid seg om hvor i Sverige goternes «fødested» skal søkes. Kulturkontakter mellom Øst-Skandinavia og baltisk område kan spores langt tilbake i tid, like til bronsealderen, og de ser ut til å ha blitt holdt vedlike også i romertid og folkevandringstid. Ofte har det vært pekt på at ikke bare materiell kultur, men også trekk ved det rituelle livet og gravskikken viser tydelige forbindelser mellom Sør-Sverige og WIelbark-kulturen. Det gjelder både den karakteriske blandingen av kremasjonsgraver og jordfestegraver og forekomsten av gravhauger og – særlig – de runde steinsettingene.

Steinsettinger av den denne typen har sitt hovedutbredelsesområde i de vestlige delene av Sør-Sverige, som i Västergötland og Bohuslän. I Danmark finnes de ikke, mens de altså utgjør et lite, men slående innslag på enkelte av WIelbark-kulturens gravplasser i Polen. Det hører med til historien at det arkeologiske materialet fra det sørøstlige Norge rommer de samme elementene – så vel kulturkontaktene mot dagens Polen allerede fra bronsealderen av som de nevnte trekkene ved gravskikken, inkludert steinsettingene, som i stor grad er et Oslofjordsfenomen.

Goterne var slett ikke alene om å hevde at de opprinnelig kom fra en fjern del av verden. Det gjaldt nemlig de fleste av de nye rikene som oppstod etter Romerveldets sammenbrudd. Langobardenes historikere mente også at deres «urhjem» var Skandinavia, mens andre bygde på mer klassiske myter og motiver. Frankerne regnet kongeslekten sin tilbake til kong Priamos i Troja, mens kongene i Wessex trumfet de fleste med å føre sin opprinnelse gjennom en rekke slektsledd helt tilbake til Adam, via blant andre Hrathra, «som var født om bord i Noas ark», og Odin.

Haugbrott og verdige hedninger

Illustrasjon: Arkikon

«Haugbrott» – praksisen med å bryte seg inn i gamle gravhauger for å hente ut spesielle gjenstander og levninger – har vært tema i spalten flere ganger opp gjennom årene. Nyere dateringer av slike innbrudd viser at de foregikk i overgangstiden mellom hedendom og kristendom. Kanskje kan kristne forestillinger kaste nytt lys over hvorfor man åpnet gravhauger på slutten av 900-tallet?

Arkeologen A.W. Brøgger pekte på at «ættegravene og grendegravene fra folkevandringstid og vikingetid – og de utgjør det overveldende flertall av de mangfoldige tusen av gravhauger i Norge – som regel ikke er rørt». De haugbrottene vi har nærmere kunnskap om, begrenser seg til storhaugene fra yngre jernalder og vikingtid, som på Borre, Gokstad og Oseberg i Vestfold.

Kongshaugen i Sandefjord, den som gjemte det berømte Gokstadskipet, ble utgravd i 1880. Da fant man spor etter et gammelt innbrudd. Noen hadde for lenge siden tatt seg inn fra østsiden av haugen og gravd seg innover mot skipssiden, som de hadde hogd seg gjennom og gått rett på gravkammeret, som også var blitt brutt opp. Det må ha vært et omfattende og tidkrevende arbeid; innbruddsgangen var 14 meter lang fra utsiden av haugen og inn til skipet.

Fra gravkammeret hadde haugbryterne fjernet både levningene av den døde og flere gjenstander. Noen deler av skjelettet ble funnet i 1880 i den gamle innbruddsgangen. Der lå også tøyrester, ødelagte deler av en seng, et spillebrett og en ridesal.

Brøgger publiserte sitt viktige arbeid om haugbrott i 1945. Den gang visste man svært lite om når dette og andre haugbrott hadde funnet sted. I dag er vi bedre stilt. Takket være årringsdateringer av spader og bårer som ble benyttet ved innbruddene i haugene på Gokstad og Oseberg, kan haugbrottene der nå sannsynligvis dateres til andre halvdel av 900-tallet. Andre haugbrott er ikke like nøyaktig datert, men C14-dateringer fra Borre, Jellhaug (Østfold) og Grønhaug (Rogaland) tyder på at innbruddene i disse tilfellene kan ha foregått på samme tid som i skipshaugene i Vestfold.

Tolkningen av haugbrottene har variert over tid. Brøgger oppfattet praksisen først og fremst som et resultat av magiske forestilinger, der gjaldt å enten beskytte seg mot gjengangeri eller sikre seg visse magiske gjenstander. Andre har pekt på et maktpolitisk aspekt ved haugbrott, nemlig at en ved å ødelegge og vanære konkurrerende slekters eller dynastiers monumenter kunne framheve sin egen slekt og makt.

Når det gjelder haugbrottene rundt Oslofjorden mot slutten av vikingtiden er det arkeologen Bjørn Myhres forståelse av fenomenet som i stor grad er blitt stående. Han tok til orde for at innbrudd i gravhauger var ideologisk motivert, og knyttet til overføring av makt og legitimitet mellom generasjoner og dynastier. Haugbrottene i Vestfold og Østfold var dermed et uttrykk for et brudd i maktkontinuitet i Viken. «Punkterte maktsymboler» er betegnelsen han bruker om storhaugene på Borre som har vært gjenstand for haugbrott.

Den samme tolkningen legges til grunn av Jan Bill og Aiofe Daly, som – utstyrt med mer presise dateringer enn det Myhre hadde tilgang til – mener at haugbrottene i storhaugene ved Oslofjorden inngikk i en større kampanje i regi av danekongen Harald Blåtann for å undertvinge lokale dynastier i Viken og ødelegge maktsymbolenes deres.

Når vi nå har nærmere dateringer tilgjengelig er det imidlertid grunn til å se nærmere på om haugbrottene kan ha sammenheng med selve kristningsprosessen – og med forholdet mellom levende og døde i overgangstiden. Kan det rett og slett heller være slik at man har villet hente ut de døde for å gi dem en kristen begravelse i en kirke eller på en kirkegård?

Haugbrott er et gjennomgangsmotiv i en del islandske sagaer. Sagaene er ofte relativt unge, men kanskje er det ikke helt tilfeldig at haugbrottene som nevnes, skal ha funnet sted nettopp i overgangstiden?

Det har vært gjort flere forsøk på å kople konkrete haugbrott i sagaene til arkeologisk dokumenterte innbrudd i gravhauger. Nevnte Brøgger foreslo i sin tid at innbruddet i Båthaugen i Rolvsøy, med Tuneskipet, var omtalt i sagaen om Hord og Holmverjene. Denne sagaen er en av de eldste islendingesagaene, men skriver seg fra 1300-tallet i den formen den er overlevert.

Brøgger tok også til orde for at innbruddet i Kongshaugen på Gokstad er skildret i sagatåtten om Olav Geirstadalv. I den fortelles det om hvordan vikingen Rane den vidfarne og Svein Håkonsson jarl tar seg inn i den hedenske kong Olavs gravhaug en natt, skiller den dødes hode fra kroppen og tar med seg en armring av gull, et belte og et sverd ut igjen. Etter haugbrottet oppsøker Rane Åsta og forløser henne med beltet fra gravhaugen. Hun føder så en sønn, og gutten – Olav Haraldsson – arver den døde kongens navn, ring og sverd.

Tåtten om Olav Geirstadalv er vel den av de norrøne tekstene som tydeligst antyder et kristent motiv for haugbrott. Legendariske saga framstiller vestfoldkongen Olav Geirstadalv nærmest som «naturlig kristen», mener for eksempel religionshistorikeren Gunnhild Røthe.

Både sverdet og beltet som ble hentet ut av gravhaugen spiller en rolle som kristne relikvier i den seinere helgentradisjon om Olav Haraldsson. I Morkinskinna hører vi om sakserhertugen Otto, hvis sår blir leget da helgenkongens datter, Ulvhild, legger beltet på sårene hans. Om sverdet, kalt Bæsing, fortelles det at en svensk leiekriger tok det med seg etter at kong Olav var falt på Stiklestad i 1030, og at det til slutt endte opp i Konstantinopel, der keiseren plasserte det over alteret i væringenes kirke i byen – det vil si det Olavskapellet som var knyttet til Mariakirken, og som lå i nærheten av Hagia Sofia.

Hvordan skulle en forholde seg til «verdige», for lengst henfarne, men hedenske slektninger etter at kristningen var et faktum? Fra ulike deler av vikingenes verden har vi skriftlige kilder som forteller om hvordan man i praksis løste problemet. En gjenganger er at man flytter den dødes levninger til en kristen kontekst. For hvorfor skulle man ikke kunne «kristne» hedenske forfedre, så lenge spebarn kunne døpes fordi foreldrene ønsket det, eller folket fordi høvdingen ville det?

Harald Blåtanns beteende i Jelling og gjenbegravelsen av faren, kong Gorm, er vel det mest kjente, men ikke det eneste eksemplet. Vi kjenner fenomenet fra gammelrussisk område, der fyrst Jaroslav i 1044 åpnet graven til to av sine onkler, Oleg og Jaropolk som begge var døde som hedninger mange år tidligere, og lot levningene gjenbegrave i Tiendekirken i Kiev.

Fra Island fortelles det blant annet om hedningen Egil Skallagrimsson, hvis levninger ble flyttet fra gravhaugen hjemme på gården til Hrísbrú da det ble bygd kirke der, og siden gravlagt på kirkegården i Mosfell. Vi har også fortellingen om den mektige Snorri Goði, som døde som kristen i 1031, men hvis levninger 150 år senere ble flyttet og lagt under gulvet i en ny kirke – sammen med levningene av hans mor og onkel, som begge hadde vært hedninger da de døde. På Island har man dessuten ment å kunne påvise slike beinflyttinger ad arkeologisk vei.

Det er også eksempler på at «verdige» hedninger eller «naturlig kristne» blir døpt i eldre kilder, med utgangspunkt i den tidlige Kirkens oppfatninger om Kristi nedstigning til Helvete og hans frigjøring av de (hedenske) sjelene der. Disse idéene fant også grobunn på nordisk grunn, gjennom oversettelsen av Soga om nedstiginga i dødsriket til norrønt på 1100-tallet. Motiver fra denne sagaen gjenfinnes blant annet på Borre-korset, og det er liten tvil om at teksten – og motivet – inngikk i forkynnelsen i Norge i tidlig middelalder.

Om den hellige Erkenwald, som var biskop i London på slutten av 600-tallet, fortelles det at han døpte levningene av en «verdig» dommer i det førromerske London. Pave Gregor den store skal ha forbarmet seg over keiser Trajan, som døde fem hundre år tidligere, og døpt ham. Irlands St. Patrick døpte likeledes flere for lengst avdøde hedninger.

Denne formen for dåp er basert på overbevisningen om at dåpssakramentet er en forutsetning for frelse. Kanskje er også haugbrottene, som gjerne kan ha sammenheng med tidlige misjonsinitiativ på Østlandet, knyttet til translatio a la Gorm den gamle, Oleg, Jaropolk og Egil Skallagrimsson. Med andre ord at levningene av utvalgte forfedre bevisst er blitt hentet ut av gravhaugene for å begraves i kristen kontekst.

Det er mer tvilsomt om noen på 900-tallet hadde så stor makt, og vilje, til å rive ned forbindelsen, reell eller ikke, mellom gamle og nye slekter. Det ville i så fall ha vært en strategi uten sidestykke i samtiden, som vi ville forvente å finne spor av i kildene.

Over stokk og stein

Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun hadde brukt dem for å hjelpe naboer og andre bygdefolk. Mot «troll» hadde Kirsti lest en bønn for å mane ondskapen «hen i en Jordfast Sten». De jordfaste steinene er en gjenganger i folketradisjonen, og de har vært betydningsfulle og meningsbærende lenge før den tid.

Kirstis «trylleformel» for å få bukt med «trollene», lød slik, ifølge rettsreferatet:

Jesus gich Sig weien frem Møtte han Elmingen med sin Vnger Siu, hand møder de huide hand møder dj blaa, hand møder de gulle de Røde de blaae, och Alle de løder paa Jorden mone gaae, Saa mante hand dennom af Kiød och ben och hen i en Jordfast Sten, Smal som ett Straa, gran Som it haar Smaa som Sand, Och dette lesser hun Thre gange…

Altså: En sykdomsårsak, «Elmingen med sine under sju» av forskjellig farge, skulle manes ut av kjøtt og bein, og inn i en jordfast stein.

Det er ikke vanskelig å finne andre eksempler i folketradisjonen på at nettopp jordfaste steiner ble oppfattet som spesielt betydningsfulle og meningsbærende. For Kirsti Olsdatters historie er langt fra enestående når det gjelder fokuset på jordfaste steiner.

Fra Nordland fortelles det at dersom man kjøpte ei ku fra en «fremmed gaard», måtte dyret føres tre ganger rundt en jordfast stein for at det skulle trives i sitt nye hjem og ikke rømme bort. Ei kone i Mandal fant det på sin side nødvendig å gå rundt og ta høylytt farvel med en hel del steiner da familien skulle flytte fra gården.

En «trylleformel» fra Sunnmøre gikk ut på å mane hat og misunnelse «bort i den Skaug og Vand, som deraf ingen mere drikke kan. Ja under en jordfast Sten, og ikke mere til nogens Men». Nok et eksempel finner vi i balladen om Beiarblakkjen. I denne fortelles det om tre trollkjerringer som skaper en magisk hest ved hjelp av en død manns knokler. Og for å styrke trolldommen, går de rundt en jordfast stein.

Jordfast stein: Kviljosteinen på Lista, med

helleristninger. Foto: Peder Austrud.

Eier: Agder fylkeskommune

Mange steder ofret man til jordfaste steiner, «trivssteiner», som de ble kalt. Slike steiner ble behandlet med samme respekt og omtanke som hellige trær – eller bestemte gravhauger. «Han» eller «Han-steinen» i Sirdal fikk helt fram til rundt 1840 råmelk når ei ku hadde kalvet, morsmelk når ei kvinne på gården hadde født, noe fra hvert slaktedyr på høsten og øl og graut til jul.

Fra Setesdal fortelles det også om ofringer til jordfaste steiner. Om steinen «Skjeng» i Valle skriver Gisle Midttun at «alle som fór framum, gav til Skjeng, la paa han Blomar og Ber, og Gras itt der var ikkje anna». Midttun besøkte Skjeng en gang under første verdenskrig, og da lå det fremdeles «eit grytebrót og nokre blomer på han». Glemte man å gi Skjeng et offer, eller «vanæra han på eikor vis», kunne det gå riktig ille.

Johannes Skar forteller fra Setesdal at de gamle satte grensesteiner ned i jorda etter at det først var gjort opp ild i hullet og lest en formular med trussel om helvetesstraff for den som løftet steinen så høyt at sola kunne sinne under den. Ofte hører vi at det vonde manes «under stokk og stein og ingen mann til mens». Fra Solør heter det:

Jesus og Sankt Peter gik paa en vei, saa mødte de lille Røte. «Hvor skal du hen», sagde vor Herre Kristus. «Je skal suge kjøtt og blod, og bryte merg og bein». «Det ska du itte», sa Vor Herre Kristus. «Du skal legges under stok og stein, og ligge te verdens ende»,

Og fra Aurskog:

Jeg binder din Tand og din Tunge, din Haand og din Fod

Jeg binder dig saa fast som Kristi Død og Pine stod,

Jeg sætter dig saa fast som Stok og Sten,

Du skal aldrig gjøre mig eller nogen Mand Men.

Jordfaste steiner måtte i det hele tatt verken skades eller flyttes. Det gjaldt også selv om steinene lå midt i åkeren på gården.

Det var en utbredt oppfatning at steiner en gang for lenge siden hadde vært myke og formbare, og at menneskene kunne skjære i dem som tre. Steinene var på sett og vis levende – de vokste på samme måte som dyr og trær, bare langsommere, og de kunne bli gamle, smuldre bort og bli til jord. Dessuten mente man at steiner hadde taleevne og sanser, slik at de for eksempel kunne fryse og gråte. Hvor gamle er disse forestillingene?

Allerede i Gylfaginning i den yngre Eddaen fortelles det om Frigg, som ble lovet av alle levende og døde vesener, deriblant steinene, at de ikke ville skade Balder. Likevel ble Balder felt av en misteltein, som var den eneste som ikke hadde avgitt noe løfte. Deretter sendte gudene bud til alt levende og dødt, med bønn om å «gråte Balder ut av Hel».

Steiner kunne være bosted for vesener som dverger og alver, mens de dødes ånder også kunne «hlaupa í stein», slik det fortelles om Sveigde i Ynglingatál. Skaldenes kjenninger for «stein» var blant annet dvergrann («dvergens hus») og Durnis niðja salr («Durnirs slektnings hall», etter dvergen Durnir). Gamle gårdsnavn som Dvergstein på Hadeland underbygger at dette er forestillinger som går langt tilbake. I noen tilfeller – som med gårdsnavnet Hjelpstein på Toten – tyder navnet på at slike steiner kunne ha helbredende kraft.

De jordfaste steinene kunne med andre ord være besjelet.

Hos Saxo Grammaticus heter det om en skikk hos danene, at når de skulle kåre en ny konge, sto de på jordfaste steiner for å vise at valget var like urokkelig som steinene de sto på. Olaus Magnus forteller på sin side om Mora sten sør for Uppsala, der de svenske kongene ble valgt og hyllet i middelalderen, at steinen var omgitt av tolv steiner i ring.

Men hva da med steiner som i bronse- og jernalderen ble hentet fra et sted nært eller langt borte, satt på høykant og fundamentert i jorda, dvs. omdannet til jordfaste steiner? Det er mange eksempler på dette. Jordfaste steiner kan være «bygd inn» i gravhauger, eller steiner kan være jordfestet og plassert på gravhauger eller utgjøre monumenter i seg selv (steinsettinger, skipsssettinger).

Med utgangspunkt i egyptisk religion mente den norske religionshistorikeren William Brede Kristensen at reiste steiner symboliserte livet, mens liggende steiner representerte døden.

Arkeologen Colin Richards mener at det å reise en stein godt kan ha ført til besjeling, og at selve deponeringen av kremerte bein eller andre gjenstander ved slike steiner kanskje har vært et viktig ledd i denne prosessen. Han ser videre for seg at slike steiner, selv om de var helt ordinære i utgangspunktet, gjennom å bli satt på høykant og jordfestet kan ha endret karakter og blitt til potente, farlige og kan hende endatil levende vesener, som bare kunne kontrolleres gjennom bestemte ritualer.

Dersom steinene bokstavelig talt skiftet vesen gjennom å bli reist og festet til jorda, ville det å «binde» dem være en aktuell strategi. I seinere folketro kunne man gjennom imaginære knuter «binde» eller fengsle farlige vesener.

Den tradisjonelle, folkelige forestillingsverdenen som folkeminneforskeren Moltke Moe en gang så treffende oppsummerte i tre punkter – tro på underjordiske, tro på gjengangere og oppfatningen om at tilværelsen er gjennomsyret av magi – finner vi spor etter landet rundt, i form av fortellinger om nisser, troll, tusser og nøkken. Fra Stokke i Vestfold fortelles det at «dei gamle trudde fælt på trollskap». «No er det stilt, men det var ikkje slik fyrr i tida», da «det skulde vera sju gonger so mange underjordiske som det er menneskje» i verden.

Den samme oppfatnignen finner vi på enkelte runesteiner, der innskriften sier at steinen er «unlausan» (ikke løs, jordfast) eller «stupan» stø.

Og Kirsti Olsdatter fra Furnes? I 166 ble hun dømt til å rømme landet innen åtte dager, «saafrembt hun her efter huour hun findes iche Exemplariteter wil Straffes effter recessen». La oss bare håpe at hun kom seg over landegrensen i tide…