Over stokk og stein

Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun hadde brukt dem for å hjelpe naboer og andre bygdefolk. Mot «troll» hadde Kirsti lest en bønn for å mane ondskapen «hen i en Jordfast Sten». De jordfaste steinene er en gjenganger i folketradisjonen, og de har vært betydningsfulle og meningsbærende lenge før den tid.

Kirstis «trylleformel» for å få bukt med «trollene», lød slik, ifølge rettsreferatet:

Jesus gich Sig weien frem Møtte han Elmingen med sin Vnger Siu, hand møder de huide hand møder dj blaa, hand møder de gulle de Røde de blaae, och Alle de løder paa Jorden mone gaae, Saa mante hand dennom af Kiød och ben och hen i en Jordfast Sten, Smal som ett Straa, gran Som it haar Smaa som Sand, Och dette lesser hun Thre gange…

Altså: En sykdomsårsak, «Elmingen med sine under sju» av forskjellig farge, skulle manes ut av kjøtt og bein, og inn i en jordfast stein.

Det er ikke vanskelig å finne andre eksempler i folketradisjonen på at nettopp jordfaste steiner ble oppfattet som spesielt betydningsfulle og meningsbærende. For Kirsti Olsdatters historie er langt fra enestående når det gjelder fokuset på jordfaste steiner.

Fra Nordland fortelles det at dersom man kjøpte ei ku fra en «fremmed gaard», måtte dyret føres tre ganger rundt en jordfast stein for at det skulle trives i sitt nye hjem og ikke rømme bort. Ei kone i Mandal fant det på sin side nødvendig å gå rundt og ta høylytt farvel med en hel del steiner da familien skulle flytte fra gården.

En «trylleformel» fra Sunnmøre gikk ut på å mane hat og misunnelse «bort i den Skaug og Vand, som deraf ingen mere drikke kan. Ja under en jordfast Sten, og ikke mere til nogens Men». Nok et eksempel finner vi i balladen om Beiarblakkjen. I denne fortelles det om tre trollkjerringer som skaper en magisk hest ved hjelp av en død manns knokler. Og for å styrke trolldommen, går de rundt en jordfast stein.

Jordfast stein: Kviljosteinen på Lista, med

helleristninger. Foto: Peder Austrud.

Eier: Agder fylkeskommune

Mange steder ofret man til jordfaste steiner, «trivssteiner», som de ble kalt. Slike steiner ble behandlet med samme respekt og omtanke som hellige trær – eller bestemte gravhauger. «Han» eller «Han-steinen» i Sirdal fikk helt fram til rundt 1840 råmelk når ei ku hadde kalvet, morsmelk når ei kvinne på gården hadde født, noe fra hvert slaktedyr på høsten og øl og graut til jul.

Fra Setesdal fortelles det også om ofringer til jordfaste steiner. Om steinen «Skjeng» i Valle skriver Gisle Midttun at «alle som fór framum, gav til Skjeng, la paa han Blomar og Ber, og Gras itt der var ikkje anna». Midttun besøkte Skjeng en gang under første verdenskrig, og da lå det fremdeles «eit grytebrót og nokre blomer på han». Glemte man å gi Skjeng et offer, eller «vanæra han på eikor vis», kunne det gå riktig ille.

Johannes Skar forteller fra Setesdal at de gamle satte grensesteiner ned i jorda etter at det først var gjort opp ild i hullet og lest en formular med trussel om helvetesstraff for den som løftet steinen så høyt at sola kunne sinne under den. Ofte hører vi at det vonde manes «under stokk og stein og ingen mann til mens». Fra Solør heter det:

Jesus og Sankt Peter gik paa en vei, saa mødte de lille Røte. «Hvor skal du hen», sagde vor Herre Kristus. «Je skal suge kjøtt og blod, og bryte merg og bein». «Det ska du itte», sa Vor Herre Kristus. «Du skal legges under stok og stein, og ligge te verdens ende»,

Og fra Aurskog:

Jeg binder din Tand og din Tunge, din Haand og din Fod

Jeg binder dig saa fast som Kristi Død og Pine stod,

Jeg sætter dig saa fast som Stok og Sten,

Du skal aldrig gjøre mig eller nogen Mand Men.

Jordfaste steiner måtte i det hele tatt verken skades eller flyttes. Det gjaldt også selv om steinene lå midt i åkeren på gården.

Det var en utbredt oppfatning at steiner en gang for lenge siden hadde vært myke og formbare, og at menneskene kunne skjære i dem som tre. Steinene var på sett og vis levende – de vokste på samme måte som dyr og trær, bare langsommere, og de kunne bli gamle, smuldre bort og bli til jord. Dessuten mente man at steiner hadde taleevne og sanser, slik at de for eksempel kunne fryse og gråte. Hvor gamle er disse forestillingene?

Allerede i Gylfaginning i den yngre Eddaen fortelles det om Frigg, som ble lovet av alle levende og døde vesener, deriblant steinene, at de ikke ville skade Balder. Likevel ble Balder felt av en misteltein, som var den eneste som ikke hadde avgitt noe løfte. Deretter sendte gudene bud til alt levende og dødt, med bønn om å «gråte Balder ut av Hel».

Steiner kunne være bosted for vesener som dverger og alver, mens de dødes ånder også kunne «hlaupa í stein», slik det fortelles om Sveigde i Ynglingatál. Skaldenes kjenninger for «stein» var blant annet dvergrann («dvergens hus») og Durnis niðja salr («Durnirs slektnings hall», etter dvergen Durnir). Gamle gårdsnavn som Dvergstein på Hadeland underbygger at dette er forestillinger som går langt tilbake. I noen tilfeller – som med gårdsnavnet Hjelpstein på Toten – tyder navnet på at slike steiner kunne ha helbredende kraft.

De jordfaste steinene kunne med andre ord være besjelet.

Hos Saxo Grammaticus heter det om en skikk hos danene, at når de skulle kåre en ny konge, sto de på jordfaste steiner for å vise at valget var like urokkelig som steinene de sto på. Olaus Magnus forteller på sin side om Mora sten sør for Uppsala, der de svenske kongene ble valgt og hyllet i middelalderen, at steinen var omgitt av tolv steiner i ring.

Men hva da med steiner som i bronse- og jernalderen ble hentet fra et sted nært eller langt borte, satt på høykant og fundamentert i jorda, dvs. omdannet til jordfaste steiner? Det er mange eksempler på dette. Jordfaste steiner kan være «bygd inn» i gravhauger, eller steiner kan være jordfestet og plassert på gravhauger eller utgjøre monumenter i seg selv (steinsettinger, skipsssettinger).

Med utgangspunkt i egyptisk religion mente den norske religionshistorikeren William Brede Kristensen at reiste steiner symboliserte livet, mens liggende steiner representerte døden.

Arkeologen Colin Richards mener at det å reise en stein godt kan ha ført til besjeling, og at selve deponeringen av kremerte bein eller andre gjenstander ved slike steiner kanskje har vært et viktig ledd i denne prosessen. Han ser videre for seg at slike steiner, selv om de var helt ordinære i utgangspunktet, gjennom å bli satt på høykant og jordfestet kan ha endret karakter og blitt til potente, farlige og kan hende endatil levende vesener, som bare kunne kontrolleres gjennom bestemte ritualer.

Dersom steinene bokstavelig talt skiftet vesen gjennom å bli reist og festet til jorda, ville det å «binde» dem være en aktuell strategi. I seinere folketro kunne man gjennom imaginære knuter «binde» eller fengsle farlige vesener.

Den tradisjonelle, folkelige forestillingsverdenen som folkeminneforskeren Moltke Moe en gang så treffende oppsummerte i tre punkter – tro på underjordiske, tro på gjengangere og oppfatningen om at tilværelsen er gjennomsyret av magi – finner vi spor etter landet rundt, i form av fortellinger om nisser, troll, tusser og nøkken. Fra Stokke i Vestfold fortelles det at «dei gamle trudde fælt på trollskap». «No er det stilt, men det var ikkje slik fyrr i tida», da «det skulde vera sju gonger so mange underjordiske som det er menneskje» i verden.

Den samme oppfatnignen finner vi på enkelte runesteiner, der innskriften sier at steinen er «unlausan» (ikke løs, jordfast) eller «stupan» stø.

Og Kirsti Olsdatter fra Furnes? I 166 ble hun dømt til å rømme landet innen åtte dager, «saafrembt hun her efter huour hun findes iche Exemplariteter wil Straffes effter recessen». La oss bare håpe at hun kom seg over landegrensen i tide…

"Fremmedkrigere" i folkevandringstiden

Sverdet fra Snartemo V.
Foto Eirik Irgens Johnsen
/Kulturhisorisk museum

Gravfunnene fra Snartemo i Hægebostad (Agder) har lenge inntatt en sentral plass i norsk arkeologi når det gjelder folkevandringstiden (375-550 e.Kr.). Det er ikke ufortjent, de to mannsgravene fra begynnelsen av 500-tallet forsvarer sin plass også i europeisk sammenheng. Det er særlig «Snartemosverdet» fra grav V (5) som blir trukket fram. Men hva slags graver er det egentlig snakk om?

Gravene som peker seg ut, har fått betegnelsene grav II og grav V. De kom for dagen henholdsvis i 1878 og 1933. Det dreier seg om nedgravde kammergraver under hver sin store gravhaug, og de har vært utstyrt mer eller mindre på samme måte som fyrstegraver fra tiårene rundt år 500 i store deler av Europa. De gravlagte mennene har ligget i neverforete graver på bjørnefell, og svøpt i tepper.

Stasdrakter og de praktfulle sverdene viste deres posisjon i samfunnet. De døde har vært iført tunika, bukse og kappe av ull i sterke farger og med fargeglade, brikkevevde bånd rundt kantene. Begge graver inneholdt omfattende våpenutstyr, toppet av praktsverdene med dekor i germansk dyrestil. De rommet også drikkeutstyr i form av bronsekar og glassbegre.

Den spesielle gravskikken – ikke de vanlige, vestnorske hellekistene, men store, underjordiske kamre – gir et fremmedartet inntrykk, og gravgodset avslører de dødes omfattende kontaktnett. Råstoffet (gull og sølv) må i siste instans skrive seg fra omsmeltet romersk mynt, mens innlagte granater på deler av utstyret kan ha kommet fra Sør-Asia via India og Egypt. Glasspokalene kan ha vært framstilt i Thüringen eller Bayern. Bronsekjelene er kanskje fra Gallia.

Elitegravene på Snartemo framstår utvilsomt som spesielle i lokalmiljøet. Men det finnes flere graver fra samme periode i nabobygdene i innlandet vest i Agder som slutter seg til dem. Det dreier seg i mange tilfeller om rikt utstyrte kvinnegraver, med forgylte relieffspenner, gullbrakteater og andre statusobjekter. En grav fra Gyland i Flekkefjord inneholdt blant annet tre gullbrakteater. Vi har ett annet eksempel i Norge på en grav med like mange slike gjenstander, og ellers skal vi til England og Mellom-Europa for å finne paralleller.

Disse gravene utgjør en liten og eksklusiv gruppe fra første halvdel av 500-tallet. Dette er gravfunn som på flere måter skiller seg fra de vanlige gravene i dette området, både når det gjelder utstyr og gravskikk. De framstår også som «fremmede fugler» når vi sammenlikner dem med samtidige graver på det for øvrig rike Lista og ellers i kystdistriktene i den vestre delen av Agder. Ser vi på Snartemogravene spesielt, er det ikke bare sverdene som utmerker våpenutstyret. Grav V inneholdt en bunt med minimum 10 stridspilspisser, og også i grav II lå det flere pilspisser. I hvert fall i det første tilfellet har pilene etter alt å dømme ligget i et kogger, og trolig har det vært en bue blant utstyret i begge graver. Selv om en del våpengraver, først og fremst på Vestlandet, inneholder pilspisser er det bare unntaksvis at de opptrer i et slikt antall. Paralleller finnes i graver lenger sør og øst.

Grav II skiller seg også ut ved å ha så mange som fire spyd/lanser, selv om det høyst sannsynlig bare var én gravlagt person i graven. Det er bare et fåtall andre graver i Europa som kan skilte med det samme. I Norge kjenner jeg ingen sikre paralleller, med et mulig unntak for en grav fra Time på Jæren. Utenfor landets grenser kjennes tre (eller flere) spyd/lanser kun i en håndfull høystatusgraver.

Den tyske arkeologen Heiko Stuer har pekt på at likheter i våpentyper og smykkeformer over større geografiske områder, som vi finner det på 400- og 500-tallet, trolig gjenspeiler nedslagsfeltet til ulike krigerfølger, mer enn handel og utveksling. Slike mobile krigerflokker eller -følger (comitatus) besto av menn under våpen som var knyttet til en leder gjennom lojalitetsbånd, og datidens hærer var satt sammen av flere flokker. Det er allment akseptert at også skandinaviske krigerfølger var aktive på kontinentet i denne perioden. Det er rimelig å sette krigergravene på Snartemo i forbindelse med slike krigerfølger. Gravene er utstyrt på samme måte som germanske elitegraver ellers i Europa, og de rommer mye av den samme krigerske symbolikken.

Når Snartemogravene framstår som et markant brudd lokalt, uten åpenbare lokale forutsetninger og uten at vi pr. i dag kan spore noen varige konsekvenser i det lokale arkeologiske materialet av den makten og det symbolspråket som funnene vitner om, er det grunn til å spørre seg om disse krigerne kanskje kan ha kommet utenfra og slått seg ned i Hægebostad – og sikkert andre steder, der det ikke er like tydelig å skille dem ut?

Det er all grunn til tro at mobile krigerfølger har søkt nordover både i romertid og folkevandringstid. Det må ha foregått «mangen gang», som arkeologen Haakon Shetelig mente i sin tid. Det var nok av kriger, og nok av riker som trengte våpenhjelp. Gjennom de skriftlige kildene kjenner vi vikingtidens krigerflokker best, men de har selvsagt eksistert også i de mellomliggende århundrene. Unge, eventyrlystne menn har reist ut, og noen av dem har også kommet tilbake og satt sitt preg på det hjemlige samfunnet. Det kan ha foregått på samme måte på Snartemo.

Og vi har faktisk en nesten samtidig skriftlig kilde som forteller om krigere som dro til Skandinavia nettopp på den tiden da snartemokrigerne levde. Det er den bysantiske forfatteren Prokoios som rundt år 550 forteller om herulenes «tilbakevandring» til Skandinavia i 512, etter at deres kortvarige rike ved Donau var blitt radert ut av langobardene. Herulene dro tvers gjennom Europa og opp gjennom Jylland, og satte derfra over Skagerrak til sine gamle hjemtrakter. Kanskje nettopp til bygdene omkring Lindesnes?

Kristningen, tinget og praksisen

Jan Brendalsmo og Frans-Arne H. Stylegar:

I Klassekampens spalter pågår en diskusjon om kristning og kristen praksis i middelalderen etter at avisa nylig intervjuet Jørn Øyrehagen Sunde, prosjektleder for Landslovsprosjektet 2014-2024. Deretter hadde Hans Jacob Orning et innlegg hvor han imøtegikk noen av Sundes påstander, før Per Velde hevdet at kristendommen neppe kunne karakteriseres som et framskritt for befolkningen. Vi vil hevde at det i denne diskusjonen blir presentert en lite dynamisk forståelse av hva som skjedde gjennom 900- og 1000-tallet i det som ble Norgesriket.

Tinget avgjørende

Lovgivningen for kristen tro og praksis (kristenrettene) er blitt nevnt. Av disse var det fire, en for hvert av de gamle lagdømmene. De tre eldste bispedømmene fikk samme avgrensning som de store lagdømmene: Viken fra Göta elv til Lindesnes, Gulating fra Lindesnes til og med Nordmøre og Frostating (Trondheimen). Dette er ikke tilfeldig, da nyere undersøkelser peker klart i retning av at den nye religionen i all hovedsak ble innført ved vedtak på de eksisterende tingstedene.

Vold kunne forekomme, men det var neppe regelen. Ofte var det tilstrekkelig med en trussel om voldsbruk, som å stille med en stor hær på det tinget som kongene hadde latt innkalle. Selv i Snorres fantasifulle fortelling om «klubbeslaget» på Hundorp i Gudbrandsdalen i 1021, er det jo tingsamlingen og det påfølgende tingvedtaket om kristningen som er bakteppet og essensen. Det var mer effektivt å gå via tingene enn å føre krig mot egenrådige, mektige høvdinger.  

Krkene ble da også relatert til de eksisterende verdslige administrasjonsområdene, som fylker, fjerdinger og åttinger på Vestlandet.

Tidlig kristen påvirkning

Kristen påvirkning før kirkebygging og særskilte kristne kirkegårder blir etablert, har vært et arkeologisk yndlingstema. Forenkling av gravskikk utover 900-tallet og funn av liturgiske gjenstander i graver er blitt trukket fram som resultater av kristen innflytelse, og kanskje også eksistensen av kristne mennesker her hjemme på et tidlig tidspunkt.

Kristningen har uten tvil vært langtrukken prosess, og «kristen påvirkning» har sikkert foregått helt siden skandinaviske krigere vendte hjem fra tjeneste ved Romerrikets grenser i folkevandringstiden. Men diskusjonen om «kristne graver» har vært, og er, sterkt preget av kristendommen slik den framsto ved slutten av prosessen, når kirker og kirkegårder var blitt normen.

Grove kriterier som øst-vest-orienterte jordfestegraver, få eller ingen gravgaver osv. er lite egnet til å skille mellom kristne og ikke-kristne graver før den tid. Det er enklere å fastslå hva en kristen grav ikke er: En branngrav med mat- eller dyreoffer plassert i uvigslet jord sammen med hedninger. Og denne typen graver finnes knapt i det hele tatt i kystdistriktene etter de første tiår av 900-tallet i Norge. Fra andre steder (Gotland, Mälardalen, Rus-riket) vet vi dessuten at utstyrte graver, med smykker og våpen, forekom lenge etter den offisielle kristningen.

Flere steder på kysten (f.eks. Peterskirken i Tønsberg, Faret i Skien og Veøy i Romsdal) er det påvist kirker fra 900-tallet. På Mære i Trøndelag kan den eldste kirken nå dateres til rundt 1000 eller få år etter.

I Store saga om Olav Tryggvason fortelles det om en kristningsferd i regi av den tyske keiseren på 960-tallet, da man «kristnet hele Viken helt til Lindesnes». På Vestlandet er det akseptert lære at det var Håkon den gode (930-960) som introduserte kristendommen på Vestlandet. Å se for seg at Olav Haraldsson var ansvarlig for å «kristne nordmennene» er uhistorisk.

Misjon og kristning

Som anført av Orning, skjedde ikke kristningen primært ved individuell overbevisning av enkeltindivider, men av de politiske lederne. Tok de den nye troen, gjorde deres følgesvenner og allierte det samme. Kirkens primære, todelte strategi var å omvende de mektige i samfunnet og fylle hedenske ritualer med kristent innhold.

Et berømt eksempel er danekongen Harald Klaks dåp i Albanuskirken i Mainz i 826, som ledd i en politisk og militær allianse med frankerkeiseren Ludvig den fromme. Keiseren sto fadder til Harald, keiserinnen til den danske dronningen og keiserens eldste sønn, Lothar, til Haralds sønn. Det store følget av krigere og stormenn som var kommet til Mainz sammen med Harald, ble også – rutinemessig – døpt.

I Norge er det først omkring midten av 900-årene at vi hører om slike misjonsforsøk. De foregår dels på Vestlandet – med engelsk utgangspunkt – og dels på Østlandet – med utgangspunkt i Danmark og Tyskland. Felles for begge disse initiativene er at de skjedde opptil flere generasjoner før «kristningskongene», de to Olavene. Kanskje har det også vært misjon østfra, fortrinnsvis på Opplanda.

Misjonen skjedde helst på byer og handelsplasser, der misjonærene fikk beskyttelse av stedets leder, slik Adam av Bremen på 1070-tallet skrev om misjonen på 900-tallet. Det samme var tilfellet alt på 800-tallet, da munken Ansgar opprettet menigheter og bygde kirker i Hedeby, Ribe og Birka. I Viken kan misjonsvirksomheten ha foregått på Kaupang. Men den har trolig også skjedd på høvdingenes egne gårder rundt i distriktene.

Tro og praksis

Middelalderens kristendom var en universell religion; troseksklusiv, men kulttolerant. Selv om Kirkens langsiktige mål i Norden var et trosskifte, fokuserte man lenge på ytre handlinger, på riter og skikker. Overgangen fra hedendom til kristendom heter på gammelnorsk «sidarskipti» – altså endringen i sed eller skikk. Det er typisk at begrepet fokuserer mer på hva folk gjorde enn på hva folk trodde.

De bevarte kristenrettene som ble vedtatt på lagtingene, forklarer hva menneskene skulle eller ikke skulle gjøre om de skulle være kristne; om teologi står det ingenting. Som Velde påpeker, var det ikke enkelt å følge opp alle påbud og forbud, men det blir feil å sette lovverket opp mot praksis. Sogneprestene skulle i prinsippet følge opp at alt gikk riktig for seg, men flertallet av prestene manglet videre teologisk skolering. Fram til nærmere 1200 var dessuten kirker og prester underlagt den som eide gården der kirken sto. Unntakene var domkirkene og hovedkirkene for de større områdene, som fylkeskirkene, kongenes egne kirker samt de tidlige klostrene. Og verken kongen eller Kirken hadde et administrativt apparat til å håndheve lovverket.

I praksis ble den nye religiøse praksisen en blanding av gammelt og nytt. Den individbaserte frelseslæren som Orning nevner, var nok en del av kirkens lære. Men det er et spørsmål om det ikke først og fremst var med lutheranismen, og seinere forsterket med pietismen, at bygdefolk rundt i landet ble innpodet at kristendommen også skulle være kulteksklusiv.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighet gjennom lang tid. I mange bygder finnes sagn om hvordan gårdsgrensene oppsto, som i Gjesdal i Rogaland: Kyllingstad-mannen og Birkelands-mannen stridde om kor langt dei nådde. Så skulle dei ta ut heimanfrå i otta, og der dei møttest, skulle skiftet stå. Kyllingstad-mannen tjuvstarta og nådde heilt åt Blie. Der slo Birkelands-mannen hin i hel.

I det samme området – Rogaland og Agder – finner vi et særpreget, alderdommelig gårdsgrensemønster. Grensene rundt gamle gårder danner en firkantform med tilnærmet rette linjer. Det er vinkelpunktene, der tre eller flere gårder møtes, som kallest «handstaver», «endestaver» eller «stabsto». Ut fra disse ende- eller siktepunktene følger de rette grenselinjene på hverandre som kilometerlange kjeder som kalles «strenger». Mellom endestavene finnes «leistøer» der andre strenger støtte til, og mellom disse igjen «byttesteiner» på rekke og rad.

I 1526 solgte Torolv Torddsson gården Tånevig i Søgne til Ånen Torgeirsson. I kjøpebrevet heter det, i noe mer moderne språkdrakt, at salget omfatte hele gården, «med luter og lunner som ligger til og har ligget til fra gammel tid, utengards og innengards, fire handstaver imellom».

Så tidlig som i 1313 er formularet «fiughura stafstoeda i millim» benyttet om gården Dalva i Nedstrand. På gammelnorsk betyr «stafr» stav, stokk eller stolpe. Det kan være karakteristiske naturformasjoner som har gitt opphav til ordet «stav» brukt om grensemerke.

Ofte møtes grensene for flere gårder i felles endestaver på toppen av høye åser eller på holmer ute i vann som en kunne sikte mot på lang avstand. Situasjonen i Søgne er på den måten typisk. Ta f.eks. den så å si snorrette strengen som fram til nylig var kommunegrense mellom Søgne og Songdalen. Den er 8 km lang mellom, og går over Linnåsen, en av de høyeste toppene i Søgne, der sju gårder møtes.

Endestavene kan være spesielle naturformasjoner, og er gjerne markerte med varder, røyser eller reiste steiner. Noen av «bytterøysene» ser til forveksling ut som gravrøyser fra bronse- eller jernalderen, og kanskje er de det også. Disse vinkelpunktene har ofte navn som på et eller annet vis karakteriserer dem. Fra Søgne kan nevnes «Gjeidefoden» og «Skodsteinen», andre steder har vi «Hatten» (Iveland), «Klovsteinen» (Oddernes), «Gråmannen» (Oddernes), Gråstakk (Grindheim), «Albogesteinen» (Vegårshei) og «Hella Grå» (Hornnes). En del endestaver har dyrenavn: «Fuglen» (Lyngdal), «Gråbein» (Hægeland), «Hunden» (Lyngdal og Søgne), «Kråka» (Nes), «Galten» (Froland), «Gaugjen» (Hidra) eller «Hest» (Bjerkreim, av sjøfolk kalt «Væren Grå»). Enkelte har også navn som det må ligge noe annet bak, uten at man lenger kjenner bakgrunnen: «Grev Magnus» (Halse og Randesund), «Landskrone» (Randesund), Trondheimssteinen (Kvås), «Møykastet» (Holum) og «Valfaksen» (Kvås) kan nevnes.

Historikeren Hans Try sammenlignet de firkantede gårdsvaldene med et sjakkbrett, om ikke fullt så regelbundet. I hans hjembygd, Søgne, ligger en rekke gårder side om side, nesten som jevnstore rektangler. Det er som om kolonimaktene hadde sittet over et skrivebord langt borte og delt et kontinent mellom seg ved å tegne streker på kartet, uten hensyn til topografi og andre lokale forhold. «Det verkar mest som det må ha stått ein ordnande tanke bak heile denne oppdelinga, som om bygdene må ha blitt delte opp ved ei eingongshandling,» mente Try. De grensemerkene som antagelig er de eldste, er knyttet til markerte naturformasjoner som fjell og holmer. Når vi finner grensemerker i lavere terreng, kan det nesten i samtlige tilfeller vises at det dreier seg om gårder som har blitt skilt ut fra eldre gårder. I Gyland, der gårdsgrensene har blitt studert i detalj, er de gamle endestavene markerte av store steinrøyser eller varder. Dersom en yngre, utskilt gård har en endestav av den gamle typen, skyldes det at den har overtatt en yttergrense fra den gården den gikk ut fra. Når oppsto disse eldste grensene? Betegnelsen «stav» kjenner vi fra middelalderkildene. De endestavene som viser interessesfærene til store og gamle bosetningsområder, er trolig enda eldre

I bygder som Søgne kan man med utgangspunkt i grensemønsteret rekonstruere en håndfull opphavsgårder i bygda som helhet, hver av dem «fire handstaver imellom». Men det dreier seg neppe om «urgårder» med røtter langt tilbake i forhistorisk tid. For det karakteristiske grensemønsteret er ikke et rent bosetningshistorisk fenomen, men i like stor grad et sosialt og politisk et. Trolig ser vi en gjenspeiling av de lokale maktforholdene på det tidspunktet grensene ble trukket for første gang. Det skjedde nokså sent i vår sammenheng, det vil si etter krisetidene med pest og klimakatastrofer midt på 500-talet, og kanskje så sent som i tidlig middelalder. For innenfor disse store og opprinnelige «firkantene» har det neppe på noe tidspunkt bare ligget én gård. Det er mest sannsynlig at det er stormannsgårder fra vikingtiden og tidlig middelalder, hver av dem med en rekke mindre gårder som var avhengige av storgården på ymse vis, som ligger slik, innenfor fire staver. Det ville i så fall være i tråd med nyere tanker om et «opprinnelig stormannssamfunn», slik bl.a. den danske historikeren Carl A. Christensen har tatt til orde for

Heller enn å regne med at en gard som Søgne i bygda med samme navn en gang i tiden har ligget i ensom majestet innenfor sitt svært store, opprinnelige gårdsvald, skal vi se for oss en mye mer kompleks bosetningsstruktur, der flere gårder og plasser har vært bosatt på samme tidspunkt, men der Søgne og lignende storgårder gjerne har hatt en dominerende rolle. Det er den senere oppdelingen som har ført til et mønster med langt flere selvstendige gårder. Oppdelingen av de tidligere større enhetene kan ha skjedd i høymiddelalderen – kan hende i forbindelse med at de leilendingsgårdene som vi kjenner fra historisk tid, ble etablert.

Gullgubber

 I 1810 sendte stiftsprost Angell i Trondheim to bittesmå menneskefigurer av gullblikk til København og det som etter hvert skulle bli til Nationalmuseet. Dette er første gang man hører om funn av såkalte gullgubber i Norge. De sjeldne figurene var funnet ved åkerbryting på Kjørse i Hemne.

Du som leser denne spalten, har antagelig fått med deg at det stadig graves fram gull ved Lillehammer. Det er arkeologer som graver på gården Hov i Vingrom, og det er ikke hvilket som helst gull de finner. «Gullgubber» kalles de, de ørsmå og løvtynne platene av gull med figurframstillinger, ofte i form av en manns- og en kvinneskikkelse. Antallet «gubber» på Hov har passert 35, som gjør det til landets uten sammenlikning største funn av disse gjenstandene, og bare overgås av en håndfull funnsteder utenfor

Gullgubbe fra Hauge i Klepp, Rogaland. Adnan Icagic/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

Gullgubbene spiller en sentral rolle i fagdiskusjonene om førkristen kult og politiske sentra i yngre jernalder.

Navnet «gullgubber» på de små platene som bare unntaksvis er større enn 1,5 cm i firkant, går tilbake til Ravlunda i Skåne på 1700-tallet. Det hendte det nemlig at vinden blåste og blottla slike ørsmå gullfigurer, som man så kalte «guldgubbar».

Gullgubbene tilhører trolig først og fremst den perioden som arkeologene kaller for merovingertid, og som varte fra omkring 550 e.Kr. til slutten av 700-tallet. I et svensk funn der gullgubber hadde vært lagt ned i et stolpehull, kunne selve stolpen tidfestes gjennom årringsdatering til tiden etter 689. Ellers er menneskefigurene på flere av gubbene utstyrt med karakteristisk utstyr nettopp fra denne perioden, som ryggknappspenner og ringsverd.

Et vanlig motiv på gullgubbene er altså en motstilt kvinne og mann, av og til i omfavnelse. Andre motiver er enkeltindivider eller dyr. Det forekommer også at gullgubber er klipt ut av gullblikk, og ikke preget med et stempel slik det er vanlig. På enkelte gubber er motivet drevet inn i gullblikket ved hjelp av et spisst verktøy.

Det er ikke så fryktelig mange årene siden gullgubber var ekstremt sjeldne funn. I dag har vi kjennskap til flere enn 3000 av dem, selv om det tallet riktignok dekker over det faktum at 2500 av disse er funnet på ett og samme sted, nemlig Sorte Muld på Bornholm.

Andre større funn er gjort på Uppåkra i Skåne (122 stk.), Lundeborg på Fyn (102), Västra Vång i Blekinge (65) og Slöinge i Halland (56).

Hva så med Norge? Jo, det finnes enkelte funn i tillegg til Vingrom. Kjørse-funnet fra Trøndelag var det første, mens Jæren var åsted for det neste. Det skjedde i 1897, da 16 gubber kom for dagen på gården Hauge i Klepp. I mange år var dette funnet enestående her hjemme. Men til manges overraskelse ble 22 gullgubber så funnet på 1960-tallet – under Mære kirke i Trøndelag. Siden den gangen er det framkommet enda noen flere funn – på Borg i Lofoten (5), Åker på Hedmarken (2) og Hovland i Larvik (1).

Fra Borge i Østfold har vi dessuten et tapt funn som trolig var et bronsestempel som ble brukt når det skulle lages gullgubber. Disse stemplene er interessante funn fordi de avslører hvor gubbene ble produsert, samt mulige kontakter og forbindelser mellom de forskjellige funnstedene. Et stempel fra Bornholm har f.eks. vist seg å være brukt til å lage flere av gubbene som er funnet på den store Sorte Muld-boplassen, mens de 16 gullgubbene fra Hauge i Klepp er framstilt med hele åtte forskjellige stempler. Det siste tyder kanskje ikke på lokal produksjon, men heller på at noen har samlet gubber fra nært og fjernt.

Utenfor Skandinavia er det ikke funnet gullgubber, til forskjell fra mange andre gjenstandstyper fra samme tidsperiode.

Mange mener at motivet på gullgubbene viser mytologiske opptrinn, kanskje det «hellige bryllupet» mellom guddommen Frøy og jotnekvinnen Gerd, slik vi kjenner det fra eddadiktet Skirnismål. Andre har tolket parmotivet som uttrykk for en nordisk fyrsteideologi, der det guddommelige og det menneskelige møtes. Mannsfiguren som opptrer på mange av gullgubbene, særlig i Sverige og Norge, kan i så fall forestille Odin, som mytologisk stamfar til flere fyrsteslekter.

Det er nærliggende at gullgubbene har fungert som et slags offer, med først og fremst symbolsk verdi. Gubbene som er funnet på Lundeborg på Fyn, har vært tolket som en slags «tempelpenger», offer i forbindelse med kulthandlinger i det rituelle senteret i Gudme, fem kilometer inn på øya.

De aller fleste gullgubbe-funnene skriver seg fra bebyggelser; de er boplassfunn. Og det dreier seg sjelden om gjennomsnittsboplasser, om man kan bruke et slikt ord. Av de norske funnene er de fra Mære og Borg satt i forbindelse med høysetet i høvdinghaller, og det samme ser ut til å være tilfellet med gubbene i flere svenske funn. I det største svenske funnet, fra Uppåkra, lå gullgubbene samlet rundt en kraftig stolpe i en bygning som også av andre grunner blir betegnet som et kulthus.

De nye funnene fra Hov i Vingrom føyer seg helt inn i dette mønsteret. Gullgubbene der er funnet dels i stolpehull og dels i veggfundamentet i restene av en bygning som ikke kan ha vært noe ordinært bolighus. Kanskje har bygningen fungert som en høvdinghall, men det er svært få spor etter aktiviteter som vanligvis er knyttet til disse hallene (skår fra drikkebegre av glass, keramikk osv.). Gullgubbene dominerer, sammen med en (annen) slags amuletter av jern. Det er derfor vel så sannsynlig at det dreier seg om en bygning som bare har vært benyttet til kulthandlinger. Kanskje rett og slett et hov, slik gårdsnavnet antyder?

Flere av de andre funnstedene har ellers navn som peker ut disse stedene som sentrale, enten i det bygde landskapet eller også i forbindelse med kult. Åker, Borg, Hauge og Hovland er eksempler på det.