Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun hadde brukt dem for å hjelpe naboer og andre bygdefolk. Mot «troll» hadde Kirsti lest en bønn for å mane ondskapen «hen i en Jordfast Sten». De jordfaste steinene er en gjenganger i folketradisjonen, og de har vært betydningsfulle og meningsbærende lenge før den tid.
Kirstis «trylleformel»
for å få bukt med «trollene», lød slik, ifølge rettsreferatet:
Jesus gich Sig weien frem Møtte han Elmingen med sin Vnger Siu, hand
møder de huide hand møder dj blaa, hand møder de gulle de Røde de blaae, och
Alle de løder paa Jorden mone gaae, Saa mante hand dennom af Kiød och ben och
hen i en Jordfast Sten, Smal som ett Straa, gran Som it haar Smaa som Sand, Och
dette lesser hun Thre gange…
Altså: En
sykdomsårsak, «Elmingen med sine under sju» av forskjellig farge, skulle manes
ut av kjøtt og bein, og inn i en jordfast stein.
Det er ikke vanskelig
å finne andre eksempler i folketradisjonen på at nettopp jordfaste steiner ble
oppfattet som spesielt betydningsfulle og meningsbærende. For Kirsti Olsdatters
historie er langt fra enestående når det gjelder fokuset på jordfaste steiner.
Fra Nordland fortelles
det at dersom man kjøpte ei ku fra en «fremmed gaard», måtte dyret føres tre
ganger rundt en jordfast stein for at det skulle trives i sitt nye hjem og ikke
rømme bort. Ei kone i Mandal fant det på sin side nødvendig å gå rundt og ta høylytt
farvel med en hel del steiner da familien skulle flytte fra gården.
En «trylleformel» fra
Sunnmøre gikk ut på å mane hat og misunnelse «bort i den Skaug og Vand, som
deraf ingen mere drikke kan. Ja under en jordfast Sten, og ikke mere til nogens
Men». Nok et eksempel finner vi i balladen om Beiarblakkjen. I denne fortelles
det om tre trollkjerringer som skaper en magisk hest ved hjelp av en død manns
knokler. Og for å styrke trolldommen, går de rundt en jordfast stein.
Mange steder ofret
man til jordfaste steiner, «trivssteiner», som de ble kalt. Slike steiner ble
behandlet med samme respekt og omtanke som hellige trær – eller bestemte
gravhauger. «Han» eller «Han-steinen» i Sirdal fikk helt fram til rundt 1840
råmelk når ei ku hadde kalvet, morsmelk når ei kvinne på gården hadde født, noe
fra hvert slaktedyr på høsten og øl og graut til jul.
Fra Setesdal
fortelles det også om ofringer til jordfaste steiner. Om steinen «Skjeng» i
Valle skriver Gisle Midttun at «alle som fór framum, gav til Skjeng, la paa han
Blomar og Ber, og Gras itt der var ikkje anna». Midttun besøkte Skjeng en gang
under første verdenskrig, og da lå det fremdeles «eit grytebrót og nokre blomer
på han». Glemte man å gi Skjeng et offer, eller «vanæra han på eikor vis»,
kunne det gå riktig ille.
Johannes Skar
forteller fra Setesdal at de gamle satte grensesteiner ned i jorda etter at det
først var gjort opp ild i hullet og lest en formular med trussel om
helvetesstraff for den som løftet steinen så høyt at sola kunne sinne under
den. Ofte hører vi at det vonde manes «under stokk og stein og ingen mann til
mens». Fra Solør heter det:
Jesus og Sankt Peter gik paa en vei, saa mødte de lille Røte. «Hvor
skal du hen», sagde vor Herre Kristus. «Je skal suge kjøtt og blod, og bryte
merg og bein». «Det ska du itte», sa Vor Herre Kristus. «Du skal legges under
stok og stein, og ligge te verdens ende»,
Og fra Aurskog:
Jeg binder din Tand og din Tunge, din Haand og
din Fod
Jeg binder dig saa fast som Kristi Død og Pine
stod,
Jeg sætter dig saa fast som Stok og Sten,
Du skal aldrig gjøre mig eller nogen Mand Men.
Jordfaste steiner måtte i det hele tatt verken
skades eller flyttes. Det gjaldt også selv om steinene lå midt i åkeren på
gården.
Det var en utbredt oppfatning at steiner en
gang for lenge siden hadde vært myke og formbare, og at menneskene kunne skjære
i dem som tre. Steinene var på sett og vis levende – de vokste på samme måte
som dyr og trær, bare langsommere, og de kunne bli gamle, smuldre bort og bli
til jord. Dessuten mente man at steiner hadde taleevne og sanser, slik at de
for eksempel kunne fryse og gråte. Hvor gamle er disse forestillingene?
Allerede i Gylfaginning i den yngre Eddaen
fortelles det om Frigg, som ble lovet av alle levende og døde vesener,
deriblant steinene, at de ikke ville skade Balder. Likevel ble Balder felt av
en misteltein, som var den eneste som ikke hadde avgitt noe løfte. Deretter
sendte gudene bud til alt levende og dødt, med bønn om å «gråte Balder ut av
Hel».
Steiner kunne være
bosted for vesener som dverger og alver, mens de dødes ånder også kunne «hlaupa
í stein», slik det fortelles om Sveigde i Ynglingatál. Skaldenes
kjenninger for «stein» var blant annet dvergrann
(«dvergens hus») og Durnis niðja salr
(«Durnirs slektnings hall», etter dvergen Durnir). Gamle gårdsnavn som
Dvergstein på Hadeland underbygger at dette er forestillinger som går langt
tilbake. I noen tilfeller – som med gårdsnavnet Hjelpstein på Toten – tyder
navnet på at slike steiner kunne ha helbredende kraft.
De jordfaste steinene
kunne med andre ord være besjelet.
Hos Saxo Grammaticus heter
det om en skikk hos danene, at når de skulle kåre en ny konge, sto de på
jordfaste steiner for å vise at valget var like urokkelig som steinene de sto
på. Olaus Magnus forteller på sin side om Mora sten sør for Uppsala, der de
svenske kongene ble valgt og hyllet i middelalderen, at steinen var omgitt av
tolv steiner i ring.
Men hva da med
steiner som i bronse- og jernalderen ble hentet fra et sted nært eller langt
borte, satt på høykant og fundamentert i jorda, dvs. omdannet til jordfaste
steiner? Det er mange eksempler på dette. Jordfaste steiner kan være «bygd inn»
i gravhauger, eller steiner kan være jordfestet og plassert på gravhauger eller
utgjøre monumenter i seg selv (steinsettinger, skipsssettinger).
Med utgangspunkt i
egyptisk religion mente den norske religionshistorikeren William Brede
Kristensen at reiste steiner symboliserte livet, mens liggende steiner
representerte døden.
Arkeologen Colin
Richards mener at det å reise en stein godt kan ha ført til besjeling, og at
selve deponeringen av kremerte bein eller andre gjenstander ved slike steiner
kanskje har vært et viktig ledd i denne prosessen. Han ser videre for seg at
slike steiner, selv om de var helt ordinære i utgangspunktet, gjennom å bli
satt på høykant og jordfestet kan ha endret karakter og blitt til potente,
farlige og kan hende endatil levende vesener, som bare kunne kontrolleres
gjennom bestemte ritualer.
Dersom steinene
bokstavelig talt skiftet vesen gjennom å bli reist og festet til jorda, ville
det å «binde» dem være en aktuell strategi. I seinere folketro kunne man
gjennom imaginære knuter «binde» eller fengsle farlige vesener.
Den tradisjonelle,
folkelige forestillingsverdenen som folkeminneforskeren Moltke Moe en gang så
treffende oppsummerte i tre punkter – tro på underjordiske, tro på gjengangere
og oppfatningen om at tilværelsen er gjennomsyret av magi – finner vi spor
etter landet rundt, i form av fortellinger om nisser, troll, tusser og nøkken.
Fra Stokke i Vestfold fortelles det at «dei gamle trudde fælt på trollskap». «No er det stilt, men det var
ikkje slik fyrr i tida», da «det skulde vera sju gonger so mange underjordiske
som det er menneskje» i verden.
Den samme oppfatnignen finner vi på enkelte runesteiner, der
innskriften sier at steinen er «unlausan» (ikke løs, jordfast) eller «stupan»
stø.
Og Kirsti Olsdatter
fra Furnes? I 166 ble hun dømt til å rømme landet innen åtte dager, «saafrembt
hun her efter huour hun findes iche Exemplariteter wil Straffes effter
recessen». La oss bare håpe at hun kom seg over landegrensen i tide…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar