Lurvehuer og hårfagre konger

Væringer. V.M. Vasnetsov, 1880

Mange kjenner historien om Harald Hårfagre og hans lange hår – det som han ikke ville klippe før han hadde underlagt seg hele Norge og vunnet sin Gyda. Ti år tok det, ifølge Snorre, og like lenge ble han kalt for Harald Luva, «den lurvete». Den nyklipte kong Harald, forteller samme Snorre, fikk deretter tilnavnet Hårfagre. Det er en god historie, for god til å være sann.

Om vi skal tro sagaforfatterne, var kongens hår både stort og vakkert også etter at han samlet riket. I Fagerskinna heter det at Haralds hårmanke var usedvanlig stor, og av utseende som vakker silke. «Eller som drevet gull», legger Flatøyboka til, og forteller at håret krøllet seg i store lokker og var så langt at han kunne stikke det under beltet.

Sagaene har generelt mye å fortelle om Harald Hårfagre, men det er viktig å huske på at sagaforfatterne levde tre hundre år etter hans tid. Selv om Snorre og andre sagaskrivere kanskje kunne trekke veksler på muntlig tradisjon, var kildene deres i stor grad eldre skaldekvad, først og fremst Haraldskvadet og Glymdråpa, som begge kan være fra 900-tallet.

Ikke minst i Heimskringla møter vi omfattende skildringer av Harald Hårfagres liv og erobringer, mens en langt eldre forfatter som Adam av Bremen (ca. 1075) overhodet ikke nevner Harald, men derimot hevder at Håkon Ladejarl (ca. 935-ca. 995) «var den første som gjorde seg til konge over nordmennene, mens de tidligere ble styrt av jarler».

«Luva» eller «Hårfagre»?

Harald gis i kildene to ulike tilnavn, «Luva» og «Hårfagre». Men i samtidskildene, kvadene, er det kun tilnavnet «Luva» som benyttes. «Hårfagre» nevnes i de bevarte kildene først på et langt senere tidspunkt, så vidt meg bekjent først i det lærde diktet Háttalykill fra 1140-årene.

Folkloristen Moltke Moe pekte i sin tid på at sagatradisjonen om Harald Hårfagre er preget av eventyrmotiver og sagn. Han viser til at sagafortellingen om kongen som lover å ikke skjære håret før han har oppnådd en bestemt ting, henter motivet sitt fra nasireerløftet i Det gamle testamentet. Ifølge 4. Mosebok skal den som avgir et slikt løfte, holde seg borte fra vin og døde kropper samt la håret vokse fritt fram til løftet er oppfylt. Nasireeren var en hellig person, en som skilte seg ut fra samfunnet for øvrig og var viet til Gud. Det lange håret var et synlig tegn på slik status.

Motivet er heller ikke ukjent hos middelalderens forfattere ellers. Orderic Vitalis forteller om Sicilias normanniske hersker, Robert Guiscard, som sverget å ikke klippe håret før han hadde jaget tyskerne ut av Roma. 

Når det gjelder tilnavnet «Luva» (lúfa), foreslo Moe at det kunne bety «seierslue», og ikke «den lurvete». Det er for så vidt en tiltalende tanke når det gjelder en mektig konge som Harald. Når et barn kommer ut av mors liv med hele eller deler av fostersekken rundt seg, kalles det «seierslue», og slike barn tilskrives gjerne spesielle egenskaper, positive eller negative, og regnes av og til som spesielt heldige. Kvadene framstiller jo Harald som en «lykkemann».

To Harald’er

Men hvordan ble «Luva» til «Hårfagre»? Joda, det finnes faktisk en Harald med tilnavnet «Hårfagre» også i eldre kilder. Men da er det ikke rikssamleren Harald som menes, men den senere kongen som vi kjenner som Harald Hardråde. Og han levde på 1000-tallet, flere generasjoner senere enn navnebroren.

Kildene som kaller Harald Hardråde, for «Hårfagre» er flere – og eldre enn sagaene. Det gjelder blant annet Den angelsaksiske krøniken (under året 1066), den normanniske historikeren Orderic Vitalis (1075-1142) og engelske William av Malmesbury (1080-1143).

Etter min og andres oppfatning er tilnavnet flyttet over fra den yngre Harald Sigurdsson (Hardråde) til den eldre Harald «Luva» av sagaforfatterne. Mens sagaenes forklaring av tilnavnet – når det gjelder den eldre Harald – er preget av det gamle motivet om helten som ikke vil klippe håret før han har oppnådd en bestemt målsetting, er det ikke vanskelig å tolke tilnavnet inn i en bysantinsk samtidskontekst. Som kjent var Harald Hardråde i lenge tid i keiserens tjeneste i Bysants.

Bysantinsk skikk

900-talls-kronikøren Liutprand av Cremona gjør et stort poeng ut av forskjellene mellom draktskikk og utseende i henholdsvis Bysants og den vestlige kristenheten på hans tid. «Ingen har rett til å kreve at jeg følger andre skikker enn våre egne her,» skriver han i forbindelse med et besøk i Konstantinopel. Han legger til at den bysantinske keiserens utsendinger ikke bryr seg om de lokal skikk og bruk når de kommer vestover:

«De har lange ermer, belter, spenner, utslått hår og tunikaer som rekker ned til hælen, både når de rir eller går eller sitter ved bordet med oss… Måtte Gud forby det i tiden som kommer!».

Videre kobler Liutprand langt hår og «kvinnelig» drakt til dårlige egenskaper som løgnaktighet, falsk beskjedenhet og grådighet, mens han på samme måte assosierer kort, vakkert hår, mannlig drakt osv. til de motsatte – positive – egenskapene. Og i forlengelsen av dette setter han de dårlige egenskapene i forbindelse med den bysantinske keiseren, Nikeforos Fokas, mens de positive er knyttet til den tyske keiseren, Otto 1.

I Romerriket hadde menn hatt kort hår; langt hår hos menn var noe man forbandt med germanere og andre barbarfolk. Men fra 500-tallet og framover endret skikken seg i det «østromerske» Bysants, og det ble vanlig at menn hadde lengre hår, skjegg og bart. Keiser Teofilos bestemte på 800-tallet at alle menn skulle ha kort hår, men onde tunger mente at det bare skyldtes misunnelse, ettersom han selv var skallet. I løpet av 900-tallet kom skjeggvekst og langt hår igjen på moten i Bysants, og slik var det fortsatt mens Harald Hardråde – eller skal vi si Harald Hårfagre? – oppholdt seg der i 1030-årene.

I Bysants var det med andre ord vanlig at fornemme menn hadde langt hår. Trolig har Harald Hardråde tatt med seg denne skikken hjem, og det kan gjerne være dette som ligger bak tilnavnet.