Brubyggeren Sakse

Eiksteinen. Foto: Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, CC-BY-NC-ND

 

 

I 1972 dukket en til da ukjent runeinnskrift opp på Eik prestegård i Sokndal, Rogaland. Innskriften viste seg å være fra 1000-tallet, og er den ene av bare to norske runeinnskrifter som forteller om brubygging. Steinen med runene er i dag utstilt på Arkeologisk museum i Stavanger.

Runeinnskriften har trolig vært risset i fast berg, som ble sprengt bort i forbindelse med langt mer moderne brubygging på begynnelsen av 1900-tallet.

Innskriften lyder i moderne språkdrakt:

Sakse gjorde denne bru for å oppnå Guds godvilje for sin mors sjel, Turid.

Brua det er snakk om, må være en tidligere bro over Sogna. Undersøkelser har vist at det har gått et gammelt veifar ned mot elva forbi funnstedet. Kanskje har veien mer eller mindre fulgt dagens Fv44, og bundet sammen de ytre bygdene i Agder og Rogaland.

Mer eller mindre samme vei må det ha vært at biskop Hoskuld av Stavanger gikk sent på høsten 1531, på vei hjem fra visitas i Agder. Han skriver at han måtte reise natt og dag gjennom skog og myr i et fryktelig uvær; to ganger hadde han seilt til Rom om høsten, men aldri hadde han opplevd slikt vær som denne høsten.

Det kunne saktens være grunn til å legge forholdene bedre til rette for de reisende, også i form av vei- og brubygging. Og det var særlig Kirken som var opptatt av bedre infrastruktur. Biskoper som Hoskuld var avhengig av å visitere et stort og vidstrakt bispedømme, og de lokale menighetene hadde behov for å få folk fra hele sognet trygt til kirke.

Derfor ble også nettopp brubygging regnet som en særlig god gjerning alt i tidlig kristen tid. Det vitner en hel del runesteiner i Sverige og Danmark om. I de fleste tilfeller er det ikke snakk om bruer i moderne forstand, men jordbruer over fuktig lende eller steinlegginger i vad over bekker og elver. Men brua på Eik har nok helst vært en trebru.

Sakse bygde altså brua for å hjelpe sin nylig avdøde mors sjel. Kanskje så han for seg at Turid måtte gå den lange og vonde «Hel-veien» som vi hører om i visjonsdiktet Draumkvedet. På den farefulle ferden til Dødsriket måtte en reise over de tunge Våsemyrene og vade over den forferdelige elva Slid, før en kom dit Gud og Djevelen fordelte sjelene mellom seg.