Æthelstan

Æthelstan, illustrasjon fra Bedes Life of St. Cuthbert

 

 

Håkon Adalsteinsfostre, eller Håkon den Gode, er et kjent navn for mange. Som konge regjerte han i mange over større eller mindre deler av Norge fram til omkring 960. Men hvem var denne Adalstein som kongens tilnavn viser til, og som fostret Håkon? Og hva var egentlig betydningen av den praktfulle gaven – et langskip med purpurrøde seil – som innledet vennskapet mellom de to.

Håkon var sønn av Harald Hårfagre, og i periode var han altså til oppfostring hos Adalstein – som er de norrøne kildenes navn på den engelske kong Æthelstan. Og Æthelstan var ingen hvem som helst på denne tiden, dvs. i 920- og 930-årene.

«Æthelstan, engelskmennenes konge og den vestlige verdens bærebjelke, døde», heter det om ham i de irske Ulsterannalene. Det er jo ikke noen dårlig attest å få, og annalisten satte på denne måten Æthelstan i samme kategori som Karl den Store, Brian Boru og de romerske keiserne.

Rikssamler

Æthelstan hadde styrt England i femten år da han døde i 939, noe over 40 år gammel. Samtidskildene oppfatter ham på samme viset som Ulsterannalisten gjør – som en mektig og ikke minst from konge. Det var han som samlet de angelsaksiske kongedømme til ett rike, og han bygde ut administrasjon og forvarsvesen som ingen før ham. Flere av de byggesteinene som på slutten av århundret skulle gjøre det angelsaksiske England til det økonomisk og politisk kanskje mest utviklede landet i Europa, kom på plass i Æthelstans regjeringstid.

Men kildene til Æthelstans liv er relativt få, og i lang tid havnet han i skyggen av sin mer berømte bestefar, Alfred av Wessex. Den samme Alfred som fikk besøk av en viss Ottar fra Hålogaland rundt 890, altså.

Det er symptomatisk at ved tusenårsjubileet for Alfreds død (i 1901, selv om han faktisk døde i 899), paraderte tusenvis av mennesker i Winchesters gater for å minnes ham. Da tiden var kommet for Æthelstans jubileum (riktignok i 1940; kronologien var fortsatt ikke helt mestret), nøyde man seg med en notis i The Times. Og det skyldtes ikke krigen alene, men en blanding av kildesituasjonen, senere tradisjon og en god dose politikk.

Det fantes flere angelsaksiske riker i tillegg til Wessex. Æthelstan tilbragte deler av oppveksten i et annet av dem, Mercia. Som unggutt var han kanskje med på noen av farens, kong Edwards, krigstog mot Danelagen, og som endte med dennes fall.

Æthelstan kom til makten i 924, men ikke uten motstand. Han hadde støtte fra Mercia, men stormennene i Wessex valgte i stedet Æthelstans halvbror til konge. Denne døde etter bare tre uker på tronen. Æthelstan skal så ha kvittet seg med en annen halvbror ved å sende ham av gårde i en liten båt, uten noen form for forsyninger.

Erobringen av York

Det gikk ikke lang tid før Æthelstan satte i gang med å utvide sitt rike. Northumbria med den økonomisk og strategisk viktige byen York var på det tidspunktet fremdeles styrt av vikinger. Men i 927 døde kong Sihtric, som Æthelstan et par år tidligere hadde giftet bort sin søster til. Æthelstan sendte hæren til York og erobret byen. Samme år underkastet kong Constantine i Skottland og konger i Strathclyde, Bernicia og Wales seg Æthelstans herredømme. Han kunne nå med rette kalle seg konge over alle engelskmenn, og vel så det.

Etablering og vedlikehold av allianser med andre herskere spilte en hovedrolle i Æthelstans maktpolitikk – ikke minst ved hjelp av strategiske ekteskap og fostring. Foruten søsteren som ble gift med kong Sihtric, giftet han bort tre halvsøstre til fyrster på kontinentet – inkludert til mannen som senere ble kjent som keiser Otto den 1.

Når det gjelder fostringen, har vi mest kunnskap om to av Æthelstans franske fostersønner. Alain av Bretagne flyktet fra vikinger til Æthelstan i 924, sammen med faren og mange andre bretonere. Tolv år senere vendte Alain tilbake til Bretagne med støtte fra Æthelstan. Han etablerte sin maktbase i Nantes og vant tilbake landet fra vikingene. Samme år forlot også Ludvig, sønn av Karl den Enfoldige, Æthelstans hoff. Han dro over Kanalen for å bli konge av Vestfrankerriket.

Håkon Adalsteinsfostre

Og Håkon Adalsteinsfostre? Han nevnes slett ikke i de angelsaksiske kildene, og det er kanskje ikke så rart: Norge og norske herskere blir helt fram til Adam (1075) og enda lenger bare omtalt når de spiller en rolle i forhold til enten danske eller angelsaksiske konger, eller for bispesetet i Bremen. Men en enstemmig sagatradisjon peker ut Æthelstan som Håkons fosterfar, og har også litt av hvert å fortelle om hvordan det ble slik, mom enn i litt forskjellige versjoner.

Kortversjonen lyder slik:

Utsendinger fra Æthelstan kommer til Harald Hårfagre, gir ham et sverd i hånden og knytter ham på den måten til den engelske kongen som hans mann. Da det går opp for Harald at han er blitt «lurt», sender ham en delegasjon til Æthelstan med en «gjengave» – frillesønnen Håkon. Den lille Håkon plasseres på Æthelstans fang, og denne må dermed akseptere å fostre ham, slik at styrkeforholdet mellom Harald og Æthelstan jevnes ut, eller snus i Haralds favør.

Selve bakgrunnen for det hele ser det ut til at sagaforfatterne har visst lite eller ingenting om. Saxo, derimot, nevner i sin latinske historie om de danske kongene at Håkon havnet i England som et resultat av at kong Harald Hårfagre hadde ført krig mot Æthelstan.

Fra engelsk side er det først William av Malmesbury som på 1100-tallet – men trolig med støtte i eldre kilder som ikke eksisterer i dag – kommer med en interessant opplysning om forholdet mellom Æthelstan og Harald Hårfagre:

«Harald, nordmennenes konge,» skriver William, «sendte ham (Æthelstan) et skip med forgylte stevner og purpurrødt seil, og prydet med forgylte skjold langs rekka. De som kom med skipet, var Helgrim og Offrid. De fikk en fyrstelig mottagelse i York og mottok rike gaver for sin innsats».

Ettersom York var åstedet, kan dette tidligst ha foregått i 1027. Det er også verdt å legge merke til konteksten William (eller hans eldre kilde) setter Haralds gave i. Han skriver nemlig at hele Europa ville feire den engelske kongen, og at «fremmede fyrster med rette priste seg lykkelig dersom de kunne få hans vennskap, enten gjennom svogerskap eller gjennom gaver». Men den eneste gaven han faktisk nevner, er praktskipet fra Harald.

Harald Hårfagre og Æthelstan

Og så vet vi selvsagt ikke om utsendingene til York var den første kontakten mellom Æthelstan og Harald. Det kan ha vært det, men det er også mulig at forbindelsen var etablert tidligere, og for så vidt kan unge Håkon ha vært hos Æthelstan allerede på det tidspunktet. Likevel er det fristende å se for seg at det er en mer eller mindre direkte sammenheng mellom denne episoden og fostringen.

Saxo er den eneste som nevner en militær konflikt mellom Æthelstan og Harald. Det er likevel ikke umulig at han har rett. I få fall kan Håkon ha kommet til England som gissel, heller enn som fostersønn.

Det kostbare skipet som kong Harald skjenket Æthelstan, kunne jo tyde på at sagatradisjonen om at Håkon var til fostring, er rett. Men vi skal merke oss at da skottekongen Constantine i 934 trosset Æthelstan, men led nederlag, måtte han gi den engelske kongen rike gaver og overlate sønnen som gissel til Æthelstan.

Sagaene forteller uansett om et nært og godt forhold, ikke bare mellom Æthelstan og Håkon, men også mellom førstnevnte og Eirik Blodøks, Håkons halvbror. Håkon ble hentet tilbake til Norge av norske stormenn i forståelse med Æthelstan, og han ble tatt til konge. Eirik, som hadde vært konge i Norge, dro til Æthelstan, ble døpt og fikk styre Northumbria på hans vegne. Det sier i hvert fall Historia Norvegiæ.

Etter at Karl den Tykke døde i 888 og ikke etterlot seg ektefødte sønner, gikk Karolingerriket i oppløsning. Tanken om en keiser over den vestlige kristenheten ble ikke vakt til live igjen før med Ottos den 1.s kroning i 962. Det er imidlertid mangt som tyder på at Æthelstan ble oppfattet som, og kanskje også oppfattet seg som, en karolingisk fyrste. En engelsk historiker kaller ham for «en engelsk Karl den Store». Kanskje hadde han også ambisjoner om å la seg krone til keiser, uten at det skjedde.

Gaven fra Harald Hårfagre til Æthelstan tyder på at man også her hjemme var fullt klar over den engelske kongens status og imperieambisjoner. Det purpurrøde seilet viser det tydelig. Dette var en farge forbeholdt keiseren og hans familie, og slik hadde det vært siden romertiden.