Den glemte kongemoren

Ligger en norsk kongemor gravlagt i Malmesbury Abbey, den berømte klosterkirken i Wiltshire, England? Svaret finner vi kanskje dersom vi går historien om kong Magnus den gode sin mor, Alvhild, nærmere etter i sømmene.

Ruinene av Malmesbury Abbey

Sagaene forteller at Magnus var sønn av Olav Haraldsson, den hellige. I 1035 ble han hentet av Einar Tambarskjelve i Novgorod og ført til Norge, der han ble tatt til konge. Faren var for lengst død, og erklært som helgen. Siden slaget på Stiklestad hadde landet vært styrt av Svein Alfivason og hans mor, Ælfgifu (Alfiva), men de hadde gjort seg svært upopulære og var nå i ferd med å forlate landet.

Barnekongen Magnus var 11 år da han ble plassert på tronen. Halve livet – lenger, om vi følger Morkinskinna – hadde han tilbragt hos fyrst Jaroslav i Gardarike, dels i Novgorod, dels i Kiev. Magnus hadde slett ikke vært den eneste ynglingen i hirden. Der var også både engelske og ungarske prinser.

Hos Jaroslav har Magnus helt sikkert fått undervisning som passet seg for en kongssønn – han har lært seg om krigskunst, om fremferd som passet seg for høvdinger, om Gud, helgenene hans, klostre og kirker. Språkmektig var han vel også blitt – i hvert fall norrønt og russisk må han ha lært seg. Men Jaroslav og de russiske fyrstene var krigsherrer fremfor noe annet, og det var mer eller mindre kontinuerlig krig et eller annet sted i riket eller mot naboriker på den tiden Magnus vokste opp.

Magnus sin mor het Alvhild. Olav hadde ingen sønner i ekteskapet med dronningen, Astrid. Alvhild var kongens tjenestejente, heter det hos Snorre, men hun var likevel «av god ætt og svært vakker», og hun fulgte med Olavs hird. Da hun en natt fødte en sønn, trodde ikke de som var der, at barnet ville overleve. En prest som var til stede, insisterte på at barnet måtte døpes så snart råd var. Sigvat skald var også til stede; han ville ikke vekke den sovende Olav, og bad presten døpe gutten å gi ham navnet Magnus, etter Karla-Magnus (keiser Karl den store), som var den beste mann han visste i verden.

Etter at Magnus var blitt konge, kom Alvhild til hirden igjen og ble godt mottatt av sønnen. Da gikk det med henne «som det kan hende med mange som får makt, at hennes overmot vokste ikke mindre fort,» forteller Snorre. Rivaliseringen begynte mellom Astrid og Alvhild. I et vers formaner Sigvat skald Alvhild til å gi Astrid forrang. Stridens kjerne var, om vi skal tro Snorre, hvem av de to som skulle sitte på det fornemste setet i hallen, nærmest kongen.

Alvhild er en del av sagaskrivernes horisont så lenge Magnus var i live. Der fremstår hun ikke som noen «tjenestejente», men som en sterk og myndig kongemor. I forbindelse med den langvarige konflikten med danekongen Svend Estridsen, er det hun som griper inn da to av kong Svends viktigste støttespillere havner i norsk fangenskap, og sørger for å redde livet deres. Sagatradisjonen nevner også en halvbror av Magnus, Tore.

Avhild forsvinner ut av sagaen da hun oppsøker Svend Estridsen etter sønnens død og får opphold hos ham. Så langt den norsk-islandske tradisjonen om tjenestejenta Alvhild.

Spørsmålet er hvem hun egentlig var, denne tjenestejenta som ble kongemor.

I et par engelske kilder får vi nemlig et helt annet bilde av henne enn det sagaene gir. De forteller at hun het Ælfhilda og var datter av en engelsk stormann. Etter at kong Knud hadde erobret England i 1016, var hun blitt røvet av en norsk høvding og tatt med til Norge som trell. Der ble hun voldtatt først av han som hadde tatt henne, og deretter av Olav Haraldsson, som hadde forelsket seg i henne og «reddet» henne fra den andre mannen. Magnus var resultatet av denne voldtekten. Det heter seg at kong Olav til å begynne med, da Ælfhild ble med barn, fryktet for sitt rykte. Hun, på sin side, fryktet Gud for sitt utroskap, og hadde dessuten en sjalu dronning Astrid å tenke på.

Men så snart Magnus kom til verden, endret ting seg. Begge foreldrene falt straks for den nyfødte gutten. Olav lot seg overtale til å beholde Ælfhilda hos seg, ettersom hun både var vakker og av god ætt. Dessuten kom hun etter hvert til å bli glad i sin sønns far, og hadde ikke øyne for andre enn dem.
Senere, etter at Magnus var død, vendte Ælfhilda tilbake til England. Der kjøpte hun et større jordegods med penger hun hadde fått av Olav og Magnus, og levde godt med sine folk der i flere år.

For å sikre seg en trygg overfart til England, hadde Ælfhilda lovet Gud at hun aldri mer skulle spise kjøtt. Lenge etter var hun i et lystig lag, og prøvde likevel et lite kjøttstykke. Det gikk ikke bedre enn hun plutselig ble rammet av lammelse, selvsagt ved guddommelig inngripen. Det eneste hun kunne bevege var tungen, slik at hun klarte å innrømme sin synd og be om tilgivelse.

I tre samfulle år lot Ælfhilda seg så frakte i en bærestol fra helligsted til helligsted, i håp om å få hjelp fra de mest berømte helgenene i riket. Først da hun kom til Malmesbury ble hun på mirakuløst vis helbredet ved den hellige Aldhelms grav. Dit kom hun på Aldhelms festdag, som ble feiret av en stor mengde folk den 25. mai. Hele dagen tilbragte hun i bønn ved graven, før hun til slutt reiste seg opp, fullt førlig. Og alle gledet seg over mirakelet.

For å vise sin takknemlighet gav Ælfhilda alt hun eide til klosteret, og ble selv nonne. Hun slo seg ned nær kirken, og da hun døde, høyt oppe i årene, fikk hun et fornemt gravsted i klosteret.

Hovedkilden til disse opplysningene er William av Malmesbury, som bør ha hatt god kjennskap til saken; han var selv munk i Malmesbury. William gjengav historien i sitt store verk om de engelske biskopene, hundre år før Snorre skrev sin saga, og han kunne blant annet bygge på det enda eldre verket til Faricius, som også hadde vært munk samme sted, og som hadde vært til stede ved St. Aldhelms skrinlegging i 1078. Faricius forfattet sitt verk i 1090-årene og gjengav den samme historien som William; også han nevner Ælfhilda ved navn, men ikke Magnus.

Historien om Ælfhilda har vært kjent lenge, gjennom Williams verk (i mindre grad hans eldre forelegg), men har nokså gjennomgående blitt avvist som sagn og eventyr i sagaforskningen. Det er imidlertid vanskelig å fri seg fra tanken om at dette et stykke på vei skyldes tiltro til Snorres fremstilling, mer enn egentlig kildekritikk. William skriver selv at Ælfhildas skjebne var godt kjent, både fordi hun var berømt og ettersom det skjedde så nylig.

Det er slett ikke samsvar på alle punkter mellom sagaenes fremstilling og den vi finner i de eldre kildene fra Malmesbury. Men noen av detaljene i sistnevnte underbygger – og forsterker – bildet sagaene gir. Det er særlig interessant hva William sier om situasjonen mens og etter at den 11-årige Magnus var gitt kongeverdigheten:

«Barnet ble satt på tronen ved akklamasjon, men bare i navnet: Vergene hans ordnet det hele for egen vinnings skyld…»

Og vergene, det var Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson og de trøndske høvdingene. I den grad Faricius og William gjengir Ælfhildas egne holdninger, var det ikke bare dronning Astrid hun mislikte, men i høy grad Einar – som etter Magnus’ kroning var den reelle herskeren i Norge, i første omgang sammen med Kalv Arnesson.

Malmesbury Abbey kan oppvise flere prominente gravlagte. Abbeden og helgenen Aldhelm (død 709), Æthelwine and Ælfwine, sønnesønner av kong Ælfred, som begge falt i slaget ved Brunanburh (937), og selveste kong Æthelstan (død 939). Det var sistnevnte som fostret den senere kong Håkon den gode, også kalt Adalsteinsfostre. Ælfhildas navn trekkes sjelden frem i denne sammenhengen, men kanskje hviler kong Magnus sin mor, stormannsdatteren, trellkvinnen og nonnen, også i Malmesbury.