Den glemte kongemoren

Ligger en norsk kongemor gravlagt i Malmesbury Abbey, den berømte klosterkirken i Wiltshire, England? Svaret finner vi kanskje dersom vi går historien om kong Magnus den gode sin mor, Alvhild, nærmere etter i sømmene.

Ruinene av Malmesbury Abbey

Sagaene forteller at Magnus var sønn av Olav Haraldsson, den hellige. I 1035 ble han hentet av Einar Tambarskjelve i Novgorod og ført til Norge, der han ble tatt til konge. Faren var for lengst død, og erklært som helgen. Siden slaget på Stiklestad hadde landet vært styrt av Svein Alfivason og hans mor, Ælfgifu (Alfiva), men de hadde gjort seg svært upopulære og var nå i ferd med å forlate landet.

Barnekongen Magnus var 11 år da han ble plassert på tronen. Halve livet – lenger, om vi følger Morkinskinna – hadde han tilbragt hos fyrst Jaroslav i Gardarike, dels i Novgorod, dels i Kiev. Magnus hadde slett ikke vært den eneste ynglingen i hirden. Der var også både engelske og ungarske prinser.

Hos Jaroslav har Magnus helt sikkert fått undervisning som passet seg for en kongssønn – han har lært seg om krigskunst, om fremferd som passet seg for høvdinger, om Gud, helgenene hans, klostre og kirker. Språkmektig var han vel også blitt – i hvert fall norrønt og russisk må han ha lært seg. Men Jaroslav og de russiske fyrstene var krigsherrer fremfor noe annet, og det var mer eller mindre kontinuerlig krig et eller annet sted i riket eller mot naboriker på den tiden Magnus vokste opp.

Magnus sin mor het Alvhild. Olav hadde ingen sønner i ekteskapet med dronningen, Astrid. Alvhild var kongens tjenestejente, heter det hos Snorre, men hun var likevel «av god ætt og svært vakker», og hun fulgte med Olavs hird. Da hun en natt fødte en sønn, trodde ikke de som var der, at barnet ville overleve. En prest som var til stede, insisterte på at barnet måtte døpes så snart råd var. Sigvat skald var også til stede; han ville ikke vekke den sovende Olav, og bad presten døpe gutten å gi ham navnet Magnus, etter Karla-Magnus (keiser Karl den store), som var den beste mann han visste i verden.

Etter at Magnus var blitt konge, kom Alvhild til hirden igjen og ble godt mottatt av sønnen. Da gikk det med henne «som det kan hende med mange som får makt, at hennes overmot vokste ikke mindre fort,» forteller Snorre. Rivaliseringen begynte mellom Astrid og Alvhild. I et vers formaner Sigvat skald Alvhild til å gi Astrid forrang. Stridens kjerne var, om vi skal tro Snorre, hvem av de to som skulle sitte på det fornemste setet i hallen, nærmest kongen.

Alvhild er en del av sagaskrivernes horisont så lenge Magnus var i live. Der fremstår hun ikke som noen «tjenestejente», men som en sterk og myndig kongemor. I forbindelse med den langvarige konflikten med danekongen Svend Estridsen, er det hun som griper inn da to av kong Svends viktigste støttespillere havner i norsk fangenskap, og sørger for å redde livet deres. Sagatradisjonen nevner også en halvbror av Magnus, Tore.

Avhild forsvinner ut av sagaen da hun oppsøker Svend Estridsen etter sønnens død og får opphold hos ham. Så langt den norsk-islandske tradisjonen om tjenestejenta Alvhild.

Spørsmålet er hvem hun egentlig var, denne tjenestejenta som ble kongemor.

I et par engelske kilder får vi nemlig et helt annet bilde av henne enn det sagaene gir. De forteller at hun het Ælfhilda og var datter av en engelsk stormann. Etter at kong Knud hadde erobret England i 1016, var hun blitt røvet av en norsk høvding og tatt med til Norge som trell. Der ble hun voldtatt først av han som hadde tatt henne, og deretter av Olav Haraldsson, som hadde forelsket seg i henne og «reddet» henne fra den andre mannen. Magnus var resultatet av denne voldtekten. Det heter seg at kong Olav til å begynne med, da Ælfhild ble med barn, fryktet for sitt rykte. Hun, på sin side, fryktet Gud for sitt utroskap, og hadde dessuten en sjalu dronning Astrid å tenke på.

Men så snart Magnus kom til verden, endret ting seg. Begge foreldrene falt straks for den nyfødte gutten. Olav lot seg overtale til å beholde Ælfhilda hos seg, ettersom hun både var vakker og av god ætt. Dessuten kom hun etter hvert til å bli glad i sin sønns far, og hadde ikke øyne for andre enn dem.
Senere, etter at Magnus var død, vendte Ælfhilda tilbake til England. Der kjøpte hun et større jordegods med penger hun hadde fått av Olav og Magnus, og levde godt med sine folk der i flere år.

For å sikre seg en trygg overfart til England, hadde Ælfhilda lovet Gud at hun aldri mer skulle spise kjøtt. Lenge etter var hun i et lystig lag, og prøvde likevel et lite kjøttstykke. Det gikk ikke bedre enn hun plutselig ble rammet av lammelse, selvsagt ved guddommelig inngripen. Det eneste hun kunne bevege var tungen, slik at hun klarte å innrømme sin synd og be om tilgivelse.

I tre samfulle år lot Ælfhilda seg så frakte i en bærestol fra helligsted til helligsted, i håp om å få hjelp fra de mest berømte helgenene i riket. Først da hun kom til Malmesbury ble hun på mirakuløst vis helbredet ved den hellige Aldhelms grav. Dit kom hun på Aldhelms festdag, som ble feiret av en stor mengde folk den 25. mai. Hele dagen tilbragte hun i bønn ved graven, før hun til slutt reiste seg opp, fullt førlig. Og alle gledet seg over mirakelet.

For å vise sin takknemlighet gav Ælfhilda alt hun eide til klosteret, og ble selv nonne. Hun slo seg ned nær kirken, og da hun døde, høyt oppe i årene, fikk hun et fornemt gravsted i klosteret.

Hovedkilden til disse opplysningene er William av Malmesbury, som bør ha hatt god kjennskap til saken; han var selv munk i Malmesbury. William gjengav historien i sitt store verk om de engelske biskopene, hundre år før Snorre skrev sin saga, og han kunne blant annet bygge på det enda eldre verket til Faricius, som også hadde vært munk samme sted, og som hadde vært til stede ved St. Aldhelms skrinlegging i 1078. Faricius forfattet sitt verk i 1090-årene og gjengav den samme historien som William; også han nevner Ælfhilda ved navn, men ikke Magnus.

Historien om Ælfhilda har vært kjent lenge, gjennom Williams verk (i mindre grad hans eldre forelegg), men har nokså gjennomgående blitt avvist som sagn og eventyr i sagaforskningen. Det er imidlertid vanskelig å fri seg fra tanken om at dette et stykke på vei skyldes tiltro til Snorres fremstilling, mer enn egentlig kildekritikk. William skriver selv at Ælfhildas skjebne var godt kjent, både fordi hun var berømt og ettersom det skjedde så nylig.

Det er slett ikke samsvar på alle punkter mellom sagaenes fremstilling og den vi finner i de eldre kildene fra Malmesbury. Men noen av detaljene i sistnevnte underbygger – og forsterker – bildet sagaene gir. Det er særlig interessant hva William sier om situasjonen mens og etter at den 11-årige Magnus var gitt kongeverdigheten:

«Barnet ble satt på tronen ved akklamasjon, men bare i navnet: Vergene hans ordnet det hele for egen vinnings skyld…»

Og vergene, det var Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson og de trøndske høvdingene. I den grad Faricius og William gjengir Ælfhildas egne holdninger, var det ikke bare dronning Astrid hun mislikte, men i høy grad Einar – som etter Magnus’ kroning var den reelle herskeren i Norge, i første omgang sammen med Kalv Arnesson.

Malmesbury Abbey kan oppvise flere prominente gravlagte. Abbeden og helgenen Aldhelm (død 709), Æthelwine and Ælfwine, sønnesønner av kong Ælfred, som begge falt i slaget ved Brunanburh (937), og selveste kong Æthelstan (død 939). Det var sistnevnte som fostret den senere kong Håkon den gode, også kalt Adalsteinsfostre. Ælfhildas navn trekkes sjelden frem i denne sammenhengen, men kanskje hviler kong Magnus sin mor, stormannsdatteren, trellkvinnen og nonnen, også i Malmesbury.
 

Tunanlegg - ringformede tun - kretstun

I kyst- og fjorddistriktene fra Agder til Vesterålen finnes et trettitalls gåtefulle kulturminner fra jernalderen – kretstun, ringformede tun eller bare tunanlegg, kaller arkeologene dem. Men hva representerer slike anlegg, hva ble de brukt til? Og av hvem? Spørsmålet har opptatt norske arkeologer siden slutten av 1800-tallet. «Norske», fordi tunanlegg ser ut til å være et særegent norsk fenomen. Svarene har variert fra landsbyer via amfiteatre, kultiske samlingsplasser og militærkaserner til tingsteder.

Rekonstruksjon av tunanlegget på Sausjord i Voss. Ill.: Ragnar L. Børsheim/Arkikon

Tunanleggene består av større og mindre samlinger av hustufter, vanligvis mindre enn de vanlige gårdshusene fra samme tid, som ligger side om side rundt en åpen, gjerne rundaktig eller oval plass, og med inngangene inn mot dette «tunet». På Sørvestlandet og i Nord-Norge, der jernalderhusene I mange tilfeller hadde yttervegger av jord og torv, er tunanleggene fremdeles synlige I landskapet – som det monumentale Dysjane i Klepp på Jæren, som måler 90x60 m og består av 16 hustufter.

Da de første tunanleggene på Jæren ble gjenstand for arkeologiske utgravninger i 1860-årene, konkluderte man med at de bevarte langveggene i hustuftene måtte være avlange gravhauger. Det samme skjedde nordpå, der et tunanlegg på Leknes i Lofoten ble oppfattet som et gravfelt med langhauger.

Det var først i mellomkrigstiden at en ble klar over at «gravhaugene» egentlig var veggvoller, og at det en hadde for seg, var hustomter av en spesiell type. Æren for dette tilfalt Jan Petersen ved Stavanger museum. Han undersøkte hustufter fra jernalderen en rekke steder i Rogaland, og forstod etter hvert at tidligere arkeologer hadde feiltolket tunanleggene. Videre kunne Petersen dokumentere at Dysjane og de andre tunanleggene på Jæren hadde vært i bruk i eldre jernalder, først og fremst i romertid (1-350 e.Kr.). Ettersom flertallet av de hustuftene han gravde ut utenom tunanleggene så ut til å være fra den påfølgende folkevandringstiden (350-550 e.Kr.), så han for seg at tunanleggene var landsbyer som i folkevandringstid var blitt avløst av enkeltgårder.

I Lofoten og Vesterålen var arkeologen Hans Egenæs Lund aktiv etter krigen og undersøkte flere av tunanleggene der, blant annet de to på Engeløya I Steigen. Registrerings- og utgravningsmetodikk hadde han lært av Petersen i Stavanger, men når det gjaldt tolkningen av tunanlegges funksjon, skilte de to forskerne lag. Egenæs Lund festet seg ved at tunanleggene ofte lå på gårder som er kjent som høvdingseter fra sagaer og andre skriftlige kilder. Og dateringsmessig viste det seg at flere av tunene i nord var fra vikingtiden, og altså klart yngre enn de sørvestnorske. Da det også var et visst sammenfall mellom tunanlegg og tufter etter stornaust, mente han at det ikke var tale om landsbyer, men om samlingsplasser som var blitt benyttet av krigsfolk I håløyghøvdingenes sold.

I mange år var det disse undersøkelsene i henholdsvis Rogaland og Nordland som utgjorde kunnskapsgrunnlaget for fagdiskusjonen om tunanleggene, som i vesentlig grad var preget av de to pionerenes høyst ulike tolkninger av anleggenes funksjon. Og uavhengig av hvordan man så på tunanleggene, så det ut til at det dreide seg om en kulturminnetype som bare fantes på Jæren og på kysten av det historiske Hålogaland. Men snart skulle det rokkes ved dette bildet.

Nye maskinelle registrerings- og utgravningsmetoder ble tatt I bruk av arkeologene fra begynnelsen av 1970-tallet og fremover, og fikk umiddelbart som resultat at spor etter jernalderhus kom for dagen også på steder der det ikke fantes synlige hustufter. Snart fant en også tunanlegg som bare var bevart i form av avtrykk etter takbærende stolper I undergrunnen.

Etter hvert er inntrykket av tunanleggene som et utpreget regionalt fenomen derfor blitt kraftig svekket, ettersom det er påvist slike anlegg helt øst til Kristiansand, flere steder på Vestlandet, i Trøndelag og i sørlige deler av Nordland. Fremdeles ser tunanleggene ut til å være et kystfenomen, men det er langt flere av dem og de har større geografisk utbredelse enn tidligere antatt.

Men fremdeles glimrer tunanleggene med sitt fravær på Østlandet – og utenfor Norge, for den saks skyld.

I de senere år er det oppstått en slags konsensus om at de karakteristiske anleggene er levninger etter en mer eller mindre egalitær samfunnsstruktur, og helst knyttet til tidlige representasjonsting for mindre geografiske områder – enkelt sagt, forløpere til de regionale lagtingene vi kjenner fra tidlig middelalder, som Gulatinget, Frostatinget og Steigartinget.

Om denne tolkningen blir stående, er mer usikkert. Det er gode argumenter for at tunanleggene representerer tingsteder, men det er påfallende at den karakteriske strukturen med tufter systematisk anlagt side om side rundt et tun, så langt ikke er påvist utenfor den lange, vestnorske kysten.

Det er hevet over tvil at flere av de tunanleggene som er påvist så langt, befinner seg på gårder som tjente som tingsteder på ulike nivåer i langt senere tid. Men like ofte ser det ut til å være en sammenheng mellom tunanlegg og det vi oppfatter som sentrale gårder, altså steder som kan vise til monumentale gravminner, rike gravfunn, tufter etter stornaust osv. Dysjane, for eksempel, befinner seg i kjernen av et av de arkeologisk sett rikeste jernaldermiljøene i landet.

Egenæs Lund, som oppfattet tunanleggene som et aspekt ved jernalderens høvdinggårder, stilte opp en hypotese om at det hadde eksistert slike sentra med jevne mellomrom langs kysten av Hålogaland, og han lette bevisst etter flere tunanlegg med dette som utgangspunkt. Høvdinggårdene skulle ligge i krysningspunktet mellom leia og en fjord. Ett av de stedene han antok at det burde være et jernaldersenter – og dermed et tunanlegg – var Løkta på Helgeland. Han fant det ikke selv, men i 1981 ble det oppdaget et tunanlegg på gården Hov på Løkta.

Flere har pekt på paralleller mellom de norske tunanleggene og tidlige islandske tingsteder, hvorav noen har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser. På Kjalarnes ved Reykjavik forteller kildene at landnåmsmannen Ingolf Arnarsson etablerte en tingplass før Alltinget kom i stand I 930. På stedet finnes 15-20 hustufter som tolkes som rester etter tingboder, og utgravinger har vist at de var I bruk fra rundt 900 til nærmere 1200. Men tuftene på Kjalarnes ligger ikke en I ordnet struktur slik de norske tunanleggene gjør, men ser ut til å være mer tilfeldig plassert.

Flere svenske runeinnskrifter fra slutten av vikingtiden forteller om lokale stormenn der som etablerte tingsteder på tilsvarende vis, uten at noe tunanlegg er funnet på disse stedene av den grunn. Én av disse stormennene var Jarlabanke i Uppland, som vi har møtt tidligere i Kringla heimsins.

Dersom vi frigjør oss fra den karakteristiske tunformen, og bare leter etter samlinger av hustufter av lignende type som den som finnes i tunanleggene (og på lokaliteter som Kjalarnes), øker antallet «tunanlegg» på norskekysten betraktelig. Et ferskt eksempel er en gruppe med hustufter fra romertid på Klepland i Søgne, med flere uregelmessig plasserte, men innbyrdes så å si identiske, mindre hus. Langt senere, i middelalderen, var Klepland for øvrig fast tingsted for et mindre distrikt.

Men både i Sverige og andre steder forekommer det kulturminner som minner om den spesielle strukturen som tunanleggene utgjør, og som til en viss grad er samtidige med disse. Men her dreier det seg om anlegg som nokså tydelig har hatt en forsvarsfunksjon, som Eketorp og de andre kjente ringborgene på Öland. Og det er typisk for tunanleggene i Norge at de ikke har vært omgitt av murer eller voller. Det gjelder også for det eneste tunanlegget som er fullstendig undersøkt av arkeologer i senere tid, nemlig det på Sausjord i Voss.

Interessant nok har arkeologen Håkon Reiersen pekt på en mulig parallell mellom nettopp Eketorp og enkelte av de vestnorske tunanleggene. Som på Eketorp kan det nemlig vises at én hustuft i noen av tunanleggene skiller seg fra de øvrige – ikke ved byggeskikk eller størrelse, men gjennom spesielle gjenstandsfunn. Dette kan peke mot at den tilsynelatende egalitære strukturen som de jevnstore husene i tunanleggene bærer bud om, bare er tilsynelatende – om enn det kan dreie seg om en person eller en familie som i bunn og grunn bare har vært «først blant likemenn», slik vi kan hende skal se for oss at Ingolf Arnasson og andre stormenn som etablerte tingsteder i vikingtiden, var.