"Sittende i min slede..."

Boris og Gleb, miniatyrer fra 1300-tallsmanuskript

 Året er 1015, og storfyrst Vladimir av Kiev dør i Berestovo utenfor byen. Liket blir lagt i en slede og ført til graven, slik skikken var. Da to av Vladimirs sønner, Boris og Gleb, samme år blir drept av sin bror, forteller den russiske krøniken likeledes at likene ble lagt i sleder og båret inn i kirken for å gravlegges der. Omtrent samtidig døde en stormann på Ringerike, og sleder ser ut til å ha vært et viktig element også i ritualene som omgav hans gravlegging. Tilfeldig? Neppe.

Kildene forteller at russiske fyrster og stormenn ble ført til graven i sleder også lenge etter den tid, og trolig også før. I Kiev-riket kom sleden til å bli assosiert ikke bare med begravelser, men med alderdom og død. Storfyrst Vladimir Monomakh, som døde i 1125, etterlot seg et testamente, som innledes med formuleringen om han nå «sitter i sin slede», og som nettopp viser til at han er døden nær. Da Theodosius, Huleklosterets prior, ble alvorlig syk i 1074, bad han munkene om å bære ham ned i gården; de la ham i en slede og satte den foran kirken.

De mangeårige byutgravningene i Novgorod har frembrakt hundrevis av slededeler, og det er ingen tvil om at sleder var en avgjørende faktor også for dagliglivets transportbehov i Rus-riket. Undersøkelser av gravhauger som tradisjonelt har vært knyttet til skandinaviske leiekrigere (druzhina) i russisk tjeneste, som det berømte gravfeltet i Plakun ved Staraja Ladoga, har dessuten sannsynliggjort at skikken med å legge de døde på sleder ikke var begrenset til storfyrster i Kiev. I hvert fall tyder nyere vurderinger av nagler og jernbeslag i disse gravene på at det som forskerne tidligere mente var båtrester, heller er sleder som er lagt i gravene sammen med de døde.

Sledekrok fra Ø. Englaug, Løten.
Foto: Kulturhistorisk museum

Hva så med stormannen som gikk i graven på Ringerike rundt år 1000? Det dreier seg om ingen ringere enn den kjente «Gjermundbo-høvdingen» og en grav som ellers er mest kjent for at den – som eneste vikingtidsgrav overhodet – inneholdt en hjelm og en ringbrynje. Men den innholdsrike graven på Gjermundbo har mye mer å by på.

Blant gravgodset – som er blitt brent på likbålet sammen med den døde mannen, for dette er en kremasjonsgrav – fantes blant annet fire karakteristiske kroker av jern. «Sledekroker», kaller arkeologene dem, og eksperimenter har vist oss at slike kroker antagelig har vært brukt for å feste skjækene på sleder eller vogner til trekkdyras seletøy.

På Gjermundbo var det også annet utstyr som kan knyttes til hest og kjøreredskap: Fire munnbitt (til bissel), én rangle (som jeg og en del andre arkeologer oppfatter som en slags «dombjeller») og én isbrodd til hest. Dersom vi antar at det meste av jern er plukket opp etter selve likbrenningen, og så er blitt tatt vare på av dem som gjenfant gravhaugen nærmere vår egen tid, tyder det på at begravelsen har foregått på vinterstid, og at fire hester og to sleder kan ha vært involvert.

Andre, vel så kjente vikingtidsgraver her i landet inneholder én eller flere sleder. Osebergfunnet skiller seg – også i denne sammenheng – ut med tre praktsleder; kanskje én for hver av de gravlagte, men dette er ikke tid og sted for å ta opp igjen diskusjonen om hvor mange som egentlig ble gravlagt om bord i Osebergskipet. I skipsgravene fra Tune, Gokstad og Gunnarshaug på Karmøy ble det også funnet spor etter sleder.

Osebergfunnet, "Gustafsons slede". Foto: Kulturhistorisk museum, Oslo

Ellers er sledene, om vi skal dømme etter forekomsten av sledekroker i gravene – et utpreget østlandsfenomen, og vanligere i innlandsbygder enn i mer kystnære strøk. En opptelling i 1951 konkluderte med 174 funn av slike kroker i Norge, langt de fleste fra mannsgraver. På det tidspunktet hadde Vestfold flest funn (40) fulgt av Oppland (32), Hedmark (27, Akershus (19) og Telemark (17). Noen eksemplarer er også funnet i Sverige og Finland.

Den første arkeologen som faktisk påviste at den døde i en vikingtidsgrav faktisk lå i en slede, var en svenske, Knut Kjellmark. Tidlig på 1900-tallet undersøkte han gravplasser et stykke nord for Östersund i Jämtland, bl.a. noen rikt utstyrte jordfestegraver fra 1000-tallet med gode bevaringsforhold, og der det ikke var tvil om at sledekroker, nagler og jernbeslag utgjorde restene av sleder. Gravene som Kjellmark undersøkte, inneholdt eksklusive våpen med paralleller i funnene fra Birka. Andre forhold ved disse gravene tyder på at de gravlagte var samer, som stod i forbindelse med den velkjente handelsplassen i Mälaren.

Det er verdt å nevne at pulker opptrer i samiske graver i vikingtid og senere, over store deler av Nordkalotten, slik Audhild Schanche har vist. Men i «norske» graver nord for Trondheim er altså sledegravene svært sjeldne, om vi skal dømme ut fra forekomsten av sledekroker.

Ulik terminologi og nasjonale forskningstradisjoner setter av og til begrensninger for vår forståelse av fortiden, og det inkluderer vikingtidens gravskikk. Fra Danmark og Sør-Sverige kjennes ikke sleder eller sledekroker som i Norge, mens derimot «vognfadingsgraver» er en etablert gravtype, i stor grad knyttet til kvinnegraver, på 900-tallet. Det er ikke vanskelig å forstå og ha sympati med at danske kolleger tolker graver der den døde er lagt i «vognfadinger» (karmer), i retning av at vedkommende er lagt i graven med en vogn som kiste. Imidlertid viser det eneste vikingtidsfunnet vi har der vogner og sleder er bevart (Osebergfunnet), at datidens sleder hadde løs karm, slik at understellet kunne være enten hjul eller meier. «Vognfadingsgravene» kan dermed, i hvert fall i noen tilfeller, like gjerne være tilfeller der den døde har fått sin siste hvile i en slede, som i en vogn.

Dette er viktig, fordi det utgjør en vesentlig del av (de angivelige) forskjellene mellom overklassens gravskikk i ulike deler av Skandinavia i vikingtiden.

Når det gjelder de østlandske sledegravene om den eventuelle sammenhengen med gravleggingstradisjoner lenger øst, er det mangt – i arkeologisk så vel som skriftlig kildemateriale – som knytter særlig det indre østlandsområdet til en østlig kontekst. Holder vi oss til utstyret i Gjermundbo, er koblingen slående: De mest påkostede og eksklusive gjenstandene i funnet har sine nærmeste paralleller i Sverige og landene lenger mot øst. Så klar er sammenhengen, at det er grunn til å spørre om ikke «Gjermundbo-høvdingen» selv kan ha erfart hvordan fyrstelige begravelser ble gjennomført i østerled.