Sannheten om ålen

Ålekjeret på Blørstad i Lindesnes er fremdeles i brukbar stand, men har ikke vært brukt siden ålefangst ble forbudt i 2010.

«Den er Ormens Broder,» skriver Peder Claussøn Friis om ålen i 1599, og refererer til bønder «langt oppe i Landet» som ikke vil spise fisken. Utsagnet er blitt stående som en gyldig oppsummering av nordmenns tradisjonelle forhold til den kanskje merkeligste av alle slekter i fiskefaunaen her nord, ålen. Men det er så galt som det kan få blitt – og representativt verken for den faktiske fangsten og bruken av ål eller, for den saks skyld, hr. Peders egen oppfatning.

La oss legge sistnevnte ball død, først som sist. For i ulike sammenhenger har Undalspresten Friis blitt tatt som sannhetsvitne for påstander om at ål aldri var noe vanlig spise i Norge. Men skriftet det vises til, «Om Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norrige», sier faktisk det motsatte. Hr. Peder nevner en passant at opplendingene nødig spiser ål, men hans hovedbudskap er altså dette:

 Aall er den gieueste Fisch i Norrige, oc haffuer verret i fordum Tid regnet ligesaa gieff som Smør,        dog den som fanges i fersch Vand, thj den er feed oc vellsmagendis om Sommeren, oc om Høsten gaar hand du, naar stor Regen er oc Vandflom er, oc vill till-haffs, oc bliffuer saa thagen i Gierder og Korffue i Becher oc Elffuer, førind hand udkommer.

Med andre ord: fra et utsiktspunkt like før år 1600 var det naturlig å betegne ålen for «den gjeveste fisken i landet», like verdifull som smør, og fet og velsmakende. Men Peder Claussøn, som var prost i det nåværende Lindesnes, skildrer også noen av forestillingene om ålen, som kanskje dels også var hans egne. Noen mente således at ålen lever av dugg og tåke, og at den ikke yngler, men «bliffuer aff Dynd og Slim oc Solens Varme». Den siste oppfatningen går for øvrig helt tilbake til Aristoteles.

I senere topografisk litteratur ble disse forestillingene vektlagt, mens Hr. Peders for øvrig saklige opplysninger om at ålen på hans tid og tidligere ble fanget i stor skala og spist, fikk mindre oppmerksomhet.

Da den finske naturforskeren Pehr Kalm kom fra Bohuslän til Grimstad i 1747 – litt tilfeldig, for han var egentlig på vei til Amerika – hadde han opplevd lystring etter ål på den svenske vestkysten. På Sørlandet ville han undersøke Peder Claussøns «påstand» om ålen ikke spises i Norge. Men da han spurte sin vert om dette, svarte denne at

han ännu aldrig hördt eller sett någon Norrsk, som icke gerna ätit ål, då han den kunnat bekomma.

Så sent som i 1927 benytter en så kompetent forsker som Fredrik Grøn («Om kostholdet i Norge») Peder Claussøn som kilde for at ålen bare i liten grad ble benyttet som føde i Norge. Og det samtidig med at han viser til tollregnskaper som tydelig forteller at betydelige kvanta med ål ble innført til byer som Christiania og Tønsberg på 1660-tallet – over Langesund ble det fortollet ikke mindre enn 600 tønner saltet ål «med Fremmede och Indlendische Schibe» bare 1667.

Peder Claussøn beskriver en ålefangst som var utbredt og betydelig på hans tid, og som han mente hadde vært enda viktigere tidligere. Det er ikke veldig mange kilder om ålefangsten i middelalderen i Norge, men de finnes. Viktigst er kanskje bestemmelsen i Magnus Lagabøtes landslov fra 1270-årene, om at den som ødelegger et ålefiske for noen, skal bøte til kongen og til den som eier fisket.

Det rike ålefisket i Enningdalen i Østfold er omtalt i rettstvister i 1387 og senere. Det var Oslobispen som eide dette fisket. Fra Jæren hører vi i 1462 om en «ålegård» som var eid av prestene ved domkirken i Stavanger, og i samme område hadde erkebiskopen i Trondheim et annet ålefiske. Den store verdslige jordeieren Hartvig Krummedige eide i 1450-årene et ålefiske i Vestfold.

Det er neppe tilfeldig at det er interessene til de store jorddrottene i landet når det gjelder ålefangsten, som fremkommer av diplomene. Men dette er helt sikkert bare toppen av isfjellet; selv om det nok fantes betydelige lokale og regionale forskjeller i så måte, viser kildene at mange bønder har drevet med fangst av ål, og ikke bare til husbruk.

Trolig går fangsten av ål mye også mye lenger tilbake i tid. Fra Danmark vet vi at ål ble lystret fra båt eller på isen i eldre steinalder, og også fanget i ruser. Faste fangstinnretninger i form av tømrede ålekister og ålegårder settes gjerne i sammenheng med klostrenes virksomhet på 1100- og 1200-tallet.

Her hjemme ble små ål stekt og spist mens den var fersk, mens større fisk ble saltet ned i bøtter og brukt til ålesuppe om vinteren. I andre bygder ble ålen kokt etter langvarig salting og fortært kald.

Jæren og Dalane var områder der ålefangsten ser ut til å ha vært spesielt utbredt. Der fantes det flere gårder som betalte skatt og avgifter i form av ål.

Da det ble utarbeidet en matrikkel over alle gårder i regionen i 1660-årene, ble det for et tyvetalls gårder anført at det lå et ålefiske til dem. Men – i overensstemmelse med Hr. Peders oppfatning av at ålefangsten var i tilbakegang – stort sett med tilleggsopplysningen om at fisket på det tidspunktet var «meget ringe» eller «nesten gandsche øde». Da en ny matrikkel ble laget seksti år senere, var det bare en tredel av disse gårdene som ble opplyst å drive ålefangst.

Bryne var en av de gårdene som i perioder drev stort med ålefiske. I Bryneåno lå ålegårdene tett. Hvor verdifullt dette fisket ble ansett å være, understrekes av at den første av ålegårdene tilhørte nabogården Rossaland, og ikke Bryne. Forklaringen var at en Brynebonde i sin tid hadde gitt åleretten i bryllupsgave da en av døtrene hans ble gift til Rossaland.