De yngste stavkirkene

 Mulig rekonstruksjon av Eide kirke. Ill.: J. Jensenius

Da man skulle istandsette sognekirken i Eide ved Grimstad midt på 1970-tallet, ble det funnet betydelige deler av en eldre stavkirke under gulvet. Den nåværende kirken i Eide er fra 1795, og en tok det for gitt at stavkirkematerialene var fra en middelalderkirke (eldre enn 1350). I senere tid er materialene fra Eide blitt årringsdaterte – og har vist seg å være langt yngre, fra omkring 1590.

Kirker av tre ble til og begynne med reist over hele Nord-Europa, men fra slutten av 1000-tallet av gikk man gradvis over til å bygge steinkirker. De eldste trekirkene kjenner vi bare gjennom arkeologiske utgravninger. Men i Norge fortsatte man å bygge trekirker, og en reiste anslagsvis tre ganger så mange trekirker som steinkirker frem mot 1350. I dag er 28 trekirker bevart av de opprinnelig kanskje over tusen som fantes i landet.

Uttak av prøver til dendrokronologisk analyse av tømmer fra Eide kirke.
Foto: Nationalmuseet, København

I motsetning til det liggende tømmeret i en laftekonstruksjon, er det stående tømmer som bærer et stavbygg. Rammene i en stavvegg består av en liggende svill, stående staver (vertikale stolper) og en liggende stavlegje. Rammen har en utfylling av stående planker (tiler). Det er de bærende stavene som har gitt navn til kirketypen.

De gjenværende stavkirkene er viktige representanter for Europas middelalderske trearkitektur. Urnes stavkirke ble innskrevet på Unescos verdensarvliste i 1979, som en av Norges to første oppføringer på den eksklusive listen.

Urneskirken er oppført i 1130-årene, men inneholder gjenbrukte materialer fra en enda eldre bygning. Den praktfulle kirken ble trolig bygd som privatkirke for den mektige Ornesslekten; i Sverres saga fortelles det om Gaut av Ornes som levde midt på 1100-tallet, og som sammen med sine to sønner var blant kong Magnus Erlingssons betrodde menn.

Grip stavkirke, Møre og Romsdal. www.kirkenorge.no cc-by-sa-2.5

Urnes stavkirke er ikonisk, men nettopp det ikoniske ved kirker som denne og Borgund, kan av og til medføre at de blir oppfattet som typiske, og at bredden i stavkirketradisjonen ikke kommer tydelig nok frem. For de bevarte stavkirkene, og de vi bare har bevart rester etter, tilhører forskjellige typer, representerer varierende ambisjonsnivå og – ikke minst – er fra ulike tider.

Urnes er blant de aller eldste, og Eide er foreløpig den yngste, og det er bortimot 500 år mellom dem. Men det finnes flere unge eksempler: Den eneste gjenværende stavkirken i Sverige, Hedareds ved Borås, er årringsdatert til like etter 1500, mens kirkene i Grip (Møre og Romsdal) og Rollag (Buskerud) ser ut til å være bygd på slutten av 1400-tallet. En har med andre ord bygd stavkirker ikke bare etter 1350, men også etter Reformasjonen i 1537.