Skipsgraver i Osebergs skygge

Gjellestadskipet fra Halden er ikke den første skipsgraven som er funnet siden Osebergskipet ble gravd ut i 1904, og det er ikke bare ved Oslofjorden at det er funnet skipsgraver, selv om en av og til kan få det inntrykket gjennom mediene i disse dager. Men at skipsgraver som den nyoppdagede i Østfold er sjeldne som tenner på høns – det er det ingen tvil om. Og Østfold og Vestfold er like utvilsomt ett av kjerneområdene for denne høyst spesielle og eksklusive gravskikken – men ikke det eneste.

Omkring 1860 var det utskiftning av fellesskap på storgården Austhassel på Lista; den store «Skibhaugen» ute i marka ble delt mellom brukerne på gården, og gravhaugen skulle kjøres bort i løpet av fem år. Haugen viste seg å inneholde et skip, og tømmeret var så godt bevart at det ble brukt til å bygge en sjøbu nede i stranden. En del år senere kom arkeologen Anders Lorange til Lista, men rakk aldri å se nærmere på funnstedet – eller på sjøbua, for den del. Likere gikk det ikke med de "skibsmateialene og skibsnaglene av jern" som ble dratt ut av Skipshaugen på Tregde i Mandal omtrent på samme tid; sammen med mynter av gull og sølv, en runestein (!) og en "båtmodell av gull", for bare å nevne noe.

Osebergskipet transporteres til Kristiania.
Foto: Ukjent/Oslo Museum (CC BY-SA 4.0)

Nå var ikke Lorange ukjent med skip i gravhauger; tre år tidligere hadde han funnet et gravskip, riktignok et som var brent, i en gravhaug på Myklebust i Nordfjord. Og han skulle få sjansen igjen i 1887, da han gjøv løs på den mektige Storhaug på Karmøy og fant nok et skip.

I det vi får kalle «moderne tid», i 1852, kom den første skipsgraven fra vikingtiden for dagen på Borre i Vestfold. Og den som fikk æren av å grave ut funnet, var en annen av arkeologiens nestorer på 1800-tallet, Nicolay Nicolaysen. I likhet med Lorange skulle han få flere muligheter til å grave ut vikingskip – nemlig Gokstadskipet, i 1880. I mellomtiden rakk han å grave ut flere av de mer ordinære gravhaugene enn noen annen norsk arkeolog, det være seg før eller siden.

Men i 1852 var Nicolaysen fremdeles ikke overbevist om at utgravninger var det rette, og i forbindelse med Borrefunnet skrev han bl.a. at «allermindst vilde vor forening have bidraget til at forstyrre den» (gravhaugen). Nå kan det nok hende at den umiddelbare bakgrunnen for skipsfunnet på Borre bidro til Nicolaysens lunkenhet. Bare noen måneder tidligere var en ny veilov blitt vedtatt i Stortinget, og gjorde gjeldende fra 1. januar 1852. i denne het det at

«Oldtidslevninger maa i Anledning af Veiarbeider i intet Tilfælde tilintetgjøres eller beskadiges, uden at Eierens Samtykke og Amtmandens Bestemmelse i Forveien er indhentet».

Men det var nettopp dette man hadde gjort på Borre – gått løs på en av de store gravhaugene der for å hente veigrus. Av selve skipet var det ingenting tilbake. Nicolaysen kunne imidlertid berge et rikt gravutstyr for Oldsaksamlingen i Kristiania.

Mange år tidligere, og lenge før det fantes profesjonelle arkeologer, hadde man også støtt på skipsgraver fra tid til annen. Fra Østfold hører vi f. eks. om et «Sørøverskib» som ble funnet så tidlig som midt på 1700-tallet – om det da ikke er identisk med Tuneskipet, funnet i en gravhaug på gården Haugen i Rolvsøy i 1867 og transportert til Kristiania under stor festivitas. Fra Huseby i Lier fortelles det i 1820-årene om en «skipshaug», «hvoraf kjølen af et skib 100 aar tilforn skulde være opskudt». Kanskje var det også en skipsgrav man fant i den store Herlaugshaugen på Leka på trøndelagskysten da den ble åpnet på 1770-tallet.

Men det var utgravningen av gravene i Rolvsøy (Tuneskipet) og Sandefjord (Gokstadskipet) som for alvor avdekket vikingtidens skipsgravskikk i all sin prakt og overdådighet, og som dessuten for første gang gav sikker kunnskap om hvordan vikingskipene faktisk hadde sett ut.

Loranges skisse av skipet i Storhaug. Foto: Bergen museum.

Da Storhaug på Karmøy ble undersøkt av Lorange i 1887, var lokale krefter allerede godt i gang med utgravningen, inspirert av Gokstadfunnet noen år tidligere. Storhaug var regnet for å være Karmøys største gravminne, og lå på en terrasse der Karmsundet er på det smaleste. Selv om utstyret i Storhaug trolig hadde vært fullt på høyde med gravene fra Tune og Gokstad, vakte ikke funnet like stor oppmerksomhet.

Og da den neste skipsgraven på Karmøy, Grønhaugfunnet, ble avdekket i 1902, havnet den i skyggen av Osebergfunnet (1904). Den overdådige Oseberggraven kom raskt til å sette standarden for hva en skipsgrav kunne være. Det godt bevarte gravskipet ble selve symbolet ikke bare for skipsgravskikken, men for Norges vikingtid i stort. Oppstillingen av de tre skipene – Oseberg, Gokstad og Tune – først i Universitetshagen og etter hvert på Bygdøy, sementerte oppfatningen av den ekstraordinære gravskikken og dens utbredelse. Restene av karmøyskipene fristet tilværelsen i museumsmagasinet i Bergen, mens de eldre skipsgravene var tapt for alltid.

Målt mot Oseberg bleknet også de neste skipsgravene som kom for en dag, utenfor Norges grenser; i Normandie (1906), i Schleswig-Holstein (1908) og på Fyn (1935). Sutton Hoo-graven (1939) i Suffolk fikk riktignok stor oppmerksomhet, men ble bare i liten grad sett i lys av de yngre skipsgravene.

Mindre oppmerksomhet, også fordi disse gravene var dårlig bevart, fikk skipsgraver som ble arkeologisk undersøkt i Trøndelag senere på 1900-tallet, i Stjørdal i 1927 og i Steinkjer i 1970. I begge tilfeller var gravfartøyene virkelige skip, 15-20 meter lange.

På Vestlandet og nord i landet ble størrelsen på bruksbåtene tradisjonelt regnet etter antall årer, og sannsynligvis gikk skillet mellom båter og skip alt i vikingtiden ved tolværingen med seks par årer.

Det er dette som er grunnlaget for å skille mellom skipsgraver og de langt mer utbredte ordinære båtgravene. Særlig i kystnære områder i Sverige og Norge er båtgravene en karakteristisk skikk, og vi kjenner flere enn 300 slike graver bare fra vikingtiden. Båtene i disse gravene er vanligvis fra 3 til 6 meter lange.

Likevel finnes det graver som kan være vanskelig å plassere i den eller den andre av disse «boksene». Selv når det gjelder et så karakteristisk trekk ved skipsgravene som de tømrede kamrene som er plassert oppe i skipet, er det en glidende overgang vi har med å gjøre. For i det arkeologiske materialet møter vi store båtgraver med kammer flere steder på norskekysten, blant annet på Kaupang i Vestfold.

Den arabiske forfatteren Ibn Fadlan som beskrev gravskikker hos nordiske folk han møtte ved nedre Volga, forklarte at de for den fattige laget en mindre båt, la ham i den og brente den, men at høvdingbegravelsene i skip var langt mer omfattende og spektakulære.

Skipsgravene representerer kulminasjonen av mer storslagne, mer omfattende og mer langvarige seremonier enn båtgravene – så som de omfattende dyreofringene; 15 hester og 4 hunder i Oseberggraven. Dette er et av argumentene for at de store skipsgravene hører hjemme på samfunnets høyeste nivå.

Tidsmessig ligger skipsgravene fra slutten av 700-tallet til litt etter år 900 (Sutton Hoo er en del eldre enn dette). Holder vi oss til Norge, og til de gravene som er presist datert ved hjelp av dendrokronologi, er Storhaug og Grønhaug på Karmøy de eldste (ca. 780), og Tune og Gokstad de yngste (900/910).

Vel så interessant er imidlertid den geografiske spredningen av skipsgravene i det nåværende Norge, med konsentrasjoner (altså flere enn én skipsgrav) ved Oslofjorden, på Karmøy og i Trøndelag. Det er nærliggende å tenke seg at disse «klyngene» representerer ulike maktområder («riker») i vikingtiden, og ulike herskerslekter.

Ser vi på sagaer og andre kilder til den politiske geografien i Norge i sen vikingtid, fremstår Trøndelag med Hålogaland og Vestlandet som to separate maktområder med forbindelser vest over havet til De britiske øyer og vesterhavsøyene – de to opptrer tidvis sammen samlet, tidvis hver for seg, og er tidvis formelt under dansk overherredømme. Oslofjordområdet, Viken, er derimot styrt mer direkte av danske underkonger, mens Opplandene har tydelige forbindelser østover.

Det er neppe en for radikal tanke å knytte skipsgravene i Trøndelag til Ladejarlene og miljøet rundt disse, gravene på Karmøy til hårfagreætten og gravene ved Oslofjorden til danenes underkonger der.